Vibeke Bjarnø

For å kunne ivareta vårt samfunnsmandat både innafor utdanning og FoU, og ikke minst en god integrering av disse, har vi sett behovet for å sikre et stort mangfold av kompetanser i personalgruppa. I den nasjonale strategien for kvalitet og samarbeid i lærerutdanningene, «Lærerutdanning 2025» (KD 06/2017), tydeliggjøres de krav vi har hatt i mange år. Vi skal levere relevante og praksisnære utdanninger, de skal være faglig krevende, givende og godt organiserte. Et sentralt virkemiddel er gjennom å gjøre utdanningene forskningsbaserte, ansatte skal gjennomføre undervisning basert på egen og andres FoU. Det stilles videre strenge krav til et tett, stabilt og gjensidig samarbeid med praksisfeltet, både når det gjelder utdanning og FoU.

Lærerutdanningene er nødvendigvis komplekse og sammensatte, noe som gjenspeiler det yrkeslivet våre studenter skal ut i. Det sier seg vel nesten selv at vi derfor har behov for et stort spekter av kompetanser i personalgruppa? Den største stillingsgruppa ved instituttet er førsteamanuensene som nærmer seg å være dobbelt så mange som førstelektorene. Det samme forholdet gjelder toppstillinger, der det er dobbelt så mange professorer som dosenter. Ved nytilsettinger rekrutteres førsteamanuenser og professorer, i liten grad førstelektorer og dosenter. Internt er det en stor og viktig satsing på stipendiater. Førstelektor-dosent-løpet ivaretar kompetanseheving av eget personale. Dette løpet har vist seg svært viktig for de ansatte det gjelder og for utviklinga av grunnskolelærerutdanningene.

Instituttets og fakultetets satsing på begge karriereveier for bevisst å sikre nødvendig mangfold i personalgruppa, har også vært et sentralt ledd i å øke andelen ansatte i første- og toppstillinger. Det har først og fremst vært et viktig virkemiddel for å bygge en relevant og nødvendig forskningskultur for våre profesjonsfelt. Satsinga har de senere årene også aktualisert seg både i forbindelse med universitetssatsinga til OsloMet – storbyuniversitetet , og ikke minst for å oppfylle kravene til andel i første- og toppstillinger i alle fag for å bli akkreditert for de nye 5-årige grunnskolelærerutdanningene. Studietilsynsforskriftas krav er minst 40% i førstestilling og 10% i toppstilling i alle fag som skal tilbys i syklus 2 av utdanningene. For GFU, det største integrerte lærerutdanningsmiljøet i Norge, betyr dette at kravet må oppfylles i så å si alle skolefag, pedagogikk og i valgte skolerelevante fag. For å ivareta dette kravet både på kort og langt sikt i en periode med mange pensjoneringer, er vi nødt til å satse på begge løp.

På spørsmål om hvorfor begge karriereveier er så viktige for oss ved GFU, får en av personalet gjerne svar relatert til betydninga av å ha både forsknings- og utviklingsarbeid i vår FoU-portefølje. Forklaringene er gjerne relatert til likheter og forskjeller i arbeidsmåte:

Den breie og nødvendige satsinga instituttet har hatt på begge alternative karriereveier over år, gjenspeiler seg i instituttets personalprofil (DBH, 2017). Det er viktig å legge merke til at andelen kvinner er særdeles høyt både blant universitetslektorene og førstelektorene.

En avvikling av den alternative karrierevei slik den er i dag, vil føre til en mer uklar og utfordrende vei for disse kvinnene, som har arbeida i mange år med et mål om opprykk til førstelektor og dosent. For mange i denne kategorien fører alder og faglige interesser til at det å «begynne på nytt» via en doktorgrad, ikke er et reelt alternativ.

Ved en nærmere titt på tallene på DBH ser en at det alternative karriereløpet er viktigere for lærerutdanningene enn mange andre profesjoner. Lærerutdanningene er under et stort press for tida som følge av nye reformer. En endring på den alternative karriereveien ved å «sause» den sammen med andre gruppers behov, vil sette ytterligere trykk på lærerutdanningene og påvirke våre muligheter for å ivareta pålagte krav. Dette er neppe ønskelig som følge av dagens lærermangel.

Ser vi noen år tilbake, var også satsinga på den alternative karriereveien et ledd i å fremme den viktige erfaringa og kompetansen mange høgskolelektorer/universitetslektorer hadde i form av en omfattende portefølje av utviklingsarbeider som har bidratt til praksisendring og –utvikling gjennom å gi disse merittering ved opprykk til førstelektor. Hos oss var dette en ikke ubetydelig gruppe, det har vært spesielt mange kvinner i denne posisjonen, og hvor de fleste av disse siden den tid har arbeida bevisst for å kunne oppnå toppstillingskompetanse. Flere har nå søkt og blitt dosenter, mange flere står for tur. En endring ved å opprette et samleløp, forsker-lektor-stigen, mener vi vil få negative både personlige og institusjonelle konsekvenser. En «roter» da til dagens likestilte karriereløp.

En omlegging av stillingsstrukturen slik Underdalutvalget foreslår vil redusere mulighetene for merittering ved ledelse og gjennomføring av dokumenterte utviklingsarbeider. Det vil videre sette begrensinger for den graden faglige ledere i akademia og lærerutdanning spesielt, kan anbefale de ansatte å bruke sin FoU-tid på. Dette rimer ikke med den øvrige satsinga både samfunnet og OsloMet har på digitalisering og internasjonalisering. Lærerutdanningas innovasjon er nettopp de pedagogiske utviklingsarbeidene som har som mål å bidra med ny praksis ved fokus på læringsprosesser vi inngår i.

Når forsker-lektor-stigen beskrives i Underdalrapporten, legges det blant annet vekt på hvor stor andel av stillinga som er satt av til henholdsvis undervisning og FoU, og at dette skal legge føringer på om en er en forsker eller en lektor. Dette er en segregering vi ikke er interessert i ved vårt institutt. Vi jobber for det motsatte, en integrering, en tett sammenkobling av utdanning og FoU. Og det er nettopp der universitetslektorer, førstelektorer, førsteamanuenser, dosenter og professorer samarbeider vi får de beste resultater. Blant annet er lektorene, gjerne de med lang fartstid i skolen, svært viktige for å identifisere de mest relevante problemstillingene i våre forskningsprosjekter. Vårt personale arbeider sammen, og alle får merittering for sine bidrag.

Det største ankepunkt mot det framlagte forslaget er at det dyrker det konservative tradisjonelle ved at representanter for professorløpet får hevde sin rett og utøve sin makt. Dette gjøres ved å «putte alt», med unntak av «det ene viktige», professorløpet, i en sekk der kategoriene blandes sammen.

Ved fakultet LUI er det i alle år vært arbeida for at alle som underviser skal ha FoU så lenge de leverer et minstekrav av resultater. Alle, uavhengig av stillingskategori, må blant annet publisere vitenskapelig. Vi skal undervise forskningsbasert og fra studieåret 21/22 vil omtrent alle ansatte bli involvert i veiledning av grunnskolelærerstudenters masteroppgaver. Dette krever mer enn å kunne formidle andres forskning. Vi bygger bevisst opp denne kompetansen gjennom de ansattes egen erfaring med FoU. Det vektlegges videre å øke instituttets samla metode- og veiledningskompetanse.

Ved å lese rapporten og anbefalingene fra Underdalutvalget oppleves det som at utvalget ikke har forstått hva forskjellene og likhetene mellom dagens to karriereveier. Det ser heller ikke ut til å forstå hvordan disse sammen gir nødvendig kompetanse i høyere utdanning, og spesielt lærerutdanning. Satt på spissen, ser resultatet for oss ut som et forsøk på å, og det fortjent, å finne karriereveier for de som gjør mye av grovarbeidet for professorene. Vi kan ikke se noen begrunnelse for at dette skal skje på bekostning av dagens alternative karrierevei, men kan være et tillegg.

Beskrivelsen og betegnelsene som brukes signaliserer at den foreslåtte forsker-lektor-stigen ikke er likestilt med professorstigen slik førstelektor-dosent er i dag.

Vi er de første til å anerkjenne at det er utfordringer med praktisering av kriteriene for den alternative karriereveien. Vi ber likevel om at noe som er så viktig for oss, ikke avvikles med et pennestrøk, i hvert fall ikke med det eneste argumentet vi klarer å lese ut av Underdalrapporten; at det er få dosenter. Vi kan ikke se at dette er et argument for avvikling, snarere tvert imot.

Det forholdsvis beskjedne antallet dosenter skyldes både at den likestilte ordninga er nokså ny sammenligna med professorløpet. I tillegg er det etter vårt syn for liten kjennskap og forståelse for kriteriene i den alternative karriereveien med den konsekvens av mange opplever seg vurdert etter den tradisjonelle karriereveiens kriterier når en søker opprykk til førstelektor og dosent.

For institutt for grunnskole- og faglærerutdanning, studieleder Vibeke Bjarnø