Abelia

Abelia er foreningen for kunnskaps- og teknologivirksomheter i NHO. Vi organiserer over 2.800 virksomheter med ca. 68.000 årsverk. Vår visjon er "Et digitalt og bærekraftig kunnskapssamfunn". Abelia har medlemmer innen blant annet IKT, rådgivning, utdanning, forskning, og ideell sektor.

Vi viser til høringsbrev av 16.10.2024 og takker for muligheten til å svare på høringen om NOU 2024:17 Kommersielle og ideelle aktørers rolle i fellesskapets velferdstjenester .

Omtalen av barnevernet inkluderer en god faglig gjennomgang, også knyttet til hva som mangler av empiri. Utfordringen er ikke disse manglene, men politiske slutninger og omtale som ikke har dekning i det faglige materialet som er tilgjengeliggjort, og dette gjelder i likhet med de fleste andre velferdstjenesteområdene. Et viktig eksempel på dette er omtalen av kvalitetsmåling og kontroll. Vi viser her til særmerknaden fra Widme og Finden:

Når utvalget hevder at kvalitet er vanskelig, for ikke si umulig å dokumentere i barnevernet, undergraver og mistenkeliggjør utvalget offentlige kontrollmyndigheters funksjon, betydningen av faglige krav og standarder og retningslinjer for faglig forsvarlig drift. (…) Det er et særdeles omfattende styring- og kontrollsystem for både offentlige, ideelle og andre private barnevernsinstitusjoner, som ikke omtales i utredningen. Utvalget går ikke inn i dette, og gjør ingen kvalitativ eller kvantitativ analyse av hva som må styres, hvordan, og med hvilken ressursinnsats.

I det videre blir kontraktsfesting av kvalitetskrav problematisert av utvalgsflertallet – det er vanskelig å kontraktsfeste krav til noe man ikke enkelt kan måle – og dermed er konklusjonen implisitt at barnevernsområdet er lite egnet for alle typer aktører som leverer kontraktsfestede tjenester med det offentlige. Utfordringen er, som Widme og Finden også peker på, at " heller ikke dette [vansker med å kontraktsfeste kvalitet] belegges empirisk i noen form. Det stemmer heller ikke. Kvaliteten i barneverntjenesten er regulert gjennom detaljerte kontrakter, som sikrer gjennomføring av de krav som er omtalt ovenfor. " Utvalgsflertallet peker nokså gjennomgående på de kommersielle aktørene i omtalen av dette, men kravene er de samme til alle typer institusjoner uavhengig av eierform og konsekvensene av evt. innstramminger vil derfor ramme bredt.

Se også drøftelsen av kvalitet i kapitlet om skole over.

Utvalget drøfter i kap. 15.2.4 alternativer til offentlige anskaffelser, herunder lovreguleringer, tilskuddsordninger mv. Vi tar ikke stilling til dette alternativet på øvrige velferdsområder, men understreker at omleggingen til langsiktige, løpende kontrakter med ideelle aktører i institusjonsbarnevernet har vært et gode som sikrer større grad av forutsigbarhet både for tilbyderne, for de ansatte, men også for barna som befinner seg i barnevernets omsorg. Avtalene har høy grad av garantikjøp og sikrer dermed en god beredskap, og slike avtaler bør også være fleksible med rom for endringer basert på behov og justeringer av tilgjengelig kompetanse.

Dette er et tiltak som er egnet for ideelle aktører som har behov for høy grad av forutsigbarhet, men behøver etter vår vurdering ikke å forbeholdes bestemte eierformer så lenge EØS-rettslige forpliktelser ivaretas. Etter vår vurdering bør institusjonsplasser på sikt ikke være underlagt et anbudsregime som i dag.

Gjennomgående gjelder det at utredningen legger oppsiktsvekkende liten vekt på konsekvensanalysen av ulike referansemodeller på de ulike velferdsområdene, eller det som i utredningen kalles "drøfting av mulige virkninger". I løpet av en utredning på nær 400 sider brukes det knappe 20 sider på dette – stort sett nokså overflatiske slutninger uten analyse av for eksempel økonomiske konsekvenser. I tillegg gis det en del politiske vurderinger i oppsummering og avsluttende kapitler, men som i en utredningssammenheng ikke kan tillegges like mye vekt.

Dette betyr at innsikt som for eksempel scenariene for ulike sammensetninger av kommersielle og ideelle aktører i institusjonsbarnevernet presentert i RNB for 2023 jf. Prop. 188S (2022-2023), der kostnadene øker fra 150 til 700 millioner kroner årlig, verken presenteres eller drøftes – til tross for at det er høyst relevante konsekvenser av referansemodellene utvalget har presentert.

Videre beskriver utvalget medleverturnusordningen og påpeker at den er særlig utbredt blant kommersielle og ideelle, som er naturlig ettersom den ikke tillates gjennom statlige arbeidsavtaler. Videre beskrives at de ansatte i hovedsak er fornøyde med slike ordninger og at det er viktig for kontinuitet, tilknytning og langsiktig relasjonsbygging til barna i barnevernet. Utover dette gis det ingen vurderinger av faglige og relasjonelle konsekvenser for barna ved en utfasing av ulike typer private aktører og som en konsekvens; fjerning av medleverordningen.

Offentlige, ideelle og kommersielle aktører har ulike egenskaper, styrker og svakheter som til en viss grad også slår ut i organisering, kapitaltilfang og oppgaveløsing. Dette er beskrevet både i denne NOUen og i NOU 2020:13 Private aktører i velferdsstaten . Det kan være riktig å målrette offentlige virkemidler for å korrigere for noen av disse forskjellene, for eksempel når det ideelle aktørers tilgang til investeringskapital.

Ideelle organisasjoner kan raskt etablere nye løsninger, ikke minst fordi de med sin nærhet til både brukere, pasienter, pårørende og andre nettverk er gode på å oppdage nye behov og realisere nære mellommenneskelige verdier. Samtidig er det en kjensgjerning at de fleste ideelle organisasjoner ikke har tilsvarende finansielle muligheter som kommersielle eller offentlige aktører. Fordi de ikke gir avkastning på innskutt kapital på linje med kommersielle, har de også større vansker med å få tilgang til investeringskapital. Samtidig er inntekter ofte bundet opp til bestemte formål, definert gjennom offentlige myndigheters støtteordninger eller private gaveformål. Organisasjonene har altså stor innovasjonsevne, men lavere riskoevne og ofte mindre kapitalreserver eller overskudd som gjør det mulig å investere i større løsninger til nytte for velferdssamfunnet. Dette kan gjøre det vanskelig å få ideelle aktører til å bygge opp mye kapasitet raskt. De har viljen, men det trengs forutsigbarhet for investeringene – og i noen tilfeller også investeringskapital.

Slike virkemidler, for eksempel etableringsstøtte i barnevernet eller ulike låneordninger, må i hvert tilfelle vurderes for seg og for den enkelte velferdstjeneste, samt opp mot EØS-retten.