NHOs vurdering
Næringslivet har på ulike måter har innrettet seg for å redusere matsvinn i verdikjedene, og tar oppgaven på alvor. Bransjeavtalen om matsvinn er særlig sentral her, sammen med Matsvinnutvalgets rapport med forslag til tiltak.
Et overordnet utgangspunkt for NHO er at matsvinn i Norge må reduseres med virkemidler som er kostnadseffektive for virksomhetene og som fremmer en bærekraftig sirkulær økonomi med reduksjon av klimagassutslipp.
Lovforslaget slik det er presentert innebærer etter NHOs syn store usikkerheter for virksomhetene. Vi kan derfor ikke slutte oss til lovforslaget slik det foreligger. Vi viser særlig til at lovens virkeområde i hovedsak ikke er klarlagt før forskrifter er utarbeidet. Vi viser også til bekymringene i høringssvaret fra NHO Mat og Drikke.
Selv om systematikken i lovforslaget inneholder kjente elementer fra internkontrollforskriftens system, åpenhetsloven og miljøinformasjonsloven, fremstår lovforslaget som et byrdefullt tillegg i en allerede gjennomregulert matlovgivning.
Dersom regjeringen går videre med forslaget, vil vi særlig fremheve viktigheten av å konsekvensutrede på en solid og dekkende måte hva som bør være nedre grense for hvilke virksomheter som omfattes av de ulike pliktene. Lovforslaget peker på at dette skal avgjøres i forskrift. Likevel bør det av hensynet til forutberegnelighet vurderes om flere sider ved lovens virkeområde bør fremgå direkte av lovteksten. Uten noen nedre grense for lovens innslagspunkt, vil ca. 120.000 virksomheter omfattes av aktsomhetskravet i loven. Vi er særlig bekymret for at små og mellomstore bedrifter vil bli pålagt uforholdsmessige store byrder, noe departementet selv er inne på når det fremheves at "departementet ser for seg at en betydelig del av virksomhetene på grunn av størrelse enten på virksomheten eller på omfang av bruk av mat ikke vil bli omfattet av loven."
Tilsynshjemlene i lovforslaget er vide. Vi mener påleggskompetansen er definert for vidt med ordlyden "kan fatte vedtak som er nødvendige for gjennomføring av loven". Selv om det følger av generell forvaltningsrett, bør det fremheves i ordlyden at enkeltvedtak skal være konkret rimelige og forholdsmessige. Som vi også utdyper nedenfor, er det ikke god lovgivningsteknikk å gi en så vid forskriftshjemmel.
Det bør også vurderes hvordan Mattilsynet og øvrige tilsynsetater (især Miljødirektoratet) bedre kan samordne sine aktiviteter for å fremme målet om redusert matsvinn. Behovet vil trolig bli større for veiledning og arbeid med "beste praksis"- løsninger i næringslivet og offentlig sektor. Vi vil også vise til ny vedtatt forordning om emballasje (PPWR). Optimering av emballasje er et grunnleggende prinsipp som også har redusert matsvinn som formål. Vi viser til Emballasjeforeningens høringssvar om dette.
Dersom regjeringen går videre med lovforslaget, bør tilsynsmyndigheten prioritere veiledningsarbeid og gradvis og over tid øke intensiteten i oppfølging av ulovlige forhold. Når det gjelder sanksjonshjemler, kan vi ikke se at det vil være behov for å innføre overtredelsesgebyr for brudd på pliktene i loven. Vi viser til erfaringene fra bransjeavtalen om matsvinn om dette, og aktsomhetspliktens dynamiske karakter. Se også merknadene våre under til § 12.
Departementet bør vurdere funnene i de rapportene som nylig er fremlagt i forbindelse med evalueringen av åpenhetsloven, ettersom forslaget et stykke på vei inneholder lignende mekanismer.
Et overordnet utgangspunkt for NHO er at matsvinn i Norge må reduseres med virkemidler som er kostnadseffektive for virksomhetene og som fremmer en bærekraftig sirkulær økonomi med reduksjon av klimagassutslipp.
Lovforslaget slik det er presentert innebærer etter NHOs syn store usikkerheter for virksomhetene. Vi kan derfor ikke slutte oss til lovforslaget slik det foreligger. Vi viser særlig til at lovens virkeområde i hovedsak ikke er klarlagt før forskrifter er utarbeidet. Vi viser også til bekymringene i høringssvaret fra NHO Mat og Drikke.
Selv om systematikken i lovforslaget inneholder kjente elementer fra internkontrollforskriftens system, åpenhetsloven og miljøinformasjonsloven, fremstår lovforslaget som et byrdefullt tillegg i en allerede gjennomregulert matlovgivning.
Dersom regjeringen går videre med forslaget, vil vi særlig fremheve viktigheten av å konsekvensutrede på en solid og dekkende måte hva som bør være nedre grense for hvilke virksomheter som omfattes av de ulike pliktene. Lovforslaget peker på at dette skal avgjøres i forskrift. Likevel bør det av hensynet til forutberegnelighet vurderes om flere sider ved lovens virkeområde bør fremgå direkte av lovteksten. Uten noen nedre grense for lovens innslagspunkt, vil ca. 120.000 virksomheter omfattes av aktsomhetskravet i loven. Vi er særlig bekymret for at små og mellomstore bedrifter vil bli pålagt uforholdsmessige store byrder, noe departementet selv er inne på når det fremheves at "departementet ser for seg at en betydelig del av virksomhetene på grunn av størrelse enten på virksomheten eller på omfang av bruk av mat ikke vil bli omfattet av loven."
Tilsynshjemlene i lovforslaget er vide. Vi mener påleggskompetansen er definert for vidt med ordlyden "kan fatte vedtak som er nødvendige for gjennomføring av loven". Selv om det følger av generell forvaltningsrett, bør det fremheves i ordlyden at enkeltvedtak skal være konkret rimelige og forholdsmessige. Som vi også utdyper nedenfor, er det ikke god lovgivningsteknikk å gi en så vid forskriftshjemmel.
Det bør også vurderes hvordan Mattilsynet og øvrige tilsynsetater (især Miljødirektoratet) bedre kan samordne sine aktiviteter for å fremme målet om redusert matsvinn. Behovet vil trolig bli større for veiledning og arbeid med "beste praksis"- løsninger i næringslivet og offentlig sektor. Vi vil også vise til ny vedtatt forordning om emballasje (PPWR). Optimering av emballasje er et grunnleggende prinsipp som også har redusert matsvinn som formål. Vi viser til Emballasjeforeningens høringssvar om dette.
Dersom regjeringen går videre med lovforslaget, bør tilsynsmyndigheten prioritere veiledningsarbeid og gradvis og over tid øke intensiteten i oppfølging av ulovlige forhold. Når det gjelder sanksjonshjemler, kan vi ikke se at det vil være behov for å innføre overtredelsesgebyr for brudd på pliktene i loven. Vi viser til erfaringene fra bransjeavtalen om matsvinn om dette, og aktsomhetspliktens dynamiske karakter. Se også merknadene våre under til § 12.
Departementet bør vurdere funnene i de rapportene som nylig er fremlagt i forbindelse med evalueringen av åpenhetsloven, ettersom forslaget et stykke på vei inneholder lignende mekanismer.