Et par radikale suppleringer Dato: 09.08.2018 Svartype: Med merknad Som en slags tidligere «gateadvokat» (nåværende rådgiver) vil jeg gjerne uttrykke at mye av det som foreslås i høringen, er utmerket. Samtidig vil jeg benytte anledningen til å fremme et par radikale synspunkter. Intensjonen bak tvisteloven om lettere «Access to court» er fortsatt på langt nær realisert for de samfunnsgrupper som har størst behov for dette. Svakt bemidlede personer som ikke åpenbart har krav på fri rettshjelp, sliter. Det henger selvsagt sammen med grensene for fri rettshjelp. Men den aller viktigste hindringen i dag, er de gjennomgående bestemmelsene om at den forvaltningsrettslige klageadgang skal være utnyttet før en sak kan bringes inn for retten. Sosialklienter med akutte livsoppholdsproblemer må derfor vente i måneder og til dels år på å få sin sak avgjort. Typisk gjelder dette Nav-saker der det dreier seg om bortfall av inntekt eller krav om stønad til livsopphold. Tvisteloven bør kunne overstyre denne uverdige situasjonen med en regel om at dersom ikke forvaltningen på disse akuttområder kan ta en avgjørelse innen 3 (4) måneder, kan saken bringes inn for retten som småkravsprosess. Jeg er klar over at forslaget er drastisk, men det er nå på tide å utøve et press på byråkratiet på dette området – slik man har gjort på plan- og bygningslovens område. For å ta dette med småkravsprosess samtidig; her er det dessverre ofte dommerfullmektiger som får sakene, og når resultatet blir feil, kvier ofte den tapende part seg for å anke. Da løper advokatens taksameter og risikoen blir en helt annen. Det bør innføres en ordning med forenklet overprøving i lagmannsrett, kanskje med bare én dommer, i tillegg til den muligheten man i dag har med administrativ behandling, som ikke passer i alle tilfeller. Tingrettene har vært ekstra belastet til nå på grunn av oppfriskningsreglene i forliksrådet. Forslagene på dette feltet er gode. Men fortsatt skjer det at forliksklagene ikke kommer frem til klagemotparten. Det gjelder særlig personer som er i en sosialt vanskelig situasjon og må skaffe seg midlertidig bolig hos venner og andre, og nøler med å melde fra til det sentrale folkeregister. Det ville spare samfunnet stort om Forliksrådet må ta den første kontakt (utsendelse av klagen) i rekommandert forsendelse. En annen hovedintensjon bak tvisteloven, var å redusere omkostningsnivået i rettssystemet. Selv for personer med gjennomsnittlig inntekt, er det skremmende. Det er underlig at vi ikke er kommet like langt som Sverige og Danmark med å oppheve advokatmonopolet. Det ble innført i vårt land ved en tilfeldighet i 1930-årene, og har for lengst utspilt sin rolle. Forslaget har lenge ligget klart i advokatklovutredningen, men det bør også inn i tvisteloven. Det rettssøkende publikum bør fritt kunne velge et «ombud» til å representere seg. Det kan enkelt reguleres med en forutsetning om at sakens verdi ikke skal overstige en million kroner (eller 10 G) og at vedkommende har forsikring på tilsvarende nivå. Dermed vil en rekke personer som nå avskrekkes av advokaters «oppstartsalær» eller krav om «depositum», kunne forhandle seg frem i et langt friere marked. Resultatet vil raskt bli at også advokater må nedregulere seg på pris. Ikke minst gjelder dette på et område som foreldre- og familierett. Her er det ofte en påtagelig mangel på «equality of arms» fordi den ene parten lett får fri rettshjelp, mens den andre må betale fullt ut. Det er utvilsomt mange terapeuter, sosionomer og andre fagfolk som kan stille opp som ombud med like god kompetanse som advokater på dette feltet, og kanskje vil dette også bidra til at prosessintensiteten i slike saker dempes i noen grad. Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
