Innledning
Det vises til Høringsnotat 18.10.2024,- Endring i lov 24.juni 2011 nr. 29 om folkehelsearbeid (Folkehelseloven, FHL), med høringsfrist 18.januar 2025.
Uttalelsen er utarbeidet av kommuneoverlegen, avdelingsleder Folkehelse og rådgiver miljørettet helsevern. Aktuelle kommunale enheter har vært informert om høringen og gitt anledning til å uttale seg. Uttalelsen er ikke politisk behandlet.
Uttalelsen er utarbeidet av kommuneoverlegen, avdelingsleder Folkehelse og rådgiver miljørettet helsevern. Aktuelle kommunale enheter har vært informert om høringen og gitt anledning til å uttale seg. Uttalelsen er ikke politisk behandlet.
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
Harstad kommune ser det som positivt at begrepet trivsel erstattes av livskvalitet . Livskvalitetsbegrepet favner bredere og inkluderer faktorer som er sentrale i arbeidet å fremme god helse og sosial bærekraft i befolkningen.
I bestemmelsens 2. ledd står det at lovens kapittel 3 gjelder for privat og offentlig virksomhet og eiendom når forhold ved disse direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. Harstad kommune foreslår å endre dette til "innvirkning på folkehelsen" for å tydeliggjøre at er helsen til befolkningen som helhet som er relevant, og ikke enkeltpersoner.
Det bør komme frem av bestemmelsen at loven ikke gjelder private boliger med mindre forholdende har innvirkning på andre, for eksempel leietakere eller naboer, jf. §2 i Forskrift om miljørettet helsevern. Eventuelt kan dette komme frem av en veileder til folkehelseloven. Rådgivere i kommunene forholder seg normalt sett til lov, forskrifter og veiledere, og i mindre grad til forarbeider.
Loven benytter flere begreper som likner, og som grenser mot hverandre i betydning, Vi mener det er viktig at også begrepene helserisiko (§ 7a) og helsekrise (§ 16) defineres. Vi foreslår videre å endre litt på rekkefølgen av begrepene.
I bestemmelsens 2. ledd står det at lovens kapittel 3 gjelder for privat og offentlig virksomhet og eiendom når forhold ved disse direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. Harstad kommune foreslår å endre dette til "innvirkning på folkehelsen" for å tydeliggjøre at er helsen til befolkningen som helhet som er relevant, og ikke enkeltpersoner.
Det bør komme frem av bestemmelsen at loven ikke gjelder private boliger med mindre forholdende har innvirkning på andre, for eksempel leietakere eller naboer, jf. §2 i Forskrift om miljørettet helsevern. Eventuelt kan dette komme frem av en veileder til folkehelseloven. Rådgivere i kommunene forholder seg normalt sett til lov, forskrifter og veiledere, og i mindre grad til forarbeider.
Loven benytter flere begreper som likner, og som grenser mot hverandre i betydning, Vi mener det er viktig at også begrepene helserisiko (§ 7a) og helsekrise (§ 16) defineres. Vi foreslår videre å endre litt på rekkefølgen av begrepene.
Kapittel 2 Kommunens ansvar
Harstad kommune støtter forslaget om å samle alle kommunens oppgaver i kapittel 2. Vi mener imidlertid at kapitlet bør struktureres annerledes. Særlig synes vi at § 7 om tiltak er uoversiktlig. Vi ser det som positivt at beredskapsbestemmelsene tydeliggjøres, blant annet ved at bestemmelser fra forskrift flyttes til lov. Vi mener imidlertid at både beredskapsbestemmelsen, bestemmelsen om kommunens tilsynsansvar og punktet om samfunnsmedisinsk kompetanse forsvinner litt når de fremstår som underpunkter til bestemmelsen Tiltak .
Harstad kommune støtter innføringen av et krav om å vurdere barnas beste ved utforming og iverksetting av folkehelsetiltak. Bør det utarbeides veiledere for hvordan dette kravet kan operasjonaliseres i praksis?
§ 5 Oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer
Kommunen støtter økte krav til kunnskapsbasert folkehelsearbeid, men understreker at dette krever tilgang til relevante data og veiledning. Staten bør stille til rådighet verktøy for å sikre at kommunene kan anvende kunnskapen effektivt. Dette gjelder spesielt data om skader og ulykker som det i dag er svært vanskelig å hente ut på lokalt nivå. Det er ønskelig at skadedata tilgjengeliggjøres på en enkel måte, for eksempel i kommunehelsa statistikkbank. I dag ligger det tall på skader og hoftebrudd her, men de siste tallene er fra 2015-2017.
Psykisk helse er et annet område hvor tilgangen på relevant lokal informasjon er begrenset. Det er ønskelig at annen relevant kunnskap enn ungdata tilgjengeliggjøres for kommunene.
Det er positivt at loven hjemler uthenting av indirekte identifiserbare personopplysninger fra sentrale helseregistre da dette kan gjøre mer data tilgjengelig for oss i kommunene.
Vi foreslår at denne bestemmelsen omstruktureres. Paragrafene 7a til 7d bør skilles ut som egne bestemmelser og nummereres som §§ 8 til 12. Når de fremstår som underpunkter til en hovedbestemmelse, risikerer deres betydning å bli mindre synlig.
§ 7a Kommunens tilsyn med virksomheter og eiendom
Begrepet miljørettet helsevern (MHV) har i flere tiår vært en sentral del av folkehelsearbeidet i Norge. I mange kommuner er dette fagområdet godt etablert, med dedikerte ressurser til tilsyn, rådgivning, behandling av klagesaker mv. I forslaget til revidert folkehelselov foreslår departementet å fjerne begrepet, samtidig som kommunens ansvar innen området flyttes til kapittel 2. Vi er enige i at man ved å samle oppgavene under kapittel 2, kan bidra til å integrere fagområdet bedre i det generelle folkehelsearbeidet. Likevel mener vi at det vil være uheldig å fjerne selve begrepet, og vi anbefaler at kommunens ansvar for miljørettet helsevern videreføres som en egen bestemmelse i kapittel 2.
Slik lovforslaget foreligger frykter vi at fagområdet kan bli utvannet over tid og miste sin prioritet, noe som kan føre til manglende ressursallokering i fremtiden. Allerede i dag ser vi at mange kommuner ikke lenger har folkehelsekoordinatorer. Siden denne stillingen ikke er lovpålagt, er det ofte en av de første som holdes vakant eller fjernes når kommuneøkonomien er presset. En tilsvarende utvikling kan også ramme rådgiverstillinger innen miljørettet helsevern.
Harstad kommune mener at begrepet miljørettet helsevern bør videreføres i ny forskrift, og at det kan benyttes i kapittel 2 når det gjelder kommunens forvaltningsansvar og oppgaver innen dette fagområdet, for eksempel slik;
§ 8 Kommunens ansvar for Miljørettet helsevern (miljørettet folkehelsearbeid).
Kommunen skal føre tilsyn med de faktorer og forhold i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. Ansvar og oppgaver innen miljørettet helsevern som i denne lov er lagt til kommunen, kan i tillegg til å delegeres etter bestemmelsene i kommuneloven delegeres til et interkommunalt selskap.
Kommunens tilsyn med virksomhet og eiendom etter første ledd skal dokumenteres særskilt, også uavhengighet og likebehandling i tilsynet.
Kommunens myndighet kan utøves av kommunelegen dersom dette på grunn av tidsnød er nødvendig for at kommunens oppgaver etter dette kapittel skal kunne utføres.
Dersom begrepet miljørettet helsevern skal erstattes, anbefaler vi å bruke miljørettet folkehelsearbeid , et begrep som allerede er etablert gjennom NEMFO, nettverket for miljørettet folkehelsearbeid. Samtidig kan begrepet helse og miljø (eller miljø og helse ) vurderes brukt i kapittel 3, som omhandler krav til eiendommer og virksomheter. For virksomheter og for befolkningen generelt kan dette begrepet være mer intuitivt og lettere å relatere seg til.
Harstad kommune støtter innføringen av et krav om å vurdere barnas beste ved utforming og iverksetting av folkehelsetiltak. Bør det utarbeides veiledere for hvordan dette kravet kan operasjonaliseres i praksis?
§ 5 Oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer
Kommunen støtter økte krav til kunnskapsbasert folkehelsearbeid, men understreker at dette krever tilgang til relevante data og veiledning. Staten bør stille til rådighet verktøy for å sikre at kommunene kan anvende kunnskapen effektivt. Dette gjelder spesielt data om skader og ulykker som det i dag er svært vanskelig å hente ut på lokalt nivå. Det er ønskelig at skadedata tilgjengeliggjøres på en enkel måte, for eksempel i kommunehelsa statistikkbank. I dag ligger det tall på skader og hoftebrudd her, men de siste tallene er fra 2015-2017.
Psykisk helse er et annet område hvor tilgangen på relevant lokal informasjon er begrenset. Det er ønskelig at annen relevant kunnskap enn ungdata tilgjengeliggjøres for kommunene.
Det er positivt at loven hjemler uthenting av indirekte identifiserbare personopplysninger fra sentrale helseregistre da dette kan gjøre mer data tilgjengelig for oss i kommunene.
Vi foreslår at denne bestemmelsen omstruktureres. Paragrafene 7a til 7d bør skilles ut som egne bestemmelser og nummereres som §§ 8 til 12. Når de fremstår som underpunkter til en hovedbestemmelse, risikerer deres betydning å bli mindre synlig.
§ 7a Kommunens tilsyn med virksomheter og eiendom
Begrepet miljørettet helsevern (MHV) har i flere tiår vært en sentral del av folkehelsearbeidet i Norge. I mange kommuner er dette fagområdet godt etablert, med dedikerte ressurser til tilsyn, rådgivning, behandling av klagesaker mv. I forslaget til revidert folkehelselov foreslår departementet å fjerne begrepet, samtidig som kommunens ansvar innen området flyttes til kapittel 2. Vi er enige i at man ved å samle oppgavene under kapittel 2, kan bidra til å integrere fagområdet bedre i det generelle folkehelsearbeidet. Likevel mener vi at det vil være uheldig å fjerne selve begrepet, og vi anbefaler at kommunens ansvar for miljørettet helsevern videreføres som en egen bestemmelse i kapittel 2.
Slik lovforslaget foreligger frykter vi at fagområdet kan bli utvannet over tid og miste sin prioritet, noe som kan føre til manglende ressursallokering i fremtiden. Allerede i dag ser vi at mange kommuner ikke lenger har folkehelsekoordinatorer. Siden denne stillingen ikke er lovpålagt, er det ofte en av de første som holdes vakant eller fjernes når kommuneøkonomien er presset. En tilsvarende utvikling kan også ramme rådgiverstillinger innen miljørettet helsevern.
Harstad kommune mener at begrepet miljørettet helsevern bør videreføres i ny forskrift, og at det kan benyttes i kapittel 2 når det gjelder kommunens forvaltningsansvar og oppgaver innen dette fagområdet, for eksempel slik;
§ 8 Kommunens ansvar for Miljørettet helsevern (miljørettet folkehelsearbeid).
Kommunen skal føre tilsyn med de faktorer og forhold i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. Ansvar og oppgaver innen miljørettet helsevern som i denne lov er lagt til kommunen, kan i tillegg til å delegeres etter bestemmelsene i kommuneloven delegeres til et interkommunalt selskap.
Kommunens tilsyn med virksomhet og eiendom etter første ledd skal dokumenteres særskilt, også uavhengighet og likebehandling i tilsynet.
Kommunens myndighet kan utøves av kommunelegen dersom dette på grunn av tidsnød er nødvendig for at kommunens oppgaver etter dette kapittel skal kunne utføres.
Dersom begrepet miljørettet helsevern skal erstattes, anbefaler vi å bruke miljørettet folkehelsearbeid , et begrep som allerede er etablert gjennom NEMFO, nettverket for miljørettet folkehelsearbeid. Samtidig kan begrepet helse og miljø (eller miljø og helse ) vurderes brukt i kapittel 3, som omhandler krav til eiendommer og virksomheter. For virksomheter og for befolkningen generelt kan dette begrepet være mer intuitivt og lettere å relatere seg til.
Kapittel 3 Helse og miljø i virksomheter
Departementet har foreslått at kapittel 3 skal omhandle krav til helse og miljø i virksomheter og eiendommer. Kommunens ansvar og oppgaver er foreslått flyttet til kapittel 2. Med unntak av § 8 som angir konkrete krav til virksomheter og eiendommer, omhandler kapittel 3 i hovedsak kommunens virkemidler, herunder gransking, retting, tvangsmulkt og helsekonsekvensutredning. Vi er usikre på om departementets forslag om å flytte krav til virksomheter fra forskrift til lov er hensiktsmessig. Vi er enig i at dette kan bidra til å tydeliggjøre ansvaret, slik departementet skriver i høringsnotatet. Likevel synes vi denne bestemmelsen havner litt på siden av det øvrige innholdet i kapittel 3, og at kapitteloverskriften er misvisende. Vi opplever dessuten at virksomhetene forholder seg på en god måte til ansvar og krav gitt i de ulike særforskriftene, samt i forskrift om miljørettet helsevern.
Vi foreslår at bestemmelsen videreføres i forskrift som i dag, eventuelt at den tas inn under kapittel 1, innledende bestemmelser. Dersom den skal omfattes av loven, bør dette også fremgå tydeligere av formålsparagrafen.
Kapittel 3 bør ha en overskrift som er mer i tråd med hovedinnholdet, for eksempel virkemidler/reaksjonsmidler som i veileder for kommunens tilsyn med miljørettet helsevern kapittel 10.
Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen med samme ordlyd som i dagens lovtekst. Formålet med bestemmelsen er å få rettet et ulovlig forhold og dermed nøytralisere hygieniske eller helsemessige ulemper for befolkningen (jf. veileder for kommunens tilsyn med miljørettet helsevern punkt 10.4.) Mange kommuner opplever å bruke uforholdsmessig mye tid på behandling av klager fra enkeltpersoner som gjelder opplevde plager relatert til støy -, lukt, lysforurensning og liknende. Regelverk og veiledning på området forutsetter at alle klager skal behandles, og at det blir gjort en konkret vurdering av helserisiko og forholdsmessighet, også der forvaltningen ikke griper inn.
Plan og bygningsloven har en bestemmelse i § 32-1, 2. ledd som det er ønskelig å få inn i Folkehelseloven:
Er overtredelsen av mindre betydning, kan kommunen avstå fra å forfølge ulovligheten. Beslutning om dette er ikke enkeltvedtak.
Vi foreslår at bestemmelsen videreføres i forskrift som i dag, eventuelt at den tas inn under kapittel 1, innledende bestemmelser. Dersom den skal omfattes av loven, bør dette også fremgå tydeligere av formålsparagrafen.
Kapittel 3 bør ha en overskrift som er mer i tråd med hovedinnholdet, for eksempel virkemidler/reaksjonsmidler som i veileder for kommunens tilsyn med miljørettet helsevern kapittel 10.
Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen med samme ordlyd som i dagens lovtekst. Formålet med bestemmelsen er å få rettet et ulovlig forhold og dermed nøytralisere hygieniske eller helsemessige ulemper for befolkningen (jf. veileder for kommunens tilsyn med miljørettet helsevern punkt 10.4.) Mange kommuner opplever å bruke uforholdsmessig mye tid på behandling av klager fra enkeltpersoner som gjelder opplevde plager relatert til støy -, lukt, lysforurensning og liknende. Regelverk og veiledning på området forutsetter at alle klager skal behandles, og at det blir gjort en konkret vurdering av helserisiko og forholdsmessighet, også der forvaltningen ikke griper inn.
Plan og bygningsloven har en bestemmelse i § 32-1, 2. ledd som det er ønskelig å få inn i Folkehelseloven:
Er overtredelsen av mindre betydning, kan kommunen avstå fra å forfølge ulovligheten. Beslutning om dette er ikke enkeltvedtak.