Barnevernsnettverket

Det er helt klart behov for et uavhengig organ som kan granske alle sider ved de barnevernssakene som ender fatalt og de som ender med store skader på barn, og også saker hvor barn i egne hjem utsettes for alvorlig skade eller overgrep. Granskningen må gjøres med gode evidensbaserte metoder som står seg mot alle former for kritikk og ettersyn og innhente kunnskap fra alle tilgjengelige kilder, inkludert barna selv, deres biologiske foreldre og eventuelt disses støttespillere.

Et slikt utvalg bør følge internasjonale standarder for granskninger og gjerne forankres i et internasjonalt organ for å kunne motstå alle former for påvirkning, alle beskyldninger om inhabilitet, alle former for korrupsjon og alle typer mistillit. Både barna selv, deres foreldre, alle tjenesteytere, benefisiører og ikke minst myndighetsorganer må kunne ha full tillit til dette organet.

Barnevernsnettverket støtter alle tiltak som fører til at færre barn opplever vold, overgrep og mishandling, men vi har noen alvorlige advarsler som det må tas hensyn til:

Disse premissene må undersøkelsesordningen ha som fundament for sitt arbeid. Ordningen som beskrives i forslaget er overordnet god, men det er noen meget alvorlige svakheter som ikke nevnes, og som man etter vår mening må hensynta.

Vi støtter Barnevoldsutvalget som viser til at politiets etterforskning i saker som gjelder drap og vold mot barn i stor grad begrenser seg til å avdekke hvem som er gjerningspersonen, ikke bakenforliggende faktorer som kan ha medvirket til hendelsesforløpet, og at en undersøkelsesordning må ta for seg nettopp dette.

Barnevernsnettverket er et nettverk av personer med kompetanse fra ulike fagområder på ulike akademiske nivåer. Felles for alle er at de har/har hatt direkte innsyn i en eller flere barnevernssaker, enten som part, hjelper, nærstående, barn, ansatte i forvaltningen, i overordnede etater, som arbeider politisk med temaet eller på annen måte.

Det er en alvorlig mangel at det ikke stilles noen spørsmål ved om de registrerte sakene som har gjennomgått undersøkelse av barnevernet og hvor det er påstått vold, overgrep og omsorgssvikt, er korrekt undersøkt og konkludert.

Det foreligger mye og solid dokumentasjon på at når man har undersøkt kvaliteten på undersøkelsesarbeidet til barnevernet, har det vist seg å være fullt av feil, og kvaliteten ofte under enhver kritikk. Politiet påpeker dette; private parter legger fram konkrete bevis på alvorlige feil som på oppfordring fra kommunenes advokater blir sett bort fra i rettsforhandlinger med begrunnelser som får drevne advokater til å måpe; og tilsyn fra både offentlige organer og innleide revisjonsfirmaer påpeker det samme.

Vi vet at uriktige beskyldninger lett kan fremkalles fra personer som ser en mulighet for personlig gevinst enten i form av lønn, status eller selvtilfredsstillelse. Når uriktige beskyldninger avdekkes, unnskyldes de med at «det var jo bare et spørsmål eller en teori som jeg mente burde undersøkes for sikkerhets skyld» eller lignende, uten at vedkommende tar ansvar for hva en uriktig beskyldning fører til.

Når vi så ser på både barnevernspedagogers kompetanse – de har ingen kunnskap om kritisk undersøkelsesmetodikk, ingen kjennskap til grunnleggende vitnepsykologi, ingen opplæring i kritisk vurdering av eget arbeid og mangler også i mange tilfeller evne til å se sin egen påvirkning på andre mennesker – er det tydelig at de ansatte mangler de verktøyene som trengs for å kvalitetssikre undersøkelsesprosessene i barnevernssaker. Det må nødvendigvis føre til at det begås feil i et antall saker, man vet bare (pr. idag) ikke hvilke og hvor mange.

Høringsnotatet slår fast at man i Norge har «mange alvorlige tilfeller», tilsynelatende sammenlignet med andre land eller en form for «standard» som man kan sammenligne med. Dersom man heller tok utgangspunkt i at hver eneste sak av denne type er en sak for mye, vil enhver forekomst være større enn ønskelig uten å antyde at det absolutte tallet er stort. Ved å antyde store absolutte tall påføres nordmenn generelt et stigma som barnemishandlere som vi mener det ikke er grunnlag for.

En slik stigmatisering mener vi også hindrer korrekt og god håndtering av det problemet som faktisk finnes.

Dessverre kan uriktige beskyldninger og stigma bli omdannet til selvoppfyllende profetier og på den måten gi aksept for uønsket atferd.

Vi ser også at det i samfunnsdebatten finnes mange som helt uten grunnlag fremmer utsagn som inspirerer til alarmisme, altså ren heksejakt. Historien har vist at vi mennesker er disponert for å la oss lede til å bedrive ukritisk varsling av uønskede forhold gjennom fordreid virkelighetsbeskrivelse og -persepsjon, hvilket opplæring i vitenskapelig metode og selvkritisk tenkning er utviklet for å motvirke.

Alle landets myndigheter må delta i arbeidet for å kvalitetssikre påstander om så alvorlige forhold som vold og overgrep og aldri legge det fra seg dersom vi skal ha et fungerende samfunn.

Å møte barn som er omsorgsovertatt uten god grunn er en helt annen sak enn å møte barn som selv ønsket seg ut av et skadelig forhold. Dette må granskerne som skal ha kontakt med barna, og også utformingen av ordningen, ta hensyn til. Barna må oppleve respekt for at deres historie er deres eiendom, at deres vurdering blir tillagt vekt, deres fremstilling blir forstått slik den er ment å forstås, og at barnets beste er i samsvar med det barnet selv mener uten manipulering, løgner og svik.

Definisjonene på hva som er vold, hva som er overgrep, hva som er mishandling og hva som er omsorgssvikt av en eller annen type, må bli langt klarere. Det er nødvendig både for de som skal varsle, de som blir utsatt for noe og skal fortelle, de som skal vurdere, dømme, forebygge og forhindre, og ikke minst for et granskningsorgan som skal kommunisere med alle parter og videreformidle sine funn til både allmennhet og myndigheter.

Også for de som utøver uønsket atferd vil det være en form for hjelp å ikke møte disse ordene i en ordsky som de da ikke forholder seg til, men hvor de i stedet ser at tydelige grenser trekkes mellom det som er mindre og mer skadelig, identifisert gjennom forståelige termer.

I dagens diskurs mangler skadenivåfremstillinger av offentlige inngrep mot barn og unge, som for eksempel ved omsorgsovertakelser. Ut fra samtaler, møter og annen kommunikasjon, direkte eller indirekte (ofte med profesjonelle hjelpere), framgår det ofte at barn i denne kategorien er så omfattende skadet for resten av livet at de på ingen måte kan sammenlignet med den gruppen av barn som har opplevd vold og overgrep i hjemmet uten å ha blitt utsatt for barnevernets «omsorg». Mange av dem er blitt varig hjelpetrengende, og mange er ute av stand til å formidle sine egne opplevelser slik at de blir forstått. Denne gruppen deltar ikke i forskning, de blir ikke omtalt, de blir ikke hensyntatt og de blir ikke gitt den støtte, hjelp, reparasjon og verdighet de skulle hatt. Heller ikke blir systemene som utførte de grusomhetene disse ungene har opplevd, verken endret, sanksjonert eller fjernet.

Departementet bør være godt kjent med antall gjennomførte selvmord i barnevernsbefolkningen i nyere, men også i eldre studier; med antall selvmordsforsøk; med forekomsten av brannstiftelser på institusjoner og med forekomsten av rømninger fra institusjoner. Dette er alle uttrykk for ulike grader av dyp fortvilelse for sin situasjon, og med en frekvens som ligger himmelhøyt over forekomsten av tilsvarende handlinger blant barn som bor hjemme – tross dokumentert forekomst av vold, overgrep og mishandling der.

Begrepene fosterforeldre, beredskapsforeldre, steforeldre og adoptivforeldre må brukes eksplisitt, ikke i omskrivninger slik man blant annet ser på s. 30, 3. avsnitt.

Når en slik ordning skal utformes, må den formes etter barns behov. Disse er kartlagt i flere studier og gjengitt i mange rapporter og artikler, men kunnskapen har hittil ikke ført til endringer i hjelpeapparatets metoder og fremgangsmåter i den grad som kreves for å møte barnas krav.

Et absolutt krav fra barna: muligheten for å kunne ha uforbeholden tillit

Det første barna forlanger å kunne ha før de vil fortelle om vold og overgrep, er tillit. Tillit til den eller de som skal lytte og deretter hjelpe. Denne tillitsmangelen er velbegrunnet, og ingenting substansielt gjøres for å endre forholdet. Tillit må bygges fra grunnen av, vedlikeholdes og kontrolleres kontinuerlig, og før det blir gjort vil de skadelige forholdene fortsette som før.

Den viktigste mistillitsbæreren i barnas liv er barnevernet selv. Det er et så stort paradoks at det knapt finnes noen som vil nevne det. At barn holdes i vedvarende skadelige relasjoner under trusler om å bli «tatt av barnevernet» er en så stor tilleggsbelastning og forsterkning av grusomhetene at det er uforståelig at ikke engang begrepet «barnevern» er fjernet fra samfunnet.

Barn unnlater ikke å fortelle om vold og overgrep for å ivareta overgriperen, men for å ivareta seg selv. De er evolvert til å optimalisere sine egne overlevelsessjanser. De kalkulerer ikke risiko, de kjenner den på kroppen og ut fra det tar de sine beslutninger om å bli eller søke ut. Vi har til gode å lese om en erstatningssak om manglende inngripen fra barnevernets side, hvor barna ikke hadde sagt fra selv og aktivt søkt seg ut. Det bør kommuniseres tydelig til alle som har med barn å gjøre, i alle sammenhenger.

Politiet ga i mange år ut årlige rapporter om anmeldte voldtekter, hvem offeret var og relasjonen til overgriperen. Personer i vårt nettverk fikk utlevert tall for de ulike underkategoriene av samlebegrepet «far» i denne statistikken for 2019 (siste rapporteringsår), og beregnet relativ andel av anmeldte voldtekter:

Det er altså fem ganger så stor sannsynlighet for at en fosterfar blir anmeldt for seksuelle overgrep mot et barn, som at en biologisk far blir det. I tillegg må man ta hensyn til hvilke av disse barna som har best mulighet for å få levert en anmeldelse i det hele tatt.

(Kilde: Voldtektssituasjonen i Norge 2019)

Også den første store studien som kartla relasjonen mellom offer og overgriper ved seksuelle overgrep, viste at overgrep fra biologiske fedre var uventet lav; 3%, og enda lavere for biologisk mor.

(Kilde: Tvang til seksualitet. En undersøkelse av seksuelle overgrep mot barn. Sætre, Holter, Jebsen. Cappelen 1986.)

Vi advarer mot å utsette oppstart av granskning, fordi kvaliteten er sterkt avhengig av tidsfaktoren, ikke minst når det gjelder barn. Slik sett støtter vi alternativ 1 under pkt. 7.2.2.3, med anledning til å definere om innledende undersøkelser eller visse typer etterforskningsskritt fra politiets side må være utført eller avsluttet før granskningen starter.

Vi antar andre undersøkelseskommisjoner har avklart arbeids- og kommunikasjonsrutiner med politiet i saker der det er involvert.

Ved å starte med et utvalg saker kan man få oversikt over de mest presserende systemfeilene og starte prosessen med å rette opp disse, men over tid må ordningens kapasitet utvides til å dekke alle alvorlige saker, definert som samtlige tvungne omsorgsovertakelser. Vi mener å se at det vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å flytte ressursene bort fra å påføre barn varig skade og uhelse, til å sørge for at rett barn får rett hjelp til rett tid.

Vi er klart uenig i følgende påstand: «Det vurderes som særlig alvorlige saker når vold og overgrep utøves av personer med foreldreansvar eller andre i nær familie». Vi mener det tvert imot er særlig alvorlig at personer som med statens godkjennelse, minimum tre års utdannelse, retningslinjer, lovverk og godkjenningsordninger skal ivareta barn, skader dem . Når selve samfunnet svikter, hvem skal man stole på da? Foreldre kan bli syke, eller de kan bære på en gammel skade. Det kan ikke Staten. Derfor er ansvaret størst på dennes side.

I de tilfeller hvor en granskning har avdekket lovbrudd bør rapporten kunne brukes av politi og påtalemyndighet i deres arbeid på samme måte som sakkyndigrapporter brukes i domstolsforhandlinger. Organet vil da ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar eller vurdere administrative reaksjoner overfor tjenestepersoner eller virksomheter. Innhenting av opplysninger må ikke avgrenses til skriftlige kilder – organet må stå fritt til å søke alle mulige kilder for informasjon. At barnet selv og barnets biologiske foreldre blir kontaktet personlig av de ansatte i organet må være obligatorisk i enhver granskning.