Helsefak UiT Norges Arktiske Universitet v/Inst. for Samfunnsmedisin

Høring - Forskrift om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger (spesialistforskriften)

Helse- og omsorgsdepartementet har sendt på høring forslag til tillegg og endringer i forskrift om spesialistutdanning og spesialistgodkjenning for leger og tannleger. Forskriften ble vedtatt i desember 2016, men inneholdt ikke regulering av ASA- spesialitetene. Denne høringen inneholder hovedsakelig forslag til regulering av ASA- spesialitetene, men også enkelte andre endringsforslag til forskriften.

Departementet foreslår en tilnærming til organisering og regulering av spesialistutdanningen i allmennmedisin, samfunnsmedisin og arbeidsmedisin som vil gi en mest mulig lik organisering som sykehusspesialitetene. Det gjøres unntak der det er behov for tilpassede løsninger. Blant annet innføres det en registreringsordning for utdanningsvirksomheter i tillegg til dagens godkjenningsordning for utdanningsvirksomheter i spesialisthelsetjenesten. Registrerte utdanningsvirksomheter vil i hovedsak være kommuner. De registrerte utdanningsvirksomhetene får ansvar og oppgaver som er parallelle, men tilpasset forholdene utenfor spesialisthelsetjenesten. Helsedirektoratet skal ha en særskilt rolle med å bidra til en enhetlig utforming av spesialistutdanningen av ASA- spesialitetene. Dette skal blant annet skje ved at direktoratet gir anbefalinger om utarbeidelsen av og innholdet i de registrerte virksomhetenes utdanningsplaner.

Helsevitenskapelig fakultet v/Institutt for Samfunnsmedisin (Helsefak) mener det er positivt at departementet ønsker å styrke og kvalitetssikre spesialistutdanning i ASA spesialitetene og at kommunene får et større ansvar for å tilrettelegge for spesialisering i allmennmedisin. Nedenfor finner man separate høringsuttalelser for spesialitetene allmennmedisin og arbeidsmedisin. Vi kommenterer ikke spesifikt spesialiteten i samfunnsmedisin, men våre generiske kommentarer til de to andre vil også gjelde for denne.

Helsefak vil påpeke behov for økt veiledningstid for LIS i allmennmedisin og påpeke problem med bortfall av obligatoriske læringsaktiviteter. Helsefak foreslår også oppretting av utdanningsstillinger etter modell fra spesialisthelsetjenesten, der LIS blir ansatt i et 8-årig løp som ender med spesialitet i allmennmedisin og PhD-grad.

Helsefak mener det er et kvalitetsproblem at det ikke fastsettes obligatoriske krav til læringsaktiviteter eller prosedyrelister. Dette vil medføre uønsket variasjon i faglig kompetanse og praktiske ferdigheter etter fullført spesialistutdanning i allmennmedisin.

Læringsmålene for LIS 3 er lite spesifikke og inneholder ingen krav til å beherske vanlige allmennmedisinske prosedyrer som for eksempel blærekaterisering, rektoskopi og operasjon av inngrodd negl.

Helsefak er bekymret for konsekvensene av at det ikke fastsettes obligatoriske krav til læringsaktiviteter/prosedyrelister. Pasientene skal kunne forvente de samme medisinske tilbud uansett hvilket fastlegekontor de tilhører, dvs en minstestandard. Læringsmålene er for uspesifikke til å sikre dette.

Ferdige spesialister som ikke behersker vanlige prosedyrer i allmennmedisin vil føre til en svekkelse av faglig kvalitet og kompetanse på fastlegekontor og legevakt. Dette vil igjen føre til betydelig økt henvisningspraksis til spesialist/sykehus og være samfunnsøkonomisk ugunstig.

Vi mener at veileder skal være spesialist i arbeidsmedisin. For supervisører ville det også være ønskelig med spesialister, men mtp praktisk gjennomførbarhet, kan det også være lege med arbeidsmedisinsk kompetanse, forutsatt lengre erfaring/høyere kompetanse sammenlignet med den som er under supervisjon. For noen læringsmål kan andre yrkesgrupper være aktuelle å ta med i supervisjonsoppgaver, f.eks. yrkeshygienikere eller fysioterapeuter.

Tilrettelegging med hensyn til gjennomføring av praktisk tjeneste i spesialisthelsetjenesten bør også omfatte spesialiteten arbeidsmedisin. For å kunne utdanne nye arbeidsmedisinere, må disse få tilstrekkelig tjeneste ved arbeidsmedisinsk utdanningsinstitusjon. Disse finnes ved de regionale helseforetakene, pluss ca. 1-2 stillinger ved STAMI. Forskriften må derfor tydelig inkludere dette behovet også for arbeidsmedisin.

Det er oppført at "I privat sektor vil opplegget for og finansieringen av spesialiseringen bekostes av virksomheten". Utgifter knyttet til å ha utdanningskandidater er ikke bare direkte kostnader for deltakelse i utdanningsaktiviteter, men også f.eks. tapt arbeidsfortjeneste i forbindelse med kursvirksomhet og deltakelse i veiledningsgrupper. Dette kan føre til at det blir lite attraktivt for bedriftshelsetjenester å velge utdanningskandidater som bedriftsleger framfor ferdige spesialister eller leger som ikke går et spesialistløp. Det bør derfor innrettes økonomiske støtteordninger som gjør det mulig for private virksomheter å ansette en lege som er under spesialistutdanning.

Som redegjort for over, vil det også være behov for godtgjørelse til veiledere som er ansatt i andre virksomheter enn kandidaten. Vi mener derfor at utgifter til veileder bør dekkes av sentrale midler. På denne måten vil man kunne sikre utdanning av framtidige spesialister og dermed også framtidige veiledere.