Kapittel 4 – utdanning, kompetanse og opplæring
I kapittel 4 utredes forholdet mellom utdanning, marginalisering og sosial mobilitet. I den sammenheng trekkes det frem at «Den samfunnsøkonomiske kostnaden ved at barn som kommer som flyktninger til Norge, ikke får en fullverdig skolegang, er beregnet til 3,8 mill. 2015-kroner per individ, eller illustrasjonsmessig opp mot 27mrd. Kr dersom alle de 7 000 barna som kom i 2015, får opphold og mangelfull utdanning» (s.60). Tallene impliserer at mangelfull utdanning fører til dårligere tilknytning til arbeidsmarkedet (s.60). Altså vil det være kostnadseffektivt å sørge for at ungdom får nødvendige kvalifikasjoner så tidlig som mulig. Vi ser det som fordelaktig at dette settes i sammenheng med kapittelets utredning av uformell kompetanse. «… utvikles kompetansen gjennom uformell læring i det daglige, spesielt i jobber som stiller høye krav til læring, og hvor det legges til rette for at dette skal skje» (s.76)
I de kommunale fritidsklubbene foregår det en rekke aktiviteter som gir barn og unge store mengder med uformell kompetanse innen organisasjonsarbeid, ledelse, kunst, teknikk med mer. Vi argumenterer for at det burde utvikles et eget system for validering av ikke formell læring som må sees i sammenheng med eksisterende strukturer. Denne kompetansen bør også bli anerkjent gjennom de internasjonale kvalifikasjonsrammene ECVET, EQF ECAVET etc. En slik dreining vil gi de med mangelfull utdanning uttelling for det de tilegner seg på andre arenaer enn skolen, og dermed bidra til mindre diskriminering på arbeidsmarkedet.
I de kommunale fritidsklubbene foregår det en rekke aktiviteter som gir barn og unge store mengder med uformell kompetanse innen organisasjonsarbeid, ledelse, kunst, teknikk med mer. Vi argumenterer for at det burde utvikles et eget system for validering av ikke formell læring som må sees i sammenheng med eksisterende strukturer. Denne kompetansen bør også bli anerkjent gjennom de internasjonale kvalifikasjonsrammene ECVET, EQF ECAVET etc. En slik dreining vil gi de med mangelfull utdanning uttelling for det de tilegner seg på andre arenaer enn skolen, og dermed bidra til mindre diskriminering på arbeidsmarkedet.
Kapittel 7 - levekår, inntekt, inkludering og deltakelse
I kapittel 7 trekkes blant annet ungdoms deltakelse i organisert fritid frem. «Jenter med innvandringsbakgrunn deltar mye i fritidsklubber og religiøse foreninger, men dette forklarer ikke den manglende idrettsdeltakelsen, fordi de jentene som er aktive på disse arenaene, også deltar mer i idrett» (s.135).
Fritidsklubber og andre åpne møteplasser benyttes av ungdom fra alle sosioøkonomiske grupper. Blant våre medlemmer har vi kulturhus, ungdomskafeer, aktivitetshaller, medieverksteder og en lang rekke tilbud der ungdom selv bestemmer aktiviteter og innhold. Vi krever at de skal være åpne for all ungdom, også ungdom som ikke har kunnskaper innenfor en spesiell kulturaktivitet, og som heller ønsker å bruke tilbudet til å være sosiale, eller har en relasjon til de voksne som jobber der.
Vi har i 2016 gjennomført en undersøkelse blant de kommunale fritidsklubbene i våre registre som viser at 61,9% har en lik fordeling mellom gutter og jenter, mens 34,2% oppgir å ha en høyere andel gutter i sine tiltak. Det indikerer at det er en overvekt av gutter i alderen 13-15 år som benytter seg av fritidsklubbene.
Åpne møteplasser er også en arena for minoritetsungdom. Klubbene bidrar til å utjevne sosiale forskjeller, og mange klubber jobber aktivt med å motvirke marginalisering av barn og unge som er berørt av fattigdomsproblematikk. De er i økende grad aktive i arbeidet mot radikalisering og jobber med inkludering av grupper med særskilte behov.
På spørsmålet om hvor stor prosentandel av brukergruppen som har innvandringsbakgrunn, svarer 67,5% at de har mellom 0-10% ungdom med innvandringsbakgrunn, 26,1% svarer at de har mellom 10-50% ungdom med innvandringsbakgrunn og 8,5% svarer at de har mellom 50-100% ungdom med innvandringsbakgrunn. Når vi sammenligner dette med tall fra 2008, viser det at andelen ungdom med innvandringsbakgrunn i fritidsklubber er stigende.
I et levekårsperspektiv argumenterer vi derfor for at arenaer som fritidsklubber er viktige institusjoner for forebygging av marginalisering. Ved å være gratis lavterskeltilbud med formål om å gi mestring og kompetanse, vil fritidsklubbene kunne eliminere sosioøkonomiske faktorer som årsaksforklaring til marginalisering blant barn og unge.
Oppvekstrapporten 2017 viser at barnefattigdommen i Norge øker. Dette sier oss noe om viktigheten av å at det offentlige kan tilby gratis tilbud med lav terskel for deltakelse for barn og unge. Fritidsklubbene er ifølge Ungdata 2016 den nest største fritidsaktiviteten etter idretten.
Åpne møteplasser bidrar til inkludering. De forebygger ensomhet, marginalisering og radikalisering. Gjennom holdningsskapende arbeid, samt ved å skape mestringsfølelse, fungerer fritidsklubber og ungdomshus som en motvekt mot prestasjonspresset ungdom møter på andre arenaer.
Fritidserklæringen er bygget på FNs barnekonvensjon artikkel 31, barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet. Erklæringen forplikter de undertegnede til å jobbe for at alle barn og unge i Norge skal kunne delta på minst én fritidsaktivitet.
Fritidsklubber og andre åpne møteplasser benyttes av ungdom fra alle sosioøkonomiske grupper. Blant våre medlemmer har vi kulturhus, ungdomskafeer, aktivitetshaller, medieverksteder og en lang rekke tilbud der ungdom selv bestemmer aktiviteter og innhold. Vi krever at de skal være åpne for all ungdom, også ungdom som ikke har kunnskaper innenfor en spesiell kulturaktivitet, og som heller ønsker å bruke tilbudet til å være sosiale, eller har en relasjon til de voksne som jobber der.
Vi har i 2016 gjennomført en undersøkelse blant de kommunale fritidsklubbene i våre registre som viser at 61,9% har en lik fordeling mellom gutter og jenter, mens 34,2% oppgir å ha en høyere andel gutter i sine tiltak. Det indikerer at det er en overvekt av gutter i alderen 13-15 år som benytter seg av fritidsklubbene.
Åpne møteplasser er også en arena for minoritetsungdom. Klubbene bidrar til å utjevne sosiale forskjeller, og mange klubber jobber aktivt med å motvirke marginalisering av barn og unge som er berørt av fattigdomsproblematikk. De er i økende grad aktive i arbeidet mot radikalisering og jobber med inkludering av grupper med særskilte behov.
På spørsmålet om hvor stor prosentandel av brukergruppen som har innvandringsbakgrunn, svarer 67,5% at de har mellom 0-10% ungdom med innvandringsbakgrunn, 26,1% svarer at de har mellom 10-50% ungdom med innvandringsbakgrunn og 8,5% svarer at de har mellom 50-100% ungdom med innvandringsbakgrunn. Når vi sammenligner dette med tall fra 2008, viser det at andelen ungdom med innvandringsbakgrunn i fritidsklubber er stigende.
I et levekårsperspektiv argumenterer vi derfor for at arenaer som fritidsklubber er viktige institusjoner for forebygging av marginalisering. Ved å være gratis lavterskeltilbud med formål om å gi mestring og kompetanse, vil fritidsklubbene kunne eliminere sosioøkonomiske faktorer som årsaksforklaring til marginalisering blant barn og unge.
Oppvekstrapporten 2017 viser at barnefattigdommen i Norge øker. Dette sier oss noe om viktigheten av å at det offentlige kan tilby gratis tilbud med lav terskel for deltakelse for barn og unge. Fritidsklubbene er ifølge Ungdata 2016 den nest største fritidsaktiviteten etter idretten.
Åpne møteplasser bidrar til inkludering. De forebygger ensomhet, marginalisering og radikalisering. Gjennom holdningsskapende arbeid, samt ved å skape mestringsfølelse, fungerer fritidsklubber og ungdomshus som en motvekt mot prestasjonspresset ungdom møter på andre arenaer.
Fritidserklæringen er bygget på FNs barnekonvensjon artikkel 31, barnets rett til hvile og fritid og til å delta i lek og fritidsaktiviteter som passer for barnets alder og til fritt å delta i kulturliv og kunstnerisk virksomhet. Erklæringen forplikter de undertegnede til å jobbe for at alle barn og unge i Norge skal kunne delta på minst én fritidsaktivitet.
Kapittel 9 – Samhold og tillit
Vi vet at fritidsklubbene driver aktivt holdningsskapende arbeid hver eneste dag. Kommunale fritidsklubber er derfor viktige bidragsytere til demokratisk forståelse og utøving. Arbeidet bygger på barnekonvensjonen og aktivitetene er retningsgivende for barn og unge som benytter seg av tilbudet. Vi anbefaler derfor å styrke de universalforebyggende arenaer som et tiltak i et strategisk arbeid for økt tillitt i et integrasjonsperspektiv.