Dato: 22.01.2025 Svartype: Med merknad Oslo kommune avgir følgende uttalelse: Oslo kommune støtter forslaget om å fastsette EØS-borgeres rettigheter i egen paragraf og at det gjøres tydeligere for EØS-borgere hvilken rett de har til sosiale tjenester under lovlige opphold. Tydelige lov- og forskriftsregler er også en fordel for kommuner som skal forvalte regelverket. Det bidrar til likebehandling og en mer effektiv forvaltning. Oslo kommune har de siste tre årene brukt mye ressurser på kompetanseheving på EØS-regelverket i samarbeid med Utlendingsdirektoratets seksjon Kontroll 1 – EØS. UDI har både gitt opplæring og innspill på problemstillinger Nav-kontorene i Oslo har stått i. Oslo kommune har ingen bemerkninger til regelverket for EØS-borgere med opphold etter utlendingsloven § 112. Det er bra at forskriften klargjør at disse har rett på sosiale tjenester på lik linje med norske statsborgere, og at forskriften tydeliggjør at det ikke er krav at de skal ha bopel i riket. Oslo kommune har derimot merknader til foreslått § 1a andre avsnitt om at «personer som har oppholdsrett i riket etter utlendingsloven § 111, og som ikke har bopel i riket jf. § 1 første ledd, har likevel ikke krav på individuelle tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning». Vi vil komme inn på våre kommentarer lenger ned, men vil innledningsvis peke på hva foreslått bestemmelse innebærer sammenlignet med Unionsborgerdirektivet. Rettsvirkningen av foreslått § 1a (2) er at personer som har oppholdsrett etter utl. § 111 har rett på sosiale tjenester hvis de har «bopel» i Norge. Dette følger av ordlyden, men det påpekes også i høringsnotatet. I høringsnotatet vises det til at «Vilkåret om bopel gjelder derfor EØS-borgere med visse kortvarige opphold i Norge [...]. Dette gjelder under opphold i inntil tre måneder, eller inntil seks måneder for den som har kommet til Norge som arbeidssøker. EØS- borgere med disse oppholdsgrunnlagene vil likevel som andre utenlandske statsborgere ha fulle rettigheter etter loven hvis de anses å ha «bopel» i landet» (Oslo kommunes kursivering). Oslo kommune vurderer at foreslått bestemmelse vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for kommunene. Dette kan kommunen underbygge ved å belyse hva som kreves for at en EØS-borger har oppholdsrett i Norge etter utl. § 111. Utl. § 111(1) implementerer unionsdirektivets artikkel 6 i norsk lovgivning. Artikkel 6 gir alle EØS-borgere rett «til å oppholde seg på territoriet til en annen medlemsstat i et tidsrom på inntil tre måneder uten andre vilkår eller formaliteter enn kravet om å ha et gyldig identitetskort eller pass». Hvis EØS-borgeren melder seg som arbeidssøker har vedkommende oppholdsrett etter utl. § 111 (3) i inntil 6 måneder, og i særlige tilfeller også ut over 6 måneder. En EØS-borger som har vært i Norge med oppholdsrett etter utl. § 111 vil på nytt få oppholdsrett etter utl. § 111 hvis hen reiser ut av landet og returnerer samme dag. Denne informasjonen er tilgjengelig på UDIs internettside. Det er ikke noe krav til hvor lenge borgeren må være utenfor Norge før hen kan komme tilbake til Norge og begynne på et nytt tre måneders opphold. En EØS-borger som har hatt oppholdsrett etter utl. § 112, men mistet denne, kan også reise ut av landet på dagstur og komme tilbake og har da oppholdsrett etter § 111. Dette kan for eksempel være hvis en EØS-borger mister arbeidstakerstatus fordi vedkommende er frivillig arbeidsløs eller hvis EØS-borger har hatt oppholdsrett på egne midler, men har gått tom for egne midler. I begge tilfeller kan EØS-borger reise ut av Norge og ved retur ha oppholdsrett etter utl. § 111. Oslo kommune antar at for EØS-borgere som har hatt oppholdsrett i Norge etter § 112, men mister denne, kan det være aktuelt å sikre seg oppholdsrett etter utl. § 111. EØS-borgere som ser denne muligheten til oppholdsrett etter utl. § 111, selv om de har mistet sin oppholdsrett etter utl. § 112, kan påberope seg bopel i Norge. Det følger av unionsborgerdirektivets artikkel 24 nr. 1 at alle EØS-borgere med oppholdsrett i Norge etter direktivets regler, har rett til å bli behandlet på samme måte som medlemsstatens egne borgere innenfor traktatens virkeområde. Det betyr at de har rett på de samme tjenestene som norske borgere. Artikkel 24 nr. 2 oppstiller ett unntak fra likebehandlingsbestemmelsen. Unntaksbestemmelsen fastsetter at vertsstaten skal «ikke være forpliktet til å gi rett til sosialhjelp i oppholdets tre første måneder, eller eventuelt det utvidete tidsrommet nevnt i artikkel 14 nr. 4 bokstav b». Dette betyr at EØS-borgere som har oppholdsrett i Norge etter unionsdirektivet artikkel 6 ikke har rett på sosialhjelp. Artikkel 6 er implementert i norsk rett i utl. §111. Oslo kommunes tolkning av Unionsdirektivet er at Norge ikke er forpliktet til å gi sosialhjelp til personer som har oppholdsrett etter utl. § 111. Dette støttes også av informasjon til EØS-borgere om oppholdsrett etter utl. § 111 på UDIs internett, hvor det fremkommer at du som besøkende eller turist i Norge selv har ansvar for å dekke alle utgifter. Oppsummert, viser dette at forskrift til sosialtjenesteloven oppstiller en mer omfattende rett til sosiale tjenester enn det som følger av unionsdirektivet, siden EØS-borgere med opphold etter utl. § 111 gis rett til sosiale tjenester hvis de har «bopel» i Norge. Til sammenligning, er det Oslo kommunes forståelse at Sverige ikke gir samme utvidede rett til sosialhjelp. I juridisk håndbok for sosialtjenesten i Sverige fremgår det at «Personer som har bedömts ha uppehållsrätt i Sverige har rätt till socialt bistånd och andra sociala förmåner på samma villkor som andra.»Hvem som har «uppehållsrätt» følger av Sveriges utlendingslov, Lag (2006:219), 3 a kap.§ 3. Denne bestemmelsen ligger tett opp til bestemmelsen i utl. § 112. Med andre ord, i Sverige er det EØS-borgere med oppholdsrett tilsvarende utl. § 112 som har rett på sosiale tjenester. Forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge § 1 fastsetter at «personer som ikke er norske statsborgere og som ikke har bopel i riket, har ikke krav på individuelle tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning». Det er en videreføring av bestemmelsen i opphevet forskrift fra 1992, FOR-1992-12-04-915. Forskrift til lov om sosiale tjenester m.v. § 1-3(1). Dette betyr at bestemmelsen om at personer med «bopel» i riket har rett på sosiale tjenester, så sant de har lovlig opphold, ble innført over 15 år før unionsborgerdirektivets regler om oppholdsrett for EØS-borgere ble gjennomført i norsk rett i 2009. Unionsborgerdirektivet har som mål å gi alle unionsborgere en «grunnleggende og individuell rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium» jf. fortalen punkt 1. Dette innebærer at de kan oppholde seg i Norge over lang tid selv om de har en kortvarig oppholdsrett. Det fremgår også av forarbeidet til dagens forskrift at forskriften skal regulere retten til sosiale tjenester for personer med «ulike typer lovlig, kortvarig opphold» Slik Oslo kommune forstår forarbeidene er hensynet med bestemmelsen om bopel å fastsette en bestemmelse om at personer med kortvarige lovlige opphold i Norge som hovedregel ikke har rett på sosiale tjenester, unntatt råd og veiledning. Det er en risiko for at hensynet med bestemmelsen ikke ivaretas når personer med kortvarig oppholdsrett har mulighet til å etablere bopel. Departementets høringsnotat gjengir hva rundskrivet til sosialtjenesteloven sier om bopel-vilkåret. Veiledningen som gis i dagens rundskriv legges til grunn, uten at det foretas noen vurdering i lys av at EØS-borgere enkelt kan få oppholdsrett etter utl. §111 selv om de har oppholdt seg i Norge utover 3 måneder uten at vilkår fastsatt i utl. § 112 og unionsborgerdirektivet art. 7 er oppfylt. Rundskrivet til sosialtjenesteloven kap. 1.2.1.1 lister opp hvilke momenter som skal vektlegges for å vurdere om søker har «bopel» i Norge. Nav skal foreta en konkret individuell helhetsvurdering hvor det blant annet kan legges vekt på momenter som personens bosituasjon, om familiemedlemmer bor i Norge, folkeregistrering, medlemskap i folketrygden, skattemessige forpliktelser, oppholdets varighet og formål, oppholdstid før søknad om sosiale tjenester fremmes, fremtidsplaner og formålet med oppholdet. Selv om rundskrivet til sosialtjenesteloven lister opp momenter i vurderingen av hvorvidt en person har «bopel», er det Oslo kommunes vurdering at dette ikke gir tilstrekkelig veiledning som sikrer lik praksis i Norge om når EØS-borgere med opphold etter utl. § 111 har oppfylt bopel-vilkår. Det fremgår av rundskrivet at det er tilknytningen til Norge som er avgjørende for om en person anses å ha bopel i Norge. Det er en forutsetning at oppholdet er ment å være av en viss varighet, og det fremgår av rundskrivet at jo lenger en person har oppholdt seg i Norge, jo større er sannsynligheten for at tilknytningen er tilstrekkelig til at vedkommende har bopel. Men rundskrivet gir ikke veiledning på hvordan forvaltningen skal gjøre denne vurderingen hvis søker har oppholdt seg lenge i Norge, men har opphold etter utl. § 111 fordi hen ikke oppfyller vilkår for opphold utover 3 måneder. Oslo ønsker å bemerke at «bopel»-vilkåret er et uklart rettslig begrep som kan genere ulik praksis og økte administrative kostnader. Det vil generere økte administrative kostnader siden Nav-kontorene må vurdere om søker har fast bopel i tillegg til at de skal vurdere oppholdsgrunnlaget for EØS-borgere. Mengden klagesaker vil øke når det fremgår tydeligere av forskriften at EØS-borgere med kortvarige opphold i Norge også kan ha rett på sosialhjelp, selv om de ikke ville hatt det i andre EØS-land. Til slutt vil mangel på klare føringer i forarbeider om hva som skal til for at bopel-vilkåret er oppfylt overlate til forvaltningspraksis å etablere innholdet, i stor grad gjennom klagesaker. Oslo kommune mener dette både skaper unødvendige bruk av offentlige ressurser og en usikker rettstilstand for EØS-borgere med oppholdsrett etter utl. § 111. Siden utlendingslovens bestemmelser både gjør det mulig for EØS-borgere å gjenta kortvarige opphold og å veksle mellom ulike oppholdsgrunnlag, også fra langvarig oppholdsrett til kortvarig oppholdsrett, mener vi bopel-vilkåret er lite anvendelig for personer med oppholdsrett inntil 3 måneder. Oslo kommunes erfaring er at det ikke er uvanlig at EØS-borgere tar opphold i norske kommuner med planer om å finne jobb og bli boende i Norge. De kan ha oppsparte midler eller få hjelp av venner eller familie den første tiden, slik at de er i stand til å bli i Norge over noe tid. For mange EØS-borgere som har hatt oppholdsrett i Norge etter § 112, kan det være aktuelt med oppholdsrett etter utl. § 111 hvis de mister oppholdsrett etter § 112. Mange av disse vil kunne påberope seg «bopel» i Norge. Når flere EØS-borgere blir oppmerksomme på denne muligheten, vil utgiftene til sosialhjelp øke. Oslo kommunes oppfattelse er at per i dag forholder en del EØS-borgere seg til Unionsborgerdirektivets regler. Personer med opphold etter utl. § 111, som gjennomfører unionsborgerdirektivet artikkel 6, vil som oftest ikke ha noen forventning om rett til sosialhjelp. Da forskriften frem til nå ikke har gitt klare regler, har disse i mindre grad søkt sosialhjelp. Oslo kommune forventer at det vil bli en økning av søknader fra personer med opphold på utl. § 111 som har mistet oppholdsrett etter utl. § 112. Oslo kommune vurderer at forslag til endringer i forskriften ikke er tilstrekkelig utredet, og at det er behov for å gjøre økonomiske beregninger av kostnader knyttet til endringen. Oslo kommune forutsetter at alle økte kostnader kompenseres fullt ut. Julianne Ferskaug byråd Arbeids- og inkluderingsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
