Begrunnelsen for endringsforslaget:
Departementet begrunner endringen fra regelverk til forskrift med at ordningen allerede forvaltningsmessig ligger innenfor forvaltningslovens §2c og saksbehandles som enkeltvedtak. Hovedbegrunnelsen for å endre til forskrift er å gjøre ordningen mer kjent via lovdata og derved øke konkurransen om midlene:
«Økt kjennskap blant potensielle søkere vil kunne bidra til at flere innleverer søknad og at dette medfører en økt konkurranse om tilskuddsmidlene. Dette vil i sin tur medføre at bare de beste søkerne blir tildelt offentlige tilskudd»
Dette oppleves som en underlig årsak – virkningskjede. Økt kjennskap til midlene og flere søknader vil ikke i seg selv sikre at de beste søknadene får midler dersom man ikke samtidig legger vekt på gode og transparente saksbehandlingsrutiner. Dagens praksis i Helsedirektoratet oppleves som ganske uklar, for personavhengig og lite transparent. Det er derfor vår anbefaling at regler for god forvaltningsskikk etableres parallelt med omgjøring til forskrift.
«Økt kjennskap blant potensielle søkere vil kunne bidra til at flere innleverer søknad og at dette medfører en økt konkurranse om tilskuddsmidlene. Dette vil i sin tur medføre at bare de beste søkerne blir tildelt offentlige tilskudd»
Dette oppleves som en underlig årsak – virkningskjede. Økt kjennskap til midlene og flere søknader vil ikke i seg selv sikre at de beste søknadene får midler dersom man ikke samtidig legger vekt på gode og transparente saksbehandlingsrutiner. Dagens praksis i Helsedirektoratet oppleves som ganske uklar, for personavhengig og lite transparent. Det er derfor vår anbefaling at regler for god forvaltningsskikk etableres parallelt med omgjøring til forskrift.
Uklare definisjoner i forskriftsforslaget:
Ordningen er skjønnsbasert. Dette øker behovet for forsvarlig forvaltning og klare definisjoner, både når det gjelder søknadsberettigede formål og kriterier for tilskuddet for øvrig.
Det slås fast at omdanning til forskrift ikke skal endre formål, målgrupper og tildelingskriterier og kun innebærer en forenklet og klarere språkdrakt:
«Forslaget til forskrifter viderefører eksisterende tilskuddsordninger. Formålet for ordningen, målgruppe og tildelingskriterier er de samme som i dag.»
Det ser ikke ut til å medfører riktighet for 714, post 70 sin del.
Eksisterende regelverk opererer med begrepet «forebyggende innsats» og favner derfor bredere enn forslaget til ny forskrift §3c: « Primær forebyggende tiltak: Arbeid som søker å forhindre at problemer, skade eller sykdom oppstår. Primærforebyggende tiltak omfatter ikke arbeid som søker å løse problemer som allerede er oppstått som følge av rusmiddelbruk.»
Avgrensning til «primærforebygging» ser ut til å snevre inn hvilke utsatte grupper og tiltak som kan falle inn under ordningen. Dersom denne forståelsen og avgrensningen av «primærforebygging» vedtas, står tiltak som er rettet inn mot utsatte grupper i fare for å falle utenfor. Det kan se ut som om direktoratet, med denne vurderingen, i realiteten endrer tilskuddsordningen til en tilskuddsordning i hovedsak for bredt anlagte folkehelsestrategier. Det oppstår derved et potensielt stort tomrom i finansieringen av forebyggende likemannsbaserte tiltak i regi av bruker og pårørendeorganisasjonene med mindre en revisjon av tilskuddsordningen over kap. 765, post 71 i fremtiden vil inkludere likemannsbaserte forebyggende tiltak. Eksempler på tiltak som står i fare for å miste finansiering er f.eks. chattetjenester, støttetelefoner og andre former for likemannsbaserte veiledningstjenester av stor betydning for både brukere og pårørende. Regjeringen anerkjenner, både i lovverk og i opptrappingsplanen på rusfeltet, at de frivillige organisasjonenes driver viktige mestringsfremmende tiltak av stor betydning for mennesker som er i en utsatt livssituasjon.
Viktige tertiærforebyggende tiltak i regi av bruker – og pårørende organisasjonene står i fare for å miste finansiering dersom forslagets avgrensning av «primærforebygging» opprettholdes. Den foreslåtte avgrensningen henger heller ikke sammen med at målgruppene for ordningen fortsatt er «befolkning generelt, barn og unge og utsatte grupper».
En slik utvikling vil kunne redusere deler av regjeringens mål i opptrappingsplanen; «samfunnet skal bli bedre til å utvikle og implementere effektive forebyggende tiltak på dette området. Dette innebærer at tiltak som retter seg mot individer som lever under en kjent økt risiko for å få problemer (sekundærforebygging) og tiltak som retter seg mot dem som allerede har definerte varige plager (tertiærforebygging) inngår i planen» (s. 6 Prop. 15 S (2015–2016) Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020)
Det slås fast at omdanning til forskrift ikke skal endre formål, målgrupper og tildelingskriterier og kun innebærer en forenklet og klarere språkdrakt:
«Forslaget til forskrifter viderefører eksisterende tilskuddsordninger. Formålet for ordningen, målgruppe og tildelingskriterier er de samme som i dag.»
Det ser ikke ut til å medfører riktighet for 714, post 70 sin del.
Eksisterende regelverk opererer med begrepet «forebyggende innsats» og favner derfor bredere enn forslaget til ny forskrift §3c: « Primær forebyggende tiltak: Arbeid som søker å forhindre at problemer, skade eller sykdom oppstår. Primærforebyggende tiltak omfatter ikke arbeid som søker å løse problemer som allerede er oppstått som følge av rusmiddelbruk.»
Avgrensning til «primærforebygging» ser ut til å snevre inn hvilke utsatte grupper og tiltak som kan falle inn under ordningen. Dersom denne forståelsen og avgrensningen av «primærforebygging» vedtas, står tiltak som er rettet inn mot utsatte grupper i fare for å falle utenfor. Det kan se ut som om direktoratet, med denne vurderingen, i realiteten endrer tilskuddsordningen til en tilskuddsordning i hovedsak for bredt anlagte folkehelsestrategier. Det oppstår derved et potensielt stort tomrom i finansieringen av forebyggende likemannsbaserte tiltak i regi av bruker og pårørendeorganisasjonene med mindre en revisjon av tilskuddsordningen over kap. 765, post 71 i fremtiden vil inkludere likemannsbaserte forebyggende tiltak. Eksempler på tiltak som står i fare for å miste finansiering er f.eks. chattetjenester, støttetelefoner og andre former for likemannsbaserte veiledningstjenester av stor betydning for både brukere og pårørende. Regjeringen anerkjenner, både i lovverk og i opptrappingsplanen på rusfeltet, at de frivillige organisasjonenes driver viktige mestringsfremmende tiltak av stor betydning for mennesker som er i en utsatt livssituasjon.
Viktige tertiærforebyggende tiltak i regi av bruker – og pårørende organisasjonene står i fare for å miste finansiering dersom forslagets avgrensning av «primærforebygging» opprettholdes. Den foreslåtte avgrensningen henger heller ikke sammen med at målgruppene for ordningen fortsatt er «befolkning generelt, barn og unge og utsatte grupper».
En slik utvikling vil kunne redusere deler av regjeringens mål i opptrappingsplanen; «samfunnet skal bli bedre til å utvikle og implementere effektive forebyggende tiltak på dette området. Dette innebærer at tiltak som retter seg mot individer som lever under en kjent økt risiko for å få problemer (sekundærforebygging) og tiltak som retter seg mot dem som allerede har definerte varige plager (tertiærforebygging) inngår i planen» (s. 6 Prop. 15 S (2015–2016) Opptrappingsplanen for rusfeltet (2016–2020)