Kommentar til kapittel 9. Samhold og tillit.
Rapportens kapittel om samhold og tillit fremhever en hovedhypotese om at de mest alvorlige problemene oppstår når forskjellige ulikhetsdimensjoner overlapper – når de gruppene som oppleves som mest kulturelt forskjellige fra majoriteten, også er de med minst ressurser og de som står lengst fra arbeidsmarkedet (9.1). Caritas Norge tar ikke stilling til hvilke grupper som er mest kulturelt forskjellige fra majoriteten; i vårt arbeid møter vi daglig både arbeidsinnvandrere, flyktninger og andre innvandrere. Vi møter dem i forskjellige faser av deres integreringsprosess, fra asylsøkere i mottak i påvente av bosetting gjennom våre kurspakker i asylmottak, til nyankomne arbeidsinnvandrere og andre innvandrere med tilknytning til norsk arbeidsliv ved våre ressurssentre.
Et fellestrekk ved mange av våre besøkende på ressurssenterene, uavhengig av innvandringsbakgrunn, er en ufrivillig løs tilknytning til norsk arbeidsliv – en form for permanent midlertidighet. Dette kan påvirke tilliten som en velfungerende velferdsmodell forutsetter. Caritas Norge mener at innvandrernes generelt svakere posisjon i arbeidslivet som rapporten dokumenterer, med bruken av midlertidighet, «nulltimerskontrakter», mangel på faste ansettelser og veldokumentert diskriminering er strukturelle utfordringer som kan svekke minoritetenes tillit og tilknytning til samfunnsmodellen.
Et annet fellestrekk vi opplever i møte med arbeidsinnvandrere og flyktninger som særlig blir tydelig etter en del års opphold i Norge, er at en betydelig andel av dem vi møter og hjelper har en svak forståelse av og tillit til ikke bare strukturene i arbeidslivet, men også andre viktige samfunnsinstitusjonene som helsevesenet og skolesystemet. Den manglende forståelse for og tillit til barnevernet er det tydeligste eksempelet. Caritas Norge mener at det må en betydelig styrking til av kulturkompetansen i førstelinjen, både når det gjelder helse, skole, barnevern og NAV, for å kunne forhindre en forvitrende tillit til og oppslutning om den norske samfunnsmodellen og verdiene tilknyttet den. Vår erfaring er at en brobygger og «kulturtolk» som kan sette problemstillingene inn i sin rette kontekst er et nødvendig tilskudd til ordrett tolkning og begrenset tid hos legen, NAV eller skolen.
Ser vi igjen på hovedhypotesen om at de mest alvorlige problemene oppstår når forskjellige ulikhetsdimensjoner overlapper, er det også verdt å merke seg henvisningen til gjennomgangen av levekår i kapittel 7.6. Det blir påpekt at innvandrere deltar aktivt i sivilsamfunnets organisasjoner, men at mange konsentrerer deltakelsen om «sine egne» organisasjoner, altså etnisk baserte sammenslutninger med bånd til opprinnelseslandet. Utvalget stiller følgende spørsmål: Hvordan skal vi tolke dette fenomenet? Er det uttrykk for at innvandrere omfavner den norske frivillighets- og dugnadskulturen og aktivt tilfører den sitt eget preg? Eller er det et uttrykk for segregering at de i så stor grad danner egne lag og foreninger i stedet for å gå inn i dem som allerede finnes i lokalsamfunnet (9.3)?
Caritas Norge har et kontinuerlig samarbeid med en rekke innvandrerorganisasjoner og opplever dem som et nødvendig og positivt tilskudd til den mer etablerte norske organisasjonskultur. Vi ser det som meget positivt når innvandrerorganisasjoner på tvers av kultur og religion møtes for en felles sak, der samhold og tillit blir bygd mellom ulike minoritetsgrupper der man finner felles verdimessige standpunkter. Dette samholdet er med på å bygge ned en ulikhetsdimensjon der minoritetsgrupper kan bruke en felles plattform til å kommunisere sine synspunkter og bli hørt. Vår erfaring er for eksempel at religiøse minoriteter ofte har mye til felles med hverandre, og mye å tjene på å styrke den interreligiøse dialogen for å motvirke en følelse av fremmedgjorthet i møte med en tilsynelatende mer sekulær norsk samfunnsstruktur. Caritas Norge mener en styrket innsats for å fremme og legge til rette for dialog på tvers av ulike minoritetsmiljøer må til, særlig på grunnplanet som et ledd i kampen mot radikalisering og utenforskap. Vi mener det er et stort forbedringspotensial i dialog på tvers av minoritetsmiljøene for å bygge samhold og tillit internt, og i møte med det norske samfunnet for øvrig.
Per Wenneberg Lixian Cheng
Avdelingsleder innenland Prosjektrådgiver innenland
[1] https://ssb.no/utdanning/statistikker/introinnv
Et fellestrekk ved mange av våre besøkende på ressurssenterene, uavhengig av innvandringsbakgrunn, er en ufrivillig løs tilknytning til norsk arbeidsliv – en form for permanent midlertidighet. Dette kan påvirke tilliten som en velfungerende velferdsmodell forutsetter. Caritas Norge mener at innvandrernes generelt svakere posisjon i arbeidslivet som rapporten dokumenterer, med bruken av midlertidighet, «nulltimerskontrakter», mangel på faste ansettelser og veldokumentert diskriminering er strukturelle utfordringer som kan svekke minoritetenes tillit og tilknytning til samfunnsmodellen.
Et annet fellestrekk vi opplever i møte med arbeidsinnvandrere og flyktninger som særlig blir tydelig etter en del års opphold i Norge, er at en betydelig andel av dem vi møter og hjelper har en svak forståelse av og tillit til ikke bare strukturene i arbeidslivet, men også andre viktige samfunnsinstitusjonene som helsevesenet og skolesystemet. Den manglende forståelse for og tillit til barnevernet er det tydeligste eksempelet. Caritas Norge mener at det må en betydelig styrking til av kulturkompetansen i førstelinjen, både når det gjelder helse, skole, barnevern og NAV, for å kunne forhindre en forvitrende tillit til og oppslutning om den norske samfunnsmodellen og verdiene tilknyttet den. Vår erfaring er at en brobygger og «kulturtolk» som kan sette problemstillingene inn i sin rette kontekst er et nødvendig tilskudd til ordrett tolkning og begrenset tid hos legen, NAV eller skolen.
Ser vi igjen på hovedhypotesen om at de mest alvorlige problemene oppstår når forskjellige ulikhetsdimensjoner overlapper, er det også verdt å merke seg henvisningen til gjennomgangen av levekår i kapittel 7.6. Det blir påpekt at innvandrere deltar aktivt i sivilsamfunnets organisasjoner, men at mange konsentrerer deltakelsen om «sine egne» organisasjoner, altså etnisk baserte sammenslutninger med bånd til opprinnelseslandet. Utvalget stiller følgende spørsmål: Hvordan skal vi tolke dette fenomenet? Er det uttrykk for at innvandrere omfavner den norske frivillighets- og dugnadskulturen og aktivt tilfører den sitt eget preg? Eller er det et uttrykk for segregering at de i så stor grad danner egne lag og foreninger i stedet for å gå inn i dem som allerede finnes i lokalsamfunnet (9.3)?
Caritas Norge har et kontinuerlig samarbeid med en rekke innvandrerorganisasjoner og opplever dem som et nødvendig og positivt tilskudd til den mer etablerte norske organisasjonskultur. Vi ser det som meget positivt når innvandrerorganisasjoner på tvers av kultur og religion møtes for en felles sak, der samhold og tillit blir bygd mellom ulike minoritetsgrupper der man finner felles verdimessige standpunkter. Dette samholdet er med på å bygge ned en ulikhetsdimensjon der minoritetsgrupper kan bruke en felles plattform til å kommunisere sine synspunkter og bli hørt. Vår erfaring er for eksempel at religiøse minoriteter ofte har mye til felles med hverandre, og mye å tjene på å styrke den interreligiøse dialogen for å motvirke en følelse av fremmedgjorthet i møte med en tilsynelatende mer sekulær norsk samfunnsstruktur. Caritas Norge mener en styrket innsats for å fremme og legge til rette for dialog på tvers av ulike minoritetsmiljøer må til, særlig på grunnplanet som et ledd i kampen mot radikalisering og utenforskap. Vi mener det er et stort forbedringspotensial i dialog på tvers av minoritetsmiljøene for å bygge samhold og tillit internt, og i møte med det norske samfunnet for øvrig.
Per Wenneberg Lixian Cheng
Avdelingsleder innenland Prosjektrådgiver innenland
[1] https://ssb.no/utdanning/statistikker/introinnv