Svar med merknad
Jeg er til stor del i samme situasjon som Lars-Erik Hobber beskriver og kan dermed låne mange av hans fornuftige ord og skremmende men dessverre sanne forklaring om hvordan virkeligheten ser ut i dagens Norge. Dagens lovgivning har gitt utleiemarkedet anledning til galopperende prisvekst og som følge av dette må jeg, ved endt kontraktsperiode, flytte fra min bolig av 15 år fordi jeg ikke vil ha råd til ny leie justert i forhold til gjengs leie uten å måtte bruke av oppspart kapital i tillegg til en inntekt som er veldig nære Norges median inntekt og gjennomsnittslønn. (Ifølge SSB) Prisnivået er også slik ellers i byen at jeg må flytte ut av byen og vekk fra hele mitt sosiale nettverk og, ikke minst, fra min skatteinnbringende arbeidsplass. Jeg har ingen anledning til å opparbeide nok kapital til å kunne kjøpe bolig, noe som også innebærer å forsvarlig kunne håndtere nedbetaling av et større lån med det rentenivået og det generelle prisnivået vi lever med i dag, og vil leve med i uoverskuelig lang fremtid. Det er altså ikke alltid 10% i egenkapital som er det vanskelige å oppnå, det er regnestykket som kommer etterpå og aldri vil være mulig å etterleve. Det å være en gjeldfri «millionær» i dagens Norge betyr svært lite, med mindre det begynner å bli ganske så mange millioner i realisert kapital. Prisene stiger i en slik fart at innen selv gode kapitalinvesteringer har vokst nok til å dekke dagens billigste bøttekott, er det allerede for sent, og den større kapitalen man sitter med, er fortsatt ikke nok til å kjøpe en levelig bolig i byen jeg både arbeider og lever mitt liv i. Som definert «millionær» er jeg rett og slett ikke rik nok til å bo i samme by jeg har bodd i nesten hele mitt voksne liv, og jeg er langt fra alene om dette. Det er faktisk skremmende mange i samme situasjon. Er det sånn vi vil og skal ha det i dette landet?