Høring Svikt og Svik - landets barnehus Dato: 30.11.2017 Svartype: Med merknad Felles høringsuttalelse NOU 2017/12 "Svikt og Svik "fra barnehusene i Norge Rapporten "Svikt og Svik" avdekker svikt i forhold til offentlige instansers innsats overfor utsatte barn og unge. Ut fra de erfaringer barnehusene har, er det flere av de problemstillinger som reises, som vil bli kommentert. Kommentarene vil være knyttet til de områdene som daglig berører barnehusenes virksomhet. I tillegg påpekes behovet for å vurdere aldersgrensen for barn som skal avhøres i barnehus på nytt. Store deler av regelverket i forbindelse med tilrettelagte avhør er avgrenset til 16 år. Det erfares at mange barn mellom 16-18 år utsettes for overgrep og vold i nære relasjoner og at de ofte er i en svært sårbar posisjon. Både i forhold til det enkelte individ og i et forebyggende perspektiv bør denne gruppen tilbys et mer samlet tilbud og ordningen med tilrettelagte avhør må etter barnehusenes vurdering også gjelde denne gruppen som en "skal"-regel. Vår vurdering er at barn opp til 18 skal ha et tilbud fra Statens barnehus. Kunnskap og kompetanse Statens barnehus er enig i utvalgets forslag som omhandler styrking av kunnskap og kompetanse innen hjelpeapparatet. Statens barnehus støtter forslaget om å sikre at rettsmedisin blir en spesialisering innenfor medisinfaget, og at det opprettes et nasjonalt kompetansenettverk for rettsmedisin. Det er i dag stor ulikhet mellom helseforetakenes kompetanse i forhold til gjennomføring av rettsmedisinske og medisinske undersøkelser av barn utsatt for vold og overgrep. Et nasjonalt kompetansesenter kan sikre rekruttering av tilstrekkelig kompetanse, samt utvikle felles retningslinjer for kvalitet og utførelse av rettsmedisinske undersøkelser. Kompetansekrav for avhørsleder: Det er i dag store variasjoner i om politiet begjærer rettsmedisinsk undersøkelse. I tillegg til at bevis kan gå tapt, får ikke barn utsatt for vold og overgrep, en medisinsk undersøkelse som kan avdekke omsorgssvikt og helseproblemer som trenger oppfølgning. Statens barnehus ser særlig behovet for å sikre at påtaleledere og etterforskere har tilstrekkelig kunnskaper om fagfeltet, samt kompetanse i å lede tilrettelagte avhør (TA). Det er behov for en mer entydig praksis, da det er forskjeller i hvordan avhørslederrollen i tilrettelagte avhør utøves av de ulike påtalejuristene. Det bør være et krav at en avhørsleder har gjennomført utdanning i avhørsledelse. Kunnskapsløft i politiet: Etter- og videreutdanning for etterforskere på området vold og seksuelle overgrep mot barn er viktig. Det må avsettes tilstrekkelig tid til å delta i studier og gjennomføre opplæringen. Avhørsledere og politispesialister innen avhør av barn bør ha kunnskap om barns utvikling og deres evne til å iverksette beskyttelsesstrategier. Dette er kunnskap som er nødvendig for å sikre rettsikkerheten til barnet. Bedre samhandling politi og barnevern: Statens barnehus ser behov for tydelige samarbeidsrutiner mellom barnevern, politiet og barnehus. Etablering av et eget lovverk for barnehusene vil kunne bidra til tydeliggjøring av roller. Ved høringen om ny barnevernslov har barnehusene fremmet ønske om et eget kapittel i lovverket som hjemler og beskriver samarbeidet mellom politi og barnevern, på lik linje med det egne kapittelet om barnevern og helse. Barn skal høres: Av rapporten framgår det at barn får for liten mulighet til å uttale seg om egen situasjon. Mange av barneverntjenestens ansatte etterlyser mer kunnskap om skadevirkninger av vold og overgrep. Det er fortsatt ikke tilstrekkelig kunnskap om hvordan avdekke og snakke med barn om, vold, overgrep og deres omsorgssituasjon. Statens barnehus ser stadig saker som har vært kjent hos barneverntjenesten i mange år, der det har vært mange bekymringsmeldinger, uten at det har ført til vesentlige endringer for barnet. Forankring i ledelse: Endringsarbeid i det offentlige systemet krever innsats på alle nivåer. Kompetanseheving hos den enkelte vil være avgjørende, men har langt mindre verdi om ikke organisasjonen som helhet eier den samme faglige forståelsen for problematikken, og nedfeller vilje til samarbeid i forpliktende avtaler og retningslinjer innad i sin organisasjon. Krav til forankring internt i den enkelte organisasjon er særlig viktig når det kommer til rapportens omtale av kompetanseheving, samarbeid og samordning, brukermedvirkning og til innarbeiding av standarden "barnets beste". Alle utdanninger som har relevans for barns helse og omsorgssituasjon må vektlegge vold og overgrepsproblematikk i større grad. Barn og unge som utviser uheldig seksuell adferd og krenker andre barn seksuelt. Statens barnehus støtter utvalgets vurderinger om økt kunnskap og forebygging av seksuelle krenkelser utført av barn og unge. Barnehusene har i flere år bygget kompetanse rundt håndtering og risikovurdering av barn og unge med skadelig seksualisert atferd. Barnehusene vil kunne bistå med verdifull handlingskompetanse ved avdekking i slike saker gitt sin oppgave som koordinerende instans i vold og overgrepssaker. For å kunne gi målgruppen riktig og virksom behandling og oppfølging, stoppe vold og overgrep er det nødvendig å avdekke enkeltsaker. Denne avdekkingen bør foregå ved å gjennomføre avhør av barn og unge med skadelig seksuell atferd ved Statens barnehus. Gjennom dette kan flere forhold avdekkes, som flere fornærmede i saken. Barnehusene ønsker å utdype noen av erfaringene en har med denne typen saker. Dette er en gruppe barn og unge med mange ulike behov. Det finnes ikke tilstrekkelig kompetanse i de systemene som skal ivareta barn og unge som strever. Det erfares at å avdekke overgrep tidlig, i tillegg til å øke kunnskap og bevissthet om at det skjer, er noen av de mest virksomme forebyggingstiltakene vi har. De fleste barnehus har kompetanse på risikovurdering, utredning og behandling av barn, unge og særlig sårbare voksne med skadelig seksuell atferd. Forskning viser at så mye som 1/3 av alle seksuelle overgrep mot barn er stipulert å være utøvd av andre unge under 18 år. (Federal Bureau of Investigation, 2009; Hickey, Vizard, McCrory & French,2006; Livell,2002;Sheridan et al.; 1998)I tillegg er det en rekke studier som viser at nær halvparten av de voksne overgriperne hadde oppstart av avvikende seksuelle interesser i puberteten og startet med skadelig seksuell atferd mot andre i ungdomsalderen (Abel,Mittelman &Becker,1985; Hunter 1999; Knight &Prentky 1993) Det er avgjørende å gripe inn så tidlig som mulig for å forebygge mange barns smerte. Overgrepsatferd stopper seg ikke selv. Den kan ikke behandles før den er avdekket. Politiet er rett instans til å etterforske et mulig lovbrudd, jf. straffeprosesslovens paragraf 224, 2. og 3. ledd som sier at politiets skal etterforske saker der barn over 12 år er mistenkt for seksuelle overgrep og kan etterforske der barn under 12 år er mistenkt for liknende forhold. Forskning viser at yngre barn i denne kategorien oftere selv er utsatt for overgrep. Det er derfor viktig at politiet også etterforsker sakene med yngre barn. Dette er saker som handler om søskenincest, seksuelle overgrep, herunder seksuell omgang og voldtekt. Barna trenger hjelp til å få stoppet den skadelige atferden, Den må kartlegges og det må vurderes om det er risiko for gjentakelse. Nødvendige sikkerhetstiltak må i noen tilfeller etableres, der for eksempel barna bor med småsøsken de har krenket. Deretter må barnet eller den unge få tilbud om tilpasset utredning, oppfølging og behandling. Barnehusene kan i sakene med barn og unge som krenker andre seksuelt, initiere, koordinere og få til forpliktende igangsetting av tiltak, og sørge for overføring til lokalt hjelpeapparat når det er tid for det. Barnehusene har erfaring i å ivareta både de som er utsatt for overgrep, og de som utsetter andre for overgrep. Der hvor det er hensiktsmessig og mulig, bistår vi også med å gjenopprette trygg kontakt mellom partene, det vil si den utsatte og overgriperen. Dette kan være saker hvor de to involverte går på samme skole, bor i samme nabolag eller er en del av samme familie. Barn og unge som krenker andre seksuelt gjør det hovedsakelig i nære relasjoner. Nettrelaterte overgrep av unge: Barn og unge som utøver seksuelle overgrep på nettet er nytt. Å avdekke, stoppe og forebygge at barn blir utsatt for seksuelle overgrep av andre barn/unge eller psykisk utviklingshemmede, krever at kompetansen og instansene samarbeider fra første stund etter avdekking. Derfor bør arbeidet ta utgangspunkt i barnehusene hvor det forpliktende samarbeidet igangsettes umiddelbart. Barnehusene er av den oppfatning at det bør utformes en forskrift for håndtering av overgrepssaker hvor barn krenker barn. I forskriften bør det fremgå at avhørene skal gjøres på barnehus og at barnehuset skal foreta kartlegging og risikovurdering. Det er et stort behov for barnehusets kompetanse og koordinerende rolle i disse sakene. Ett tett samarbeid mellom politi, barnehus, barnevern og øvrig hjelpeapparat er helt nødvendig for å kunne lykkes i disse komplekse sakene. Samarbeid Viktigheten av samarbeid er berørt flere steder i rapporten. En av hovedkonklusjonene er at samarbeid har sviktet i saker som omhandler vold og overgrep mot barn. Vold og overgrep mot barn er svært alvorlig. Lovgivningen må sikre at barnevernet og politiet arbeider i takt for å undersøke barns omsorgssituasjon og mulig brudd på straffeloven. Det må utformes helt klare regler for hvem som skal gjøre hva og til hvilket tidspunkt. Det er mange eksempler på at barnevernet i god tro innleder en tilnærmelsesvis etterforskning i disse sakene i forkant av politiets etterforskning. Det vises spesielt til barnevernets bruk av den såkalte Klemetsrud-modellen. Dette er en lite egnet metode ved straffbare forhold, og gir barnet begrenset mulighet til å forklare seg om eventuelle overgrep. Et tilrettelagt avhør og samarbeid med barnehuset i en tidlig fase bør være et minimum i alle saker der en mistenker vold eller seksuelle overgrep, før en igangsetter undersøkelser. Ved pågående etterforskning må barnevernet ha mulighet til å utvide fristen for konklusjon i undersøkelsessaken til politiets etterforskning er ferdigstilt. Barnehusene mener at det mangler bestemmelser som omhandler hvordan barnevernet skal håndtere disse sakene, spesielt samarbeid med politi og barnehus. Straffeprosesslovens § 239 med tilhørende forskrift om tilrettelagte avhør gir barnevernet oppgaver både i forkant, under og etter avhør. Barnevernets rolle i forhold til tilrettelagte avhør bør derfor reguleres i ny barnevernlov, eventuelt i egen forskrift. Barnehusene og politiet har i mange år arbeidet for at barneverntjenesten skal anmelde straffbare forhold på et tidlig tidspunkt slik at en sikrer at politiet kan få gjennomført tilrettelagt avhør. Dette bør, så langt som mulig, skje før barnet har samtaler med barnevernet med hensikt i å avdekke straffbare forhold. Slike samtaler gjennomført før tilrettelagt avhør kan være svært ødeleggende for mulighetene for at et avhør holder som bevis i retten. Vi vet at det ennå er store mørketall når det gjelder barn som utsettes for vold i nære relasjoner (NOVA 2016, Røde Kors, 2017). Det er ukjent hvor mange saker som ikke meldes til politiet fra barneverntjenesten hvor de er kjent med vold i hjemmet. Dersom det er mistanke om overgrep mot barn bygget på vage uttalelser og/eller bekymringsfull adferd, er dette en utfordring for både barnevernet og politiet. Et utvidet tilbud og tilgjengelighet av konsultasjonsteam kan være et viktig ledd for å bistå i en slik fase. Se punkt om konsultasjonsteam nedenfor. I flere av politidistriktene har en i de siste år sett en tendens til at politiet returnerer saker barnevernet har anmeldt og ber om ytterligere utredning og eventuelt om å melde saken på nytt. En slik praksis vil på sikt skape høyere terskel for å anmelde fra barnevernstjenestene. Dette vil kunne forsterke og skape en høyere terskel for når barneverntjenesten velger å anmelde overgrep. I tillegg til at bevis kan gå tapt, vil disse barna også bli avskåret fra den koordinerte innsatsen og spisskompetansen barnehusene besitter i forhold til å vurdere og kartlegge overgrepsutsatte barns behov for oppfølging og behandling. Statens barnehus mener det bør bevilges midler til kompetanseheving og flere stillinger til barnevernet i tråd med økningen i saker. På lik linje med politiet og herunder barnehusene. Det blir en svakhet i systemet når ikke hele tiltakskjeden styrkes. Om autorisasjon av barnevernpersonell Statens barnehus stiller seg bak forslaget om at ordning for autorisasjon av barnevernpersonell utredes nærmere . Forslaget er et viktig insitament både i forhold til barneverntjenestens behov for tillit i befolkningen og med tanke på å sikre rammene rundt videreutdanning, konkrete kompetansekrav og dermed egnetheten til de ansatte. Evaluering og lovregulering Barnehus Barnehusene støtter forslaget om evaluering av barnehusene og et eget lovverk for Statens Barnehus. Utvalget foreslår en evaluering som utreder forankringen i politiet, faglig sammensetting, om mandatet er dekkende og hvilken målgruppe tilbudet skal inkludere. I tillegg kommer spørsmål om hvordan sikre et likeverdig tilbud om både tilrettelagte avhør og medisinske undersøkelser. Utvalget ønsker også at det sees på barnehusenes samordnende rolle for å sikre at tjenestene ivaretar sitt ansvar ovenfor barna under oppholdet ved barnehuset og i oppfølging etter avhør. Utvalget ser ikke bort fra en komparativ studie opp mot andre lands ordninger innen fagfeltet. Videre vektlegges at forbedringsområder kartlegges systematisk. Barnehusene støtter utvalgets punkt vedrørende evalueringen fullt ut. Forrige evaluering ble foretatt i 2012, og kun seks barnehus var omfattet av evalueringen. En grundig evaluering vil etter vår vurdering kunne synligjøre utfordringer som barnehusene møter i det daglige arbeidet i rollen som koordinerende instans. I tillegg vil det vise hvilke muligheter som ligger i videreutviklingen av et helt nytt fagfelt på tvers av helse og juss, - et fagfelt som har til hovedoppgave å ivareta barns rettssikkerhet og samtidig ivareta målgruppens utvikling og helse. En evaluering vil, etter barnehusenes vurdering, kunne gi retning i utviklingsarbeidet og sikre mer målrettet og helhetlig bruk av ressurser. En evaluering vil også gi grunnlag for etableringen av et eget lovverk om barnehus. Barnehusene i Norge støtter derfor utvalget når det foreslår etableringen av et lovverk som vil kunne hjemle og klargjøre barnehusenes koordinerende og forebyggende rolle og ansvar. Barnehusene deler dermed utvalgets ønske om at forutsigbarhet og et likt tilbud landet over vektlegges. Barnehusene støtter en evaluering av ordningen slik utvalget foreslår og ser dette som en naturlig del av videreutvikling og kvalitetssikring av barnehusmodellen i Norge. Nasjonale retningslinjer for barnehus ble vedtatt i desember 2016. Det ønskes imidlertid en sterkere verning om barnehusets funksjoner i egen lov utover lovregulering i Strpl. § 239 med tilhørende forskrift om tilrettelagte avhør. Denne forholder seg kun til barnehusets oppgaver i knyttet til det tilrettelagte avhøret. Slik barnehusene ser det, gir ikke de nasjonale retningslinjene en tydelig nok avklaring rundt barnehusenes øvrige oppgaver som koordinerende instans og behandling og oppfølging av målgruppen. Dette er viktig med tanke på rolleavklaringer opp mot samarbeidende instanser. Hovedfokus med dagens ordning er i stor grad preget av straffesakssporet som er sakenes inngang i barnehusene. Imidlertid er barnehusene satt til å forvalte flere oppgaver på tvers av sterke fagtradisjoner med eget lovverk, hovedsakelig straffelovgivningen, barnevernslovgivningen og til dels helselovgivningen. Et eget lovverk vil kunne bidra til en rolleavklaring og tydeliggjøring av barnehusenes oppgaver og autoritet spesielt opp mot barnevernstjenestene og straffesakskjeden. Dette vil kunne styrke ivaretakelsen av målgruppen. Nettopp fordi barnehusenes oppgaver går på tvers av fagområder, er det mange utfordringer i forhold til håndtering av journalsystemer, blanding av opplysninger fra forskjellige forvaltningssystemer, og uklarhet i forhold til hvem som er tilsynsmyndighet og hva det skal føres tilsyn med. Dette er utfordringer som vil kunne finne sin avklaring i et eget lovverk for barnehus. Et annet moment for lovfesting er at barnehusene har (i tråd med sitt mandat) satt fokus på politiets tidsbruk i sakene. Dette har gitt som konsekvens at barnehusene tidvis selv har blitt så presset på tid at de reduseres til avhørsfabrikker, ute av stand til å gi et helhetlig tilbud. Barnehusene må derfor få et lovverk som fristiller dem fra slik påvirkning, og som hjemler barnehusenes koordinerende og forebyggende rolle. Dette er avgjørende for å videreutvikle barnehusene i tråd med Stortingets ønske. Tverrfaglige konsultasjonsteam Statens barnehus støtter utvalgets forslag om at konsultasjonsteam etableres og forankres i Statens barnehus. Vi støtter en evaluering av både statlige og kommunale team, samtidig som det etableres statlige team ved Statens barnehus. Dette for å avdekke fordeler og ulemper med modellene og eventuelt vurdere hvordan disse to typer konsultasjonsteam kan utfylle hverandre . Tverrfaglige konsultasjonsteam er et godt virkemiddel for å hjelpe tjenestene i deres arbeid med vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn, og teamene kan bidra til bedre samarbeid og samordning. Konsultasjonsteam ansees som en naturlig utvikling og videreføring av barnehusets generelle oppgaver. Barnehusene har i kraft av sine kjerneoppgaver opparbeidet seg en unik kompetanse når det gjelder vold og seksuelle overgrep mot barn. Det at nevnte kompetanse kanaliseres inn i konsultasjonsteam vurderes som et viktig bidrag for å sikre rådsøker og barna som er involvert i sakene, konsultasjoner som er godt faglig forankret, både teoretisk og praktisk. Barnehusene er organisert i politiet og forholder seg til riksadvokatens rundskriv vedrørende politiets deltakelse, samt at det ikke gis råd om anmeldelse i konkrete saker. Statens barnehus støtter en vurdering av lovfesting av konsultasjonsteam etter evaluering av både statlige og kommunale konsultasjonsteam. Utvalget skisserer to modeller for konsultasjonsteam; konsultasjonsteam ved Statens barnehus og kommunale konsultasjonsteam. Statens barnehus støtter utvalgets anbefalinger om at eksisterende ordninger av konsultasjonsteam og kommende igangsatte forsøksprosjekters effekt og følger, evalueres med et mål om å forankre tverrfaglige konsultasjonsteam i lov. En lovfesting vil være med på å sikre at tjenesteytere som i sitt virke kommer i kontakt med barn og har en bekymring for om barnet utsettes for noe, ikke står alene men sikres muligheten til å få hjelp med sin bekymring. Det bør være like rammer og utarbeides et felles mandat for konsultasjonsteamene. En enhetlig etablering av statlige konsultasjonsteam i barnehus vil være et viktig ledd i bedret rettsikkerhet for barn og medføre økt avdekking av overgrep. Ordningen med statlige konsultasjonsteam bør derfor reguleres i lov eller forskrift. Flere barnehus har allerede etablert konsultasjonsteam. Ressurstilførsel og etablering av en enhetlig praksis for statlige konsultasjonsteam vil føre til bedre utnytting av barnehusenes kompetanse og være et godt utgangspunkt for tverrfaglig samarbeid. Vi er av den oppfatning at kommunale team ikke kan erstatte statlige konsultasjonsteam forankret i barnehusene. Konsultasjonsteam ved barnehusene dekker et større geografisk område, noe som ivaretar anonymiteten i sakene. Ved barnehusene kan man bygge team med meget høy kompetanse, inklusiv politiets familievold -og sedelighetskoordinator, RVTS, familievernkontor mv. Kommunale team har ikke tilgang på den samme ekspertisen både på grunn av avstandene i distriktene og det faktum at disse nøkkelpersonene ikke vil ha mulighet til å delta i flere ulike team. Få saker bidrar erfaringsvis til mange avlysninger, lav møtefrekvens og dermed dårlig tilgjengelighet for tjenestene. Bruken av konsultasjonsteam bør derfor ha som mål å etablere konsultasjonsteam i barnehusene som en obligatorisk nasjonal ordning. En utvidet ordning med statlige konsultasjonsteam i alle barnehus innebærer at barnehusene må tilføres ressurser til å drifte, administrere og promotere ordningen. Metoden som i hovedsak brukes er "reflekterende team". Evaluering fra både kommunale team (Dybsland & Johansen, 2016), og evaluering av barnehusenes konsultasjonsteam tilsier at metodikken er velegnet til bruk i konsultasjonsteam. Taushetsplikt og avverger plikten Barnehusene støtter at avvergingsplikten bør omfattes av den planlagte utredningen om taushetsplikt, opplysningsplikt og opplysningsrett i forvaltningen. Vi erfarer at det er lite kunnskap om unntaksbestemmelsene for taushetsplikt og tolkning av taushetspliktsreglene. Våre erfaringer baserer seg i hovedsak på saker i forhold til barneverntjenesten, som er en av barnehusenes hovedsamarbeidspartnere. Det er ulikheter i hvordan barneverntjenesten praktiserer reglene som gjelder taushetsplikt, spesielt i saker hvor det er mistanke om at barn blir utsatt for vold og overgrep. Dette utfordrer barns rettsikkerhet og omsorgssituasjon. Statens barnehus er enige med utvalget om at det er et stort behov for både regelverksendringer og kompetanseheving i tjenestene i forhold til anvendelse av taushetspliktsreglene. Utvalgets forslag om å gjøre endringer i bestemmelsen om avvergingsplikt slik at den bidrar til at vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt mot barn avverges i større grad, støttes . Erfaringer fra barnehusene viser at barnevernet i all for stor grad håndterer saker, spesielt gjeldende vold mot barn, uten at politiet involveres. Det er en ny økning i antall barneverntjenester som anvender Klemetsrud-modellen i voldssaker. Dette innebærer at foreldre blir varslet om hva barna har fortalt og at barnevernet gjennomfører samtaler med barn og foreldre. Barnehusenes erfaring er imidlertid at voldsbruken ofte er så omfattende at barnet kan settes i en farlig situasjon. Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen
