2. Innledning – behovet for økt bruker- og mediemangfold
Kampanjen illustrerer et problem i dagens samfunn – manglende bevissthet om betydningen av mediemangfold. Hva fravær av mediemangfold gjør med vår kunnskap, våre meninger og vårt demokrati. Faren er at når man merker det, er det for sent. Derfor er det et nødvendig og viktig skritt å vurdere hvilke mål staten skal ha for mediepolitikken, og hvordan virkemidler best kan benyttes for å stimulere til økt mangfold.
Norsk Presseforbund mener Mediemangfoldsutvalget har gjort et solid arbeid i sin gjennomgang av hovedutfordringer og kritiske faktorer for redaktørstyrte medier og mediemangfoldet i Norge. Vi mener utvalget har gode refleksjoner rundt hva som er mediemangfold, og hvorfor mangfold er en grunnleggende forutsetning for ytringsfrihet og et velfungerende demokrati, punkt 3.2 og 3.3.
Vi er enige med Mediemangfoldsutvalget i at det ikke er mediemangfold alene som er målet, men at det er å anse som et delmål eller middel for borgernes ytrings- og informasjonsfrihet (NOUen s. 23). Fagdirektør ved nasjonalt organ for senter for menneskerettigheter, Anine Kierulf, sier det slik i et intervju med aftenposten 11.12.2015:
«Det er vårt eget ansvar å la oss informere. Vi har imidlertid kun reell anledning til dette hvis den offentlige samtalen fungerer sånn noenlunde. Derav statens forpliktelse etter paragraf 100. Én måte å oppfylle den på, er å sikre et visst mediemangfold. Mediene drar hoveddelen av folkeopplysningslasset.»
Det ligger altså en forpliktelse i grunnlovens § 100 – som skal sikre ytringsfriheten – å sikre mediemangfold. Derfor er vi også enige i utvalgets målformuleringer på s. 23:
«Med sikte på å fremme en felles, åpen og opplyst offentlig samtale, bør staten legge til rette for at alle borgerne kan bruke et mangfold av uavhengige nyhets- og aktualitetsmedier».
Medier som følger Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten har forpliktet seg til etiske normer som skal følges i den journalistiske arbeidsprosessen. Slike medier skal jobbe for ytringsfriheten, og med integritet, kildekritikk og opplysningskontroll. Redaktørstyrte medier skiller seg fra andre informasjonskanaler i dette, og bør derfor være det viktigste elementet i norsk mediepolitikk. Målet bør være at staten legger til rette for at redaktørstyrte medier kan styrkes. Slike medier er vesentlige bidragsytere til en informert befolkning, både lokalt og nasjonalt, og både i breddemedier og nisjemedier.
Norsk Presseforbund mener Mediemangfoldsutvalget har gjort et solid arbeid i sin gjennomgang av hovedutfordringer og kritiske faktorer for redaktørstyrte medier og mediemangfoldet i Norge. Vi mener utvalget har gode refleksjoner rundt hva som er mediemangfold, og hvorfor mangfold er en grunnleggende forutsetning for ytringsfrihet og et velfungerende demokrati, punkt 3.2 og 3.3.
Vi er enige med Mediemangfoldsutvalget i at det ikke er mediemangfold alene som er målet, men at det er å anse som et delmål eller middel for borgernes ytrings- og informasjonsfrihet (NOUen s. 23). Fagdirektør ved nasjonalt organ for senter for menneskerettigheter, Anine Kierulf, sier det slik i et intervju med aftenposten 11.12.2015:
«Det er vårt eget ansvar å la oss informere. Vi har imidlertid kun reell anledning til dette hvis den offentlige samtalen fungerer sånn noenlunde. Derav statens forpliktelse etter paragraf 100. Én måte å oppfylle den på, er å sikre et visst mediemangfold. Mediene drar hoveddelen av folkeopplysningslasset.»
Det ligger altså en forpliktelse i grunnlovens § 100 – som skal sikre ytringsfriheten – å sikre mediemangfold. Derfor er vi også enige i utvalgets målformuleringer på s. 23:
«Med sikte på å fremme en felles, åpen og opplyst offentlig samtale, bør staten legge til rette for at alle borgerne kan bruke et mangfold av uavhengige nyhets- og aktualitetsmedier».
Medier som følger Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten har forpliktet seg til etiske normer som skal følges i den journalistiske arbeidsprosessen. Slike medier skal jobbe for ytringsfriheten, og med integritet, kildekritikk og opplysningskontroll. Redaktørstyrte medier skiller seg fra andre informasjonskanaler i dette, og bør derfor være det viktigste elementet i norsk mediepolitikk. Målet bør være at staten legger til rette for at redaktørstyrte medier kan styrkes. Slike medier er vesentlige bidragsytere til en informert befolkning, både lokalt og nasjonalt, og både i breddemedier og nisjemedier.
3. Statens økonomiske og regulatoriske virkemidler
Overordnet støtter vi Mediemangfoldutvalget i at det er behov for økt innsats på medieområdet. Digitaliseringen innen mediene har skapt svært gode muligheter for produksjon og spredning av journalistikk. Det er lettere å få tak i og bearbeide store mengder opplysninger, og det er lettere å fremstille det på en måte som er enkelt tilgjengelig for folk. Resultatet er at det beste av norsk journalistikk sannsynligvis aldri har vært bedre.
Samtidig er det dessverre slik som utvalget selv påpeker, at "det akkurat nå ikke finnes bærekraftige forretningsmodeller for å finansiere betydelige deler av den samfunnsviktige norske journalistikken".
Langvarig fall i annonseinntekter har ført til store nedbemanninger i norsk presse. Færre journalister og mindre redaksjonelle ressurser kan føre til at det oppstår blindsoner i journalistikken, og at viktige stemmer forsvinner.
I en slik situasjon er det behov for økt støtte fra fellesskapet. Dette gjelder både i form av indirekte og direkte støtteordninger, men også ytre rammevilkår, som tilgang til informasjon og kildevern. Dette kommer vi tilbake til i kap. 4 og 5.
Rammebetingelsene for støtten må være forutsigbare og solide. Det er nødvendig både av hensyn til ansettelser og daglig drift, og for de mer langsiktige investeringer i mediene som er nødvendige bidrag til økt kvalitet.
Kriteriene for støtte bør, så langt det er mulig, være objektive og plattformnøytrale. Medier som omfattes må ha forpliktet seg til Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Tiltakene må også utformes slik at det er tilstrekkelig og etterprøvbar avstand mellom staten og de mediene som mottar støtte.
4.1 Behov for et styrket offentlighetsprinsipp Et indirekte, men viktig virkemiddel for mediemangfold er å sikre et lovverk som ivaretar et sterkt offentlighetsprinsipp i Norge. Dette betyr gode innsynsregler på alle områder i samfunnet, og en god praksis for å etterleve disse. Vi støtter utvalgets vurderinger i punkt 8.6.4 om at retten til innsyn må styrkes i den daglige praksis, og at det er et lederansvar (s.178). Som utvalget skriver gjennomførte Pressens offentlighetsutvalg en undersøkelse i januar 2017 av samtlige departementers og Statsministerens kontors journalføring, og avdekket at flere departementer bruker lang tid på å journalføre sine dokumenter, og ytterligere tid til å publisere journalpostene i OEP.
Denne våren har også Riksrevisjonen gjennomført en undersøkelse om journalføringspraksis og innsynspraksis i staten [1] . Undersøkelsen avdekket alvorlige mangler i praktiseringen av arkivering og åpenhet. Riksrevisor Per-Kristian Foss beskriver det slik i pressemeldingen til rapporten:
– Vi ser at både departementer og statlige virksomheter praktiserer manglende og utilstrekkelig arkivering, journalføring og innsyn, og at dette har et stort omfang. Offentlighet om forvaltningens arbeid er viktig i et demokrati. Grunnloven fastsetter rett til innsyn i statens dokumenter og pålegger myndighetene å «legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Dette forutsetter at dokumenter blir arkivert og journalført. God arkivering og forvaltning av informasjon bidrar også til effektiv drift i forvaltningen.
Vi slutter oss til Mediemangfoldutvalgets vurderinger når de skriver at vi har en praksis for innsyn og åpenhet som svekker offentlighetens og medienes innsyn. Når journalistene ikke får den informasjonen de har krav på, går samfunnet glipp av vesentlig kunnskap, og ytrings- og informasjonsfriheten svekkes. Prøvesteinen på åpenhet er de kontroversielle sakene, og det er her utvalgets etterlysning av en mer offensiv offentlighetspraksis i alle offentlige etater i Norge er særlig relevant. Offentlighetstekning må inn i kulturen, åpenhet må være et grunnprinsipp, også når den svir. Å ha dette som en viktig kontekst for en aktiv mediepolitikk, er nødvendig og riktig tenkt av utvalget.
Å jobbe for et styrket offentlighetsprinsipp vil også være i tråd med den rettslige utviklingen. Både Høyesterett og EMD har i den senere tiden lagt til grunn at medienes rett til informasjon har et særlig vern etter EMD art. 10 i kraft av deres rolle som «public watchdog», og at terskelen for inngrep skal være høy, jf. Bla. «Legevaktkjennelsen» i Rt. 2015 s. 1467 og Treholtinnsynsaken i Rt. 2013 s.374, forsterket av EMDs storkammeravgjørelse i saken Magyar Helsinki Bizottság mot Ungarn: «...in circumstances where access to information is instrumental for the exercise of the applicant’s right to receive and impart information, its denial may constitute an interference with [article 10 ECHR]». I høringsuttalelser forslag til ny straffeprosesslov har presseorganisasjonene (NJ, NR, NRK og NP) gått sammen om forslag til en egen bestemmelse for mediene med følgende ordlyd:
"Dersom media ber om innsyn i sakens opplysninger, skal det gis innsyn i disse med mindre det foreligger lovhjemmel for å nekte innsyn og tvingende samfunnsmessige hensyn taler mot å gi innsyn. I vurderingen av om innsyn skal gis, skal det særlig tas hensyn til sakens allmenne interesse. Media har krav på innsyn i rettsavgjørelser uavhengig av når disse er avsagt. Unntak fra denne regelen kan bare gjøres for opplysninger som er omfattet av § 6-6 (1)."
Pressens offentlighetsutvalg har videre gått inn for sanksjoner for brudd på offentlighet- og arkivloven nettopp som en konsekvens av at loven ikke etterleves i praksis.
4.2 EInnsyn Videre slutter vi oss til påpekningen om at alle offentlige organer, ikke bare de statlige, publiserer offentlig journal på nett. Det pågår nå et arbeid med OEP – elnnsyn [2] – der målet er nettopp dette. Å få inn så mange som mulig fra offentlig sektor inn i denne nye løsningen, bør være et mediepolitisk mål fremover. I tillegg bør det være et mediepolitisk mål at eInnsyn understøtter målet om økt gjenbruk av offentlig informasjon og tilrettelegging for digital utnytting av offentlig info. Dette innebærer bedre søkemuligheter, fulltekstdokumenter og muligheter for å laste ned større mengder informasjon. Dette vil være en klar forbedring og en naturlig oppfølging av konkrete løfter Norge har gitt i Open Government Partnership (OGP) [3] og forutsetninger ved gjeldende offentlighetslov med implementering av det såkalte gjenbruksdirektivet. Pressens offentlighetsutvalg frykter at ny løsning for eInnsyn vil være langt mer begrensende enn det som var hensikten da man satte i gang med prosjektet og vi mener oppfølging av dette må være et mediepolitisk mål. Vi viser her til utvalgets oppfordring i punkt 8.6.4 om at det offentlige «må legge til rette for effektiv utnyttelse av offentlige data ved at de tilbys på måter og i formater som muliggjør videre bearbeiding behandling uten at store ressurser må leggen ned».
4.3 Taushetsplikt NP støtter utredningens anbefaling om at man gjennomgår de rundt 100 taushetspliktbestemmelsene i norsk lovgivning med sikte på revisjon, opprydding og forenkling. Taushetsplikt er et inngrep i ytrings- og informasjonsfriheten som krever solid begrunnelse. I en del tilfeller er denne opplagt, som taushetsplikt for personlige forhold og for forretningshemmeligheter. Flere steder i lovverket finnes imidlertid dårlig begrunnede taushetsplikt-bestemmelser. Behovet for slik gjennomgang har blitt trukket fram flere steder, både av Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27), Offentlighetslovutvalget (NOU 2003:30) og av Sivilombudsmannen, for å nevne noen.
4.4 Journalistiske blindsoner Videre angår retten til informasjon det utvalget kaller «blindsoner i journalistikken» i kap. 6.3.5. På bakgrunn av forskning på oppdrag fra utvalget (Kvalheim og Sjøvaag, 2016: Journalistikkens blindsoner), identifiseres tre tematiske blindsoner:
En av flere årsaker til at det oppstår blindsoner er mangel på lovfestet rett til innsyn. Dette er tilfelle for kongefamilien som ikke er underlagt offentlighetsloven til tross for at de mottar betydelig offentlig støtte hvert år. Dagbladet har i en lengre periode satt søkelys på nettopp dette i sin artikkelserie om kongehuset [4] og har måtte kjempe en lang kamp for å få ut opplysninger som ikke er underlagt offentlig innsyn. Godt lovverk er derfor en forutsetning hvis man ønsker å unngå denne type blindsoner. 4.5 Pågående arbeid som kan styrke regler om innsyn Det pågår nå et arbeid med flere lover og regler innen rettspleien som også handler om retten til innsyn, jf. NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov, Forslag til ny domstollov og endringer i forskrift om offentlighet i rettspleien og rundskriv fra Riksadvokaten om innsyn i straffesaksdokumenter for andre enn partene i saken. Her har presseorganisasjonene engasjert seg tungt gjennom høringsuttalelser fordi vi mener forslagene ikke går langt nok i å sikre innsyn. Vår hovedargumentasjon er den rettslige utviklingen i Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og høyesterett tilsier langt bedre regler enn det som foreslås.
I denne forbindelse vil vi også trekke fram at vi ved flere anledninger har bedt om at Norge ser særlig på bestemmelsene i Sverige der man har rett til innsyn i nesten alle etterforskningsdokumenter som legges fram for retten, fra tiltale er tatt ut. Straffeprosesslovutvalget anbefaler også at man tar en helhetlig gjennomgang av rett til innsyn i opplysninger i straffesaker i en merknad på s. 252 i NOU 2016:24. Vi mener derfor at man som ledd i en bredere mediepolitikk kan se særlig på retten til innsyn i politiets etterforskning, herunder den svenske ordningen. Gode innsynsregler gjør mediene mindre avhengig av private kilder og «godwill», og tilrettelegger for en god innsynspraksis der alle behandles likt, slik at alle i samfunnet kan få tilgang til den samme informasjonen.
Samtidig er det dessverre slik som utvalget selv påpeker, at "det akkurat nå ikke finnes bærekraftige forretningsmodeller for å finansiere betydelige deler av den samfunnsviktige norske journalistikken".
Langvarig fall i annonseinntekter har ført til store nedbemanninger i norsk presse. Færre journalister og mindre redaksjonelle ressurser kan føre til at det oppstår blindsoner i journalistikken, og at viktige stemmer forsvinner.
I en slik situasjon er det behov for økt støtte fra fellesskapet. Dette gjelder både i form av indirekte og direkte støtteordninger, men også ytre rammevilkår, som tilgang til informasjon og kildevern. Dette kommer vi tilbake til i kap. 4 og 5.
Rammebetingelsene for støtten må være forutsigbare og solide. Det er nødvendig både av hensyn til ansettelser og daglig drift, og for de mer langsiktige investeringer i mediene som er nødvendige bidrag til økt kvalitet.
Kriteriene for støtte bør, så langt det er mulig, være objektive og plattformnøytrale. Medier som omfattes må ha forpliktet seg til Vær Varsom-plakaten og Redaktørplakaten. Tiltakene må også utformes slik at det er tilstrekkelig og etterprøvbar avstand mellom staten og de mediene som mottar støtte.
4.1 Behov for et styrket offentlighetsprinsipp Et indirekte, men viktig virkemiddel for mediemangfold er å sikre et lovverk som ivaretar et sterkt offentlighetsprinsipp i Norge. Dette betyr gode innsynsregler på alle områder i samfunnet, og en god praksis for å etterleve disse. Vi støtter utvalgets vurderinger i punkt 8.6.4 om at retten til innsyn må styrkes i den daglige praksis, og at det er et lederansvar (s.178). Som utvalget skriver gjennomførte Pressens offentlighetsutvalg en undersøkelse i januar 2017 av samtlige departementers og Statsministerens kontors journalføring, og avdekket at flere departementer bruker lang tid på å journalføre sine dokumenter, og ytterligere tid til å publisere journalpostene i OEP.
Denne våren har også Riksrevisjonen gjennomført en undersøkelse om journalføringspraksis og innsynspraksis i staten [1] . Undersøkelsen avdekket alvorlige mangler i praktiseringen av arkivering og åpenhet. Riksrevisor Per-Kristian Foss beskriver det slik i pressemeldingen til rapporten:
– Vi ser at både departementer og statlige virksomheter praktiserer manglende og utilstrekkelig arkivering, journalføring og innsyn, og at dette har et stort omfang. Offentlighet om forvaltningens arbeid er viktig i et demokrati. Grunnloven fastsetter rett til innsyn i statens dokumenter og pålegger myndighetene å «legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale». Dette forutsetter at dokumenter blir arkivert og journalført. God arkivering og forvaltning av informasjon bidrar også til effektiv drift i forvaltningen.
Vi slutter oss til Mediemangfoldutvalgets vurderinger når de skriver at vi har en praksis for innsyn og åpenhet som svekker offentlighetens og medienes innsyn. Når journalistene ikke får den informasjonen de har krav på, går samfunnet glipp av vesentlig kunnskap, og ytrings- og informasjonsfriheten svekkes. Prøvesteinen på åpenhet er de kontroversielle sakene, og det er her utvalgets etterlysning av en mer offensiv offentlighetspraksis i alle offentlige etater i Norge er særlig relevant. Offentlighetstekning må inn i kulturen, åpenhet må være et grunnprinsipp, også når den svir. Å ha dette som en viktig kontekst for en aktiv mediepolitikk, er nødvendig og riktig tenkt av utvalget.
Å jobbe for et styrket offentlighetsprinsipp vil også være i tråd med den rettslige utviklingen. Både Høyesterett og EMD har i den senere tiden lagt til grunn at medienes rett til informasjon har et særlig vern etter EMD art. 10 i kraft av deres rolle som «public watchdog», og at terskelen for inngrep skal være høy, jf. Bla. «Legevaktkjennelsen» i Rt. 2015 s. 1467 og Treholtinnsynsaken i Rt. 2013 s.374, forsterket av EMDs storkammeravgjørelse i saken Magyar Helsinki Bizottság mot Ungarn: «...in circumstances where access to information is instrumental for the exercise of the applicant’s right to receive and impart information, its denial may constitute an interference with [article 10 ECHR]». I høringsuttalelser forslag til ny straffeprosesslov har presseorganisasjonene (NJ, NR, NRK og NP) gått sammen om forslag til en egen bestemmelse for mediene med følgende ordlyd:
"Dersom media ber om innsyn i sakens opplysninger, skal det gis innsyn i disse med mindre det foreligger lovhjemmel for å nekte innsyn og tvingende samfunnsmessige hensyn taler mot å gi innsyn. I vurderingen av om innsyn skal gis, skal det særlig tas hensyn til sakens allmenne interesse. Media har krav på innsyn i rettsavgjørelser uavhengig av når disse er avsagt. Unntak fra denne regelen kan bare gjøres for opplysninger som er omfattet av § 6-6 (1)."
Pressens offentlighetsutvalg har videre gått inn for sanksjoner for brudd på offentlighet- og arkivloven nettopp som en konsekvens av at loven ikke etterleves i praksis.
4.2 EInnsyn Videre slutter vi oss til påpekningen om at alle offentlige organer, ikke bare de statlige, publiserer offentlig journal på nett. Det pågår nå et arbeid med OEP – elnnsyn [2] – der målet er nettopp dette. Å få inn så mange som mulig fra offentlig sektor inn i denne nye løsningen, bør være et mediepolitisk mål fremover. I tillegg bør det være et mediepolitisk mål at eInnsyn understøtter målet om økt gjenbruk av offentlig informasjon og tilrettelegging for digital utnytting av offentlig info. Dette innebærer bedre søkemuligheter, fulltekstdokumenter og muligheter for å laste ned større mengder informasjon. Dette vil være en klar forbedring og en naturlig oppfølging av konkrete løfter Norge har gitt i Open Government Partnership (OGP) [3] og forutsetninger ved gjeldende offentlighetslov med implementering av det såkalte gjenbruksdirektivet. Pressens offentlighetsutvalg frykter at ny løsning for eInnsyn vil være langt mer begrensende enn det som var hensikten da man satte i gang med prosjektet og vi mener oppfølging av dette må være et mediepolitisk mål. Vi viser her til utvalgets oppfordring i punkt 8.6.4 om at det offentlige «må legge til rette for effektiv utnyttelse av offentlige data ved at de tilbys på måter og i formater som muliggjør videre bearbeiding behandling uten at store ressurser må leggen ned».
4.3 Taushetsplikt NP støtter utredningens anbefaling om at man gjennomgår de rundt 100 taushetspliktbestemmelsene i norsk lovgivning med sikte på revisjon, opprydding og forenkling. Taushetsplikt er et inngrep i ytrings- og informasjonsfriheten som krever solid begrunnelse. I en del tilfeller er denne opplagt, som taushetsplikt for personlige forhold og for forretningshemmeligheter. Flere steder i lovverket finnes imidlertid dårlig begrunnede taushetsplikt-bestemmelser. Behovet for slik gjennomgang har blitt trukket fram flere steder, både av Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999:27), Offentlighetslovutvalget (NOU 2003:30) og av Sivilombudsmannen, for å nevne noen.
4.4 Journalistiske blindsoner Videre angår retten til informasjon det utvalget kaller «blindsoner i journalistikken» i kap. 6.3.5. På bakgrunn av forskning på oppdrag fra utvalget (Kvalheim og Sjøvaag, 2016: Journalistikkens blindsoner), identifiseres tre tematiske blindsoner:
En av flere årsaker til at det oppstår blindsoner er mangel på lovfestet rett til innsyn. Dette er tilfelle for kongefamilien som ikke er underlagt offentlighetsloven til tross for at de mottar betydelig offentlig støtte hvert år. Dagbladet har i en lengre periode satt søkelys på nettopp dette i sin artikkelserie om kongehuset [4] og har måtte kjempe en lang kamp for å få ut opplysninger som ikke er underlagt offentlig innsyn. Godt lovverk er derfor en forutsetning hvis man ønsker å unngå denne type blindsoner. 4.5 Pågående arbeid som kan styrke regler om innsyn Det pågår nå et arbeid med flere lover og regler innen rettspleien som også handler om retten til innsyn, jf. NOU 2016:24 Ny straffeprosesslov, Forslag til ny domstollov og endringer i forskrift om offentlighet i rettspleien og rundskriv fra Riksadvokaten om innsyn i straffesaksdokumenter for andre enn partene i saken. Her har presseorganisasjonene engasjert seg tungt gjennom høringsuttalelser fordi vi mener forslagene ikke går langt nok i å sikre innsyn. Vår hovedargumentasjon er den rettslige utviklingen i Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) og høyesterett tilsier langt bedre regler enn det som foreslås.
I denne forbindelse vil vi også trekke fram at vi ved flere anledninger har bedt om at Norge ser særlig på bestemmelsene i Sverige der man har rett til innsyn i nesten alle etterforskningsdokumenter som legges fram for retten, fra tiltale er tatt ut. Straffeprosesslovutvalget anbefaler også at man tar en helhetlig gjennomgang av rett til innsyn i opplysninger i straffesaker i en merknad på s. 252 i NOU 2016:24. Vi mener derfor at man som ledd i en bredere mediepolitikk kan se særlig på retten til innsyn i politiets etterforskning, herunder den svenske ordningen. Gode innsynsregler gjør mediene mindre avhengig av private kilder og «godwill», og tilrettelegger for en god innsynspraksis der alle behandles likt, slik at alle i samfunnet kan få tilgang til den samme informasjonen.
5. Kildevern
Vi vil også trekke fram kildevern som en vesentlig del av mediepolitikken som skal sikre mediemangfold. Dette må sees i nær sammenheng med lovregler og praksis for bruken av skjulte tvangsmidler slik at ikke disse fører til at kildevernet blir illusorisk.
Samfunnet er avhengige av at personer som sitter med viktig informasjon har et sted de kan gå, og samtidig være sikret full anonymitet. Et samfunn der kildevernet står svakt vil føre til at kilder ikke tør gå videre til mediene med informasjon. Bare vissheten om at noen kan lete frem kontakter og bevegelser, vil være nok til at kilder som forutsetter anonymitet blir mer tilbakeholdne med å formidle opplysninger til journalister.
Det er ikke journalisten, men den anonyme kilden som skal beskyttes. Fra et samfunnsperspektiv er vernet nødvendig for å få frem informasjon som ellers ville forblitt ukjent. Den sentrale begrunnelsen for kildevernreglene er med andre ord ønsket om en fri og åpen informasjonsformidling og meningsdannelse. Det rettslige vernet er etablert for ikke å tørke ut massemedienes informasjonskanaler og undergrave medienes samfunnsrolle som «vaktbikkje», jf. for eksempel EMD Goodwinsaken 1996 avsnitt 39 og Veiledningen til Recommendation No. R (2000) 7 Committee of Ministers to member states on the right of journalists not to disclosure their sources of information kapittel II Commentary, Definitions, punkt 10 I dag er kildevernet truet fra flere hold. Gjennom lovendringer de siste 20 årene har politiet fått åpning for mer bruk av skjulte tvangsmidler. I tillegg åpner ny teknologi for flere og bedre metoder, og større risiko for at kildesensitiv informasjon kommer på avveie. I takt med dette har kildevernet rettslig sett fått et sterkere vern. Gjennom Rolfsen-saken, der filmskaper Ulrik Rolfsen fikk beslaglagt sitt filmmateriale i forbindelse med en dokumenter om IS, opplevde vi at PST og de lavere domstolene tolket bestemmelsen om kildevern snevrere enn hva Høyesterett la til grunn i sin avgjørelse i Rt. 2015 s. 1286. Her fastslår Høyesterett følgende (70-71):
«Etter min vurdering er As filmprosjekt i kjernen av undersøkende journalistikk; det griper fatt i et sentralt og presserende samfunnsproblem hvor allmenheten og myndighetene har behov for kunnskap og innsikt. Undersøkelsene er gjort mulig fordi A har en særlig og tillitsbasert tilgang til et lukket islamistisk miljø. Jeg legger til grunn at et effektivt kildevern er helt avgjørende for at filmen kan realiseres. Så vidt jeg forstår, er også konsekvensen av politiets ransaking og beslag at kildene har trukket seg. På denne bakgrunn gjør det seg derfor gjeldende særlig sterke kildevernhensyn.»
Kildevernet er videre gitt en ekstra sterk beskyttelse etter EMK artikkel 10 der man anser ethvert inngrep i kildevernet som skadelig, ikke bare for den konkrete saken, men for samfunnet generelt. Dette fordi ethvert inngrep vil ha en nedkjølende effekt (chilling effect) for informasjonsfriheten. Etter praksis fra EMD og Høyesterett er derfor kildevernet tilnærmet absolutt, og det omfatter også kildemateriale i en bredere forstand, altså ikke bare det som kan røpe kilden, noe også Straffeprosesslovutvalget har tatt inn over seg i forslag til ny straffeprosesslov § 9-4(1). EMD har utarbeidet en gjennomgang av alle EMD-avgjørelser om kildevern til og med mai 2017 som ligger her: https://rm.coe.int/factsheet-on-the-protection-of-journalistic-sources-may2017/16807178d7
Som det fremgår der foreligger det 13 avgjørelser fra EMD om kildevern og i alle avgjørelsene er det konkludert med at det foreligger en krenkelse av artikkel 10. EMD har med andre ord aldri tillatt inngrep i kildevernet.
For å styrke kildevernet mener NP det bør ses nærmere på de svenske reglene om kildevern med etterforskningsforbud og taushetsplikt om anonyme kilders identitet.
Samfunnet er avhengige av at personer som sitter med viktig informasjon har et sted de kan gå, og samtidig være sikret full anonymitet. Et samfunn der kildevernet står svakt vil føre til at kilder ikke tør gå videre til mediene med informasjon. Bare vissheten om at noen kan lete frem kontakter og bevegelser, vil være nok til at kilder som forutsetter anonymitet blir mer tilbakeholdne med å formidle opplysninger til journalister.
Det er ikke journalisten, men den anonyme kilden som skal beskyttes. Fra et samfunnsperspektiv er vernet nødvendig for å få frem informasjon som ellers ville forblitt ukjent. Den sentrale begrunnelsen for kildevernreglene er med andre ord ønsket om en fri og åpen informasjonsformidling og meningsdannelse. Det rettslige vernet er etablert for ikke å tørke ut massemedienes informasjonskanaler og undergrave medienes samfunnsrolle som «vaktbikkje», jf. for eksempel EMD Goodwinsaken 1996 avsnitt 39 og Veiledningen til Recommendation No. R (2000) 7 Committee of Ministers to member states on the right of journalists not to disclosure their sources of information kapittel II Commentary, Definitions, punkt 10 I dag er kildevernet truet fra flere hold. Gjennom lovendringer de siste 20 årene har politiet fått åpning for mer bruk av skjulte tvangsmidler. I tillegg åpner ny teknologi for flere og bedre metoder, og større risiko for at kildesensitiv informasjon kommer på avveie. I takt med dette har kildevernet rettslig sett fått et sterkere vern. Gjennom Rolfsen-saken, der filmskaper Ulrik Rolfsen fikk beslaglagt sitt filmmateriale i forbindelse med en dokumenter om IS, opplevde vi at PST og de lavere domstolene tolket bestemmelsen om kildevern snevrere enn hva Høyesterett la til grunn i sin avgjørelse i Rt. 2015 s. 1286. Her fastslår Høyesterett følgende (70-71):
«Etter min vurdering er As filmprosjekt i kjernen av undersøkende journalistikk; det griper fatt i et sentralt og presserende samfunnsproblem hvor allmenheten og myndighetene har behov for kunnskap og innsikt. Undersøkelsene er gjort mulig fordi A har en særlig og tillitsbasert tilgang til et lukket islamistisk miljø. Jeg legger til grunn at et effektivt kildevern er helt avgjørende for at filmen kan realiseres. Så vidt jeg forstår, er også konsekvensen av politiets ransaking og beslag at kildene har trukket seg. På denne bakgrunn gjør det seg derfor gjeldende særlig sterke kildevernhensyn.»
Kildevernet er videre gitt en ekstra sterk beskyttelse etter EMK artikkel 10 der man anser ethvert inngrep i kildevernet som skadelig, ikke bare for den konkrete saken, men for samfunnet generelt. Dette fordi ethvert inngrep vil ha en nedkjølende effekt (chilling effect) for informasjonsfriheten. Etter praksis fra EMD og Høyesterett er derfor kildevernet tilnærmet absolutt, og det omfatter også kildemateriale i en bredere forstand, altså ikke bare det som kan røpe kilden, noe også Straffeprosesslovutvalget har tatt inn over seg i forslag til ny straffeprosesslov § 9-4(1). EMD har utarbeidet en gjennomgang av alle EMD-avgjørelser om kildevern til og med mai 2017 som ligger her: https://rm.coe.int/factsheet-on-the-protection-of-journalistic-sources-may2017/16807178d7
Som det fremgår der foreligger det 13 avgjørelser fra EMD om kildevern og i alle avgjørelsene er det konkludert med at det foreligger en krenkelse av artikkel 10. EMD har med andre ord aldri tillatt inngrep i kildevernet.
For å styrke kildevernet mener NP det bør ses nærmere på de svenske reglene om kildevern med etterforskningsforbud og taushetsplikt om anonyme kilders identitet.
7. Stortingsmelding om medienes tilstand og fireårssyklus
Mediemangfoldutvalget foreslår at regjeringen hvert fjerde år legger fram en bred stortingsmelding som i lys av medieutviklingen vurderer mediepolitiske mål og virkemidler. Vi støtter et slikt forslag. Mediene utvikler seg så raskt og i så mange retninger, at det er helt nødvendig med en pågående og kontinuerlig debatt. Samtidig er det viktig å holde fast ved behovet for solide og langsiktige støtteordninger, slik utvalget påpeker i annet avsnitt: «Etter utvalgets vurdering er det ønskelig å øke mottakernes forutsigbarhet slik at mediene kan legge mer langsiktige planer.
[1] https://www.riksrevisjonen.no/presserom/Pressemeldinger/Sider/ArkiveringStatligForvaltning.aspx
[2] https://einnsyn.difi.no/
[3] https://www.opengovpartnership.org/
[4] http://www.dagbladet.no/nyheter/det-kan-ikke-kan-vaere-uklarheter-om-hvordan-offentlige-midler-er-brukt/63848759
http://www.dagbladet.no/nyheter/raket-tang-pa-kongeparets-strender-bygget-parkeringsplasser-ved-privat-feriehus-og-plukket-kongler-fra-plenen/63942814
[1] https://www.riksrevisjonen.no/presserom/Pressemeldinger/Sider/ArkiveringStatligForvaltning.aspx
[2] https://einnsyn.difi.no/
[3] https://www.opengovpartnership.org/
[4] http://www.dagbladet.no/nyheter/det-kan-ikke-kan-vaere-uklarheter-om-hvordan-offentlige-midler-er-brukt/63848759
http://www.dagbladet.no/nyheter/raket-tang-pa-kongeparets-strender-bygget-parkeringsplasser-ved-privat-feriehus-og-plukket-kongler-fra-plenen/63942814