Birgitte Skare Opedal

Som vestlending, fjellmenneske og bioingeniør med kvalitetsarbeid som hovedfag, har jeg lang erfaring med risikovurdering, statistikk og kvalitetssikring. Jeg er opptatt av at beslutninger skal bygge på fakta, dokumentasjon og helhetlig forståelse – ikke på antakelser og modeller uten reelt grunnlag.

Hardangervidda har i generasjoner vært en livsnerve for folk og natur. Her har mennesker og villrein levd side om side i balanse i hundrevis av år. For mange av oss føles de foreslåtte tiltakene i Tiltaksplan for Hardangervidda villreinområde som et overgrep mot både tradisjon, kulturarv og lokal forankring.

Planen fremstiller det som om menneskelig ferdsel og friluftsliv er hovedproblemet, mens den i realiteten overser de mest avgjørende faktorene for villreinens situasjon. Jeg vil derfor uttrykke sterk uenighet i både retningen og innholdet i planen, og peke på vesentlige svakheter i både grunnlag, analyse og konklusjoner.

Tiltaksplanen omtaler ferdsel, turisme og menneskelig aktivitet som årsaker til at villreinen bruker mindre areal, men nevner ikke den viktigste enkeltfaktoren for bestandens utvikling: forvaltningen gjennom jakt.

Villreinstammen på Hardangervidda har blitt kraftig redusert de siste årene, ikke fordi folk går tur på merkede stier, men fordi bestanden er blitt for hardt beskattet. Dette er et forvaltningsspørsmål, ikke et ferdselsspørsmål.

Så lenge jakttrykket holdes høyt, vil ingen av de foreslåtte tiltakene ha reell effekt. Det er uforståelig at jaktforvaltningen ikke er nevnt som et tema i tiltaksplanen.

Som fagperson med bakgrunn i kvalitets- og risikovurdering, reagerer jeg sterkt på at det ikke er gjennomført en rotårsaksanalyse for å identifisere de reelle årsakene til utfordringene.

Det er heller ikke utført noen risikoanalyse som vurderer konsekvenser av de foreslåtte tiltakene – verken for villrein, natur, lokalsamfunn eller brukere av Hardangervidda. Dette er et alvorlig metodisk avvik fra god forvaltningspraksis.

Uten slike grunnleggende analyser blir tiltakene lite annet enn synsing.

En vesentlig årsak til dagens lave bestand på Hardangervidda er en feilslått forvaltning i kjølvannet av frykten for CWD (prionsykdom). Store deler av jaktuttaket de siste årene har vært styrt av statlige føringer og høye kvoter basert på modeller og antakelser om sykdomsrisiko – ikke på faktiske funn eller dokumenterte smittetilfeller.

I NINA rapport 34-2022 ble det brukt statistiske modeller for å estimere risiko. Fra jakta i 2023 - 2025 har det ikke blitt gjort noen funn av CWD, men dette nevnes ikke i tiltaksplanen – til tross for at det er et helt sentralt moment i vurderingen av dagens forvaltningsstrategi. Bør de statistiske modellene endres i lag med forvaltningsstrategien?

Denne overreaksjonen på hypotetisk sykdomsrisiko har ført til en unødvendig nedskyting av stammen og feilforvaltning over flere år. At denne bakgrunnen ikke er nevnt i tiltaksplanen, er en alvorlig utelatelse som svekker både tilliten til analysen og legitimiteten til videre tiltak som er grunnlaget for tiltaksplanane.

Planen hevder at turisme og ferdsel hindrer villrein i å krysse stier og bruke viktige leveområder. Dette er en svært forenklet og feilaktig fremstilling.

Villreinen ferdes der det er mat, der vinden er gunstig, og der de finner fenner i varme perioder. Videoopptak og verifiserte observasjoner viser at villrein ofte krysser både stier og skiløyper uavhengig av menneskelig aktivitet.

I årets jakt hadde villreinen vi jakta på gode spekklag, noe som tydelig viser at dyrene har hatt nok ro, beite og gode leveforhold. Dette underbygger at ferdsel ikke er hovedårsaken til eventuelle problemer i bestanden.

Villreinen på Hardangervidda blir i stor grad stresset under jakt, men også av forvaltningsrelaterte aktiviteter. Tiltaksplanen fremhever ferdsel og turisme som en hovedårsak til forstyrrelse, men ser bort fra de mest omfattende og reelle belastningene for villreinen: jakttrykk, motorisert tilsyn og statlig aktivitet.

Jakta på Hardangervidda foregår med jakttid fra kl. 07:00 til 19:00, altså tolv timer daglig hvor villreinen kan bli jaget og forstyrret. Dette betyr at dyrene i praksis får svært lite tid til ro og naturlig beiting i dagslys.

I tillegg benyttes jaktradio og moderne kommunikasjonsutstyr, som gir jegerne kontinuerlig informasjon om hvor dyrene befinner seg. Dette gir mennesket et betydelig overtak og gjør det mulig å opprettholde kontinuerlig press på dyrene gjennom hele dagen.

Dette er en viktig årsak til stress, og det står i sterk kontrast til påstanden i tiltaksplanen om at vanlig ferdsel og turisme er den største forstyrrelsesfaktoren. I realiteten er jakta den mest intensive og langvarige stressbelastningen villreinen opplever gjennom året.

Forvaltningsrelaterte forstyrrelser og helikopterbruk

Statens naturoppsyn (SNO) bruker helikopter for å hindre reinen i å krysse riksveien – selv om slike kryssinger er en naturlig del av reinens vandring etter vær, vind og beiteforhold.

Helikopter benyttes også til merking og kalvetelling, som skaper stort stress hos dyrene.

Det er likevel viktig å påpeke at Tilsynsutvalget i Vestland har rapportert at helikopterbruk under jakt og blant private brukere av Hardangervidda har gått ned, ikke økt, slik det antydes i tiltaksplanen. Denne observasjonen viser at utviklingen faktisk går i riktig retning, og at tiltakene som allerede er innført har virket.

Videre meldte Tilsynsutvalget at det i 2025 var svært lite helikoptertrafikk under jakta, noe som viser at redusert motorisert aktivitet er fullt mulig uten negative konsekvenser. Dette bør anerkjennes og videreføres som god praksis.

I tillegg benytter SNO og forskningsaktører snøskuter vinterstid i villreinens leveområder, ofte under dekke av tilsyn og overvåking. Dermed foregår det fortsatt betydelig motorisert ferdsel fra statlig hold – selv i områder der vanlige brukere møter restriksjoner. Dette fremstår som inkonsekvent forvaltning og svekker tilliten til tiltaksplanens legitimitet.

Både politi, SNO, NINA, fjelloppsyn og Mattilsynet har «frikort» på motorferdsel, og kan bruke dette når de vil til sine «gjøremål». Tilsynsutvalget i Vestland har tidligere uttalt at de ikke alltid innvilger løye til motorferdsel til statlige organ, men miljøverndepartementet overstyrer vedtaket og gir medhold til løyve. Er det slik vi skal ha det, at det lokale tilsynet prøver å begrense unødvendig motorferdsel i Nasjonalparken, men miljøverndepartementet motarbeider avslagene?

Hardangervidda har de siste årene blitt et sentrum for forskningsprosjekter og statlige arbeidsplasser knyttet til villrein. Det er all grunn til å stille spørsmål ved om denne økende forsknings- og forvaltningsaktiviteten faktisk gagner villreinen – eller om den først og fremst opprettholder et byråkratisk system som trenger problemer for å rettferdiggjøre sin egen eksistens.

Det er uheldig dersom Hardangervidda brukes som et «laboratorium» for tiltak og eksperimenter som ikke gir reell naturforbedring.

Villreinen har i år trukket seg mer ut mot kantene av vidda enn tidligere, spesielt mot vest, hvor det har vært gode beiteforhold. Dette viser at villreinen tilpasser seg naturlige variasjoner i klima, vær og mattilgang – ikke at ferdsel jager den vekk fra midtre deler av vidda.

Dette bør tas med i vurderingene før man trekker konklusjoner om at menneskelig aktivitet er årsaken til endret trekkmønster.

For å styrke villreinbestanden og sikre reell forbedring, foreslår jeg følgende tiltak:

Villreinen er et symbol på norsk natur og frihet. Den har levd side om side med mennesker i tusener av år. De foreslåtte tiltakene representerer et byråkratisk grep som truer både tilliten til forvaltningen og arven etter generasjoner som har levd i pakt med vidda.

Tiltakene bygger på mangelfulle analyser og feil forutsetninger. Jeg oppfordrer derfor departementet til å: