Norge går motsatt vei Dato: 13.03.2018 Svartype: Med merknad Selv var jeg født og oppvokst i Norge, hvor jeg hadde bodd og gått på skole hele livet inntil jeg bestemte meg for å ta høyere utdanning i England. Jeg er nå straks ferdig med en tre-årig Bachelor, men ettersom jeg er engelsk statsborger og foreldrene mine (som, jo, er engelske av opprinnelse, men på sitt har bodd og jobbet i Norge i oppmot 30 år) vil flytte hit innen jeg uteksamineres. Det betyr at jeg mister min 'permanente' oppholdstillatelse, rett til folketrygt, utdanningsstøtte, og alt som følger med velferdsstaten der jeg var så heldig å vokse opp. Jeg kunne leve med å ikke stemme i stortingsvalg, selv om jeg var aktiv i lokalmiljøet hjemme, både politisk og ellers. Det bør være ingen tvil om at jeg er norsk, på alle måter enn på papir. Norge er ikke en båt jeg skulle seile vekk fra Brexit med, men har heller bestandig vært landet jeg kaller mitt hjem, og bør da også være min trygghet i kaoset. Dersom Brexit som konsept er å ta avstand fra, da er implikasjonen lik som min; at fremtiden skulle ligne mer på konvergens enn divergens. Det rart å tenke på, at dersom min far hadde norsk statsborgerskap, ville jeg uten tvil sitte med dobbelt; når faktumet er det at min far har tilbrakt betydelig mer tid i andre land, hvor han har reist og jobbet, enn han har i England. Videre, i dagens 2018 er det å fastslå at et individ naturlig kun har én tilhørighet, ett pass, og én nasjonal identitet. Er det ikke bakvendt at nordmenn i utlandet ikke kan ha dobbelt statsborgerskap, og er tvunget til å si det fra seg for å yte fordeler der de bor? Noe bakstreverskt, er det ikke, at nordmenn i Danmark skal få besitte dobbelt statsborgerskap, men ikke dansker i Norge? Den offentlige debatten om dobbelt statsborgerskap har dessuten svært uhyggelige konnotasjoner. Redsel for det ukjente - ubegrunnet, spør du meg, da norske verdier i større grad er satt på spill i internasjonal kontekst ved å handle konservativt og tviholde på beskyttelsen av utdaterte synspunkt. Det kler ikke Norge, og slik landet ønsker å fremstå ute i verden, om det virkelig er et spørsmål om å ivareta norske interesser. En miljøvennlig oljenasjon, de facto inkluderende og de jure proteksjonistisk. Lojalitet og tilknytning til mitt land har så langt ikke vært betinget på å ha avklart min identitet, slik Per Sandberg sa i 2005. Jeg vil ikke måtte velge mellom å være norsk eller utenlandsk, da dette aldri har vært et spørsmål. Det er legitimt og begrunnet at jeg har bånd til to samfunn, og både kan og vil bidre positivt for begge. Sant nok, jeg er lojal og har sterkere tilknytting til Norge enn noe annet sted, uten at jeg sier fra meg mitt engelske statborgerskap - selv om dette sannsynligvis ikke er noe jeg vil gjøre med ett, om ikke det fasiliteres for dobbelt statsborgerskap, samt mister mitt rammeverk for støtte, og vil ha vanskeligheter med å komme hjem for å studere og jobbe videre. Arbeids- og inkluderingsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
