Antirasistisk Senter

Den negative betydningen av diskriminering framheves flere steder av utvalget, noe vi naturlig nok istemmer. Vi vil også vise til MiRA-senterets høringsuttalelse, hvor de framhever de fordommer som mange minoritetskvinner møter på arbeidsmarkedet.

Vi anbefaler i så måte en vesentlig mer offensiv tilnærming til arbeidet mot rasisme og etnisk diskriminering enn hva vi har opplevd under den sittende regjeringen. Blant annet gjennom ISFs undersøkelser har man nå godt med informasjon om statistisk markant forskjellsbehandling på arbeidsmarkedet. Vi tillater oss å påpeke at det interessante i ISFs undersøkelse ikke kun er den statistiske forskjellen på mulighetene for å komme inn på jobbintervju avhengig av navn, men de mer enn 200 arbeidsgiverne i denne undersøkelsen som ikke tok inn søkeren med et muslimskklingende navn. Dette utgjør en ganske stor bolk av arbeidsgiverne, og representerer dermed arbeidsplasser hvor man kan anta at også andre søkere med minoritetsbakgrunn kan møte mistillit.

Etter hva vi er kjent med, har ingen regnet på de samfunnsøkonomiske konsekvensene denne diskrimineringen nødvendigvis har for samfunnet, når den eksempelvis vil bidra til å forlenge den statistiske perioden nyankomne står utenfor arbeidsmarkedet, og for noen som møter stadig diskriminering, også kan bidra til varig utenforskap.

Under tidligere regjeringer har det vært prioritert å ha handlingsplaner mot rasisme og etnisk diskriminering. Den sittende regjeringen gjorde det raskt klart da den overtok makten at den ikke anså dette som ønskelig. Det mente vi var svært uheldig da, og det mener vi er svært uheldig fortsatt. Fordelen med en handlingsplan er at den bidrar til en bredde i innsatsen mot et problem som faktisk må møtes bredt. I denne regjeringens tilfelle må vi nok heller si at arbeidet mot rasisme og etnisk diskriminering har framstått som nokså passivt.

At arbeidsdeltagelsen synes å synke eller flate ut etter en periode, kan åpenbart ha sammenheng med flere faktorer. Vi kan på ingen måte gi fasitsvarene, kun antyde noen muligheter.

En mulig faktor blant flere er at flyktninger kan oppleve å bli stående eksempelvis i repetitivt, manuelt arbeid lenge uten å komme seg videre, uavhengig av faktiske kvalifikasjoner. Progresjonsmulighetene videre eksempelvis fra en vaskejobb kan være begrensede. Lavtlønnede, enkle jobber som man håpte skulle være en inngang til arbeidslivet, blir i stedet en endestasjon. Ikke minst i et samfunn hvor mange vil oppleve en jevn karriereutvikling, kan dette på sikt oppleves svært demotiverende, uansett hvor gode intensjonene i utgangspunktet er om å bidra positivt i arbeidsmarkedet. Kombinasjonen av lange perioder i yrker med lav anseelse og liten grad av personlig utfordring og utvikling, og yrker med tungt, manuelt arbeid, kan bidra til å forklare frafallet.

Det er også viktig å ha med seg at de individuelle forutsetningene kan omfatte psykiske traumer, som kan redusere ressursene til å stå lenge i arbeidslivet, spesielt når disse ofte ikke behandles. Fokus bør ikke alltid være at man skal komme seg raskest mulig inn i en hvilken som helst jobb, men at man også skal være psykisk rustet for et nytt liv, heller enn å henge igjen i traumer som kan være nedbrytende. For noen burde dette trolig omfatte bearbeiding av opplevelsene som forårsaket at de kom som asylsøkere, så de blir bedre rustet rent psykisk til å håndtere alle aspektene og utfordringene ved den nye tilværelsen i Norge.

Det kan også være et moment at underholdskravet bidrar til at en del nyankomne desperat ønsker å komme seg raskt ut i jobb, og at dette ødelegger det som kunne ha vært et mer konstuktivt løp med utdannelse, og en mer langsiktig satsning på å finne seg en bedre plass på arbeidsmarkedet enn de hurtigere løsningene gjerne gir.

Det er samtidig naturlig å tenke at de som har gått lenge arbeidsledige etter mislykkede forsøk på å komme inn på arbeidsmarkedet, i liten grad vil komme inn på arbeidsmarkedet på et senere tidspunkt, men heller oppleve å bli sosialisert og klientifisert inn i en situasjon av varig utenforskap. Et ytterligere moment er at personer med lavere utdannelse og mindre ansiennitet i nedgangstider generelt vil være blant dem som først settes utenfor arbeidslivet.

Utvalget skriver i en situasjon hvor det er et økende problemperspektiv i samfunnsdebatten på innvandring og inkludering. Dette gjenspeiler også utvalgets tilnærming til en viss grad. Utvalget ser imidlertid i liten grad på det vi vil mene er en sentral driver for polarisering og utenforskap, nemlig den vedvarende problematiserende framstillingen av innvandrere generelt, og muslimer spesielt, i offentligheten.

På den ene siden er det et grunnleggende, demokratisk behov for debatt om utviklingen av det norske samfunnet, en debatt hvor det selvsagt skal være rom for perspektiver fra alle fløyer. Det er derimot et – etter vårt syn økende – problem at deler av denne debatten er preget av stereotypier, fiendebilder, forenklede forestillinger og skandaliseringer. Det bygges kort sagt opp et negativt bilde av deler av den norske befolkningen som uten tvil er skadelig for fellesskapet. Etter hva vi kan se, går utvalget likevel ikke særlig inn i dette problemet. 

Bare som ett nokså slående eksempel: Den negative rollen som spilles av det ene regjeringspartiet, er etter hva vi kan se selvsagt ikke omtalt i det hele tatt. Noe annet ville nok også ha vært uvanlig i en rapport fra et utvalg nedsatt av denne regjeringen. Samtidig bidrar det til å gjøre debatten som utvalget legger opp til, noe falsk.

Det er simpelthen paradoksalt å sitte og skrive en høringsuttalelse som dette til et departement ledet av en statsråd som bare for et par dager siden la ut en annonse med bilde av en brennende bil, med advarsler om at det angivelig vil gå enda verre hvis et annet parti overtar. At det er meningen at vi skal ha en nøktern og faglig debatt om inkludering innunder den samme statsråden som på så flagrant vis bidrar til å forråe debatten gjennom skandaliseringer som dette, framstår raskt som noe virkelighetsfornektende.

Deler av offentligheten befinner seg per i dag i en slik tilstand at det nesten kan framstå som sekundært hvordan det faktisk går med inkluderingen; det er skapt et bilde i deler av befolkningen av at innvandring medfører samfunnsforfall og kriser, et bilde som åpenbart er en trussel mot samfunnslimet, men som utvalget ikke egentlig berører. Slik sett burde det ha vært et tema for utvalget hvordan man kan bidra til en debatt som føres på utvalgets saklige premisser, heller enn den mer skandalepregede debatten som alt for ofte preger offentligheten.

Vi takker igjen for anledningen til å gi våre innspill.