Person som ikke har oppgitt navn (182746)

Referanse: 182746 Høringssvar-krenkende bilder-fra privatperson Dato: 30.09.2018 Svartype: Med merknad (Identisk tekst på vedlagte pdf-fil) Høringssvar om endringer i straffeloven (bilder som er særlig egnet til å krenke privatlivets fred) - Snr. 18/3556 Undertegnede er en privatperson som gjerne vil bidra med noen synspunkter med utgangspunkt i høringsuttalelsen. Jeg opplever noen aspekter som noe fraværende og vil gjerne bidra med disse. Slik jeg oppfatter formålet med lovforslaget så er det i hovedsak å straffe handlinger som medfører stor belastning på offerets psykiske helse. Denne belastningen er i stor grad knyttet til hva som er skamfullt i vår kultur. Hva som er skamfullt er i stadig forandring og noe lovgiver også bør forholde seg til. Menneske har stor evne til å føle skam ved brudd på kulturelle regler. Menneske bruker også i stor grad skam til å styre hverandre til å underordne seg gruppens regler. Medlemmene av gruppen vil veldig lett føle at disse reglene er «sannere» og riktigere enn alle andres regler og regler man har hatt tidligere. Det er gjerne en veldig tro på egne regler selv om man vet at andre mener noe helt annet og at egen kultur har hatt andre regler selv for kort tid siden. Man har gjerne en forestilling om at egne regler er universelle og burde gjelde også for alle andre. Det å oppleve skam ved at man uskyldig eller selvforskyldt bryter kulturelle regler kan medføre svært sterke mentale belastninger som vil kunne virke traumatiserende over lenger tid og i mange tilfeller resten av livet. Det negative dette medfører på ens livskvalitet kan i mange tilfeller oppleves større enn om man var blitt utsatt for en fysisk belastning eller et materielt tap. En viktig del av traume er redselen for at andre skal få vite om «ens skam» og hvilke konsekvenser det kan få sosialt og karrieremessig. Ofte er redselen sterkt overdrevet i forhold til realitetene. I høringsnotatet refereres det f.eks. til offerets redsel for at fremtidige arbeidsgivere skal få vite om dette og at dette vil virke negativt i en ansettelsesprosess. Det er undertegnedes optimistiske forestilling at disse redslene er betydelig overdrevet. I tillegg til å gjennomføre lovforslaget mener jeg at politikerne bør gjennomføre en undersøkelse av i hvilken grad uautorisert offentliggjøring av aktuelt materiale faktisk har virket negativt på berørtes mulighet for karriere i arbeidsliv, foreningsliv o.s.v. Det er undertegnedes optimistiske tro at dette skjer i svært liten grad. Kunnskap om at man i ingen/liten grad faktisk blir diskriminert på grunnlag av dette vil bidra til å redusere de psykiske traumaer de berørte blir påført. Hvis det derimot er slik at arbeidsgivere, organisasjoner m.m. faktisk diskriminerer på et slikt grunnlag så bør man ta opp dette seriøs på høyt nivå om man mener en slik praksis er akseptabel. Helst ville jeg foretrekke at ledende organisasjoner står klart frem om at kunnskap om slikt materiale ikke skal være til hinder for en ansettelse, tillitsverv o.s.v. Spesielt ikke når den avbildede situasjonen ikke ville hatt noen betydning hvis den var kjent men ikke fotografert. Som nevnt over skal lovforslaget verne mot psykisk skade som i stor grad skyldes kulturelle regler. Slik kulturen er for øyeblikket, ligger ikke skammen i at de avbildede i naken form ser ut som de gjør, som i de fleste tilfeller er godt innenfor normalvariasjonen. Den ligger heller ikke i de fleste tilfeller i at de avbildede gjennomfører de seksuelle handlinger som de gjør. Påføring av skammen fra kulturen ligger først og fremst i at de blir avbildet og publisert i disse situasjonene. Det er også slik at kulturen påfører noen mer skam enn andre, f.eks. påfører den rådende kulturen mer skam på jenter/kvinner som blir avbildet i en seksuell aktivitet enn gutter/menn som gjør det samme. Kunnskapen om situasjonen uten avbildningen vil ofte ikke vekke spesielt oppmerksomhet eller skam. Disse sterke, ofte ikke rasjonelle, og ofte heller ikke etiske, kulturelle reglene, blir i liten grad spørsmålsstilt. Kamera i seg selv står ikke for noen spesiell moral men har en tendens til å være en forlenget, kontrollerende arm for majoritetskulturen og styrke dennes dominans. For en rasjonalist er det bemerkelsesverdig hvordan vi utvikler avansert kunnskap på mange områder, f.eks. teknisk og medisinsk, men fortsatt i stor grad lar oss styre ukritisk av kulturelle regler. Jeg etterspør at man i større grad stiller spørsmål til slike kulturelle regler. Det å sette spørsmålstegn ved slike kulturelle regler og være litt mer kritisk til disse, vil kunne være med å redusere traumer for jenter som med eller uten skyld har brutt slike skampåførende kulturelle regler. Som nevnt er den psykiske skaden basert på kulturelle regler om skam. Som også nevnt endres disse med tid og sted. Mens det for noen tiår siden ikke var uvanlig, og dermed ikke forbundet med skam, at kvinner solte seg toppløse er nå toppløshet ganske sjeldent. Kjønnsblandet nakenbading var også mer vanlig på 70-80 tallet enn det er i dag. Siden det var mer vanlig ville det ikke vært så skambelagt å bli fotografert i en slik situasjon den gang som det som det vil være i dag. Støttet opp av amerikansk kultur (f.eks. Facebook som sensurerer kvinnelige brystvorter men ikke mannlige) så bidrar dette til at dette blir ytterligere skambelagt. Skammen i kulturen medfører at dagens unge kvinner vil bli mer traumatisert av å bli publisert toppløse enn det deres mødre ville ha blitt, (også om Internett hadde eksistert den gang i dagens form). Hva kulturen forteller oss er skamfullt, og som dermed vil kunne påføre oss traumer, er i stadig forandring. Høringsnotatet ønsker å unngå opplisting av hvilke lagringsmedier aktuelt materiale skal være på fordi listen raskt vil kunne bli avlags, men lister i liten grad opp hvilke handlinger som skal rammes. Jeg finner dette punktet meget vanskelig men samtidig viktig. På den ene siden må man konkretisere om det er lov å fotografere en toppløs nabo som soler seg på balkongen. På den annen side er dette en del av en kultur i stadig forandring. Når noe er i forandring er det vanskelig å vite, f.eks. når det beveger seg i restriktiv retning slik som med toppløshet, når noe blir så sjeldent at det blir skambelagt og dermed mulig traumatiserende. Det er også slik at noen vil lettere bli traumatisert av enkelte handlinger enn andre. Det er samtidig ikke rimelig å legge den enkeltes anlegg for traume til grunn. Noen vil kunne oppleve det mer traumatisk å bli snikfotografert uten hijab enn andre vil føle i forhold til å bli fotografert toppløs. Når disse normene endrer seg i samfunnet er det viktig at hva som er straffbart endrer seg i takt med dette. Strafferegler som tar utgangspunkt i kultur er selvfølgelig spesielt vanskelig å definere. Mens forståelsen av hva som er mord og tyveri i mindre grad endrer seg vil hva som er skamfullt og dermed vil kunne gi traumer komme til å endre seg mye. Jeg kan ikke se noen annen løsning enn at lovforslaget må være litt generelt men at myndighetene med jevne mellomrom meget tydelig gir en oppdatert oversikt over hvilke handlinger som regnes for straffbare i dagens situasjon. En utfordring her er at hvis ikke rettsfortolkningen/veiledningen er veldig konkret så vil forslaget kunne virke mot sin hensikt. Behov for kunnskap om psykososiale forhold rundt problemstillingen Høringsnotatet er i hovedsak juridisk orientert. Selv om det ikke påvirker om man bør gjennomføre lovforslaget eller ikke, så savner jeg en forskningsbasert presentasjon av de psykososiale forhold for dette. Konkret så er det to spørsmål som burde vært besvart: * I hvilken grad begrenser redsel for sosiale reaksjoner, og uønsket fotografering spesielt, vår livsutfoldelse? * I hvilken grad har brudd på slike kulturelle regler, og spesielt fotobevis på disse, faktisk medført begrensninger i forhold til yrkeskarriere og karriere i organisasjoner m.m.? Noen få eksempler i forhold til det første spørsmålet: I hvilken grad begrenser redsel for sosiale reaksjoner og uønsket fotografering at * man dusjer naken i kjønnsdelt og/eller kjønnsblandet fellesdusjer? * kvinner soler seg toppløse på privat eller offentlig grunn? * man tar et nakenbad ute i naturen når man tror man er milevis fra folk? Konkret i forhold til det andre spørsmålet: * I hvilken grad har offentliggjøring av «fotobevis» på ellers aksepterte handlinger medført at folk ikke har fått jobber, utdanninger eller tillitsverv de ellers ville fått? Det være seg at en med eller uten tillatelse/kunnskap har blitt fotografert naken hjemme på eget bad, toppløs i egen hage eller på offentlig strand, har badet naken på offentlig nakenstrand eller langt fra folk, i en seksuell setting, i en beruset tilstand på en fest m.m. Behovet for endringer/skjerping av straffeloven Dette høringssvaret tar opp en rekke problemstillinger i forhold til situasjoner hvor folk blir fotografert mer eller mindre nakne mot eget ønske. Undertegnede ser absolutt et behov for gjennomgang av dagens lovverk, dets intensjoner, strafferammer og hvilke verdier vi ønsker at samfunnet skal ha på disse områdene. Det er i dag usikkerhet om hvordan en del lover og regler skal fortolkes. Selv offentlige organer gir uttrykk for usikkerhet og kan ikke veilede sine borgere. I noen tilfeller kan det virke som om den eneste måten å få en avklaring på, er å gå igjennom en rettsprosess, noe som burde være unødvendig kun for å få vite hvilken fortolkning myndighetene står for. I en del tilfeller oppleves lovpraksis lite gjennomtenkt, og undertegnede mistenker at lovgivers intensjon og rettspraksis ikke stemmer overens. Det er flere årsaker til at problemstillingen for høringen har blitt et økende problem: * I dag har nærmest alle med seg en mobil med et kamera over alt og til enhver tid. * Kameraer kan i dag lages så små at de vanskelig oppdages og lett kan bli oversett at andre tilstedeværelse. Disse kameraene finnes både i mobiltelefoner, brilleinnfatninger eller kan skjules bevisst som en del av andre gjenstander (f.eks. garderobeknagger o.s.v.). Det kan også være slik at for en avbildet så kan et lite kamera på en mobil oppleves som mindre skremmende enn et «gammeldags» stort speilreflekskamera selv om skaden kan være like stor. * Vi ser en tydelig endring i folks etiske holdning i forhold til fotografering. Blant mange, kanskje spesielt blant unge, har det utviklet seg en holdning om at «hvis jeg har lov til å se deg, har jeg lov til å ta bilde av deg». Dette kommer i konflikt med en «kun der og da»- forutsetning som i mange tilfeller de avbildede vil ønske å legge i situasjonen. Et fotografi vil oppleves som å bringe f.eks. nakenheten ut av den situasjonen som den avbildede forutsatte at den skulle være begrenset til. Denne endringen i folks syn på fotoetikk har nærmest skjedd uten reaksjoner fra institusjoner som normalt har holdninger om lov, moral og etikk generelt eller for fotografering spesielt. o Et eksempel er langt mer pågående og nesten hemningsløs fotografering av forulykkede, skadde eller andre berørte i ulykker, branner o.s.v. Dette er situasjoner hvor folk er i en ydmykende situasjon med tårer og redsel. Det kan også være grader av nakenhet hvor folk har vært nødt til å flykte fra en brann eller hvor man har vært nødt til å fjerne klær for å gjennomføre førstehjelp. Den økte tendensen til fotografering skyldes ikke bare økt tilgang til kameraer, men også holdningsendringer. Tidligere ville ikke tilskuere, selv om de tilfeldigvis hadde med seg kameraer, fotografert i mange av disse situasjonene hvor tilskuere i dag fotograferer nærmest uten sjenanse. * Økt seksualisering og skamfølelse rundt nakenhet. Samtidig som det har skjedd en liberalisering av synet på seksualitet har kulturen beveget seg i en mer restriktiv retning når det gjelder ikke-seksuell nakenhet for den alminnelige borger. Ikke-seksuell kjønnsdelt og kjønnsblandet nakenhet er mindre vanlig og stadig flere ønsker f.eks. å dusje alene. o Nakenheten som enkelte unge viser f.eks. i sosiale medier er ikke lenger av typen «en fin dag på stranda» eller «et hyggelig kveldsbad med venner» men den bærer mer preg av «Gi meg ‘likes’ for å bekrefte at jeg er seksuelt attraktiv». Utviklingen av teknologien medfører et redusert skille mellom det private og det offentlige. Mobiltelefoner, PC’er, og nettbrett kan hackes og uten at vi blir klar over det bli et offentlig øye inn i vårt privatliv. Mikrokameraer med trådløs overføring kan skjules i garderobeknagger i treningssentre, av tidligere gjester på et hotellrom eller folk som har hatt tilgang til vår bolig. Små droner med kameraer kan sveve utenfor soveromsvinduer høyere opp i etasjene. Tidligere var det tilstrekkelig om man holdt sin nakenhet eller seksuelle praksis innendørs på «privat grunn». I dag er realiteten at ingen, så lenge de ikke vil leve innemurt i en bunkers, faktisk kan sikre seg mot å bli avbildet naken eller i en seksuell situasjon så sant de faktisk noen ganger er nakne eller i en seksuell situasjon. Undertegnede ser helt klart et behov for en gjennomgang og klargjøring fra samfunnets side hvilke verdier og referanser som skal gjelde rundt fotografering av personer i ydmykende/avkledde situasjoner. Det er viktig å ha avklart om snikfotografering av noen nakne i en dusj, på et teater, på en naturiststrand eller seks timer fra folk i Femundsmarka faktisk kun er en «rampestrek» eller faktisk et brudd på straffeloven. Det er selvfølgelig begrenset i hvilket omfang man kan kontrollere mange av disse tilfellene, men som med mange andre lover vil lovbestemmelser først og fremst ha en normgivende effekt. Konsekvent straffeforfølgelse i enkelttilfeller som fanges opp vil bidra til å styrke disse som generelle normer i samfunnet. Undertegnede kan i liten grad se at fordelen med å tillate uautorisert nakenfotografering skal oppveie belastningen og utryggheten dette medfører for de som er i en situasjon hvor det vil være belastende å bli fotografert. Selv om man ikke selv er blitt avfotografert eller den avfotograferte er klar over det vil det skape en utrygghet for andre og bidra til å redusere ens trygghet og livsutfoldelse. Jeg ønsker derfor et strengt forbud. Pedagogisk sett vil det også være enklere i forhold til befolkningens rettsforståelse. Hvis myndighetene ikke skulle dele mitt syn, vil det være nyttig med en avklaring slik at vi kan tilpasse oss en klargjøring og eventuelt kunne kjempe for å få en politisk aksept for vårt syn. Stortingets avgjørelser om når man skal ha lov til å fotografere og ikke, vil påvirke i hvilke situasjoner folk vil være nakne/toppløse. Dette vil påvirke om alminnelige mennesker er nakne i dusjen på treningssenteret, i sin egen stue eller om de tør sole seg toppløse på balkongen i toppetasjen i blokka. Det vil påvirke om friluftsfolk vil ta et nakenbad når de tror de er langt fra folk. For naturister er utfallet av denne høringen meget kritisk og nærmest bestemmende for om denne kulturen skal overleve og fortsette å være en del av det kulturelle mangfoldet i Norge. Undertegnede er usikker på om man trenger nye paragrafer eller om stortinget kan instruere domstol/påtalemyndighet til å utvide fortolkning av nåværende paragrafer til å også inkludere temaet berørt av denne høringen. Jeg overlater derfor til andre å mene noe om hvordan dette gjøres best. Lovforslagene slik de er presentert i høringsnotatet gir rom for veldig mange fortolkninger. Notatet åpner for et ikke-konsekvent forbud, men vil f.eks. tillate fotografering i «offentlige sammenhenger» uten nærmere presisering. For å unngå forvirring og etablere den forutsigbarhet og trygghet som vel er en av motivasjonene for lovforslaget, er det nødvendig at lovforslaget følges med en rekke konkrete tolkningseksempler. Det er nødvendig at disse eksemplene blir presentert tydelig sammen med lovforslaget, slik at myndigheter og publikum kan få en god felles forståelse av lovgivers intensjon. Dette vil bli diskutert ytterligere senere. Avklaring/tydeliggjøring av lovens anvendelse i en rekke situasjoner Selve forslagene til lovteksten i seg selv gir rom for veldig mange fortolkninger og vil dermed kunne skape usikkerhet og grunnlag for konflikter. Det er derfor, som tidligere nevnt, essensielt at lovforslaget følges av utfyllende beskrivelser med eksempler og veiledning om hvordan loven skal fortolkes. Noen eksempler: a) Fotografering oppunder skjørter på damer som går på tettbefolket offentlig sted, f.eks. Karl Johans gate i Oslo. b) Fotografering i forbindelse med ulykker og branner. F.eks. folk som kommer løpende nakne ut av brennende hus. c) Fotografering av folk i dusjanlegg selv om ikke bildene spres til andre enn de som i utgangspunktet ville kunne hatt lovlig adgang. d) Fotografering av folk som selv (feilaktig) har bygd opp ett inntrykk av at en situasjon er privat. F.eks. ved at man har en stue ut mot en offentlig park og man aldri tidligere har sett noen i trærne. Hvis noen plutselig (lovlig) klatrer i trærne vil man neppe påstå at vedkommende gjør noe ulovlig ved å kaste et blikk på vedkommende i stuen. Vedkommende vil da også ha kommet seg lovlig i en posisjon hvor man potensielt vil kunne fotografere folk nakne/lettkledde. e) Kvinner som soler seg toppløse på balkongen i øverste etasje i en blokk. f) Fotografering av folk som har trukket seg vekk fra offentlige stier i naturområder for å lette på trykket/gjøre sitt fornødne. g) Folk som tar et nakent morgenbad i villmarka og tror de er langt unna folk. h) En DNT-hytte (Den Norske Turistforening) som har merket av at område for lovlig morgen nakenbading med fotoforbud. i) Folk som bader nakne inne og ute i et spa-anlegg (f.eks. «The Well» utenfor Oslo) hvor det er (privat) skiltet med fotografering forbudt. j) Folk som bader/soler seg nakne på en kommunal naturiststrand hvor den lokale naturistforeningen har satt opp skilt med fotografering forbudt. k) En skuespiller på Nationaltheatret som i kunstnerisk øyemed viser seg naken for publikum og hvor teateret har skiltet med fotoforbud. l) Kvinner som går toppløse i «Pride»-opptog. m) Det er en vanlig oppfatning at kjendiser skal ha mindre rett på privatliv enn andre. Holdningen er gjerne at man kan publisere bilder av disse, spesielt hvis de opptrer i situasjoner man mener bryter med hvilke verdier de står for, eller kanskje oftere verdier som andre (feilaktig) mener at de burde stå for. Spørsmålet er dermed om man for eksempel skal kunne ta bilde av: a. En konservativ biskop på en naturiststrand b. En muslimsk kvinnelig politiker som soler seg toppløs i døråpningen til balkongen i toppetasjen. c. En ung tronarving som tror hun er alene med kjæresten flere timer fra folk i Femundsmarka og tar et tidlig (nakent) morgenbad. d. En ordfører som bader naken i et privat hageselskap. I flere av punktene over er det snakk om private områder eller privat skilting hvor spørsmålet er om offentlig straffelov vil kunne understøtte et privat erklært fotoforbud som er gjort for å beskytte nakenheten. I tilfellet med skuespilleren gjennomføres nakenheten for å understreke et kunstnerisk poeng og det er ganske opplagt at nakenheten gjøres med en underforstått «kun der og da» forutsetning selv om alle vil kunne kjøpe billetter til forestillingen og se denne. Naturisme Som tidligere nevnt er konsekvensen av denne høringen spesielt viktig for naturister og avgjørende for fremtiden til naturistenes kultur. I dag har alle naturistforeninger fotoforbud på innebad, og det er tydelig at dette er det dominerende ønske for de fleste naturister. Ute benytter naturister både private naturistcampingplasser og offentlige fristrender. På mange av disse har naturistforeningene satt opp private skilt med fotoforbud. I følge lederen for den franske naturistforeningen er ikke utfordringen for naturistkulturen unge som ikke ønsker å sole/bade seg nakne/toppløse, men en mer eller mindre berettiget redsel hos spesielt unge kvinner for å bli gjengitt nakne på Internett og hvilke konsekvenser det kan ha for de sosialt og karrieremessig. Nå er det sikkert mange som vil mene at naturistkulturen ikke er spesielt verneverdig. Noen årsaker til at folk ønsker å være naturister: * Vane, at man er oppvokst med grader av ikke-seksuell kjønnsblandet nakenhet (Finner, tyskere og spesielt østtyskere, nederlendere, sveitsere, øst-europeere og naturister. * Behag: At man finner det mer behagelig å være naken enn påkledd når man vil bade eller sole seg. At man vil unngå å gjøre mer tøy vått enn nødvendig. * Liberal kroppsaksept. Naturistbevegelsen står for en romslig kroppsaksept og oppfatter seg som en motkultur mot det sterke kroppsfokuset som gjelder i dag. Dette tiltrekker seg to grupper: de som er negative til det sterke kroppsfokuset i samfunnet og de som selv avviker (vesentlig) fra kroppsidealet. De siste finner seg ofte bedre til rette på en naturiststrand enn en tekstilstrand. * Rasjonalistene: De som gjør opprør mot kulturelle regler som ikke oppleves fornuftige, etiske eller hensiktsmessig. De som ikke ser poenget i å være påkledd når de skal bade eller sole seg en varm dag. * Moralistene: Som mener at siden homofile viser at de kan oppføre seg ordentlig med andre menn rundt seg i offentlige garderober og dusjer, så burde heteroseksuelle menn kunne disiplineres/oppdras til å gjøre det samme i kjønnsblandede anlegg. (Noe da også naturistene med flere demonstrerer). * Likestillingsforkjemperne: Likestillingsforkjemperne som mener man ikke skal gjøre større skille på kjønnene enn nødvendig. Som f.eks. mener at å gjøre forskjell på kjønn ved håndhilsning eller ved bruk av garderobe og dusj skaper et unødvendig skille. * Seksualiseringsmotstanderne: De som er motstandere av at kjønnsblandet nakenhet alltid skal seksualiseres. Som mener at det skal være plass for en kjønnsblandet nakenhet som ikke skal være knyttet til seksualitet. * Praktikerne: F.eks. småbarnsfamilier som finner det mest praktisk og hyggelig å ha mest mulig tid sammen ved besøk i svømmeanlegg og vil inkludere fellestid i garderobe, dusj og sauna i dette, og som prioritere dette på tross av kulturelle regler som seksualiserer dette. Det samme med eldre par, venneflokker o.s.v. * Kjønnsliberalerne: Som mener at mulighet for felles garderobe og dusj er mer imøtekommende i forhold til de som er utenfor de to kjønnsstereotypiene. * Foreldre som ønsker å oppdra barn til økt trygghet på egen kropp og oppdra sønner til i større grad å respektere jenter. Selv om man selv ikke skulle dele idealene i naturistkulturen er det vel urimelig om man skal miste en del av vårt nordiske kulturelle mangfold fordi man ikke gir noen den lovbeskyttelse de ønsker når det gir så lite negative konsekvenser for andre. Alternative kulturer og livssyn som f.eks. naturismen er også nyttig for majoritetskulturen. Den kan bidra til at majoritetskulturen stiller kritiske spørsmål til sin egen kultur, spørsmål som ikke hadde blitt stilt hvis ikke majoritetskulturen hadde blitt utfordret utenfra. I majoritetskulturen er det f.eks. gjerne en forestilling om at det er en nedre grense for hvor lite klær kvinner kan ha på seg før de blir nærmest medansvarlig for eventuelle overgrep og at menn får redusert skyld. Naturistkulturen viser at kvinner og menn kan omgås helt nakne med minimalt overgrep og «umoral». Den viser at overgrep kun har med menns holdninger å gjøre og ikke hvor lite kvinner har på seg. Dette er en viktig erfaring og et viktig signal til majoritetskulturen. Offentlig område kan være svært forskjellig I følge loven er offentlig område et sted hvor alle har lovlig adgang. Når det gjelder fotografering generelt så har man også lov til å fotografere inn på privat eiendom hvis man selv står på offentlig område. I Norge representerer dette steder med veldig forskjellige forhold og mange vil nok finne det naturlig at det bør gjøres en viss differensiering mellom disse områdene. Det er ikke opplagt at man skal ha den samme rett til beskyttelse mot å bli avfotografert naken hvis man bader i Spikersuppa i Oslo som hvis man tar et kveldsbad i et fjellvann i Finnmark. Det er dermed ikke urimelig om man skulle velge å gjøre en forskjell på forskjellige offentlige områder. Når skal det være lov å fotografere noen nakne/toppløse uten samtykke på offentlig område? I det følgende vil jeg diskutere noen alternative svar på ovenstående spørsmål. A. Aldri Et generelt forbud vil være mest pedagogisk og enklest å forholde seg til. Det skaper liten usikkerhet om at det er en situasjon man har lov til å fotografere eller ikke. Det vil dekke alle eksemplene over. At en toppløs «pride» deltager skal være beskyttet av et fotoforbud vil nok de fleste mene er noe overdrevet. Undertegnede mener allikevel at «ulempen» ved å beskytte en slik selvvalgt eksponering langt overveier den forutsigbarheten og tryggheten som kan etableres i alle de andre eksemplene. Det er da bedre å heller erklære at fotografering er lov og gjøre deltagerne innforstått med dette i spesielle situasjoner som f.eks. et pride-opptog. (Undertegnede kan generelt ikke se noen aktverdig grunn til at man under noen omstendighet skal forsvare å fotografere andre (nakne) mot deres ønske.) B. Ved en viss publikumstetthet Høringsnotatet diskuterer når videreformidling av private bilder har blitt offentlig. I henhold til tidligere rettspraksis settes det gjerne en grense ved 20-30 mottagere. Man kan akkurat i dette henseende definere «offentlig» på samme måte d.v.s. at hvis man kan forvente at færre enn 20-30 personer vil iaktta en så er handlingen ikke offentlig og man har beskyttelse. Dette kan være en mulig retningslinje hvis man ønsker å bade eller sole seg i utmark. Samtidig vil man selvfølgelig ikke mene at det greit med fotografering selv om det er flere enn 20 tilstede i damedusjen på Tøyenbadet eller på en naturiststrand. C. Utenom definerte fotoforbudsområder I dette tilfelle vil eier, offentlig myndighet eller andre kunne definere områder med strafferettslig fotoforbud for å kunne tillate praktisering av nakenhet/toppløshet. Dermed vil en kommune kunne aktivere et strafferettslig fotoforbud på en naturiststrand, en kulturinstitusjon på en forestilling, et spasenter i sine lokaler og utearealer, og en bestyrer på en DNT hytte for et morgenbad. Aktivering av dette fotoforbudet begrunnet i beskyttelse av nakenhet kan delegeres til tomteeier, kommunal instans eller politiet. D. Kombinasjon av punkt B og C En mulighet er en kombinasjon av disse hvor man har beskyttelse i utmark når persontettheten er lav mens man i tettere befolkede områder kan få beskyttelse gjennom vedtak av tomteeier/offentlig myndighet/politi. Droner Et tema som ikke er nevnt hittil og som er relevant er droner med kameraer. Omsetning av droner er sterkt økende og vil kunne begrense vår mulighet for å ha et privatliv om det er i egen stue, på en balkong i en toppetasje, på en strand eller i friluftsområder. I reglene for droner så står det foruten en del begrensninger på avstander m.m. en generell formulering om at dronene ikke skal være til belastning for andre. Hvordan man skal avgjøre dette er ikke klart. Hvem skal avgjøre om det er så belastende for de avfotograferte at det blir ulovlig? Det er neppe et realistisk alternativ at droneføreren skal spørre alle som det er mulig kan bli fotografert. Mer realistisk er det at man bestemmer at enkelte områder skal være dronefrie. Generelt er flygeforbud for droner ikke bare aktuelt i forhold til trussel om folks privatliv. I dag er det forbudt med droner over flyplasser, fengsler, militære installasjoner, enkelte offentlige bygninger og ulykke/katastrofeområder. Det er også aktuelt med forbud over idrett og konsertområder både på grunn av publikums sikkerhet og rettigheter til bilder. Å innføre flyforbudssoner er derfor ikke en ny ting og kan dermed brukes også til å verne folks privatliv. De fleste vil nok ha forståelse for at det vil være belastende med droner over naturistområder og at det dermed vil kunne gjøres forbudt der. På Bygdøy utenfor Oslo ser man langs strendene også utenfor naturistområdet kvinner som prøver å finne seg usjenerte plasser hvor de kan sole seg toppløse uforstyrret. Det er dermed et tydelig behov for å ha privatliv også utenfor naturistområdene. Et alternativ er f.eks. at kommunen bestemmer og kunngjør at i et visst område anses droner som så belastende at det er forbudt. Kommunen vil da ved kunngjøring aktivisere en straffemessig virkning også i forhold til loven som diskuteres i denne høringen. Oslo kommune vil da f.eks. kunne erklære at bruk av droner er forbudt langs strendene på Bygdøy generelt eller i visse perioder. Dette vil gi økt forutsigbarhet og dermed trygghet for de som ønsker å være mer avkledd enn vanlig. Sex i friluft Jeg har i hovedsak diskutert muligheten for å være naken/toppløs. Nordmenn er også blant de nasjonaliteter som har mest sex i friluft. Det behøver ikke skyldes at vi er mindre sjenerte enn andre men at vi har store områder hvor vi kan oppleve det som at vi er tilnærmet alene (med partner) og dermed kan ha et privatliv. Hvis det viser seg at vi allikevel ikke er alene, hvilke forventninger skal vi kunne ha til at lovverket verner om at eventuelle ekteskapelige aktiviteter ikke blir fotografert og spredd til andre? Kommentarer til høringsnotatet På side 17 andre avsnitt refereres det til lovgivning i Danmark. Der står det at beskyttelsen «omfatter i alminnelighet ikke bilder av personer som ferdes nakne på et fritt tilgjengelig sted, uansett om stedet er øde og fotograferingen er skjedd på lang avstand». Forfatteren av høringsnotatet antyder en viss liberal holdning til fotografering på offentlig område men det går ikke klart frem om man anbefaler en lignende praksis som i Danmark. Danmark er et lite land, og hva som oppleves som øde i Danmark og Norge kan være ganske forskjellig. Det er områder i Norge hvor man forventer en vesentlig mindre sjanse for å møte mennesker og hvor vanlige mennesker kan utvikle en frimodighet i forhold til nakenhet som man ikke ville gjøre i mer befolkede områder. Høringsnotatet side 38 punkt 5.2 har tittelen «Særlig egnet til å krenke noens privatliv». I punktet skisseres det hva en tenker å dekke. Dessverre oppleves dette punktet som litt diffust, og det er vanskelig å se hva departementet egentlig foreslår. * Det er tenkt at man vil dekke «… , nakenbilder eller bilder som viser intime kroppsdeler eller som på andre måter seksualiserer den avbildede». Innebærer punktet om intime kroppsdeler at man er beskyttet mot uønsket toppløs fotografering? * «er på toalettet» nevnes. Mener man med dette kun innendørs eller også hvis man setter seg på huk bak en sten på fjellet? * Punktet avsluttes med: o «Heller ikke bilder tatt i det offentlige rom eller øvrig i situasjoner som nevnt i åndsverkloven 2018 § 104 (§ 45 c i 1961-loven) bokstav a til c er ment å omfattes av forslaget (situasjonene nevnt i bokstav d og e er neppe aktuelle). Dette gjelder selv om bildene måtte være tatt uten samtykke, så fremt det ikke er noe spesielt ved bildet som gjør det særlig krenkende for den avbildede». o §104 Retten til eget bilde Fotografi som avbilder en person, kan ikke gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede, unntatt når a) avbildningen har aktuell og allmenn interesse b) avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet c) bildet gjengir forsamlinger, folketog i friluft eller forhold eller hendelser som har allmenn interesse d) eksemplar av avbildningen på vanlig måte vises som reklame for fotografens virksomhet og den avbildede ikke nedlegger forbud, eller e) bildet brukes som omhandlet i § 33 andre ledd eller § 37 tredje ledd. Vernet gjelder i den avbildedes levetid og 15 år etter utløpet av avbildedes dødsår. Betyr dette at det ikke er intensjonen at man under noen omstendighet skal være beskyttet hvis man er naken eller toppløs i det offentlige rom eller synlig fra det offentlige rom (ref tidligere eksempler)? Åndsverkloven omhandler publisering av bilder, mens de foreslåtte paragrafer vil gripe inn allerede når bildet blir tatt. Vil forbeholdet i forhold til åndsverksloven bety at man skal ha lov til å publisere bilder av kjendiser med redusert bekledning hvis man mener det har offentlig interesse? Vil forbeholdet i forhold til punkt b) og c) bety at man ikke er beskyttet mot fotografering på en naturiststrand? Siden det er etablert rettspraksis (etter straffeloven) å straffe snikfotografering i (kjønnsdelte) dusj- og garderobeanlegg, bør dette være like straffbart i kjønnsblandede garderober, dusj og badeanlegg som er en del av spa-anlegg (f.eks. spaanlegget The Well utenfor Oslo) eller disponeres av naturistforeninger. Hvis området man ikke kan bli straffet for fotografering blir begrenset til det offentlige rom, skulle dette bety at en er beskyttet hvis det er private som eier/disponere disse («det private rom»). The Well har dusjer og badebasseng også ute, innenfor innegjerdet område. Dette er riktignok i friluft (punkt c) men det kan vel ikke direkte beskrives som forsamlinger eller folketog og man burde dermed fortsatt være beskyttet av straffeloven. Betyr dette at man er beskyttet av straffeloven hvis man soler seg naken eller toppløs på The Well eller på private naturiststrender men ikke hvis man soler seg på offentlige fristrender? Vil en naturistforening kunne gjøre en offentlig strand privat (med formål å aktivisere dette straffebudet for en periode) ved å leie stranden av kommunen og kreve en symbolsk betaling fra gjestene? Jeg mener at rettsveiledning/forskrifter bør være tydeligere enn det forslaget som nå er sendt til høring. Skam Menneske har som tidligere nevnt en svært sterk tendens til å underordne seg mer eller mindre tilfeldige kulturelle regler og føle skam og påføre andre skam ved brudd på disse. Samtidig er det slik at disse reglene kan variere svært mye geografisk og mellom folkegrupper. Vi har også opplevd at disse reglene har variert ganske så mye også innenfor vår egen kultur bare i løpet av de siste hundre år. Dette kan vel tolkes som at det i mindre grad finnes felles rasjonelle eller instinktive regler og verdier, og at trangen til å ha regler og å føle og å påføre andre skam ved avvik fra reglene er sterkere enn selve basisen for reglene i seg selv. For å beskytte mennesker mot mentale belastninger i forhold til kulturell skam er det et poeng å forstå prosessene som ligger bak. Dette både som en basis for å utforme lovverket men også for å bevisstgjøre i forhold til støttende alternative tiltak som kan begrense den mentale skaden. Forfatteren av dette høringssvaret er først og fremst opptatt av beskyttelse av retten til å være naken og skamprosesser rundt dette. Jeg vil derfor gå gjennom det i det følgende. Det betyr ikke at det ikke også er relevant for andre typer skam knyttet til andre handlinger som loven er tenkt å dekke. For å få et rasjonelt forhold til vårt forhold til nakenhet og skam er det poeng å ha kunnskap om hva som påvirker oss. Felles for punktene under er at de i stor grad styrker den til enhver tid rådende kultur og dermed også vil i samme grad understøtte andre kulturelle regler hvis de i stedet var rådende. 1) Kulturell konformitet Et av menneskets sterkeste psykososiale egenskaper er tendensen til kulturell konformitet. Vi har en sterk evne til å absorbere verdier rundt oss og tenke, føle og mene i henhold til disse. Vi har veldig lett for nesten ukritisk å mene at verdiene vi er vokst opp med er mye bedre enn alle andre. Dette gjelder ikke minst når det gjelder anstendighetsgrenser for påkledning. Selv om vi er klar over at de kulturelle reglene har svingt mye, også inntil nylig, så mener vi at vi vet best nå. Vi er derfor negativ både til tidligere regler og til de som prøver å endre nåværende regler. Vi mener også gjerne at vi har funnet regler som er universelt gyldige og mener at våre regler også er riktigere enn alle andres. Vi ønsker derfor gjerne å påvirke andre til å absorbere våre regler. Vi føler ikke at vi rasjonelt behøver å begrunne våre regler. «Det bare er sånn» eller at flertallet står for disse verdiene anses gjerne som tilstrekkelig. Hvis det virkelig fantes universelle gyldige regler så burde man vel anta at menneskekulturer uavhengige av hverandre hadde kommet frem til de samme regler. Når så ikke er tilfelle så burde det være en indikasjon på at det ikke finnes slike universelle regler. Den kulturelle konformiteten kan påføre oss en svært sterk skamfølelse hvis vi bryter uskrevne lover. Denne skamfølelsen kan være så sterk at man er villig til å risikere livet eller endog ta sitt eget liv. Eksempler: a) Mens mange ville synes det er greit å bli sett av fremmede i badetøy vil mange føle det flaut å bli sett i undertøyet selv om det dekker akkurat de samme områdene. Det er lite sannsynlig at vi instinktivt ut fra naturens side skulle føle mer skam ved å ha på oss noen typer tekstiler fremfor andre. Dette er derfor kun en kulturelt påført skam. b) Hvis man står opp naken i et kaldt rom vil svært mange velge å dekke seg til nedentil før de dekker overkroppen. Det naturlige fysiologisk er å dekke overkroppen først. Når man prioriterer underkroppen så skyldes dette i stor grad en kulturelt påført skamfølelse. c) På 80-tallet var det mange steder en betydelig andel kvinner, mange steder opp mot 100%, som valgte å sole seg toppløse. I dag er det nærmest 0%. Det er ingen tung vitenskapelig begrunnelse for at det ene skulle være noe bedre enn det andre. Noen vil hevde at toppløshet er det naturlige mens andre vil hevde at å dekke seg til er det naturlige. Begge grupper vil kunne hevde at det motsatte kun er mote. En tanke er vel kanskje heller at det naturlige ville vært noe imellom. Uansett er det opplagt at det er en meget betydelig sosialt press tilstede som ikke er begrunnet i rasjonalitet. d) Det å ha glemt å lukke buksesmekken er noe som medfører uforholdsmessig stor skamfølelse i vår kultur. Dette kan medfører sterk distraksjon for iakttagere og sterk flauhetsfølelse for den «skyldige». Dette gjelder selv om det ikke er tvil hos noen at dette kun var en ren forglemmelse av den aktverdige eldre professoren, stortingspresidenten, o.s.v. e) Etter terrorangrepene i New York var det flere tilfeller av postmottak som mottok konvolutter med hvitt pulver som potensielt kunne være Antrax/miltbrann bakterier. Det effektive da er å raskest mulig kle av folk og spyle disse. Det var flere da som nektet dette på grunn av sjenanse og dermed utsatte seg for en antatt mulig dødsrisiko. f) For noen år siden var den sak hvor en kvinnelig soldat ble forsøkt presset til å bade naken ute med kvinnelige og mannlige kollegaer. Det ble i den sammenheng kommentert i media hvor positivt forsvaret var i forhold til å lære unge gutter og spesielt jenter at man kunne tåle langt mere psykisk og fysisk enn man selv trodde. En kommentar var da at det er synd at enkelte ødela dette for jentene ved å ønske at gutter og jenter badet nakne sammen. At dette rasjonelt sett var ufarlig og at også dette var kun en mental sperre hadde man tydeligvis ikke kulturell selvinnsikt til å forstå. (Når det gjelder forsvarets nye kjønnsdelte praksis så kan man si at den innebærer at man tar en ungdomskultur på alvor. Men samtidig innebærer den også at man bidrar til en stigmatisering og styrkingen av en oppfattelse av en situasjon som farlig som egentlig ikke er det.) g) Variasjonen i regler for anstendig bekledning geografisk og over tid er vel et argument for at dette i all hovedsak er kulturelt bestemt. Mange steder kreves det omfattende tildekking av kvinner hvor kanskje bare mindre deler av ansiktet er synlig. Når det gjelder nakenhet og spesielt mannlig og kvinnelig toppløshet så har det vært vanlig i tropiske områder langs ekvator hele jorden rundt. Ford and Beach store undersøkelse «Patterns of Sexual Behavior» av 191 menneskekulturer verden over viste at det var mer vanlig at (kvinnelig) toppløshet var akseptert enn at det ikke var det. I kulturer nærmere oss er det mange eksempler på at kjønnsblandet nakenhet har vært vanlig i forbindelse med bading, badstu o.l. I f.eks. Finland var det svært vanlig til godt ut på 1900-tallet. I nyere tid er det vel Øst-Tyskland hvor det har vært mest omfattende nylig. Ved murens fall var det mellom 80 og 90 % av Østtyskere som praktiserte kjønnsblandet nakenhet på offentlige strender 2) Over og underseksualisering Pavlov gjorde et berømt forsøk hvor han laget lyd med en klokke samtidig som han gav hundene mat. Etter hvert begynte hundene å sikle når de hørte klokken også når de ikke ble tilbudt mat. Noe av det samme ser vi når det gjelder menneskelig bekledning og anstendighet. Hvis kvinner skjuler kroppsdel X og kun viser frem X til potensielle sexpartnere så vil dette medføre at menn blitt lettere seksuelt opphisset av å se X. Synet av X vil medføre at menn får økt forventning om seksuell tilfredstillelse enten sammen med eieren av X eller ved egen hjelp fordi X vises på bilder o.s.v. Økt forventning om seksuell tilfredstillelse vil kunne medføre at menn blir mer pågående. Dermed blir det viktig for kvinner å skjule X ovenfor menn de ikke ønsker å ha en seksuell relasjon til. I dette ligger at former og nivåer for bekledning, oppførsel m.m. vil medføre at noe blir enten mer nedseksualisert eller oppseksualisert (og dermed potensielt skambelagt) enn det «normalt» ellers ville være. Hva som har vært en slik X har variert mye geografisk og historisk. I vår kultur var det f.eks. vanlig inntil siste krig at kvinner skjulte underdelen av kroppen under en kjole, stakk, skjørt eller lignende. En mann som så denne delen av kvinnens kropp ville selvfølgelig assosiere det med seksuelle situasjoner, få forventninger og oppleve dette som pirrende. For kvinnen var det selvfølgelig skambelagt å bli sett slik. For dagens menn er dette veldig nedseksualisert da menn møter f.eks. kvinner i ganske så tettsittende underdeler på treningssentre uten å ha grunnlag for å tro at dette innebærer noen økt sannsynlighet for snarlig seksuell uttelling. Tettsittende klær på underkroppen har dermed blitt nedseksualisert, det anses ikke lenger som uanstendig og er dermed ikke lenger skambelagt. Den motsatte fenomen kan vi se i forhold til kvinnebryster. I de fleste menneskelig kulturer var tidligere ikke nakne kvinnebryster uanstendig og skambelagt. Kvinnebryster har i økende grad blitt seksualisert og skambelagt av kulturer som etter hvert ble dominerende. Dette medfører at for menn vil nakne kvinnebryster i økende grad gi seksuelle assosiasjoner, forventninger og virke pirrende. Det vil da i økende grad oppfattes uanstendig om kvinner viser et nakent bryst til en mann hun ikke har eller skal ha et seksuelt forhold til. Det medfører igjen økt skam for en kvinne hvis en mann ser henne avbildet i en slik situasjon. Hvis en mann er oppvokst med at kvinner kun håndhilser på eller viser hår, bryst eller rumpe til menn de vil ha et seksuelt forhold til så vil det selvfølgelig virke spesielt pirrende å bli eksponert for dette. Håndhilsning eller synet av disse kroppsdeler vil dermed bli overseksualisert. Homofile som er vant med å se samme kjønn i offentlige bad, naturister og mannlige gynekologer/kvinnelige urologer vil være vant med å se det kjønnet de ellers er seksuelt tiltrukket i en situasjon hvor de ikke kan forvente seksuell uttelling. De vil dermed i liten grad oppleve disse situasjonene som seksuelt pirrende og de blir dermed nedseksualisert. (Dette medfører ikke at de ikke har den samme glede av sex som andre i andre situasjoner) 3) «Vi lever da i 2018» og «siviliserte mennesker oppfører seg ikke slik». Man kan ofte oppleve at begrepet «sivilisert» misbrukes for å gi inntrykk av en vitenskapelig autorisasjon til kulturelle moter som det egentlig ikke er belegg for. Man kan f.eks. høre uttalelser om at siviliserte mennesker ikke er nakne på stranda. Vi kan i denne sammenheng tillegge begrepet «sivilisert» to betydninger: På den ene siden henviser det til rasjonalitet og vitenskapelige objektive fakta. På den andre siden henviser det til den siviliserte moten uten at den er vitenskapelig bevist å være mer fornuftig enn noe annet. F.eks. vil siviliserte menn som ønsker å bli tatt alvorlig bruke slips og siviliserte kvinner som vil sole seg bruke bikini. Det er imidlertid ikke noen rasjonell grunn til at slips skulle være noe bedre enn kryssbandolær eller en fjær i håret. Selv om et «sivilisert» samfunn kan lage en bedre Iphone så betyr ikke det at det er riktigere å bruke bikini på stranda enn å være naken eller bruke burkini. 4) Sensur Sensur skal i utgangspunktet verne oss mot inntrykk som kan virke forstyrrende eller skremmende i forhold til dagens standard. Dette medfører ofte at man kler opp folk i historiske filmer etter dagens anstendighetsstandard. I en bibelfilm om Moses kan det nok virke distraherende på mange av dagens seere om en vesentlig andel av kvinnene er toppløse (selv om det er historisk korrekt). En sideeffekt av dette er at sensuren vil da ha en historieforfalskende effekt. Når man i filmer ikler naturmennesker rundt ekvator lendekleder eller kvinnelige huleboere bikiniformede skinnstykker på overkroppen så kan dette gi en forestilling om at dette har vært praksis lengre enn det faktisk har. Seerne vil da lett kunne få den oppfatning at dagens kulturelle anstendighetsregler for klær har vart lengre enn de har, «tålt tidens tann» over lang tid og dermed «bevist sin autoritet» når dette faktisk ikke er tilfelle. Dermed gir sensuren dagens kulturelle regler en forsterket autoritet som det ikke er grunnlag for. Sensur påvirker ikke bare vår oppfatning av historiske folk. F.eks. vil Facebooks forskjellige sensur av kvinnelige og mannlige brystvorter bidra til å stigmatisere og skampåføre det ene kjønnet. I det foregående har jeg beskrevet noen fenomener som innebærer kulturell påføring av skam. Samtidig som vi trenger noen slike regler er det poeng å ta de for kun det de er: kulturelle regler som ikke er objektive sannheter som forteller noe om menneskers egentlige anstendighet og egenverdi. Undertegnede mener det er viktig at både offer og pårørende kjenner til slike psykososiale kulturelle sammenhenger og hvilken kunstig tyngde de kan ha, da kunnskap om dette vil kunne lette den mentale belastningen for ofrene. Det er viktig at dette er en del av bildet når noen utvikler mentale belastninger fordi de uskyldig, eller mer eller mindre selvforskyldt, har blitt offentliggjort i en situasjon som er et brudd på slike kulturelle regler. Instinktiv bluferdighet og instinktiv skam I det overstående har jeg beskrevet hvordan kulturen påfører oss skam som ofte ikke er rasjonell. Jeg er selvfølgelig innforstått med at mange mennesker har en instinktiv bluferdighet som kommer fra de selv uavhengig av kulturen utenfor. Selv i nakenkulturer er det individer som opplever skam ved egen nakenhet. Hvor mye av bluferdigheten og skamfølelsen som er kulturell og hvor mye som er instinktiv er det imidlertid svært vanskelig å fastslå da vi veldig lett lar oss påvirke av kulturen rundt oss. Den store variasjonen mellom kulturer i synet på dette viser at det kulturelle helt klart trumfer det individuelle og instinktive. Vi vil lett tro at egne forestillinger om skam er våre egne og kommer fra oss selv mens de egentlig kommer fra kulturen rundt oss. Mens ingen anstendige kvinner ville benytte bikini før 1948 vil i dag selv mange kvinner som anser seg som bluferdige være komfortable med å benytte dette plagget. Et sentralt spørsmål er også hvilken holdning man skal ha til den private instinktive delen av skammen. Instinktiv skam i forhold til å vise seg naken kan oppfattes som en beskyttelsesmekanisme på samme måte som instinktiv redsel for vann, mørke, slanger, høyder, trange rom, fremmede, å stå utenfor/foran en forsamling o.s.v. Disse instinktene kan oppfattes som nyttige beskyttelsesmekanismer for det uerfarne individ inntil det har opparbeidet seg mer kunnskap. Når individet har opparbeidet seg erfaring og nyansert kunnskap om hva som er farlig og ikke innenfor hver av disse instinktene, så vil mange f.eks. kunne være naken med en partner og nyte et nakent seksualliv eller ta et spontant morgenbad med venner på en fjelltur. Noen vil hevde at det å bli voksen innebærer at man bygger opp kunnskap og trygghet til å trosse sine «primitive» instinkter når dette er trygt, nyttig eller hyggelig o.s.v. Andre mener at man ikke skal trosse slike instinkter og dermed ikke reise med fly eller være naken i badstu med begge kjønn selv om det i realiteten er svært liten fare forbundet med dette. For de som har en instinktiv bluferdighet vil det selvfølgelig være en ekstra belastning å bli eksponert offentlig gjennom uautorisert fotografering og bildespredning. De vil oppleve det som en ekstra utfordring å opprettholde troen på egen verdighet når blottleggingen også har skjedd på tvers av egne instinkter. Staten, følelser og rasjonalitet Samtidig som myndighetene i størst mulig grad skal respektere folks (mer eller mindre rasjonelle) følelser er det viktig at staten fremhever og forholder seg til vitenskap og rasjonalitet. Følelser skal respekteres selv om de av og til ikke er spesielt rasjonelt. For en del av oss er våre viktigste valg, som f.eks. valg av yrke og ektefelle, kanskje ikke spesielt fornuftig men vi lever svært godt med disse valgene allikevel. I yrkessammenheng bør man selvfølgelig, i den grad stillingen tillater det, tilpasse seg folks (irrasjonelle) følelser. F.eks. ut fra statistikk kan vi si at i dag er det ikke farlig å fly og at sjansen for å bli skadet eller drept i flyulykker er forsvinnende liten i forhold til alle andre farer vi har rundt oss. Man bør derfor selvfølgelig imøtekomme, innenfor rimelighetens grenser, ansatte som ikke ønsker å fly men heller ønsker å reise rundt med andre kommunikasjonsmidler. Forsvaret Soldater er en yrkesgruppe hvor man i særlig grad trenger å forholde seg rasjonelt til farer. De bør kunne, på basis om kunnskap, på kort tid ta en avgjørelse hva som er rasjonelt, og hva som er reelt farlig og ufarlig, av og til på tvers av instinkter. Man bør forvente at de trosser en instinktiv frykt når den ikke er rasjonelt begrunnet. Man bør dermed forvente f.eks. at soldater trosser sin redsel for å fly siden denne faren tilnærmet ikke er rasjonell i dag. Soldater kan komme i en del situasjoner hvor nakenhet kan være nødvendig. Man kan bli utsatt for ABC-våpen (atom, biologisk eller kjemisk) hvor det kan være nødvendig å vrenge av seg alle klærne for å bli spylt av kollegaer. Man kan gå gjennom isen og ha behov for å bli tørket og å få hjelp av kollegaer med å skifte klær fra innerst til ytterst. Dagens unge har i økende grad redsel for å bli sett nakne av samme og spesielt motsatte kjønn i slike ikke-seksuelle situasjoner selv om situasjonene er med gode kollegaer og uten fare for overgrep m.m. Forsvaret bør selvfølgelig ta slike strømminger blant de unge på alvor: Dette sitter så hardt i dagens unge at det ville begrenset rekrutteringsgrunnlaget hvis man ikke respekterte slike følelser hos mange av de unge. Men samtididig bør man forholde seg til realiteter og markere hva som er rasjonelle farer og trene for disse. Man hører gjerne argumenter om at hvis situasjonene som beskrevet over virkelig oppstår, så ville man selvfølgelig vrenge av seg alle klærne uavhengig av kollegaenes kjønn og at man ikke behøver å trene på dette. Spørsmålet er bare hvor lenge man vil nøle og hvor stor skade som har oppstått før man faktisk gjennomfører. Den greske poeten (og soldaten) Arkhilokhos uttalte om livet som soldat: “We don't rise to the level of our expectations, we fall to the level of our training”. Forsvaret bør både respektere følelser og rasjonalitet. Jeg mener dermed at for den store delen av soldatmassen så kan man respektere deres (hovedsakelige kulturelle) bluferdighet og legge til rette for at de slipper å dusje med samme/motsatt kjønn. Men samtidig bør man forvente at de som søker eliteavdelinger i større grad forholder seg til kunnskap og ikke lar seg styre av redsler som ikke er knyttet til reelle farer. Jeg mener dermed at man bør forvente at f.eks. grensejegere tør være naken foran kollegaer av begge kjønn det korte øyeblikket de skifter etter en øvelse på å gå igjennom isen. Ved å ha en slik dobbel praksis viser man både respekt for bluferdigheten som ligger i dagens ungdomskultur samtidig som man markerer at man ikke støtter synet på at dette er en rasjonell fare/skam når man er blant (gode) kollegaer i forsvaret. Man kan da rekruttere muslimske innvandrerjenter som vil være en styrke i utenlandsoperasjoner i mer vanlige hæravdelinger. Men det behøver ikke være slik at det skal legges til rette for at jenter med en kraftig bluferdig basis skal kunne gjøre enhver tjeneste også som f.eks. å være grensejeger i Finnmark. Nå praktiserer ikke lenger forsvaret kjønnsblandet nakenhet i den siste situasjonen. Signalet man da sender er at disse soldatene får trening i å takle svært krevende fysiske og psykiske situasjoner men det å bli sett et kort øyeblikk naken av det motsatte kjønn er så skamfullt/mentalt traumatisk at det vil man ikke utsette selv våre tøffeste soldater for. Reell fare er det selvfølgelig ikke snakk om da de er omgitt av befal og kollegaer så f.eks. seksuelle overgrep i en slik situasjon er usannsynlig. De fleste av disse jentene er i langt større fare en vanlig lørdagskveld på vei hjem fra byen. Redselen er kun en mental belastning som skyldes en blanding av instinktiv og kulturell påført bluferdighet og den er ikke knyttet til en reell fare. Med sitt valg understøtter forsvaret en skamliggjøring og traumatisering av en slik situasjon. Ei jente som uønsket blir sett naken av andre på sosiale medier og lurer på hvor skamfullt det er, vet da at selv ikke Norges tøffeste soldater tør dette i trygge situasjoner uten kamera. Forsvarets signalering om hvor skamfullt dette er bidrar dermed neppe til å redusere traume. Offentlige garderobeanlegg Tidligere var praksis at man hadde to felles garderober/dusjer, en for hvert kjønn. Fordelen var at dette reduserte kroppskomplekser og gav folk flest et mer avslappet og normalisert syn på den vanlige kropp. Barn og unge lærte at det var normalt at kropper var forskjellig. Ulempen var at de mest bluferdige opplevde dette svært traumatiserende og ville av denne grunn unngå offentlige bad, treningsanlegg o.s.v. I dag er tendensen å gå vekk fra felles garderober og kun ha enkeltmanns garderober/kabinetter. Dette er selvfølgelig en stor fordel for de mest sjenerte med økt sjanse for at de bruker offentlige bad/treningssentere m.m. Man samtidig medfører det en skampåføring av å bli sett naken av andre også av samme kjønn. Man signalere at vanlige kropper skal skjules mens de kirurgisk og digitalt manipulerte «perfekte» modellene man ser i media, på nettet o.s.v. er de eneste som er vakre nok til at de kan vise seg frem lettere avkledd. Alle andre bør skjule seg i skam. Man bidrar dermed til å øke kroppskomplekser. Når man lager garderobeanlegg for fremtiden bør man både ta hensyn til at folk er forskjellig og at hva som anses kulturelt riktig og skamfullt kommer til å endre seg flere ganger i løpet av byggets levetid. Jeg mener derfor at garderobeanlegg bør ha en fleksibilitet. Et alternativ er at garderobeanlegg består både av flere mindre enkeltrom (for de mest sjenerte) men også tre store felle garderober/dusjanlegg. To av disse skal være for hvert kjønn mens det tredje skal være felles. Det kjønnsblandede fellesrommet kan bli benyttet av småbarnsfamilier, par, vennegjenger og andre grupperinger med begge kjønn og som anser fordelen ved å være sammen som større enn eventuell bluferdighet. Den kan også benyttes av personer som er vant med kjønnsblandet nakenhet som f.eks. finner, tyskere, nederlendere, naturister o.s.v. Det kan videre være et alternativ for transgendere, kroppsliberale og andre med et avslappet forhold til kjønn. En slik kjønnsblandet fellesgarderobe vil nok ikke tiltrekke seg så mange til å begynne med først og fremst fordi det er uvant. Erfaring fra naturiststeder og f.eks. spassenteret «The Well» utenfor Oslo viser imidlertid at overraskende mange finner seg raskt til rette med dette når de først tar skrittet og prøver. (Selv om man ikke skal forvente slike tall var det altså over 80% av Østtyskerne som praktiserte kjønnsblandet nakenhet på offentlige strender.) Denne tredje fellesgarderoben vil også være en back-up hvis en av de øvrige må pusses opp eller hvis det f.eks. i forbindelse med et arrangement er veldig skjev kjønnsfordeling. I alle tilfeller må det ved inngangen være et rom med låsbare miniskap hvor man er pålagt å legge fra seg mobiler og annet utstyr med kamera og opptaksmulighet. At det finnes kjønnsdelte og kjønnsblandede fellesgarderober er med på å redusere stigma rundt det å bli sett naken av andre. Det vil bidra til å redusere skamfølelse og traumer for de som har blitt snikfotografert og publisert mot sin vilje. Det gjelder også de som normalt selv kun bruker enkeltkabin. Når skaden først har skjedd vil de da vite at det er andre alminnelige menensker som også har blitt sett nakne og fortsatt er sosialt aksepterte og lever respektable liv. Oppsummering Oppsummert mener jeg følgende: * Det bør generelt være forbudt å fotografere noen naken (d.v.s. nakent underliv), kvinner toppløse eller folk i seksuell aktivitet uten de avbildedes tillatelse. Hvis man tilfeldigvis ubevist gjør dette er man forpliktet til å slette dette straks man blir klar over dette. (I dag er det i visse sammenhenger tillatt å ta bilder men ikke publisere. Faren for hacking, at man mister lagringsmediet eller at dette blir stjålet er så stor at reglene må utvides til å gjelde allerede fra når bildet blir tatt.). Jeg ser ingen grunn til å gjøre noen forskjell på offentlige og private områder når det gjelder dette. Dette fordi: a) mange offentlige områder har så liten folketetthet at de nærmest oppleves som private, b) droner og annet gjør at offentlige områder man eventuelt lovlig skulle kunne ta bilder fra kommer svært tett innpå det private, og c) teknologien utvisker forskjellen på det offentlige og det private. Dette bør være den generelle regel og det bør heller være slik at man annonserer når dette forbudet ikke gjelder f.eks. ved opptog (pride/karneval) i byens hovedgater. * Politiet bør kunne erklære områder med fullt fotoforbud hvor straffeloven blir aktivisert for kortere eller lengre tid. Dette kan gjelde f.eks. offentlige og private garderobe og dusjanlegg, naturiststrender, spa-anlegg inne og ute og forestillinger på kulturinstitusjoner (med innslag av nakenhet). Nærmere bestemmelse av tid og sted kan delegeres til andre som f.eks. teatersjefer, bestyrer på DNT-hytter o.s.v. Dette fotoforbudet må være betinget av grad av nakenhet begrenset til en spesiell situasjon. * Forbudssoner for droner bør inkludere naturiststeder og mer vanlige strender hvor besøkende ønsker å være mer avkledd enn hva som er vanlig (f.eks. toppløse). Det bør legges til rette for at det finnes slike «trygge» soner i rimelig nærhet for de fleste i Norge. * Man bør gjøre forskning på i hvilken grad lekkasje av krenkende bilder faktisk har påvirket folks yrkesmulighet og mulighet for karriere i foreninger, organisasjoner, politikk med mer. Hvis dette viser seg å i liten grad ha skjedd vil kunnskap om dette kunne bidra til å dempe traume for ofre. Hvis dette virkelig skjer bør ansvarlige lederer i det offentlige, næringsliv, kirke, idrett, politiske organisasjoner og andre frivillige organisasjoner stille seg spørsmålet om dette faktisk er akseptabelt. Arbeidsgivere, og ledere i organisasjoner bør etter mitt syn gå tydelige ut og markere at kunnskap om slike bilder ikke skal ha betydning for ansettelse/tillitsverv i deres bedrift/organisasjon/politiske parti. * Man bør gjennomføre forskning på i hvilken grad redsel for uønsket fotografering faktisk hemmer folk i forhold til aktiviteter de ellers ville gjennomført (som f.eks. å dusje i offentlige badeanlegg, sole seg toppløs, bade naken i et fjellvann). Dette for å vite behovet for trygge soner, lovverk o.s.v. * Folk bør i større grad være klar over at de kulturelle reglene vi har rundt anstendighet og anstendig bekledning er forholdsvis tilfeldige. Det betyr ikke at vi ikke skal følge disse reglene men at de ikke har den rasjonelle autoritet mange tillegger de. Det vil medføre at man i større grad viser toleranse for andre som har andre regler enn en selv. Da vil det også bli mindre traumatiserende for de som med eller uten egen vilje har «forbrutt seg» mot disse reglene. * Folk bør i større grad være klar over at teknologien medfører økt sjanse for at det «store øye» kan titte inn i våre privatliv uten vårt ønske og uten vår kunnskap. Lekkasje av intime bilder vil ikke bare skje for folk som er uforsiktige men også for folk som har tatt alle rimelige hensyn. Det er da naturlig at man i større grad er solidariske og ikke fordømmende i forhold til de som har fått intime detaljer offentliggjort. * Myndighetene bør finne en balanse mellom å respektere folks følelser og hva som er vitenskapelig og rasjonelt. Myndighetene bør ikke understøtte traumer ved å signalere at ikke-seksuell nakenhet er farlig og skambelagt når/hvis dette skjer. Spesielt er forsvaret er organisasjon som bør forholde seg rasjonelt til hva som er reelle farer og ikke. 2   Vedlegg Høringssvar-krenkende bilder-18-3556- et svar fra en privatperson.pdf Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen