Eiendom Norge - bransjeforeningen for eiendomsmeglingsforetak

Eiendom Norge støtter utvalgets anbefalinger om en ny og mer presis formålsparagraf for Norges Bank. Å utvide Norges Banks rolle i arbeidet med finansiell stabilitet er riktig med tanke på hvordan bankens ansvar her er blitt utvidet særlig etter finanskrisen i 2008. I så måte må dette oppfattes som en kodifisering av gjeldende praksis og en presisering av viktig systemkritiske oppgaver i det finansielle systemet.

Eiendom Norge støtter videre å ta inn i formålsparagrafen at banken skal bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting. Dette er et vårt syn en viktig understrekning av hensyn banken i stadig større grad har lagt vekt på ved rentefastsettelser.

Eiendom Norge støtter den foreslåtte omleggingen av Norges Banks styringsstruktur. Dagens modell der sentralbanksjefen både er daglig leder for banken og er leder av hovedstyre sikrer ikke tilstrekkelig kontroll med virksomheten. Opprettelsen av et styre kun bestående av eksterne medlemmer er i så måte både i tråd med prinsipper for virksomhetsstyring i staten og internasjonal praksis. Dette i kombinasjonen med å oppheve representskapet, som i dag er Stortingets tilsynsorgan, vil klargjøre ansvarslinjen mellom Finansdepartementet og Norges Bank, samt forholdet mellom Stortinget, Finansdepartementet og Norges Bank.

I kjølvannet av finanskrisen er det blitt mer oppmerksomhet rundt finansiell stabilitet og myndighetenes virkemidler for å unngå oppbygning av finansielle ubalanser, og da særlig i bolig- og eiendomsmarkedet. Eiendom Norge støtter utvalget i at det riktig at Norges Banks rolle i å sikre finansiell stabilitet formaliseres og utvides med opprettelsen av en komité for finansiell stabilitet.

Eiendom Norge støtter ikke forslaget om å overføre ansvaret for motsyklisk buffer og fastsettelse av boliglånsforskriften til Norges Bank. Vi mener en slik omlegging av dagens praksis der dette fastsettes av Finansdepartementet etter råd fra henholdsvis Norges Bank og Finanstilsynet er uheldig.

De senere årene har vi sett at disse to reguleringene har fått stor innvirkning på prisdannelsen i boligmarkedet, henholdsvis høsten 2013 og i 2017. I førstnevnte tilfelle er det godt dokumentert at bankene strammet inn på utlån til bolig for å bygge kjernekapital for å oppfylle kravene til kapitalbuffer fra Finanstilsynet. Bankenes innstramning i kreditt fikk derfor negativ effekt på boligprisutviklingen gjennom høsten 2013. I 2017 har boligprisveksten avtatt og til dels kraftig i deler av landet, samtidig som den nye boliglånsforskriften fra 1. januar 2017 trådte i kraft. Dette illustrerer at reguleringer både på mikro og makronivå for å bedre den finansielle stabiliteten og redusere gjeldsveksten, kan få innvirkning på prisdannelsen i boligmarkedet.

En for inngripende regulering av kredittsiden, kan i gitte situasjoner komme i strid med den foreslåtte nye formålsparagrafen, der det etter modell av organiseringen av den amerikanske sentralbanken foreslås at "[b]anken skal ellers bidra til høy og stabil produksjon og sysselsetting."

Blir eksempelvis effekten av reguleringer som motsyklisk buffer og boliglånsforskriften for sterk i boligmarkedet, er det en fare for at dette kan bli selvforsterkende og bli for kraftig og langvarig. Når boligprisene først har begynte å falle, kan bankene legge til grunn økt risiko ved boliglån og stramme inn ytterligere. Bankene har i tillegg en tendens til å bevege seg samlet, noe som kan bidra til ytterligere svekkelse av den totale etterspørselen etter bolig, selv om andre drivere kan tilsi noe annet. I ytterste konsekvens kan en slik negativ utvikling i boligmarkedet smitte over i andre deler av økonomien, og bli en negativ impuls i økonomien. Konsumet kan gå ned og boligbyggingen kan falle betydelig selv om det er et reelt boligbehov, noe vi opplevde i årene etter finanskrisen i Norge, der befolkningsveksten fortsatte å være høy, mens boligbygging falt til historisk lave nivåer. Boligbyggingens natur med treg respons på tilbudssiden og rask respons på etterspørselssiden er en dynamikk myndighetene må ta hensyn til ved inngripende reguleringer, da den historiske erfaringen viser at det lett skapes ubalanser i boligmarkedet.

Argumentasjonen som utvalget legger til grunn for denne overføringen av beslutningsmyndighet mener vi ikke er tungtveiende nok til å forsvare en så stor omlegging. Den nye organiseringen skal angivelig gi en viss avstand fra statsmyndighetene til virkemidlene. Som utvalget skriver skal ordningen:

«(…) gjøre beslutningene mindre sårbare for press fra sektorinteresser. En modell der beslutningene er delegert, kan dempe risikoen for at mer kortsiktige hensyn kan få forrang. Den kan samtidig øke sannsynligheten for at virkemidler for å dempe systemrisiko iverksettes i tide.»

Politikerne skal altså ikke fristes av sektorinteressene. Spørsmålet er hvor demokratisk dette faktisk er, og om en slik teknokratisk innretning faktisk vil dempe systemrisikoen.

Det er ikke gitt at risikoen blir lavere med delegert myndighet til Norges Bank. For det første må vi nok leve med en viss risiko i det finansielle systemet uansett, og for det andre må maktutøvelse alltid balanseres mellom demokratiske og faglig hensyn. Dessuten er det også vesentlig å fremheve at boliglånsforskriften regulerer et kredittområde, hvor utlånene historisk, både i Norge og flere europeisk land har vært lave, selv under kriser, noe som taler for at det ikke er i boligmarkedet systemrisikoen i Norge er størst.

Eiendom Norge vil presisere at økonomisk politikk faktisk er politikk. Det kan være både faglig og politisk uenighet om disse virkemidlene som ikke vil komme frem til lyset om Norges Bank alene skulle hatt beslutningsmyndighet. Eksempelvis kom det frem i høringen i forkant av innstramningen av boliglånsforskriften at Norges Bank anså forskriftsfestingen som et varig strukturelt tiltak, mens Finanstilsynet understreket at forskriftsfesting var et svært inngripende virkemiddel og ikke burde være permanent. Tilsynet understreket også i det første forslaget til forskrift at hvis den fikk for sterk effekt på boligprisene måtte den oppheves eller lempes på.

En overføring av beslutningsmyndighet til Norges Bank vil innebære en svekkelse av både folkevalgt innflytelse over virkemidler i den økonomiske politikken og høringsdemokratiet. Høringsprosesser er et viktig verktøy for å heve kvaliteten i utformingen av politikk i det norske systemet, og er en faglig og demokratisk sikkerhetsventil. Med beslutningsmyndighet hos Norges Bank går vi glipp av både faglig og demokratisk debatt om viktige virkemidler i den økonomiske politikken.