Sabima

Kongeørn er etter Bernkonvensjonen totalfredet (Vedlegg II). Konvensjonens artikkel 6 bokstav a forbyr blant annet jakt på arten, og hindrer skadefelling med mindre det er gitt tillatelse til uttak med hjemmel i unntaksbestemmelsene i artikkel 9, som åpner for uttak av kongeørn blant annet for å forhindre alvorlig skade på husdyr og tamrein. Det er et vilkår at uttaket ikke vil være skadelig for bestandens overlevelse, og at det ikke finnes noen annen tilfredsstillende løsning.

Forskning viser (se NINA Rapport 821, 2012) at tap av tamrein til rovdyr i stor grad er kompensatorisk, og ikke øker den totale dødeligheten. Å ta ut mer kongeørn er ikke en god løsning på et større problem i reindrifta, nemlig at antallet rein er for stort for beitegrunnlaget. Vi har forståelse for den vanskelige situasjonen næringa står overfor, der en reduksjon i reintall samtidig betyr mindre mulighet for det samiske folk til å utøve sin kultur og overføre denne kulturarven til sine barn.

Samtidig må vi innse at det ikke vil være naturgrunnlag for å drive tamreindrift i framtida dersom ikke reintallet reduseres. Den mest effektive, og langt på vei eneste, måten å løse rovdyrproblemene i den samiske reindriften er å redusere antall tamrein slik at tilstanden til gjenværende dyr kraftig forbedres. Fram til en reduksjon i antallet tamrein har skjedd, vil det være meningsløst å skyte kongeørn for å redusere for å redusere reintap, all den tid kongeørnen i stor grad tar dyr som uansett vil bukke under av sult, sykdom og parasitter. Andre løsninger på den opplevde konflikten mellom reindrift og kongeørn er derfor ikke bare «tilfreds­stillende», men faktisk bedre . Derfor mener vi at forslaget strider med Bernkonvensjonen.

Det er ikke påvist noen sammenheng mellom bestandstetthet av kongeørn og tapsprosent av sau/tamrein. Derimot vet vi at de aller fleste kongeørnskadene som oppstår er situasjonsbetinget og forårsaket av enkeltindivider, såkalte flytere, i en bestand. Skadefelling av tilfeldige ørner i et område har derfor ingenting for seg. Det skadegjørende individet må identifiseres. Dette bekreftes også av Miljødirektoratet i deres fagrapport om kongeørn (Rapport M-470, 2015), hvor de konkluderer med at man istedenfor å endre dagens forvaltningspraksis for kongeørn må tette kunnskapshullene og iverksette effektive forebyggende tiltak i næringene. Norsk rovviltforvaltning har som et grunnprinsipp at det er individet som faktisk har gjort skade som skal tas ut. Dette prinsippet må fortsatt gjelde for kongeørn.

Målrettet skadefelling av skadegjørende kongeørnindivider som har spesialisert seg på sau eller rein er et effektivt virkemiddel som allerede finnes og er i bruk, og som vi stiller oss bak. Dette er et tiltak som faktisk fungerer, til forskjell fra de nye tiltakene som foreslås.

På bakgrunn av dette mener vi at alle de foreslåtte endringene i Rovviltforskriften § 12 ikke må tas inn.

Sabima stiller seg bak høringssvarene til Norsk Ornitologisk Forening og WWF Verdens naturfond. Vi vil understreke følgende momenter som de andre organisasjonene også trekker fram:

Kongeørn er etter Bernkonvensjonen totalfredet (Vedlegg II). Konvensjonens artikkel 6 bokstav a forbyr blant annet jakt på arten, og hindrer skadefelling med mindre det er gitt tillatelse til uttak med hjemmel i unntaksbestemmelsene i artikkel 9, som åpner for uttak av kongeørn blant annet for å forhindre alvorlig skade på husdyr og tamrein. Det er et vilkår at uttaket ikke vil være skadelig for bestandens overlevelse, og at det ikke finnes noen annen tilfredsstillende løsning.

Forskning viser (se NINA Rapport 821, 2012) at tap av tamrein til rovdyr i stor grad er kompensatorisk, og ikke øker den totale dødeligheten. Å ta ut mer kongeørn er ikke en god løsning på et større problem i reindrifta, nemlig at antallet rein er for stort for beitegrunnlaget. Vi har forståelse for den vanskelige situasjonen næringa står overfor, der en reduksjon i reintall samtidig betyr mindre mulighet for det samiske folk til å utøve sin kultur og overføre denne kulturarven til sine barn.

Samtidig må vi innse at det ikke vil være naturgrunnlag for å drive tamreindrift i framtida dersom ikke reintallet reduseres. Den mest effektive, og langt på vei eneste, måten å løse rovdyrproblemene i den samiske reindriften er å redusere antall tamrein slik at tilstanden til gjenværende dyr kraftig forbedres. Fram til en reduksjon i antallet tamrein har skjedd, vil det være meningsløst å skyte kongeørn for å redusere for å redusere reintap, all den tid kongeørnen i stor grad tar dyr som uansett vil bukke under av sult, sykdom og parasitter. Andre løsninger på den opplevde konflikten mellom reindrift og kongeørn er derfor ikke bare «tilfreds­stillende», men faktisk bedre . Derfor mener vi at forslaget strider med Bernkonvensjonen.

Det er ikke påvist noen sammenheng mellom bestandstetthet av kongeørn og tapsprosent av sau/tamrein. Derimot vet vi at de aller fleste kongeørnskadene som oppstår er situasjonsbetinget og forårsaket av enkeltindivider, såkalte flytere, i en bestand. Skadefelling av tilfeldige ørner i et område har derfor ingenting for seg. Det skadegjørende individet må identifiseres. Dette bekreftes også av Miljødirektoratet i deres fagrapport om kongeørn (Rapport M-470, 2015), hvor de konkluderer med at man istedenfor å endre dagens forvaltningspraksis for kongeørn må tette kunnskapshullene og iverksette effektive forebyggende tiltak i næringene. Norsk rovviltforvaltning har som et grunnprinsipp at det er individet som faktisk har gjort skade som skal tas ut. Dette prinsippet må fortsatt gjelde for kongeørn.

Målrettet skadefelling av skadegjørende kongeørnindivider som har spesialisert seg på sau eller rein er et effektivt virkemiddel som allerede finnes og er i bruk, og som vi stiller oss bak. Dette er et tiltak som faktisk fungerer, til forskjell fra de nye tiltakene som foreslås.

På bakgrunn av dette mener vi at alle de foreslåtte endringene i Rovviltforskriften § 12 ikke må tas inn.