Kristne Friskolers Forbund

Kristne Friskolers Forbund (KFF) takker for anledningen til å legge fram vår høringsuttalelse. KFF organiserer 150 skoler, hovedsakelig grunnskoler, videregående skoler og skoler godkjent etter kapittel 6a i privatskoleloven.

Dette høringssvaret begrenser seg til å omtale de deler av rapporten som vurderer forhold knyttet til velferdstjenesten skole.

Vårt hovedbudskap er at konklusjonene i NOU 2024:17 angående private skoler med rett til statstilskudd er mangelfulle fordi de bygger på det feilaktige premiss at kommersiell drift av privat skole med rett til statstilskudd er mulig under gjeldende lovverk. Det er rett ut sagt uredelig å omtale private skoler med rett til statstilskudd som kommersielle.

I kap. 3.2.6 skriver utvalget følgende: «Kommersielle velferdsvirksomheter, som andre kommersielle virksomheter, ledes, organiseres og drives ut fra formålet at de skal gi økonomisk fortjeneste (profitt), jf. selskapsretten.» Velferdsvirksomheten privat skole med rett til statstilskudd (friskole) kan ikke gi økonomisk fortjeneste for eierne, verken i den daglige driften eller når virksomheten avvikles. Regelverket er nøye utformet for å hindre dette. I redelighetens navn må man da unngå å kalle slike skoler for kommersielle.

I rapportens kap. 1.1 sies det at «utvalget er oppnevnt med medlemmer som utgjør en bred faglig ekspertise og erfaring». Vår klare oppfatning er at bredden ikke har vært god nok. Vi mener at flertallet i utvalget beklageligvis har manglet elementær kompetanse innen sektoren friskoledrift (private skoler med rett til statstilskudd).

Utvalget har valgt å ikke se nærmere på private skoler godkjent etter opplæringsloven. Det finnes 6 slike skoler i Norge (4 internasjonale skoler pluss den tyske og den franske skolen) med til sammen ca. 2000 elever. Disse skolene kan drive kommersielt uten å bryte noe regelverk. Om de faktisk driver kommersielt, er et annet spørsmål. De fire internasjonale skolene godkjent etter opplæringsloven oppgir på sine nettsider at de er ikke-kommersiell virksomhet. 3 er stiftelser, den fjerde er et aksjeselskap som «ikke har erverv til formål».

De private skolene som utvalget har valgt å se nærmere på, har et klart forbud i regelverket mot å drive kommersielt. Det gjør at det blir svært misvisende å kalle noen av disse skolene for kommersielle skoler.

Om samtlige private skoler med rett til statstilskudd sine eiere kan kalles ideelle aktører, er et annet spørsmål. Akademiet-kjeden har f.eks ikke en uttalt ideell målsetting slik for eksempel Steinerskoler og kristne skoler har. Akademiet-kjedens forretningsidé er å gi et bredspektret tilbud om opplæring innenfor de regelverk som finnes for de ulike opplæringstilbudene. De mener bredden i tilbud styrker inntjeningen i Akademi-kjedens samlede virksomhet. Dette rettferdiggjør imidlertid ikke betegnelsen kommersiell virksomhet på de delene av den samlede virksomheten som ut fra regelverket må være ikke-kommersiell.

Det blir derfor feilaktig når utvalget lar sin analyse av skolevirksomhet følge samme mal som de andre områdeanalyse. Begrepene «ideell» og «kommersiell» slik utvalget har definert dette, passer ikke til virkeligheten når det handler om skolevirksomhet. Man kan ikke bare overse forbudet mot kommersiell virksomhet når man utreder modeller hvor private skoler med rett til statstilskudd inngår.

Et annet moment som utvalget også overser, er menneskerettsaspektet. I kapittel 9.3.1 oppgis det at «formålet med offentlig finansierte skoler med ideelle eller kommersielle eiere er ifølge privatskoleloven å gi foreldre og elever mulighet til å velge andre skoler enn de offentlige.» Her burde også siste del av setningen de har hentet fra privatskoleloven § 1-1 vært med: «… slik at foreldre og elevar kan velje andre skolar enn dei offentlege, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 2.»

Den konkrete formuleringen om retten til å velge alternativ skole gitt i ØSK art. 13 lyder slik:

Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, vergers frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at skolene oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningen fastsatt eller godkjent av staten, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning i samsvar med deres egen overbevisning.»

Denne bestemmelsen er Norge forpliktet på. Bestemmelsen har på grunn av menneskerettslovens særstilling forrang framfor andre lovbestemmelser ved motstrid. Dette informerer ikke utvalget om, men i kap. 9.6.3 er utvalget innom problemstillingen på denne måten:

"Ifølge Kunnskapsdepartementets vurdering er de folkerettslige forpliktelsene trolig begrenset til at staten må tillate etablering av skoler som sikrer utdanning i samsvar med foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning. Plikten strekker seg etter denne vurderingen ikke til at staten må medvirke, økonomisk eller på annen måte, til at så skjer. Privatskoleorganisasjonene er uenige i dette, blant annet på bakgrunn av den folkerettslige forpliktelsen om at grunnskolen skal være kostnadsfritt tilgjengelig for alle. Før eventuell utfasing bør det foretas en oppdatert vurdering av om forslaget er i tråd med statens folkerettslige forpliktelser. Det er betydelig risiko for at ideelle og/eller kommersielle aktører går til rettslige skritt mot staten."

Utvalget burde avvist muligheten for å la all tjenesteproduksjon foregå i regi av det offentlige når det handler om skole. Manglende finansiering av uavhengige skoler undergraver foreldres rett til å velge, slik vi ovenfor har sitert fra ØSK art. 13. Den manglende positive folkerettslige forpliktelsen, som utvalget viser til, har FNs barnekomite anerkjent som et menneskerettighetsproblem og presisert at:

"Når det gjelder budsjetter, betyr dette at staten skal avstå fra å hindre at barn nyter sine rettigheter, for eksempel ved å diskriminere visse grupper barn i budsjettbeslutninger, eller trekke tilbake finansiering eller omdirigere ressurser bort fra eksisterende programmer som sikrer barns økonomiske, sosiale eller kulturelle rettigheter."

I tillegg har FNs spesialrapportør for retten til utdanning nylig uttalt at:

"Selv om det ikke foreligger noen statlig forpliktelse til å finansiere private skoler, støtter beskyttelsen og promoteringen av kulturelt mangfold, og særlig beskyttelsen av minoriteter, sterkt slike tiltak."

Det fremstår uforståelig at et offentlig utvalg i Norge legger fram som et mulig alternativ at all skoledrift skal være statlig eid og drevet. Det alternativet er totalitære staters løsning for å ha kontroll på opplæringen og for å ensrette samfunnet.

Under punktet «Asymmetrisk informasjon og kunnskapsovertak» sies det mye om farene ved private skoler, men man ser helt bort i fra styrkene. Ett eksempel på styrker finner man i John Hatties forskning rundt hva som har effekt for elevers læringsutbytte. Der har for eksempel det å være religiøs skole (les kristen skole, fordi de aller fleste religiøse skolene i datamaterialet er kristne) en positiv effekt på 0,24, altså mer enn et halvt års læring over normalen. Han knytter det til ansattes økte personlige engasjement i samsvar med skolens kristne livssyn, samt elev/menneskesynet.

Flertallet i utvalget hevder at private skoler kan få en opphopning av elever som er enkle å undervise og får gode resultater og drar opp nivået på skoleprestasjonene. Det er en ubegrunnet påstand og svært underlig sett i lyset av at det er en opphopning av elever med rett til individuell tilrettelegging (spesialundervisning) i private skoler.

Utvalget sier at private skoler øker segregeringen. Da spør vi: I forhold til hva? Det er ikke noe som skaper like mye segregering som en kommunes boligpolitikk, jf. forskjellen på skoler øst og vest i Oslo. Friskoler har et bredere inntaksområde enn offentlige skoler. Mens offentlige skoler hovedsakelig tar inn elever fra nærområdet, som i mange tilfeller gjør skolene mer homogene, kan friskoler ta inn elever fra hele landet. Dette skaper et større mangfold blant elevene, både når det gjelder bakgrunn og erfaringer. Det er heller ikke slik at godkjenningsgrunnlaget gjør at det bare går en type elever på en friskole. På de aller fleste kristne skolene går det for eksempel elever med mange ulike livssyn og bakgrunner og de kommer fra forskjellige nabolag, bydeler, kommuner og fylker. Slik er det også på friskoler med alternativ pedagogikk. Elevene der er like forskjellige og har minst like forskjellig bakgrunn som elever i offentlige skoler.

Utvalget legger til grunn at det vil være en større andel av barn av foreldre med høy utdannelse og høy inntekt, som velger private skoler, uten å drøfte dette videre. At friskoler ikke er fullfinansiert, og som regel tar foreldrebetaling, er en naturlig grunn til at færre lavtlønnede har mulighet til å velge dette alternativet. Det kan enkelt løses ved å fullfinansiere friskolene. Når det er sagt vil vi minne om at SSB nylig har kommet ut med en rapport om friskoler som viser at kristne friskoler har elever fra familier med gjennomsnittlig lavere inntekt en offentlige skoler.

At andelen barn av foreldre med høy utdannelse er noe høyere i noen type friskoler kan skyldes at informasjon om friskolers eksistens og at de er likeverdige valgalternativer ikke når ut til alle. KFF er kjent med at det kan være vanskelig for eksempel for videregående friskoler å nå inn med informasjon til rådgivere eller til elever på offentlige grunnskoler om mulighet for å velge andre enn offentlige videregående skoler. I flere tilfeller har det også blitt lagt begrensninger på friskolers mulighet til å være til stede på fylkenes utdanningsmesser. Det bør være et offentlig anliggende at alle elever og foreldre får så god informasjon som mulig om aktuelle utdanningsmuligheter, uavhengig av skoleeier.

Vi gir ingen kommentar til forslagene som er gitt knyttet til referansemodell 1 og 2. Modell 1 med egenregi tilhører totalitære stater og fortjener ingen omtale. Modell 2, som utelukker kommersielle eiere, bygger på en uriktig beskrivelse av virkeligheten. Det blir meningsløst å kommentere et forslag som omhandler endringer for kommersielle private skoler med rett til statstilskudd når slike skoler ikke finnes.

Kapittel 9.6.5 tar opp til vurdering en situasjon der skoletilbudet i Norge omfatter offentlige skoler og private skoler med rett til statstilskudd (friskoler) godkjent etter dagens privatskolelov. Utvalget setter inn et skille som ikke finnes mellom ideelle skoler og kommersielle skoler, men i og med at begge kategorier av private skoler med rett til statstilskudd (friskoler) er medregnet, gir det mening å vurdere forslagene.

Utvalget sparker inn en åpen dør når de foreslår «krav om åpenhet om økonomiske transaksjoner mellom skolen og eier- og ledelseskrets». Tilsynsmyndighet har i dag tilgang til all informasjon, og skolen er pliktig til å rapportere om hvordan det strenge regelverket for handel med eiere og nærstående blir praktisert.

Vi er ikke uenige i at det skal være streng kontroll. Hvis det påvises at dagens kontroll ikke er streng nok, noe som foreløpig ikke er gjort, er det rimelig med innstramming. Men hvis dagens kontroll faktisk er god nok, blir det meningsløst å kreve strengere kontroll. Vi tror kontrollen er god nok. Utvalget peker jo selv på at kontrollen har vært så god at forsøk på å ta ut økonomisk gevinst, er blitt slått ned på.

Utvalget peker på at muligheten til å velge alternative skoler, innebærer økte kostnader for samfunnet i og med at det medfører mange små skoler. Dette er en forenklet konklusjon. Dagens modell for finansiering av private skoler med rett til statstilskudd (friskoler) innebærer at foreldre/elever må betale en egenandel. Det er også svært lavt tilskudd til bygg. Det gir innsparing for samfunnet. Utvalget skriver selv under kapittel 9.2 at tilskuddet til skoler med ideelle eller kommersielle eiere utgjorde om lag 4 % av de offentlige utgiftene til skole og i tabellen under fremkommer det at elever i de samme skolene utgjør 5,4 % av samlet elevtall i Norge i 2022. Da faller det på sin egen urimelighet å påstå at muligheten til å velge andre skoler enn offentlige innebærer økte kostnader for samfunnet.

Vi har sjeldent sett en NOU med mer tendensiøst innhold enn hva skolekapittelet i denne NOUen viser. Flertallet i utvalget bærer tydelig preg av manglende forståelse for samfunnsbidraget disse skolene gir. Vi viser til og støtter mindretallet Widme og Findens særmerknader.