Norsk Presseforbund

Vi støtter flertallets argumentasjon om at en egen lov vil styrke ytringsklimaet og bidra til økt oppmerksomhet om varsling, og at ikke minst #metoo-kampanjen har vist at det er behov for tydelig regelverk for personer utover egen arbeidsplass. Videre støtter vi særmerknaden fra utvalgsmedlem Jensen om at det haster å sette i gang dette arbeidet, og at det vil forsterke varsling som et samfunnsfenomen, og ikke bare et arbeidsmiljøfenomen, slik det i stor grad blir sett på i dag. Vi gir også vår tilslutning til merknadene fra Norsk Journalistlag, punkt 3 a, om at varslervernkretsen «må utvides til også å omfatte tillitsvalgte i organisasjoner, samt oppdragstakere og frilansere». 

Vi støtter utvalget i at det kan være hensiktsmessig å angi hvilke ytringer som i utgangspunktet ikke skal anses å være kritikkverdige forhold, som en nedre grense. Et mål i lovgivningsarbeidet bør være å angi kriterier som gjør brukere av loven istand til å gjøre gode selvstendige vurderinger, ettersom listen uansett ikke er uttømmende.  Til opplistingen av kritikkverdige forhold, har vi følgende kommentar: - Under bokstav a bør begrepet «kriminalitet» ikke være begrenset til «økonomisk», men omfattes all type kriminalitet.  - Under punkt b bør man også ta med dyrevelferd, jf. Norsk Journalistlags høringsuttalelse punkt 3 b. - Under punkt c vil vi ta inn «produkt- og transportsikkerhet», jf. Norsk Journalistlags høringsuttalelse. - Under punkt d bør «myndighetsmisbruk» erstattes med « makt misbruk», det omfatter også private. - I likhet med Norsk Journalistlag mener vi at når utvalget i bokstav e) fremhever «arbeid som ikke oppfyller kravene i arbeidsmiljøloven», er det naturlig at også krav i «tariffavtaler» inkluderes.

Som utvalget selv er inne på er dette et vilkår som i praksis kan bidra til at terskelen for å varsle blir for høy, selv om ikke det er rettskildemessig grunnlag for en slik påstand. Problemet er jo nettopp at hvis dette er en realitet, så vet vi ikke om disse sakene. Men beskrivelser, både fra varslere og deltagere på innspillskonferansen som utvalget viser til, tyder på at det bidrar til en for høy terskel. Uansett er begrepet såpass tvetydig og uklart, at det rent lovteknisk er lite egnet som vilkår. En konkretisering av hvilke kriterier som ligger bak, vil være mye tydeligere og bedre egnet til å angi den faktiske terskelen, både overfor den som ønsker å varsle, og arbeidsgiver. Som utgangspunkt støtter vi utvalgets tre kriterier for forsvarlighet som er angitt i punkt 1-3 under 10.8.4. Vi mener utvalget legger en for høy terskel for «god tro» under punkt 1.  Vi viser særlig til formuleringen «Dersom arbeidstaker har gjort det han eller hun kan for å bringe fakta på bordet, anses det tilstrekkelig, selv om informasjonene eller opplysningen i ettertid viser seg å ikke være korrekt. Dersom målet er å få alle som sitter på viktige opplysninger til å gå videre med dem, må man ha en lav terskel for å gå videre, ikke minst internt. Videre mener vi de forarbeidene utvalget viser til (Ot.prp. 84 (2005-2006) angir en lavere terskel enn det utvalget skisserer, i sitatet gjengitt i NOUen på s. 160. Det avgjørende etter vårt syn kan ikke være om en potensiell varsler har gjort alle forundersøkelser selv, men at påstandene ikke fremstår som «grunnløse eller svakt funderte», slik man formulerte det i Ot. Prp. 84 (2005-2006). I stedet for å stille krav om at varslere skal gjøre egne undersøkelser for å ha «grunn til mistanke», bør det stilles krav om at vedkommende må ha en eller annen form for grunnlag for påstandene – enten det er i form av dokumentasjon eller noe vedkommende har hørt. Og dette kan selvsagt nyanseres etter hva slags varslingsform man velger. Dette bør tydeliggjøres i de nye forarbeidene til endringen. Når det gjelder offentlig varsling/ varsling til mediene, synes vi utvalget har lagt en høy terskel til grunn for varsling ved at forholdet både må ha allmenn interesse og at intern varsling som hovedregel må være forsøkt. Igjen mener vi målet – at varsling er ønskelig og nødvendig – må veie tyngst. Noen opplysninger er så viktige å få ut at hensynet til dette må tillegges mer vekt enn behovet for at man varsler internt først, uavhengig av hva som anses hensiktsmessig. En regel om at intern varsling alltid må være forsøkt (med mindre det er grunn til å tro at intern varsling ikke er hensiktsmessig), kan føre til at viktige opplysninger glipper fordi arbeidstaker ikke ønsker å ta saken opp internt. Vi mener derfor prisen man må betale er at saker av allmenn interesse, også kan varsles direkte til mediene eller offentligheten for øvrig. Vi viser her til høringsuttalelsen fra Norsk Journalistlag og støtter primært deres argumentasjon om å følge svensk ordning slik at vilkårene blir alternative, ikke kumulative. Dersom dette ikke fører fra støtter vi forslaget i høringsuttalelsen fra Norsk Redaktørforening om å øke kravet til allmenn interesse, gjennom å stille krav om at varselet må gjelde «kritikkverdig forhold av allmenn interesse».  

Vi mener flertallet i utvalget legger opp til et alt for svakt vern ved å argumentere med at gjengjeldelsesforbudet «indirekte» verner mot at det settes i gang etterforskning, dersom den fører til reaksjon mot varsleren. For det første gir det et alt for svakt vern mot den enkelte varsler ettersom etterforskningen i seg selv er en belastning, videre vil bare faren  for at en slik etterforskning kan skje, ha en såkalt «chilling effect» på potensielle varslere. Igjen må man se hen til målet om at flest mulig varsler, dette bør gjenspeiles i de rettsikkerhetsgarantiene man legger opp til i loven.

Vi mener mindretallet her foreslår en god regel som er enkle å forholde seg til, både for varslere og arbeidsgiver, og det blir mer samsvar mellom offentlig myndigheters tauhsetsplikt arbeidsgivers handlingsrom.

Subsidiært støtter vi Norsk Redaktørforenings subsidiære forslag om at det settes i gang et nødvendig utredningsarbeid med sikte på å få innført et slik etterforskningsforbud.

Samtidig kan denne aldri gjøres uttømmende. Erfaringer fra tidligere varslere har vist oss at gjengjeldelse kommer i mange ulike former, ikke alle like lett å forutse. Poenget med en slik liste må være å eksemplifisere slik at man har holdepunkter for vurderinger av om man står overfor en gjengjeldelse som følge av varsling.