UiT Norges arktiske universitet

Vi viser til brev av 4.6.2018 fra Kunnskapsdepartementet vedrørende forslag fra utvalg om endring av stillingsstrukturen for faglige stillinger ved universiteter og høyskoler. Vi oversender med dette høringssvar fra UiT Norges arktiske universitet (UiT).

UiT mener at stillingsstrukturen i sektoren er et viktig tema, og at det er positivt at disse spørsmålene er satt på dagsorden av departementet og utvalget. Justeringer i stillingsstrukturen kan være et viktig virkemiddel for at universiteter og høgskoler skal bli bedre i stand til å ivareta sitt samfunnsoppdrag, og legge til rette for attraktive arbeidsplasser og karriereutvikling, jf. de to hovedspørsmålene som er stilt i utvalgets oppdrag. Disse to hovedspørsmålene utgjør et utgangspunkt for vårt høringssvar. UiT vil trekke fram noen hensyn, momenter og spørsmål som vi mener det bør arbeides videre med, basert dels på utvalgets forslag og dels på forhold vi mener ikke er godt nok belyst så langt.

Etter UiTs mening inneholder utvalgets omtale av ny stillingsstruktur mange interessante momenter, som utgjør gode utgangspunkt for debatt og videre arbeid. Vi er enige i de innledende betraktningene om forutsetninger for ny stillingsstruktur for sektoren, men mener at forslagene er for skissepreget beskrevet til at vi kan ta stilling til forslagene. Vi har forståelse for at det ikke har vært mulig å utarbeide et mer detaljert forslag innenfor de tidsrammer som har vært til rådighet, og at oppdraget er krevende. Våre kommentarer gjelder derfor behov for videre arbeid.

Kjernen i utvalgets forslag er etablering av tre hovedkategorier for faglige og fagnære stillinger, hver av disse med en egen karrierestige, som innebærer opprykk basert på åpne og forutsigbare kriterier. En tilbakemelding fra UiT er at disse kategoriene og stigene ikke er beskrevet slik at vi evner å overskue alle virkninger, fordeler og ulemper som vil være knyttet til en slik stillingsstruktur. Virkningene er ikke tilstrekkelig beskrevet i rapporten, og det er ikke lagt fram alternative forslag til strukturer. I det videre arbeidet bør det gjøres en systematisk og helhetlig vurdering av fordeler og ulemper, kostnader og nytteeffekter av å gjøre en overgang fra nåværende strukturer til ny stillingsstruktur. Vi vil også peke på at nåværende stillingskategorier og opprykks-/karrieremuligheter i liten grad er omtalt i rapporten, det gjelder blant annet de opprykksordninger som er etablert for forskerkoder og støttestillinger. Forslagene til endringer bør også sees i sammenheng med aktuelle endringer, som krav til meritteringsordninger og revidert forskrift om ansettelse og opprykk i undervisnings- og forskerstillinger.

På denne bakgrunn mener UiT det er vanskelig å gi svar på om rapportens forslag er de beste svarene som kan gis på de to hovedspørsmålene som er reist. Vi mener også at det videre arbeidet ikke må begrenses til å gjelde en detaljering og spesifisering innenfor utvalgets forslag, men gå ut over dette, koples tettere opp mot nåsituasjonen ved institusjonene, reflektere en større forståelse for universiteter og høgskolers behov, og innebære nærmere beskrivelser og konsekvensanalyser av ulike alternativer. UiT mener det må gis gode begrunnelser for å gjøre gjennomgripende endringer i dagens strukturer og ordninger, som på mange måter fungerer bra og har en viss fleksibilitet, som også kan anvendes bedre gjennom tydeliggjøring av forventninger og krav. Institusjonene bør innenfor gjeldende struktur og ordninger arbeide for helhetlig og effektiv karrierepolitikk, og strategisk og tydelig ledelse.

UiT er enig i at det er betydelige utfordringer med dagens stillingsstruktur, som ikke er modernisert i forhold til de endringer som har skjedd i sektoren, endringer i hvordan forskning utføres innen enkelte fagområder, og innskjerpinger som er gjort i det statlige regelverket for ansettelser og bruk av midlertidige stillinger. Som del av dette er vi enige i at det i dag er betydelige utfordringer knyttet til å etablere gode karrieremuligheter for forskere på eksternt finansierte prosjekter. Det henger sammen med at prosjekter og finansering har avgrenset varighet, og at det blir vurdert som utfordrende å oppnå kvalifisering til kombinerte stillinger innenfor gjeldende regelverk. UiT mener at det bør arbeides videre med å undersøke hvilke endringer det er behov for, og på hvilke måter endringer vil gi forbedringer med hensyn til de to hovedspørsmålene som er stilt, sammenliknet med dagens ordninger.

Et aspekt ved forslaget som UiT finner det vanskelig å følge og som bryter med praksis ved vår institusjon, er utvalgets forslag knyttet til ledelse. Vi viser her til at det er skissert ledelsesoppgaver ved de øverste stillingstypene innen hver av de tre stillingsstigene. Utvalget synes å legge til grunn at det skal være mulig for ansatte å oppnå opprykk til ledelsesoppgaver, basert på kriterier som er knyttet til person og kompetanse. Praksis ved UiT er at ledelsesfunksjoner blir vurdert og etablert ut fra organisatoriske behov, og definert som roller og funksjoner i virksomheten. Slike roller blir besatt gjennom åpne prosesser og kvalifikasjons­vurderinger for det aktuelle lederoppdraget. Det gjelder formelle lederroller for enheter, men også mer operative ledelsesfunksjoner for utdanning og forskningsvirksomhet. Vi ønsker å holde fast på denne praksisen, og ser det som uheldig dersom det blir knyttet forventninger på personnivå til å kunne oppnå avansement til lederoppgaver gjennom steg i en karrierestige, jf. forslagene om «fagansatt 1», «fakultetslektor/-forsker» og «fakultetsprofessor». UiT vil her peke på muligheten for å knytte et nytt toppnivå i de to sistnevnte stigene til ordninger for merittering innenfor utdanning, forskning og eventuelt andre deler av samfunnsoppdraget, det vil si til en faglig utvikling i stillingene.

UiT er enig med utvalget om at hver institusjon bør ha noe innflytelse over hvilke stillinger og stiger som skal tas i bruk, i hvilket omfang de brukes og hvordan de brukes, for å kunne tilpasse ordningene til institusjonenes egenart og behov. Vi mener imidlertid at utvalget i sine forslag går for langt når det gjelder mulig valgfrihet og variasjon mellom institusjonene, jf. forslaget om at hver institusjon også skal fastsette kriteriene for opprykk innenfor hver av stigene. For stor fleksibilitet kan skape uklarhet og svekkelse av grunnlag for rekruttering og mobilitet mellom institusjoner, og unødig merarbeid ved hver institusjon. UiT mener at stillingsstrukturene i sektoren bør ha felles nasjonale rammer, og i stor grad felles forståelse og praksis knyttet til bruk av stillinger og stiger. Universiteter og høgskoler har brede kontaktflater internasjonalt, og det er av flere grunner viktig at de norske ordningene for stillinger og karrierestiger er gjenkjennbare, sammenliknet med andre lands ordninger. Det gjelder særlig i forhold til rekruttering og mobilitet mellom norske og utenlandske institusjoner.

En av UiTs innvendinger mot utvalgets forslag, er at behovene for kompetanse og karriere innenfor utdanning i for liten grad er belyst og vurdert. Vi viser blant annet til Kvalitetsmeldingen og til det arbeidet som blir gjort ved institusjonene for å øke utdanningskvalitet og utdanningsfaglig kompetanse, blant annet gjennom meritteringsordninger. Dette er sentralt for samfunnsoppdraget, og dermed en vesentlig del av det første hovedspørsmålet som er stilt i utvalgets oppdrag. I det videre arbeidet med stillingsstrukturer og karriereordninger bør dette bli et vesentlig tema, og reflekteres på en tydelig måte i vurderinger og forslag til endringer av dagens ordninger. UiT mener også at det er behov for å gjøre mer grundige vurderinger av kravene til forskningsbasert undervisning, og hva dette innebærer for innholdet i stillinger.

Etter UiTs vurdering synes forslagene å legge mer vekt på hensyn til forskningsvirksomhet enn andre deler av samfunnsoppdraget. Det gjelder utdanning, men også kunnskapsformidling, samfunnskontakt, innovasjon/nyskaping, og praksis- og profesjonsnært utviklingsarbeid. Det kan synes som om den tradisjonelle forskningsvirksomheten i kombinerte stillinger (professor-stigen) gis høyere status og prioritet enn øvrige deler av institusjonenes oppdrag.

I det videre arbeidet mener vi det er behov for å gå nærmere inn på behov, organisering og finansiering av forskningen ved institusjonene. Vi viser her til det skillet som er gjort mellom forsker-lektor-stigen (prosjekter) og i professor-stigen («som i dag»), og mener at sammenhengene bør belyses mer enn det som har vært mulig innenfor utvalgets arbeid. UiT vil peke på at prosjekt­organisering og – finansiering er en utbredt organisasjonsform, at forskningsprosjekter kan ha betydelig størrelse og varighet, og at det er behov for at førstestillinger og toppstillinger initierer prosjektsøknader, utøver prosjektledelse, deltar i prosjekt­gjennomføring, og medvirker aktivt i forsknings- og faggrupper. I mange fag kreves det også høyt kompetent utførende forskningspersonale for å bidra til utførelse av større og mindre prosjekter. Per i dag løses disse behovene gjennom bruk av midlertidige stillinger. Ut fra dette kan et hovedskille mellom de to stigene være at professor-stigen i større grad inneholder krav til initiativ, fagutvikling og faglig ledelse/prosjektledelse innenfor forskning og utdanning, mens forskere og lektorer bidrar til gjennomføring av oppgaver som institusjonen har definert behovene for. Det bør vurderes nærmere i hvilken grad faste forsker-lektor-stillinger i en egen karrierestige er egnet til å møte de kompetansekravene som forskningsvirksomheten krever, og om slike stillinger kan framstå som tilstrekkelig attraktive.

Som alternativ eller supplement til det skillet som er gjort ovenfor, kan det vurderes om institusjonene og sektoren har behov for mer spesialiserte karriereløp rettet inn mot forskning eller utdanning. Mens professor-stigen kan bestå av kombinerte stillinger (med fleksibilitet), kan forsker-lektor-stigen bestå av mer rendyrkede stillinger som er rettet inn mot deler av samfunnsoppdraget. Vi ser at dette reiser noen spørsmål knyttet til forskningsbasert undervisning, attraktiviteten til stillingene, og til den fleksibiliteten som utvalget har foreslått skal ligge i forsker-lektor-stigen. Det vil også kreve at institusjonene finner fram til gode modeller for kollegialt samarbeid innenfor forskning, undervisning og veiledning.

UiT mener at det neppe er hensiktsmessig å organisere skillet mellom stigene ut fra finansieringsform, det vil si grad av ekstern finansiering. Etablering av en forskerstige med flere faste stillinger vil kreve at institusjonene tar et større ansvar for finansiering og styring av den samlede forskningsvirksomheten, slik at det kan skje en koordinert og planmessig utvikling av virksomheten over tid.

UiT er enig med utvalget (punkt 4.2.3) om at overgang mellom karrierestiger bør skje ved åpne utlysninger. Vi vil understreke viktigheten av at det ikke bør etableres opprykksordninger eller fortrinnsrettsbestemmelser som går på tvers av karrierestigene. Overgang mellom karrierestigene bør skje gjennom utlysning av stillinger, åpen konkurranse og i tråd med kvalifikasjonsprinsippet.

UiT er enig med utvalget om at sektoren og institusjonene bør finne fram til gode mekanismer for å unngå uønsket midlertidighet, både av hensyn til ulempene for de personene det gjelder, og til institusjonenes behov for å bygge kompetanse, framstå som attraktive arbeidsplasser, og skape rekrutteringsgrunnlag for ulike stillinger. Vi stiller oss likevel tvilende til om utvalgets forslag som gjelder økt kontinuitet og fleksibilitet i bruken av forskere og lektorer i sektoren er den den mest hensiktsmessige måten å oppnå redusert bruk av midlertidig tilsetting på. Vi mener at de ulike kompetansebehovene for undervisning og forskning innen ulike fagfelt må vurderes nærmere med hensyn til om slik fleksibilitet er realistisk å få til. UiT mener også at det kan arbeides videre med alternative måter å oppnå redusert andel midlertidig tilsetting på, blant annet gjennom skjerpede krav/rettigheter i lovverk, etatsstyring og virksomhetsstyring.

UiT støtter forslaget om videreføring av dagens karrierevei for førsteamanuensis og professor, men vil knytte noen kommentarer til forslaget om innføring av et nytt toppnivå (fakultetsprofessor) og forslaget om utfasing av dosentstigen.

UiT er usikker på behovet for og konsekvensene av etablering av et nytt toppnivå i professorstigen, og mener fakultetsprofessor-kategorien ikke er tilstrekkelig beskrevet i rapporten. Som nevnt ovenfor, har UiT motforestillinger til koplingen til ledelse i fakultetsprofessorkoden. Vi mener det kan åpnes for at dagens professorkode 1404 i større grad bør kunne anvendes som en åremålsstilling for forsknings-/faggruppeledere. Slike stillinger må besettes av forskere med høy grad av faglig autonomi og faglig ledelse. Det må utarbeides klare kriterier og spesifikke krav for tilsetting i slike stillinger. Videre mener UiT at det bør gjøres vurderinger knyttet til fastsetting av navn på denne stillingskategorien. Vi viser til begreper som benyttes internasjonalt, for eksempel «chair» og «distinguished professor», jf. muligheten for å knytte dette nivået til merittering innenfor de faglige kjerneoppgavene.

UiT vil peke på risiko for at etablering av denne stillingskategorien potensielt kan få negative konsekvenser for arbeidet med likestilling og kjønnsbalanse på toppnivå.

UiT er i likhet med andre institusjoner bredt sammensatt, og har fagmiljøer og vitenskapelig ansatte også fra tidligere høgskoler. Dette krever gode ordninger for å ivareta utdanningsfaglig kompetanse og profesjonsfag, og dagens dosentstige gir muligheter for å oppnå karriereutvikling innenfor utdanning . UiT kan ikke se at forslaget gir en god erstatning for denne karriereveien, og det er allerede rekrutteringsutfordringer innenfor profesjonsfagene. Bortfall av dosentstigen kan potensielt svekke UiT som breddeuniversitet, og vi mener det må gjøres vurderinger av hvordan disse behovene best kan ivaretas.

UiT mener at denne stigen framstår som minst klargjort i rapporten, og mener det er nødvendig å utdype og tydeliggjøre sammenhenger med professor-stigen, og flere kjennetegn innenfor denne karrierestigen. Et spørsmål i denne sammenheng er hvordan stillingers innhold kan endres og hvordan dette skal styres. Vi ser det som nødvendig å konkretisere handlingsrommet for institusjonene, dersom det legges opp til at hver institusjon skal kunne regulere vekting mellom undervisning og forskning, slik at vi får en felles forståelse som er rettslig gyldig vedrørende dette.

Det er store forskjeller mellom forskere og lektorer – både ulikt hovedfokus og ulik andel av forskning versus undervisning. UiT er usikker på fordeler og ulemper ved disse plasseres i samme karrierestige. Et mulig forslag er at stigen deles i to karriereløp/-stiger. UiT vil spesielt fremheve viktigheten av å få synliggjort betydningen av undervisningsdelen i forsker-lektorstigen .

Videre vil UiT peke på utfordringer knyttet til internasjonal rekruttering som følge av at den nye strukturen ikke vil være gjenkjennbar for utenlandske søkere. Vi peker også på at universitets- og førstebibliotekarer ikke er nevnt i rapporten. Deres hovedoppgave er formidling, og stillingsgruppene behandles både som administrativt og vitenskapelig ansatte i ulike sammenhenger. På bakgrunn av stillingenes faglig basis og det faktum at mange har doktorgrad, kan det være ønskelig å synliggjøre disse stillingene innenfor faglige karrierestiger.

UiT ser fordeler ved å synliggjøre støttestillinger for den faglige virksomheten. Gruppen av ansatte som vil kunne gå inn i en fagstøttestige er økende, det er mange typer stillinger, og til dels mangelfulle ordninger for karriereutvikling. En tydeligere karrierestige kan gi bedre muligheter for å ivareta dyktige medarbeidere som ikke går inn i en vitenskapelig karriere.

I det videre arbeidet bør det tas stilling til avgrensninger av hvilke av dagens stillingstyper som ordningen bør omfatte. Det kan stilles spørsmål ved flere typer stillinger enn tekniske stillinger bør inngå, herunder administrative stillinger og bibliotekarstillinger, og hvilke avgrensninger som bør gjøres mot andre deler av institusjonenes tekniske og administrative virksomhet, blant annet IT, bygg og funksjoner innenfor studie- og forskningsadministrasjon, HR og økonomi. Fagstøttestillinger har tradisjonelt vært knyttet opp mot ingeniører, og den nye stigen vil kunne bidra til å synliggjøre en større bredde av fagstøtte. Det bør også vurderes om det som del av kriterier for opprykk bør tas hensyn til doktorgrad, siden mange fagstøttestillinger i dag krever høy faglig kompetanse.

UiT har forståelse for forslaget om at postdoktor- og innstegstillinger bør defineres som reelle kvalifiseringsstillinger. Vi ser imidlertid at en innstramming av bruk av postdoktor-stillinger vil skape noen utfordringer knyttet til internasjonal rekruttering, fordi dette skiller seg fra andre lands bruk av slike stillinger. Innstrammingen kan medføre at rekruttering av postdoktorer i større grad utgjør langsiktige forpliktelser for institusjonene. Det kan lede til færre stillinger, redusert mobilitet og redusert grad av ekstern finansiering på grunn av barrierer i egenandel. Et alternativ til innstramming av bruk av postdoktor-koden kan være økt bruk av innstegsstillinger som kvalifisering til fast stilling ved institusjonen. Et annet alternativ kan være å utvikle to varianter av postdoktor-stillinger, som svarer til de ulike behovene som institusjonene har for bruk av slike stillinger.

UiT ser det som unødvendig å endre en allerede fleksibel ph.d-ordning, herunder utvalgets forslag om en profesjons-ph.d, som etter vår mening er godt ivaretatt i dagens ordning. Vi vurderer det slik at det er nok fleksibilitet i nåværende regelverk til at utdanningsløpet kan tilpasses for profesjonsutdanninger.

Dokumentet er elektronisk godkjent og krever ikke signatur