– om forslag til endringer i sosialtjenesteloven om kvalifiseringsprogrammet
I dette høringssvaret kommenteres endringsforslagene punktvis.
Den nedre aldersgrensen for deltakelse i kvalifiseringsprogrammet endres fra 19 til 18 år.
Vi er usikre på om dette er riktig grep for denne aldersgruppen. Etter vår mening trenger mange 18-19 åringer økte ressurser, men det er ikke opplagt at KVP er det rette. KVP er ment for de som faller ut av arbeidslivet eller ikke kommer seg inn i arbeidslivet. I dagens samfunn er 18-19-åringer i alder for videregående opplæring. Vi stiller oss derfor spørsmålet om 18-19-åringene skal være i målgruppen for KVP. Det kan oppstå situasjoner der enkelte 18-åringer skal få KVP for å fullføre utdanning. Foreldre har som hovedregel forsørgelsesplikt for barn i videregående skole. Det kan ha uforutsette virkninger dersom en person i en klasse eller gruppe får KVP til å fullføre videregående utdanning, mens klassekamerater forsørges av foreldre eller må ta opp studielån.
Sett i lys av at 18-åringer vanligvis er i et utdanningsløp, stiller vi også spørsmål ved om det er et realistisk og hensiktsmessig mål at denne aldersgruppen skal kvalifiseres til arbeid gjennom KVP. NAV kan med sitt mål om arbeid fjerne oppmerksomheten fra fullføring av utdanning, og i stedet blir fokuset på økonomisk selvhjulpenhet ved arbeidsinntekt. Å få innvilget KVP kan resultere i en innlåsingseffekt der denne gruppen får redusert sine muligheter for å fullføre utdanning. En konsekvens vil da være reduserte muligheter på lang sikt for å komme inn på et arbeidsmarked som har stadig høyere krav til kompetanse.
Vi ønsker å påpeke at det i dag er andre instanser som har et tydelig ansvar for denne aldersgruppen. Noen instanser har ansvar som kanskje ikke er utnyttet til fulle. Fylkeskommunene har et ansvar for videregående opplæring, herunder lærlingeplasser. Noen elever faller ut av videregående opplæring grunnet mangel på lærlingeplasser. Det vil da være avgjørende at samfunnet har en effektiv strategi for å sikre tilgang på læringe-plasser. Og det vil da være viktigere at disse elevene får tilgang på lærlingeplasser fremfor at det åpnes opp for at noen av disse kan søke KVP. Barnevernet har et ansvar for ettervern for unge mellom 18 og 23 år. NAV driver ikke med ettervern. Det er viktig at en eventuell senking av aldergrensen for mulighet til KVP, ikke fratar barnevernet ansvaret for ettervern.
Senking av aldersgrensen kan forhindre at en gruppe 18-åringer blir gående på økonomisk sosialhjelp i påvente av å kunne begynne KVP, og KVP vil kunne gi 18-åringer mulighet for å kunne fullføre utdanning. Men KVP for 18-åringer vil imidlertid komme i et skjæringspunkt med økonomisk sosialhjelp og aktivitetsplikt. Aktivitetsplikten er en av dagens ordninger som skal sikre oppfølging av denne aldersgruppen. Som nevnt tidligere i dette avsnittet, så tenker vi at det er behov for en økt innsats og ressurser til 18-åringene. Det blir da viktig å avklare hvem som faktisk skal ha ansvaret for hvilke områder for denne gruppen, og om det er slik at det er et riktig grep å senke aldersgrensen for KVP.
Det gjøres en språklig endring i loven for å presisere at kommunens lovfestede mulighet til å avslå søknad om kvalifiseringsprogram fordi arbeids- og velferdsforvaltningen ikke har mulighet til å tilby program, kun er ment for unntakstilfeller.
Vi støtter endringsforslaget
Varighetsbegrensningen endres slik at program gis så lenge deltakeren oppfyller inngangsvilkårene, men likevel ikke lenger enn to år, og slik at programmet ved særlige grunner kan forlenges med inntil ett år.
Vi støtter endringsforslaget
Deltakelse i kvalifiseringsprogram skal ikke lenger hindre deltakelse i et nytt program på et senere tidspunkt dersom vilkårene er oppfylt.
Vi støtter endringsforslaget
Det skal ikke lenger være formelle begrensninger for antall gjeninntak i et avbrutt program.
Vi støtter endringsforslaget
Det åpnes for fravær uten kvalifiseringsstønad, slik at det gis mer rom for fleksibilitet med hensyn til f.eks. arbeidsutprøving, gjennomføring av kortere straff i fengsel og omsorg for barn.
Vi støtter endringsforslaget, og har ingen merknader utover det som er skrevet under punktet om å senke aldersgrensen fra 19 år til 18 år.
Mulighetene for å gjennomføre utdanning, opplæring og læretid innenfor kvalifiseringsprogrammet utvides.
Vi støtter endringsforslaget. Her er det imidlertid svært viktig at Fylkeskommunen, Barnevernet, Lånekassen, og andre instanser tar sin del av ansvaret for ungdom mellom 18 og 19 år.
Den nedre aldersgrensen for deltakelse i kvalifiseringsprogrammet endres fra 19 til 18 år.
Vi er usikre på om dette er riktig grep for denne aldersgruppen. Etter vår mening trenger mange 18-19 åringer økte ressurser, men det er ikke opplagt at KVP er det rette. KVP er ment for de som faller ut av arbeidslivet eller ikke kommer seg inn i arbeidslivet. I dagens samfunn er 18-19-åringer i alder for videregående opplæring. Vi stiller oss derfor spørsmålet om 18-19-åringene skal være i målgruppen for KVP. Det kan oppstå situasjoner der enkelte 18-åringer skal få KVP for å fullføre utdanning. Foreldre har som hovedregel forsørgelsesplikt for barn i videregående skole. Det kan ha uforutsette virkninger dersom en person i en klasse eller gruppe får KVP til å fullføre videregående utdanning, mens klassekamerater forsørges av foreldre eller må ta opp studielån.
Sett i lys av at 18-åringer vanligvis er i et utdanningsløp, stiller vi også spørsmål ved om det er et realistisk og hensiktsmessig mål at denne aldersgruppen skal kvalifiseres til arbeid gjennom KVP. NAV kan med sitt mål om arbeid fjerne oppmerksomheten fra fullføring av utdanning, og i stedet blir fokuset på økonomisk selvhjulpenhet ved arbeidsinntekt. Å få innvilget KVP kan resultere i en innlåsingseffekt der denne gruppen får redusert sine muligheter for å fullføre utdanning. En konsekvens vil da være reduserte muligheter på lang sikt for å komme inn på et arbeidsmarked som har stadig høyere krav til kompetanse.
Vi ønsker å påpeke at det i dag er andre instanser som har et tydelig ansvar for denne aldersgruppen. Noen instanser har ansvar som kanskje ikke er utnyttet til fulle. Fylkeskommunene har et ansvar for videregående opplæring, herunder lærlingeplasser. Noen elever faller ut av videregående opplæring grunnet mangel på lærlingeplasser. Det vil da være avgjørende at samfunnet har en effektiv strategi for å sikre tilgang på læringe-plasser. Og det vil da være viktigere at disse elevene får tilgang på lærlingeplasser fremfor at det åpnes opp for at noen av disse kan søke KVP. Barnevernet har et ansvar for ettervern for unge mellom 18 og 23 år. NAV driver ikke med ettervern. Det er viktig at en eventuell senking av aldergrensen for mulighet til KVP, ikke fratar barnevernet ansvaret for ettervern.
Senking av aldersgrensen kan forhindre at en gruppe 18-åringer blir gående på økonomisk sosialhjelp i påvente av å kunne begynne KVP, og KVP vil kunne gi 18-åringer mulighet for å kunne fullføre utdanning. Men KVP for 18-åringer vil imidlertid komme i et skjæringspunkt med økonomisk sosialhjelp og aktivitetsplikt. Aktivitetsplikten er en av dagens ordninger som skal sikre oppfølging av denne aldersgruppen. Som nevnt tidligere i dette avsnittet, så tenker vi at det er behov for en økt innsats og ressurser til 18-åringene. Det blir da viktig å avklare hvem som faktisk skal ha ansvaret for hvilke områder for denne gruppen, og om det er slik at det er et riktig grep å senke aldersgrensen for KVP.
Det gjøres en språklig endring i loven for å presisere at kommunens lovfestede mulighet til å avslå søknad om kvalifiseringsprogram fordi arbeids- og velferdsforvaltningen ikke har mulighet til å tilby program, kun er ment for unntakstilfeller.
Vi støtter endringsforslaget
Varighetsbegrensningen endres slik at program gis så lenge deltakeren oppfyller inngangsvilkårene, men likevel ikke lenger enn to år, og slik at programmet ved særlige grunner kan forlenges med inntil ett år.
Vi støtter endringsforslaget
Deltakelse i kvalifiseringsprogram skal ikke lenger hindre deltakelse i et nytt program på et senere tidspunkt dersom vilkårene er oppfylt.
Vi støtter endringsforslaget
Det skal ikke lenger være formelle begrensninger for antall gjeninntak i et avbrutt program.
Vi støtter endringsforslaget
Det åpnes for fravær uten kvalifiseringsstønad, slik at det gis mer rom for fleksibilitet med hensyn til f.eks. arbeidsutprøving, gjennomføring av kortere straff i fengsel og omsorg for barn.
Vi støtter endringsforslaget, og har ingen merknader utover det som er skrevet under punktet om å senke aldersgrensen fra 19 år til 18 år.
Mulighetene for å gjennomføre utdanning, opplæring og læretid innenfor kvalifiseringsprogrammet utvides.
Vi støtter endringsforslaget. Her er det imidlertid svært viktig at Fylkeskommunen, Barnevernet, Lånekassen, og andre instanser tar sin del av ansvaret for ungdom mellom 18 og 19 år.
Vedrørende konsekvenser for økonomi og ressurser:
De foreslåtte endringene vil med stor sannsynlighet føre til en økning i antall personer som faller inn under KVP. Videre bør disse endringene også sees i sammenheng med innstramminger i ordningen med arbeidsavklaringspenger (AAP), noe som vil kunne bidra til at flere personer søkes inn på KVP. Samlet sett vil dette kunne innebærer en betydelig økning av personer på KVP med påfølgende økning i administrative og økonomiske kostnader for kommunene. Det er avgjørende at denne utviklingen følges opp med personalressurser slik at potensialet i KVP kan tas ut for større grupper.
Vedrørende formålet med KVP
Formålet med KVP er å kvalifisere til arbeid. Det er uklart hvor snevert arbeid defineres i denne sammenheng, om det er utelukkende snakk om inntektsgivende arbeid eller om også arbeid som ulønnet aktivitet der målet er økt livskvalitet omfattes. Det å ha en meningsfylt aktivitet i hverdagen kan være helsefremmende med den positive konsekvens at det kan redusere kostnader på andre arenaer i samfunnet. En slik tilnærming til arbeid og aktivitet, vil da kunne gi grunnlag for å innvilge KVP til en 18-åring på like linje som en 70-åring.
Vedrørende produktivitetsbetinget forskjellsbehandling.
Det gis sterke politiske signaler om at befolkningen skal stå så lenge som mulig i arbeidslivet, også ut over 67 år. I lys av dette kan det fremstå lite formålstjenlig å inkorporere en øvre aldersgrense i lovteksten.
Vi er kritiske til forslaget om å inkludere den øvre aldersgrensen på 67 år i lovteksten også av andre grunner. Forslaget kan umiddelbart fremstå mer bagatellmessig enn det etter vårt syn er. Årsaken til at vi finner forslaget problematisk, er at det føyer seg inn i en generell utvikling i den norske velferdsstaten som det etter vårt syn er grunn til å advare mot.
Kvalifiseringsprogrammet er del av sosialtjenesteloven. Tradisjonelt har retten til hjelp innenfor dette lovverket vært betinget av søkerens behov. Søkerens alder, og søkerens forventede produktivitet, har vært regnet som utenforliggende, usaklige hensyn når søkerens rettigheter skulle tas stilling til. Slik sett har tildelingskriteriene for sosialhjelpsordningen hatt mer felles med de norske helsetjenestene enn med mange av trygdeordningene. For trygdeordningene, som i større grad gjelder opptjente rettigheter, har det vært legitimt å gi bedre ytelser til dem som har deltatt mest i arbeidslivet. For helsetjenester har det vært som med sosialhjelpen: Det har ikke vært anledning til å gi dårligere hjelp under henvisning til vedkommendes deltakelse i arbeidslivet. Tilsvarende har det ikke vært anledning til å gi bedre helsehjelp under henvisning til at en person var ansett som nyttig for arbeidslivet og samfunnsøkonomien.
I dag foregår en generell tendens til glidninger på dette punktet i den norske velferdsstaten. Gradvis innføres, utvides og formaliseres praksiser for produktivitetsbetinget forskjellsbehandling, på felt der slik praksis tidligere var forbudt. Dels skjer slike glidninger ved at formelle grenser flyttes, eksempelvis ved at helsetjenester forbeholdes dem under 67 år. Brukerstyrt personlig assistanse er et eksempel på dette. Dels flyttes grenser mer uformelt, eksempelvis ved at eldre i praksis hindres lik tilgang til kommunal psykisk helsehjelp - til tross for at lovverket hjemler like rettigheter.
Selve innføringen av kvalifiseringsprogrammet føyer seg inn i dette bildet. Det har medført at vi har fått en todeling av mottakere av økonomisk hjelp innenfor sosialtjenesteloven basert på produktivitetshensyn: De potensielt produktive søkerne får høyere ytelser innenfor rammen av sosialtjenesteloven, enn dem som regnes for å ha lavere produktivt potensiale.
Når den øvre aldersgrensen nå foreslås flyttet inn i lovteksten, representerer dette ett nytt, lite skritt i en retning som kan gi et etisk svært betenkelig sluttresultat for velferdsstaten som helhet. Vi foreslår derfor at den foreslåtte inkorporeringen av en øvre aldersgrense utelates. I stedet bør det arbeides strategisk med sikte på å forebygge at målet om arbeidskvalifisering undergraver prinsippene om likeverd og sosial trygghet for alle, uavhengig av den enkeltes produktivitet.
Vi er kritiske til forslaget om å inkludere den øvre aldersgrensen på 67 år i lovteksten også av andre grunner. Forslaget kan umiddelbart fremstå mer bagatellmessig enn det etter vårt syn er. Årsaken til at vi finner forslaget problematisk, er at det føyer seg inn i en generell utvikling i den norske velferdsstaten som det etter vårt syn er grunn til å advare mot.
Kvalifiseringsprogrammet er del av sosialtjenesteloven. Tradisjonelt har retten til hjelp innenfor dette lovverket vært betinget av søkerens behov. Søkerens alder, og søkerens forventede produktivitet, har vært regnet som utenforliggende, usaklige hensyn når søkerens rettigheter skulle tas stilling til. Slik sett har tildelingskriteriene for sosialhjelpsordningen hatt mer felles med de norske helsetjenestene enn med mange av trygdeordningene. For trygdeordningene, som i større grad gjelder opptjente rettigheter, har det vært legitimt å gi bedre ytelser til dem som har deltatt mest i arbeidslivet. For helsetjenester har det vært som med sosialhjelpen: Det har ikke vært anledning til å gi dårligere hjelp under henvisning til vedkommendes deltakelse i arbeidslivet. Tilsvarende har det ikke vært anledning til å gi bedre helsehjelp under henvisning til at en person var ansett som nyttig for arbeidslivet og samfunnsøkonomien.
I dag foregår en generell tendens til glidninger på dette punktet i den norske velferdsstaten. Gradvis innføres, utvides og formaliseres praksiser for produktivitetsbetinget forskjellsbehandling, på felt der slik praksis tidligere var forbudt. Dels skjer slike glidninger ved at formelle grenser flyttes, eksempelvis ved at helsetjenester forbeholdes dem under 67 år. Brukerstyrt personlig assistanse er et eksempel på dette. Dels flyttes grenser mer uformelt, eksempelvis ved at eldre i praksis hindres lik tilgang til kommunal psykisk helsehjelp - til tross for at lovverket hjemler like rettigheter.
Selve innføringen av kvalifiseringsprogrammet føyer seg inn i dette bildet. Det har medført at vi har fått en todeling av mottakere av økonomisk hjelp innenfor sosialtjenesteloven basert på produktivitetshensyn: De potensielt produktive søkerne får høyere ytelser innenfor rammen av sosialtjenesteloven, enn dem som regnes for å ha lavere produktivt potensiale.
Når den øvre aldersgrensen nå foreslås flyttet inn i lovteksten, representerer dette ett nytt, lite skritt i en retning som kan gi et etisk svært betenkelig sluttresultat for velferdsstaten som helhet. Vi foreslår derfor at den foreslåtte inkorporeringen av en øvre aldersgrense utelates. I stedet bør det arbeides strategisk med sikte på å forebygge at målet om arbeidskvalifisering undergraver prinsippene om likeverd og sosial trygghet for alle, uavhengig av den enkeltes produktivitet.