Høringssvar til forslag om endringer i tvisteloven - tvistelovevalueringen Dato: 19.10.2018 Svartype: Med merknad Vi viser til høringsbrev av 12. juli 2018, hvor det bes om kommentarer til Justis- og beredskapsdepartementets forslag til endringer i tvisteloven. Departementet har foreslått en rekke endringer. Vi skal begrense oss til å kommentere noen av endringene som vi har synspunkter på. Reglene om småkravprosess har i dag ingen preklusjonsregel, og det er begrunnet med at småkravprosessen skal være en uformell prosess der partene skal ha mulighet for å greie seg uten advokat, se NOU 2001: 32 side 763-764. Faren er imidlertid at saken blir for dårlig forberedt og at det kommer opp nye krav, påstander og påstandsgrunnlag så sent som under sluttbehandlingen av saken. Vi mener det vil være en klar forbedring å få inn en bestemmelse der retten på visse vilkår kan nekte slike prosesshandlinger foretatt i småkravsaker, som foreslått i nytt fjerde ledd i tvisteloven § 10-2. Vi er imidlertid usikre på om de foreslåtte vilkårene vil være treffende. Etter forslaget kan prosesshandlingen nektes foretatt dersom «et rettsmøte må utsettes eller saken vil bli vesentlig forsinket». Sluttbehandlingen i småkravsaker er underlagt forholdsvis stramme tidsrammer, og behandlingen varer sjelden mer enn tre timer. Så vidt vi vet, er det er ikke vanlig å utsette behandlingen av slike saker, eller la sluttbehandlingen bli gå ut over den på forhånd fastsatte tid. Vi oppfordrer departementet til å vurdere å velge vilkår som i større grad samsvarer med vilkårene i tvisteloven § 9-16 første ledd bokstav a-c. Departementet foreslår videre å heve verdigrensen for behandling etter reglene om småkravsaker til 250 000,-. Vi oppfordrer departementet til å gjøre en vurdering av hvor stor andel av de sivile sakene som da blir underlagt småkravbehandling. Dersom man ved å heve verdigrensen nærmer seg et vippepunkt der flertallet av sivile saker går etter småkravreglene, vil det i realiteten innebære at denne behandlingen blir hovedregelen, og ikke unntaket. I reglene om småkravsaker har man firet på rettssikkerhetskravene til fordel for en hurtig og konsentrert behandling av saken. Om småkravbehandlingen blir hovedregelen, kan økningen av verdigrensen i realiteten endre det overordnede synet på vår prosessordning. Vi er positive til forslaget om å flytte tvisteloven § 3-8 til kapittel 20 og forslaget om en plikt for retten til å informere partene om adgangen til å begjære rettens fastsetting av prosessfullmektigens godtgjøring. Begge forslagene er grep som et stykke på vei vil kunne være med på å dempe kostnadsnivået. Et mer effektivt grep kunne være å lovfeste rettens adgang til å nedsette sakskostnadskravet og kriteriene for dette, uavhengig av partens begjæring. Det fremgår av Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) side 56 at «Etter gjeldende regler vil sensur av sakskostnadskravet bero på et usikkert skjønn, og det skaper en risiko for uriktige eller svakt begrunnede resultater. Dette er en hovedårsak til at domstolene er forsiktige med å sette ned sakskostnadskrav. Det er utilfredstillende om domstolene ikke fører en reell kontroll» En lovbestemt adgang for retten til å nedsette sakskostnadskravet vil gi større legitimitet til rettens nedskjæringer, og større mulighet til å føre en reell kontroll med sakskostnadene. Nedskjæringene vil naturligvis være basert på skjønn, men med uttalte kriterier vil det i større grad kunne utvikle seg en praksis for graden av nedskjæring. Dette vil også dempe kostnadsnivået på generelt grunnlag. Departementet vurderer mulige endringer i reglene for planmøtet. Det fremgår av høringsnotatet at evalueringsrunden har vist at ordningen med planmøte samlet sett har vært vellykket. Planmøtet er et virkemiddel for at retten aktivt og planmessig kan styre saksforberedelsen for å oppnå en rask, prosessøkonomisk og forsvarlig behandling, jf. tvisteloven § 9-4 (1). I planmøtet skal ikke bare spørsmål om gjennomføring av en eventuell rettslig behandling av saken diskuteres, men også spørsmålet om det bør gjennomføres rettsmekling eller mekling i rettsmøte. Etter vår oppfatning kan formålet med planmøtet realiseres enda bedre hvis det legges opp til at partene i større grad enn i dag deltar i planmøtet. Det er flere grunner til dette. For det første er det partene som eier tvisten og bør involveres i vesentlige beslutninger som gjelder behandlingen av den. For det andre vil det trolig være flere saker som vil kunne rettsmekles med en slik ordning. Både praksis og forskning viser at det er vanskelig å initiere mekling. Dette kan skyldes at partene ikke er tilstrekkelig kjent med hva mekling innebærer, partene kan være redde for at et ja til mekling signaliserer svakhet, eller det kan være utfordringer i forholdet mellom part og prosessfullmektig. Endelig er det vanskelig å bli enige om mekling når man først er i konflikt om selve saken. I et møte der også partene deltar og det vil være anledning til å diskutere både muligheten for å forsøke rettsmekling og gjennomføringen av en eventuell rettssak, vil disse vanskelighetene kunne overvinnes. Det vil stille krav til forberedende dommers kjennskap til saken og evne til å «mekle» frem enighet også om slike sentrale prosessuelle spørsmål. Dette er imidlertid utfordringer man uansett vil ha når det gjelder å initiere rettsmekling. En endring slik at partene forventes å stille i planmøtet krever ikke nødvendigvis slik vi ser det en regelendring. Planmøtet er et rettsmøte der partene har anledning til å møte. Det vil kanskje være uheldig å gi en regel om personlig møteplikt i planmøtet. Endringen vil trolig kunne gjennomføres ved å endre rutiner for innkalling til planmøtet i domstolene, i større grad gjennomføre planmøtene som fysiske møter, og ved informasjon til advokatene. Et slikt planmøte med partene til stede vil trolig også kunne ha en rekke andre gunstige virkninger når det gjelder effektivisering av saksforberedelsen. Innvendingen om at rettsmekling i noen saker kunne forsøkes før planmøtet forsvinner også i stor grad med en slik ordning for planmøtet. Man kan eventuelt gå rett over fra planmøtet til en rettsmekling. Avslutningsvis påpeker vi at det også finnes andre bestemmelser i tvisteloven som trenger revidering. Vi tenker da særlig på bestemmelsene om bevissikring utenfor rettssak i tvisteloven kapittel 28, der det ikke er foreslått noen endringer i denne omgang. Her bør departementet vurdere lovendringer ved neste anledning. Med vennlig hilsen Forskergruppen for tvisteløsning ved Det juridiske fakultet, Universitetet i Oslo Maria Astrup Hjort Førsteamanuensis Vedlegg Endringer i tvisteloven.pdf Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen
Med vennlig hilsen