Kommentar
Fra Ivar Prydz Gladhaug, Dekan og Unn-Hilde Grasmo-Wendler, Fakultetsdirektør.
Vi vil innledningsvis uttrykke vår bekymring for at forskriftsfestingen kombinert med detaljrikdommen i de nasjonale retningslinjene kan medføre en innskrenkning av utdanningenes autonomi og fagmiljøenes akademiske frihet. I utsendelsesbrevet fra KD står det tydelig at «retningslinjene skal kunne fungere fleksibelt med tanke på å endre kravene dersom kompetansebehovene i tjenestene endres, og samtidig ivareta utdanningsinstitusjonenes, tjenestenes og studentenes behov for forutsigbarhet». For det første innebærer en forskriftsfesting av retningslinjene i seg selv en innskrenkning av institusjonens mulighet for tilpasning og fleksibilitet. For det andre representerer den detaljerte utformingen av retningslinjene (bl.a. med angivelse av konkrete metoder og teorier det skal undervises i) en betydelig begrensning i institusjonenes mulighet til å påvirke de konkrete studieprogrammenes faginnhold.
Formål -
Vi er bekymret for at legens kjernekompetanse nedtones på bekostning av mer perifere kompetanseområder i utkastet til retningslinje. Hovedformålet med retningslinjen må være å gi en gjenkjennelig beskrivelse av den kompetansen en lege besitter når vedkommende er nyutdannet. Retningslinjen slik den nå foreligger lykkes ikke med dette, det er vanskelig å gjenkjenne det legefaglige.
Retningslinjen beskrives å være førende for utvikling av lokale studieplaner, og vi forventer at den vil påvirke både innhold og ressursfordeling. Siden kjernekompetansen er tillagt langt mindre vekt i retningslinjen enn hva som er tilfellet for legeutdanningen slik vi kjenner den, er vi urolige for hvilket signal dette gir. Det må ikke bli slik at de medisinske fagmiljøene blir overstyrt av en retningslinje som fremhever perifere kompetanseområder på bekostning av kjernen.
Format og omfang -
Programgruppen har valgt å ta utgangspunkt i CanMED sin inndeling i syv ulike legeroller. Vi bestrider ikke at disse rollene er relevante aspekter av en leges profesjon, men rollene er til dels overlappende og har ulik vekting, noe som skaper utfordringer når man seksjonerer kompetanseområdene slik man har gjort i retningslinjen.
I CanMED-modellen er medisinsk ekspertise plassert i sentrum og inngår som en sentral del også i de andre seks rollene. Ved å bruke den grafiske fremstillingen i CanMED får man frem at medisinsk ekspertise er kjernekompetansen for en lege. Dette gjenspeiles også i at medisinsk ekspertise utgjør den store majoriteten i medisinutdanningene, både i Norge og internasjonalt. I retningslinjen, derimot, er medisinsk ekspertise nærmest sidestilt med de andre kompetanseområdene og fremstår marginalisert. En viktig årsak til dette er at spesifikasjonsnivået i læringsutbyttebeskrivelsen er ulik under de forskjellige kompetanseområdene. Under den medisinske ekspertisen legger man seg på et overordnet, hensiktsmessig nivå. På de øvrige kompetanseområdene, som skal dekke en mye mindre del av helheten enn den medisinske ekspertisen, er læringsutbyttene beskrevet på et lavere, mer spesifikt nivå. Dette bør rettes opp slik at det overordnede nivået som brukes under medisinsk ekspertise, også brukes under de andre kompetanseområdene.
Omfanget av retningslinjen blir også unødvendig stort når man velger å dele inn i syv kompetanseområder Flere områder kan med fordel slås sammen i en seksjon. Kommunikasjon, samarbeid og ledelse er kompetanseområder hvor det i en overordnet, generell beskrivelse blir kunstig å skille rollene fra hverandre.
Vi er kritiske til bruken av brede, inngående og avanserte kunnskaper i NKR-syntaksen. Om man mener at slike markører er nødvendige for å markere utdanningsnivå, burde dette også ha vært gjort under de andre kategoriene f.eks.at kandidaten skal kunne analysere bredt, inngående eller avansert. Vår oppfatning er at det ikke er nødvendig å adjektivisere kunnskaper i NKR. Kunnskaper er definert som det laveste taksonomiske nivået, og det skal ikke mye prosessering til før man beveger seg over i anvendelse av kunnskapen og til det neste taksonomiske nivået. For å understreke viktigheten av å være kritisk til NKR-syntaksen vil vi trekke frem læringsutbyttet «kandidaten er i kunnskapsfronten innen alle vanlige sykdommer og symptomer …». Syntaksen markerer at dette er kunnskap på phd-nivå, men ingen medisinutdanning vil kunne kreve at et enkeltindivid skal være i kunnskapsfronten innen alle vanlige sykdommer. Det er det kollegiet som helhet som er.
Flere steder under ferdighetskategorien starter man læringsutbyttet med «kan anvende sin kunnskap til å …». Det ligger implisitt i rammeverket at ferdigheter er anvendelse av kunnskap. Læringsutbyttene bør derfor forenkles.
Innhold -
Det er uheldig at enkelte grupper i samfunnet, enkelte metoder, begreper, dokumenter etc. omtales spesifikt i dette overordnede dokumentet. Ved å fremheve det enkelte, forsvinner samtidig det overordnede og det som ikke er nevnt spesifikt. For eksempel fremheves barn og unge. Ingen er uenige i at dette er en særlig viktig gruppe, men de aller fleste leger vil bruke langt mer tid og ressurser på eldre, skrøpelige pasienter med et sammensatt panorama av sykdommer. Studentene må forberedes på dette i studietiden, men det kan ikke leses ut av dokumentet.
Universitetene har forpliktet seg til å følge opp FNs bærekraftsmål, og det er gjort til en prioritet ved UiO. Bærekraft henger tett sammen med prioritering som påvirker leger i betydelig grad i klinisk arbeid, og som de forventes å ha et reflektert forhold til. Viktigheten av bærekraft er imidlertid ikke synlig i dette dokumentet. Vi mener det bør tematiseres på et overordnet nivå i selve grunnteksten og komme tydeligere frem i selve utbyttebeskrivelsene.
Noen av læringsutbyttene er etter vår mening på et for lavt taksonomisk nivå og beskriver teoretisk kunnskap om ferdigheter, i stedet for å klargjøre at dette er ferdigheter man forventer at de nyutdannede legene har. Tilsvarende beskrive at studentene skal ha kjennskap til ulikt lovverk, mens forventningen egentlig er at legen skal kunne anvende lovverket eller praktisere innenfor grensene av lovverket.
Kompleksitet, ambivalens og usikkerhet er gjennomgående trekk i medisinske beslutninger og resonnering. Den nye versjonen av det kanadiske rammeverket har inkludert dette under rollen ekspertise. Noe tilsvarende finnes ikke i det foreliggende utkastet. Vi foreslår følgende formulering under medisinsk ekspertise, generell kompetanse «Kan gjenkjenne og takle usikkerhet og ambivalens i medisinsk praksis».
Vi savner også en bedre dekning av kunnskapsinnhenting og forskningsforståelse som del av utdanningen. Det kunne også med fordel vært noe om forskningsetikk f.eks. «kan identifisere og analysere etisk utfordrende aspekter ved forskningsprosjekter som er relevante for utøvelsen av legeyrket»
Gjennomførbarhet -
Retningslinjen slår fast at omfanget av praksis skal være minimum 24 uker og det anbefales minst 10 uker praksis i primærhelsetjenesten. Dette er problematisk når retningslinjen er bestemt forskriftsfestet. UHR anbefaler minst 20 uker praksis, en anbefaling gitt etter en grundig prosess i sektoren. En økning av praksis til 24 uker, hvorav 10 uker i primærhelsetjenesten, vil ikke være mulig å få til for vår del innenfor gjeldende rammebetingelser.
Rekruttering til praksis i primærhelsetjenesten er utfordrende både på grunn av stort arbeidspress for fastlegene, høy kostnad for å dekke opp for redusert produksjon og manglende «sørge for»- ansvar hos kommunene. For å få til økt praksis i primærhelsetjenesten trengs det nye måter å organisere praksis på – for eksempel med kommunalt driftede helsesentra som har utdanning av legestudenter som en av sine oppgaver. Utprøving og etablering av slike ordninger må skje på sentralt nivå og kan ikke igangsettes av et universitet alene. Sykehjem, KAD og legevakt er aktuelle som praksisarenaer for våre studenter, men hovedutfordringen er at ingen av disse arenaene er bemannet for å ha tid til veiledning av studenter. Kravet om NAV som en praksisarena, vil også være vanskelig å implementere.
Oppsummert er våre hovedinnvendinger mot høringsutkastet at legens kjernekompetanse ikke kommer tilstrekkelig fram, at LUB-ene bør skrives på et overordnet nivå, samt at det under nåværende rammebetingelser er vanskelig å øke lengden av praksisperiodene.
Vi vil innledningsvis uttrykke vår bekymring for at forskriftsfestingen kombinert med detaljrikdommen i de nasjonale retningslinjene kan medføre en innskrenkning av utdanningenes autonomi og fagmiljøenes akademiske frihet. I utsendelsesbrevet fra KD står det tydelig at «retningslinjene skal kunne fungere fleksibelt med tanke på å endre kravene dersom kompetansebehovene i tjenestene endres, og samtidig ivareta utdanningsinstitusjonenes, tjenestenes og studentenes behov for forutsigbarhet». For det første innebærer en forskriftsfesting av retningslinjene i seg selv en innskrenkning av institusjonens mulighet for tilpasning og fleksibilitet. For det andre representerer den detaljerte utformingen av retningslinjene (bl.a. med angivelse av konkrete metoder og teorier det skal undervises i) en betydelig begrensning i institusjonenes mulighet til å påvirke de konkrete studieprogrammenes faginnhold.
Formål -
Vi er bekymret for at legens kjernekompetanse nedtones på bekostning av mer perifere kompetanseområder i utkastet til retningslinje. Hovedformålet med retningslinjen må være å gi en gjenkjennelig beskrivelse av den kompetansen en lege besitter når vedkommende er nyutdannet. Retningslinjen slik den nå foreligger lykkes ikke med dette, det er vanskelig å gjenkjenne det legefaglige.
Retningslinjen beskrives å være førende for utvikling av lokale studieplaner, og vi forventer at den vil påvirke både innhold og ressursfordeling. Siden kjernekompetansen er tillagt langt mindre vekt i retningslinjen enn hva som er tilfellet for legeutdanningen slik vi kjenner den, er vi urolige for hvilket signal dette gir. Det må ikke bli slik at de medisinske fagmiljøene blir overstyrt av en retningslinje som fremhever perifere kompetanseområder på bekostning av kjernen.
Format og omfang -
Programgruppen har valgt å ta utgangspunkt i CanMED sin inndeling i syv ulike legeroller. Vi bestrider ikke at disse rollene er relevante aspekter av en leges profesjon, men rollene er til dels overlappende og har ulik vekting, noe som skaper utfordringer når man seksjonerer kompetanseområdene slik man har gjort i retningslinjen.
I CanMED-modellen er medisinsk ekspertise plassert i sentrum og inngår som en sentral del også i de andre seks rollene. Ved å bruke den grafiske fremstillingen i CanMED får man frem at medisinsk ekspertise er kjernekompetansen for en lege. Dette gjenspeiles også i at medisinsk ekspertise utgjør den store majoriteten i medisinutdanningene, både i Norge og internasjonalt. I retningslinjen, derimot, er medisinsk ekspertise nærmest sidestilt med de andre kompetanseområdene og fremstår marginalisert. En viktig årsak til dette er at spesifikasjonsnivået i læringsutbyttebeskrivelsen er ulik under de forskjellige kompetanseområdene. Under den medisinske ekspertisen legger man seg på et overordnet, hensiktsmessig nivå. På de øvrige kompetanseområdene, som skal dekke en mye mindre del av helheten enn den medisinske ekspertisen, er læringsutbyttene beskrevet på et lavere, mer spesifikt nivå. Dette bør rettes opp slik at det overordnede nivået som brukes under medisinsk ekspertise, også brukes under de andre kompetanseområdene.
Omfanget av retningslinjen blir også unødvendig stort når man velger å dele inn i syv kompetanseområder Flere områder kan med fordel slås sammen i en seksjon. Kommunikasjon, samarbeid og ledelse er kompetanseområder hvor det i en overordnet, generell beskrivelse blir kunstig å skille rollene fra hverandre.
Vi er kritiske til bruken av brede, inngående og avanserte kunnskaper i NKR-syntaksen. Om man mener at slike markører er nødvendige for å markere utdanningsnivå, burde dette også ha vært gjort under de andre kategoriene f.eks.at kandidaten skal kunne analysere bredt, inngående eller avansert. Vår oppfatning er at det ikke er nødvendig å adjektivisere kunnskaper i NKR. Kunnskaper er definert som det laveste taksonomiske nivået, og det skal ikke mye prosessering til før man beveger seg over i anvendelse av kunnskapen og til det neste taksonomiske nivået. For å understreke viktigheten av å være kritisk til NKR-syntaksen vil vi trekke frem læringsutbyttet «kandidaten er i kunnskapsfronten innen alle vanlige sykdommer og symptomer …». Syntaksen markerer at dette er kunnskap på phd-nivå, men ingen medisinutdanning vil kunne kreve at et enkeltindivid skal være i kunnskapsfronten innen alle vanlige sykdommer. Det er det kollegiet som helhet som er.
Flere steder under ferdighetskategorien starter man læringsutbyttet med «kan anvende sin kunnskap til å …». Det ligger implisitt i rammeverket at ferdigheter er anvendelse av kunnskap. Læringsutbyttene bør derfor forenkles.
Innhold -
Det er uheldig at enkelte grupper i samfunnet, enkelte metoder, begreper, dokumenter etc. omtales spesifikt i dette overordnede dokumentet. Ved å fremheve det enkelte, forsvinner samtidig det overordnede og det som ikke er nevnt spesifikt. For eksempel fremheves barn og unge. Ingen er uenige i at dette er en særlig viktig gruppe, men de aller fleste leger vil bruke langt mer tid og ressurser på eldre, skrøpelige pasienter med et sammensatt panorama av sykdommer. Studentene må forberedes på dette i studietiden, men det kan ikke leses ut av dokumentet.
Universitetene har forpliktet seg til å følge opp FNs bærekraftsmål, og det er gjort til en prioritet ved UiO. Bærekraft henger tett sammen med prioritering som påvirker leger i betydelig grad i klinisk arbeid, og som de forventes å ha et reflektert forhold til. Viktigheten av bærekraft er imidlertid ikke synlig i dette dokumentet. Vi mener det bør tematiseres på et overordnet nivå i selve grunnteksten og komme tydeligere frem i selve utbyttebeskrivelsene.
Noen av læringsutbyttene er etter vår mening på et for lavt taksonomisk nivå og beskriver teoretisk kunnskap om ferdigheter, i stedet for å klargjøre at dette er ferdigheter man forventer at de nyutdannede legene har. Tilsvarende beskrive at studentene skal ha kjennskap til ulikt lovverk, mens forventningen egentlig er at legen skal kunne anvende lovverket eller praktisere innenfor grensene av lovverket.
Kompleksitet, ambivalens og usikkerhet er gjennomgående trekk i medisinske beslutninger og resonnering. Den nye versjonen av det kanadiske rammeverket har inkludert dette under rollen ekspertise. Noe tilsvarende finnes ikke i det foreliggende utkastet. Vi foreslår følgende formulering under medisinsk ekspertise, generell kompetanse «Kan gjenkjenne og takle usikkerhet og ambivalens i medisinsk praksis».
Vi savner også en bedre dekning av kunnskapsinnhenting og forskningsforståelse som del av utdanningen. Det kunne også med fordel vært noe om forskningsetikk f.eks. «kan identifisere og analysere etisk utfordrende aspekter ved forskningsprosjekter som er relevante for utøvelsen av legeyrket»
Gjennomførbarhet -
Retningslinjen slår fast at omfanget av praksis skal være minimum 24 uker og det anbefales minst 10 uker praksis i primærhelsetjenesten. Dette er problematisk når retningslinjen er bestemt forskriftsfestet. UHR anbefaler minst 20 uker praksis, en anbefaling gitt etter en grundig prosess i sektoren. En økning av praksis til 24 uker, hvorav 10 uker i primærhelsetjenesten, vil ikke være mulig å få til for vår del innenfor gjeldende rammebetingelser.
Rekruttering til praksis i primærhelsetjenesten er utfordrende både på grunn av stort arbeidspress for fastlegene, høy kostnad for å dekke opp for redusert produksjon og manglende «sørge for»- ansvar hos kommunene. For å få til økt praksis i primærhelsetjenesten trengs det nye måter å organisere praksis på – for eksempel med kommunalt driftede helsesentra som har utdanning av legestudenter som en av sine oppgaver. Utprøving og etablering av slike ordninger må skje på sentralt nivå og kan ikke igangsettes av et universitet alene. Sykehjem, KAD og legevakt er aktuelle som praksisarenaer for våre studenter, men hovedutfordringen er at ingen av disse arenaene er bemannet for å ha tid til veiledning av studenter. Kravet om NAV som en praksisarena, vil også være vanskelig å implementere.
Oppsummert er våre hovedinnvendinger mot høringsutkastet at legens kjernekompetanse ikke kommer tilstrekkelig fram, at LUB-ene bør skrives på et overordnet nivå, samt at det under nåværende rammebetingelser er vanskelig å øke lengden av praksisperiodene.