Hørinsvar - Forslag til Forskrift om kommunenes helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjon og skolehelsetjenesten Dato: 08.12.2017 Svartype: Med merknad NTNU Institutt for samfunnsmedisin og Sykepleie Helsesøsterutdanningen i Trondheim og Senter for helsefremmende forskning Trondheim 08.12.2017 Vi støtter arbeidet med revidering av Forskriften. Vi har imidlertid noen kommentarer. Utdanning og forskning forholder seg til et samfunnsmandat om styrking av helsefremmende og forebyggende tjenester til barn og unge i kommunene. Helsefremmende og forebyggende arbeid bygger på to grunnleggende og ulike perspektiv. Kunnskap om helsefremmende arbeid og kunnskap om forebyggende arbeid er i dag ulike forskningsområder. Et helsefremmende perspektiv forutsetter brukermedvirkning og demokratiske strategier for å oppnå helse og mestring av livsutfordringer og funksjonsnedsettelser. Et forebyggende perspektiv tar utgangspunkt i risiko for sykdom og funksjonsnedsettelse og generelle livsstilsråd iden forbindelse. Prosessen med å ta til seg og realisere livsstilsrådene blir da ofte redusert til individuelle strategier som rådgivning, behandling, rehabiliteringstiltak i regi av helsetjenesten. Slike prosesser gjør individet til pasient og til en mottaker av hjelp. Denne medikalisering av samfunnet viser seg slik: Jo flere råd fra eksperter, jo flere som faller utenfor normalen og jo flere som trenger hjelp. Forskriften plasser en helsestasjonen og skolehelsetjenesten innenfor begge disse perspektivene, både det helsefremmende og det forebyggende, jfr. §1 i forslaget uten å synliggjøres eksplisitt videre i forskriften hvordan perspektivene skal balanseres i tjenesten . Helsefremmende og forebyggende arbeid kan forståes både innenfor rammene av helsetjenesten og innenfor rammene folkehelsearbeid. Folkehelsearbeid er forankret utenfor helsetjenesten der helsetjenesten spiller en marginal rolle for forbedring av folkehelsa, folkehelseloven og «helse i alt vi gjør» -stategien. Helsestasjon og skolehelsetjenesten er en helsetjeneste som skal jobbe direkte i folkehelsearbeid fordi en ikke jobber med pasienter men med hele barne- og ungdomsbefolkningen. Helsestasjonen og skolehelsetjenesten må da arbeide ut fra et utvidet forståelse av helse – jfr WHO sin definisjon. Konsekvenser av et utvidet helsebegrep og definisjoner av helsefremmende arbeid er at i stedet for å vente til et barn får symptomer på uhelse, se på status i omsorgssituasjonen og kvaliteter ved oppvekstsvilkårene for barn og unge. Dette krever at andre samarbeidskonstellasjoner i helsestasjon og skolehelsetjenesten enn de tjenestene som jobber med barn og unge som allerede er merket av en uheldig omsorgsituasjon og oppvekstvilkår som ikke møter barnets behov. Det er et spørsmål om den foreslåtte profesjons nøytraliteten i helsestasjon og skolehelsetjeneste vil møter krav til kompetanse når det gjelder helsefremmende arbeid. Helsesøster en de eneste profesjonen som har et slikt overordnet fokus i sin utdanning. Andre «profesjoner» nærmer seg bruker/pasienter met et forebyggende eller behandler perspektiv. Helsestasjon og skolehelsetjenesten bør av den grunn knytte til seg spesifikk helsepersonell kompetanse som kan ivareta både helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjon og skolehelsetjenesten. Det vil si helsesøster, jordmor og lege. Krav om kompetanse bør omtales i forskrift. Krav om kompetanse vil bidra til en kvalitetssikring av tjenestene i kommunen. Forskriftene bør harmonere med de Nasjonale faglige retningslinjen for helsestasjon og skolehelsetjenesten. Når en skal lede en tjeneste som skal ha et helsefremmende perspektiv, bør lederen ha kompetanse innen helsefremmende arbeid, i lys av et utvidet helsebegrep. Vi mener at dette er vesentlig å få synliggjort i forskriften jfr. § 3 «det skal pekes ut leder for helsestasjon og skolehelsetjenesten» . Å lede må sees i sammenheng med kompetanse i implementering av kunnskapsbaserte helsefremmende tiltak/tilbud (nasjonale faglige retningslinjer) fra helsestasjon og skolehelsetjenesten på de arenaer barn og unge er. Helsesøster kan i kraft av sin profesjon ledelse en samhandlende helsefremmende og forebyggende helsestasjon og skolehelsetjeneste. 10 om tjenestens bidrag til kommunens folkehelsearbeid. Det er et paradoks at § 10 indikerer at tjenestens eneste bidrag i folkehelsearbeidet er å bidra med oversikt over helsetilstand og faktorer som påvirker helse, når denne helsetjenesten i seg selv er en utøvende del av kommunens folkehelsearbeid. Tjenestens bidrag med informasjon er viktig for forbedringsarbeid så fremt dette bidraget også ivaretar et helsefremmende perspektiv på folkehelsearbeidet. Altså ikke bare informasjon om risiko men også om befolkningens deltakelse og kommunens realisering av helsefremmende intervensjoner i regi av helsestasjon og skolehelsetjeneste gjennom utvikling av gode helsefremmende strategier i for eksempel kommuneplanens samfunnsdel. For å ivareta kunnskapsbasert praksis er det nødvendig at utdanningsinstitusjonene (spesielt helsøsterutdanningen) og miljø for forskning og utviklingsarbeid innenfor helsefremmende og forebyggende arbeid også står nevnt som samarbeidspartnere i paragraf 4. Kravet om et god og kunnskapsbasert folkehelsearbeid understrekes i Folkehelseloven. Dette bør Forskriften ta opp i seg i § 4 Samhandling og samarbeid. I paragraf §3 Helsestasjons- og skolehelsetjenesten skal ha et tverrfaglig tilbud. Det favoriserer et individuelt forebyggingsperspektiv, og vi er usikker på om det er tilsiktet. § 4 bør være tilstrekkelig for å sikre brukermedvirkning, tverrfaglig samarbeid, helhellig pasientforløp og sømløse tjenester. Geir Arild Espenes Professor og leder for helsefremmende forsking Bjørg Aglen Førstelektor ISM – helsesøsterutdanningen Vibeke Olufsen Førstelektor og Fagansvarlig helsesøsterutdanningen Helse- og omsorgsdepartementet Til høringen Til toppen
