1.1 Forholdet til foretakenes konsesjon
Det følger av forslaget at avtale om individuell sparing til pensjon skal kunne tilbys av livsforsikringsforetak, pensjonsforetak, banker, verdipapirforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond. Den enkelte tilbyder kan bare tilby en pensjonsspareavtale innenfor rammen av de konsesjoner tilbyder har.
Livsforsikringsforetak som skal tilby pensjonsspareprodukt, må knytte et forsikringselement (forsikring) til avtalen, som for eksempel en uføre- eller etterlatteforsikring eller en avkastningsgaranti. Det samme må gjelde for pensjonskasser som driver livsforsikringsvirksomhet og som er underlagt tilsvarende lovgivning på dette punkt.
Etter Finanstilsynets vurdering er det ikke åpenbart hvordan avtaler om individuell sparing til pensjon uten forsikringselement, dvs. rene pensjonsspareavtaler, skal kategoriseres. Finanstilsynet har hittil lagt til grunn at individuelle pensjonsspareprodukter med investeringsvalg og uten biometrisk forsikringselement må behandles etter samme regler som gjelder for livsforsikring med investeringsvalg, når de tilbys av livsforsikringsforetak.
Finanstilsynet mener at det for verdipapirforetak og forvaltningsselskaper vil være naturlig å se på de ulike elementene i avtalen separat, der den ene delen består av en avtale om administrasjon av en pensjonsavtale, mens den andre utgjør investeringsdelen der det vil være tale om ytelser knyttet til finansielle instrumenter. Finanstilsynet mener kategoriseringen av ordningen bør klargjøres for å unngå uklarhet om konsesjonsbehov og foretakenes plikter, blant annet med hensyn til informasjon og rådgivning.
Når det gjelder forvaltningsselskap for verdipapirfond, legger Finanstilsynet til grunn at disse ikke kan inngå avtaler om pensjonssparing med en avkastningsgaranti eller med et forsikringselement. Dersom det skal knyttes et forsikringselement til ordningen, må forsikringen leveres til kunden av et forsikringsforetak. Dersom pensjonsspareavtalene begrenses til verdipapirfond der kunden selv velger hvilke fond innskuddet skal investeres i, legges det til grunn at tjenestene knyttet til å tilby ordningen kan ytes innenfor foretakets alminnelige konsesjon til å drive verdipapirfondsforvaltning. Dersom det er forvaltningsselskapet som skal sette sammen porteføljen av verdipapirfond på vegne av kunden, vil det kreves tillatelse til investeringstjenesten aktiv forvaltning.
Det fremgår av høringsnotatet at der forvaltningsselskap for verdipapirfond er tilbyder av pensjonsspareavtale, skal kunden stå som eier av midlene på verdipapirkontoen. Finanstilsynet legger til grunn at verdipapirkontoen må merkes og båndlegges på en slik måte at kunden ikke kan disponere over midlene i spareperioden. Dette er i tråd med Finanstilsynets tidligere anbefalinger i forbindelse med gjeldende IPS-ordning. Det forhold at kunden står som eier, vil dessuten sikre kundene vern (separatistrett) i en eventuell konkurs i forvaltningsselskapet.
I likhet med forvaltningsselskap for verdipapirfond, kan verdipapirforetak ikke inngå avtaler om pensjonssparing med en avkastningsgaranti eller med et forsikringselement. Hvilke konsesjoner pensjonsordningen vil kreve i et verdipapirforetak, avhenger av hva slags type produkt avtale om individuell sparing til pensjon skal anses å være, herunder om de aktiva pensjonskapitalen investeres i, skal anses som finansielle instrumenter eller ikke. Finanstilsynet legger til grunn at eventuelle administrative tjenester knyttet til pensjonsspareavtalene, i kraft av forskriftsforslaget, skal anses som tjenester som har naturlig sammenheng med investeringstjenestevirksomheten slik at verdipapirforetak kan yte disse uten særskilt tillatelse til å drive annen næringsvirksomhet etter verdipapirhandelloven.
Finansdepartementet har tidligere lagt til grunn at banker som tilbyr innskuddspensjonsordninger skal stå som eier av underliggende eiendeler. Når det gjelder verdipapirforetak, som ikke har kunnet tilby denne typen produkter etter gjeldende ordning, er det uklart hva som skal gjelde. Etter Finanstilsynets vurdering må det i forskriften avklares hvem som kan stå som eier av underliggende eiendeler før ordningen trer i kraft.
Livsforsikringsforetak som skal tilby pensjonsspareprodukt, må knytte et forsikringselement (forsikring) til avtalen, som for eksempel en uføre- eller etterlatteforsikring eller en avkastningsgaranti. Det samme må gjelde for pensjonskasser som driver livsforsikringsvirksomhet og som er underlagt tilsvarende lovgivning på dette punkt.
Etter Finanstilsynets vurdering er det ikke åpenbart hvordan avtaler om individuell sparing til pensjon uten forsikringselement, dvs. rene pensjonsspareavtaler, skal kategoriseres. Finanstilsynet har hittil lagt til grunn at individuelle pensjonsspareprodukter med investeringsvalg og uten biometrisk forsikringselement må behandles etter samme regler som gjelder for livsforsikring med investeringsvalg, når de tilbys av livsforsikringsforetak.
Finanstilsynet mener at det for verdipapirforetak og forvaltningsselskaper vil være naturlig å se på de ulike elementene i avtalen separat, der den ene delen består av en avtale om administrasjon av en pensjonsavtale, mens den andre utgjør investeringsdelen der det vil være tale om ytelser knyttet til finansielle instrumenter. Finanstilsynet mener kategoriseringen av ordningen bør klargjøres for å unngå uklarhet om konsesjonsbehov og foretakenes plikter, blant annet med hensyn til informasjon og rådgivning.
Når det gjelder forvaltningsselskap for verdipapirfond, legger Finanstilsynet til grunn at disse ikke kan inngå avtaler om pensjonssparing med en avkastningsgaranti eller med et forsikringselement. Dersom det skal knyttes et forsikringselement til ordningen, må forsikringen leveres til kunden av et forsikringsforetak. Dersom pensjonsspareavtalene begrenses til verdipapirfond der kunden selv velger hvilke fond innskuddet skal investeres i, legges det til grunn at tjenestene knyttet til å tilby ordningen kan ytes innenfor foretakets alminnelige konsesjon til å drive verdipapirfondsforvaltning. Dersom det er forvaltningsselskapet som skal sette sammen porteføljen av verdipapirfond på vegne av kunden, vil det kreves tillatelse til investeringstjenesten aktiv forvaltning.
Det fremgår av høringsnotatet at der forvaltningsselskap for verdipapirfond er tilbyder av pensjonsspareavtale, skal kunden stå som eier av midlene på verdipapirkontoen. Finanstilsynet legger til grunn at verdipapirkontoen må merkes og båndlegges på en slik måte at kunden ikke kan disponere over midlene i spareperioden. Dette er i tråd med Finanstilsynets tidligere anbefalinger i forbindelse med gjeldende IPS-ordning. Det forhold at kunden står som eier, vil dessuten sikre kundene vern (separatistrett) i en eventuell konkurs i forvaltningsselskapet.
I likhet med forvaltningsselskap for verdipapirfond, kan verdipapirforetak ikke inngå avtaler om pensjonssparing med en avkastningsgaranti eller med et forsikringselement. Hvilke konsesjoner pensjonsordningen vil kreve i et verdipapirforetak, avhenger av hva slags type produkt avtale om individuell sparing til pensjon skal anses å være, herunder om de aktiva pensjonskapitalen investeres i, skal anses som finansielle instrumenter eller ikke. Finanstilsynet legger til grunn at eventuelle administrative tjenester knyttet til pensjonsspareavtalene, i kraft av forskriftsforslaget, skal anses som tjenester som har naturlig sammenheng med investeringstjenestevirksomheten slik at verdipapirforetak kan yte disse uten særskilt tillatelse til å drive annen næringsvirksomhet etter verdipapirhandelloven.
Finansdepartementet har tidligere lagt til grunn at banker som tilbyr innskuddspensjonsordninger skal stå som eier av underliggende eiendeler. Når det gjelder verdipapirforetak, som ikke har kunnet tilby denne typen produkter etter gjeldende ordning, er det uklart hva som skal gjelde. Etter Finanstilsynets vurdering må det i forskriften avklares hvem som kan stå som eier av underliggende eiendeler før ordningen trer i kraft.