Høringssvar på NOU 2018: 6 Varsling – verdier og vern.
Med bakgrunn som varsler rettet mot offentlig forvaltning i 2009 ønsker jeg å medvirke i høringen.
Med utgangspunkt i høringsnotatdokumentet «Oversikt over forslag i NOU 2018:6 og egne varslererfaringer vil jeg vektlegge følgende i prioritert rekkefølge.
For å underbygge mitt innspill vil jeg kort referere til elementer i min varslingshistorie – uten å berøre selve varslingens innhold.
På varslingstidspunktet i 2009 var jeg i full operasjonell virksomhet som leder av en stor tverrfaglig arbeidsgruppe i Universitetsklinikken som la siste hånd på implementering av det inntil da største kliniske IT prosjektet i regionen. Kompliserte, omfattende og til dels nyskapende kliniske IT prosjekter hadde da blitt levert av samme tverrfaglige arbeidsgruppe over en femårsperiode innenfor budsjett og under preestimert tid. Min egen opplevelse var at dette var høydepunktet i et kollektivt samfunnsnyttig engasjement som startet førti år tidligere da jeg valgte å studere medisin.
Min kunnskap om varsling på varslingstidspunktet var minimal og fokus var først og fremst rettet mot å gjøre varslingen lovmessig forsvarlig. Hva angår motivasjonen for varslingen var den, på lik linje med det store antall andre varslingssaker jeg er blitt kjent med i ettertid, drevet av en tro på at oppfølgingen ville bli ryddig og bidra til effektivisering og bedre utnyttelse av offentlige midler. Norske erfaringer og internasjonal forskning som viste at det kunne være farlig å melde fra om ulovligheter på arbeidsplassen [1] var meg da totalt ukjent – og ville sannsynligvis i situasjonen blitt avvist som ikke relevant for den aktuelle varslingen.
De etterfølgende ni år har gitt meg ufrivillig mye kunnskap om alle kjente aspekt ved varsling slik det er godt beskrevet i varslingsutvalgets utredning– med den konsekvens at mitt bidrag i annet samfunnsnyttig arbeide har blitt sterkt begrenset.
Varslingens skjedde ca. et og et halvt år etter ikrafttredelsen av endring i Arbeidsmiljøloven (AML) den 1. januar 2007 hvor arbeidsgivers plikt til tilretteleggelse for varsling ble presisert i § 3-6.
Omvarslede var ledelsen i landsdelens største offentlige foretak (Helse Nord RHF). Etter orienterende samtale med og råd fra fylkesmannen i mitt hjemfylke ble Helseforetakets styre adressemottaker for varselet. Det har aldri vært bestridt at varslingen var forsvarlig.
Helseforetakets internrevisjon, som ble operasjonell saksbehandler, bekreftet innledningsvis at helseforetaket ikke hadde etablert skriftlige rutiner for mottak av varsling i henhold daværende «§ 3-6 i AML - «Plikt til å legge forholdene til rette for varsling». Samtidig ble jeg av Helse Nords internrevisjon garantert full konfidensialitet overfor omvarslede.
Mindre enn to uker etter varslingen fikk jeg muntlig melding per telefon om at den var avvist av styret. Av meldingen fremgikk at konfidensialiteten ikke var blitt respektert. Min anmodning om skriftlig begrunnelse ble avvist. En måned senere ble jeg av arbeidsgiver fratatt arbeidsoppgavene relatert til varslingen og fikk deretter et pålegg om videre arbeide etter instruks fra omvarslede.
Det foreligger i dag ingen skriftlig dokumentasjon som bekrefter at saken har vært behandlet i Helse Nords styre. Fortsatt i dag er hovedpåstandene i mitt varsel uavklarte og alle forsøk på informasjonsinnhenting fra helseforetakets ledelse og styre for å få varslingen fra 2009 opplyst er blitt avvist, sist i juli i år.
Min vurdering er at dersom AML’s § 3-6 hadde vært implementert slik stortinget besluttet i 2006 og iverksatt i januar 2007 i den organisasjonen jeg varslet til i 2009 er det stor sannsynlighet for at videre omfattende og kostnadskrevende konfliktfylte prosesser, som nå går på niende året, ville vært unngått.
I august 2013 ble den avviste varslingssaken fra 2009 aktualisert og politisert etter direkte invitasjon fra daværende helseminister som i et radioprogram på NRK en måned før stortingsvalget (Søndagsavisen 11. august 2013 med innslag om Organiseringen av Sykehus-Norge) kom med en direkte oppfordring om å melde inn til politisk ledelse i regjeringen varslingssaker som ikke var blitt fulgt opp i i helseforetakene inneværende stortingsperiode. Min varslingssak fra 2009 ble meldt inn til politisk ledelse som overlot den operasjonelle oppfølgingen til embetsverket i Helse og omsorgsdepartementet (HOD).
Innledningsvis i oppfølgingsarbeidet med HOD ble kontradiksjonsprinsippet fulgt. Etter å ha gitt et omfattende tilsvar til omvarsledes opplysninger til HOD ble kontradiksjonsprinsippet forlatt med bakgrunn i følgende argumentasjon fra HOD: «Vi har gått gjennom en stor del av ditt materiale, men innser at det nok ikke er mulig for departementet verken å få oversikt og eller full innsikt i all den dokumentasjon som er oversendt.»
HOD’s konklusjon kom i et brev den 5. mai 2014 som er offentlig tilgjengelig på HOD’s nettsted med tittel: «Vedrørende varsling til Helse og omsorgsdepartementet. (https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/vedrorende-varsling-til-helse--og-omsorgsdepartementet/id2395939/)
Som ledd i forberedelsen til dette høringssvaret kontaktet jeg HOD 2. mai i år for å få avklart uklarheter rundt fakta benyttet av HOD som grunnlag for konklusjonene i brevet fra mai 2014. Etter å ha fått en første avklaring den 1. august – som bekreftet inkonsistens i HODs informasjon i saken på ett av oppfølgingspunktene fikk jeg i dag - etter purringer til både embetsverk og politisk ledelse med presisering av behovet for avklaring før høringsfrist 3. september- svaret som bekrefter flere fakta feil. Denne forsinkede erkjennelsen svekker i betydelig grad troverdigheten til HODs saksbehandling og konklusjon i brevet fra 5. mai 2014.
Mine erfaringer illustrerer det betenkelige ved HODs rolle som eier av Helseforetak – og samtidige rolle som instans for oppfølging av varslingssaker i underliggende virksomheter.
Et fristilt og uavhengig varslingsombud i kombinasjon med nemd, slik foreslått av utvalget, vil i et tidlig stadium av varslingsutløste konflikter bidra til løsninger på laveste nivå – og tillit fra begge parter til at en eventuell eskalering får en objektiv håndtering hvor kontradiksjonsprinsippet følges konsekvent. En operasjonalisert fremgangsmåte ved varsling vil skape bedre forutberegnelighet både for arbeidsgiver og arbeidstaker.
I varslingssaker av stor samfunnsmessig betydning hvor eier/arbeidsgiver er offentlig er det særdeles viktig at varslingsombud/nemd og operasjonalisert fremgangsmåte er forsvarlig implementert.
Med utgangspunkt i høringsnotatdokumentet «Oversikt over forslag i NOU 2018:6 og egne varslererfaringer vil jeg vektlegge følgende i prioritert rekkefølge.
For å underbygge mitt innspill vil jeg kort referere til elementer i min varslingshistorie – uten å berøre selve varslingens innhold.
På varslingstidspunktet i 2009 var jeg i full operasjonell virksomhet som leder av en stor tverrfaglig arbeidsgruppe i Universitetsklinikken som la siste hånd på implementering av det inntil da største kliniske IT prosjektet i regionen. Kompliserte, omfattende og til dels nyskapende kliniske IT prosjekter hadde da blitt levert av samme tverrfaglige arbeidsgruppe over en femårsperiode innenfor budsjett og under preestimert tid. Min egen opplevelse var at dette var høydepunktet i et kollektivt samfunnsnyttig engasjement som startet førti år tidligere da jeg valgte å studere medisin.
Min kunnskap om varsling på varslingstidspunktet var minimal og fokus var først og fremst rettet mot å gjøre varslingen lovmessig forsvarlig. Hva angår motivasjonen for varslingen var den, på lik linje med det store antall andre varslingssaker jeg er blitt kjent med i ettertid, drevet av en tro på at oppfølgingen ville bli ryddig og bidra til effektivisering og bedre utnyttelse av offentlige midler. Norske erfaringer og internasjonal forskning som viste at det kunne være farlig å melde fra om ulovligheter på arbeidsplassen [1] var meg da totalt ukjent – og ville sannsynligvis i situasjonen blitt avvist som ikke relevant for den aktuelle varslingen.
De etterfølgende ni år har gitt meg ufrivillig mye kunnskap om alle kjente aspekt ved varsling slik det er godt beskrevet i varslingsutvalgets utredning– med den konsekvens at mitt bidrag i annet samfunnsnyttig arbeide har blitt sterkt begrenset.
Varslingens skjedde ca. et og et halvt år etter ikrafttredelsen av endring i Arbeidsmiljøloven (AML) den 1. januar 2007 hvor arbeidsgivers plikt til tilretteleggelse for varsling ble presisert i § 3-6.
Omvarslede var ledelsen i landsdelens største offentlige foretak (Helse Nord RHF). Etter orienterende samtale med og råd fra fylkesmannen i mitt hjemfylke ble Helseforetakets styre adressemottaker for varselet. Det har aldri vært bestridt at varslingen var forsvarlig.
Helseforetakets internrevisjon, som ble operasjonell saksbehandler, bekreftet innledningsvis at helseforetaket ikke hadde etablert skriftlige rutiner for mottak av varsling i henhold daværende «§ 3-6 i AML - «Plikt til å legge forholdene til rette for varsling». Samtidig ble jeg av Helse Nords internrevisjon garantert full konfidensialitet overfor omvarslede.
Mindre enn to uker etter varslingen fikk jeg muntlig melding per telefon om at den var avvist av styret. Av meldingen fremgikk at konfidensialiteten ikke var blitt respektert. Min anmodning om skriftlig begrunnelse ble avvist. En måned senere ble jeg av arbeidsgiver fratatt arbeidsoppgavene relatert til varslingen og fikk deretter et pålegg om videre arbeide etter instruks fra omvarslede.
Det foreligger i dag ingen skriftlig dokumentasjon som bekrefter at saken har vært behandlet i Helse Nords styre. Fortsatt i dag er hovedpåstandene i mitt varsel uavklarte og alle forsøk på informasjonsinnhenting fra helseforetakets ledelse og styre for å få varslingen fra 2009 opplyst er blitt avvist, sist i juli i år.
Min vurdering er at dersom AML’s § 3-6 hadde vært implementert slik stortinget besluttet i 2006 og iverksatt i januar 2007 i den organisasjonen jeg varslet til i 2009 er det stor sannsynlighet for at videre omfattende og kostnadskrevende konfliktfylte prosesser, som nå går på niende året, ville vært unngått.
I august 2013 ble den avviste varslingssaken fra 2009 aktualisert og politisert etter direkte invitasjon fra daværende helseminister som i et radioprogram på NRK en måned før stortingsvalget (Søndagsavisen 11. august 2013 med innslag om Organiseringen av Sykehus-Norge) kom med en direkte oppfordring om å melde inn til politisk ledelse i regjeringen varslingssaker som ikke var blitt fulgt opp i i helseforetakene inneværende stortingsperiode. Min varslingssak fra 2009 ble meldt inn til politisk ledelse som overlot den operasjonelle oppfølgingen til embetsverket i Helse og omsorgsdepartementet (HOD).
Innledningsvis i oppfølgingsarbeidet med HOD ble kontradiksjonsprinsippet fulgt. Etter å ha gitt et omfattende tilsvar til omvarsledes opplysninger til HOD ble kontradiksjonsprinsippet forlatt med bakgrunn i følgende argumentasjon fra HOD: «Vi har gått gjennom en stor del av ditt materiale, men innser at det nok ikke er mulig for departementet verken å få oversikt og eller full innsikt i all den dokumentasjon som er oversendt.»
HOD’s konklusjon kom i et brev den 5. mai 2014 som er offentlig tilgjengelig på HOD’s nettsted med tittel: «Vedrørende varsling til Helse og omsorgsdepartementet. (https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/vedrorende-varsling-til-helse--og-omsorgsdepartementet/id2395939/)
Som ledd i forberedelsen til dette høringssvaret kontaktet jeg HOD 2. mai i år for å få avklart uklarheter rundt fakta benyttet av HOD som grunnlag for konklusjonene i brevet fra mai 2014. Etter å ha fått en første avklaring den 1. august – som bekreftet inkonsistens i HODs informasjon i saken på ett av oppfølgingspunktene fikk jeg i dag - etter purringer til både embetsverk og politisk ledelse med presisering av behovet for avklaring før høringsfrist 3. september- svaret som bekrefter flere fakta feil. Denne forsinkede erkjennelsen svekker i betydelig grad troverdigheten til HODs saksbehandling og konklusjon i brevet fra 5. mai 2014.
Mine erfaringer illustrerer det betenkelige ved HODs rolle som eier av Helseforetak – og samtidige rolle som instans for oppfølging av varslingssaker i underliggende virksomheter.
Et fristilt og uavhengig varslingsombud i kombinasjon med nemd, slik foreslått av utvalget, vil i et tidlig stadium av varslingsutløste konflikter bidra til løsninger på laveste nivå – og tillit fra begge parter til at en eventuell eskalering får en objektiv håndtering hvor kontradiksjonsprinsippet følges konsekvent. En operasjonalisert fremgangsmåte ved varsling vil skape bedre forutberegnelighet både for arbeidsgiver og arbeidstaker.
I varslingssaker av stor samfunnsmessig betydning hvor eier/arbeidsgiver er offentlig er det særdeles viktig at varslingsombud/nemd og operasjonalisert fremgangsmåte er forsvarlig implementert.
Med vennlig hilsen
Jan Størmer Overlege,
Jan Størmer Overlege,