Høringsuttalelse – NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov
Det vises til høringsbrev av 5. desember 2016 om NOU 2016: 24 Ny straffeprosesslov. Synspunktene fra Kristiansand tingrett er ordnet i forhold til kapittelinndelingen i del III – Alminnelige motiver.
Flere av forslagene fra utvalget tar sikte på å effektivisere behandlingen av straffesakene. Det er imidlertid et inntrykk at utvalget i dette arbeidet i all hovedsak har hatt fokus på de store og kompliserte straffesakene, og ikke det som utgjør "hverdagssakene" i norske tingretter, typisk saker som går over én, i høyden to, dager. De effektiviseringstiltakene som foreslås vil i stor grad bare føre til økt ressursbruk i "hverdagssakene". Disse sakene avvikles allerede i dag med høy grad av effektivitet. Kristiansand tingrett vil komme tilbake til dette under flere av punktene nedenfor. Det er imidlertid grunn til å peke på innledningsvis at utvalget ikke har gått nærmere inn i det som oppleves som det største problemet for en effektiv avvikling av "hverdagssakene", nemlig at hovedforhandlinger må avlyses fordi tiltalte ikke har fått forkynt innkalling og tiltale. Dette fører til at meddommere, forsvarer og vitner som har satt av dagen får beskjed typisk dagen før at hovedforhandlingen er avlyst, og tilsvarende for domstolen knyttet til at dommeren har satt av tid til hovedforhandling og domskriving og det er reservert rettssal. Forkynnelsesreglene er gjennomgått i enmannsutredningen om ny domstollov, men det er der ikke foretatt noen grunnleggende gjennomgang sett opp mot bruk av ny teknologi. Det er innført nye regler i Danmark om forkynnelse ved bruk av ny teknologi, og erfaringer derfra vil kunne være av verdi. Spørsmålet om effektiv avvikling av straffesaker kan ikke ses løsrevet fra spørsmålet om revisjon av forkynnelsesreglene, særlig sett opp mot bruk av ny teknologi, og vi vil oppfordre departementet til å se nærmere på dette.
Kap. 9.2 – Begrepet siktede
Utvalget foreslår å fjerne begrepet siktede som koblingsord. Det savnes en bredere drøftelse av dette spørsmålet.
Et sentralt mothensyn er at rettigheter etter det internasjonale menneskerettsvernet er bygget opp rundt et lignende begrep. Rettighetene i EMK art. 6 utløses dersom man står overfor en "criminal charge". Slik begrepet siktede benyttes i dagens straffeprosesslov er det langt på veg men ikke fullt ut samsvar med begrepet "criminal charge". Det er derfor et nærliggende alternativ å bygge opp en definisjon av "siktede" som tilsvarer begrepet etter EMK, og der det ut over de klare tilfellene benyttes samme skjønnsmessige avveining som følger av rettspraksis etter EMK ("substantially affected"). Dette vil kunne sikre at utviklingen i rettigheter etter EMK gjenspeiles i intern lovgivning.
Det er i tillegg slik at begrepet siktede er innarbeidet, og at det også internrettslig kan være hensiktsmessig – lovteknisk, begrepsmessig og på andre måter, med et koblingsord for rettigheter som utløses på stadiet mellom statusen som mistenkt og statusen som tiltalt.
Kap. 9.4 – Retten til forsvarer
Utvalget foreslår å utvide retten til forsvarer i politiavhør. Etter avgjørelsene i Rt-2015-844 og Rt-2015-860 er retten til forsvarer i politiavhør allerede i sterk grad utvidet. Avgjørelsene har medført en noe uklar rettstilstand, og at det medgår store ressurser både i domstolene og hos forsvarerne knyttet til spørsmålet om oppnevnelse etter straffeprosessloven § 100 annet ledd. Det er derfor gode grunner for å lovfeste en klar grense. Kristiansand tingrett har ikke sterke synspunkter på hvor den nærmere grensen bør gå. På den ene siden vil oppnevnelse av forsvarer på et tidlig stadium kunne virke effektiviserende på den senere behandlingen, på den andre siden har dette en kostnadsside, særlig i saker som gjelder såkalte masseovertredelser. Ut fra dette siste vil en hensiktsmessig løsning kunne være at enkelte sakstyper i utgangspunktet holdes utenfor en slik utvidet rett, der det er tale om masseovertredelser med normalt klare bevis og klar utmålingspraksis, slik som fartssaker, promillesaker og enkelte narkotikasaker.
Utvalget foreslår samme utvidelse for retten til forsvarer i rettsmøte for forenklet pådømmelse – de såkalte tilståelsessakene. Kristiansand tingrett vil påpeke at en slik utvidelse vil få store konsekvenser for avviklingen av disse sakene. Saksbehandlingstiden for disse sakene ligger i dag rundt 14 dager (?), og den enkelte dommer kan avvikle disse på en effektiv og smidig måte mellom de større sakene. Dersom siktede gis rett til forsvarer slik som foreslått, vil en stor andel av disse sakene ikke kunne avvikles på denne måten, men først etter avklaring av tidspunktet for rettsmøte med forsvareren. Dette vil virke forsinkende, og det vil medgå langt mer ressurser til berammingen. Det vil også oppstå mange spørsmål knyttet til prioriteringen av disse sakene, dersom den ønskede forsvareren ikke har anledning før det er gått lang tid. Etter vår oppfatning savner dette forslaget også en tilstrekkelig begrunnelse i hva man oppnår i økt rettssikkerhet. Det er i disse sakene kun tale om utmålingen av straffen, der forslag til straff med begrunnelse framgår av påtegningen fra politiet. Ut fra utvalgets øvrige forslag vil siktede normalt allerede ha hatt forsvarer i avhør, og han vil da ha hatt forsvarer til stede både i forbindelse med avgivelse av uforbeholden erkjennelse og når han blir spurt om han samtykker til forenklet pådømmelse av saken. En mellomløsning kan være rett til en times rettsråd etter at påtegningen med straffeforslag er mottatt. Forsvarer kan deretter begjære seg oppnevnt dersom det gjøres gjeldende at det foreligger særlige omstendigheter, jf. dagens § 100 annet ledd. Et annet alternativ er å senke terskelen noe, fra dagens terskel på fengsel i 6 måneder til f.eks. fengsel i 120 dager – uten at vi har gjort undersøkelser rundt dette, antas det at det store flertallet av disse sakene ligger i området fengsel i 15-90 dager.
Når det gjelder adgangen til å gjennomføre hovedforhandling uten forsvarer i saker med ikke vedtatt forelegg, foreslår utvalget å utvide retten til forsvarer dersom utfallet kan være en ubetinget straffereaksjon. Dette vil svært sjelden være situasjonen, og i tilfelle kan retten etter dagens ordning selv ta initiativ til oppnevnelse. Slik forslaget er formulert, jf. utkastet § 3-16 bokstav b, er det dessuten uklart om også andre reaksjoner enn straff, slik som tap av førerett og inndragning, innebærer rett til forsvarer. Det er vanskelig å se tilstrekkelige grunner til en så sterk utvidelse av retten til forsvarer.
Utvalget foreslår samme grense i adgangen til å pådømme promillesaker og saker med kjøring uten gyldig førerkort uten oppnevnelse av forsvarer. Særlig i promillesaker innebærer dette en vesentlig endring, uten at det er enkelt å se de store rettssikkerhetsmessige gevinster. Ut fra formuleringen i utkastet oppstår det også et særlig spørsmål ved om det skal oppnevnes forsvarer i høypromillesaker der det foreslås promilleprogram, jf. utkastet § 3-16 bokstav a.
Kristiansand tingrett ser ikke grunn til å endre ordningen med faste forsvarere. Dette sikrer at det er en viss kvalitet/kompetanse hos den som oppnevnes som forsvarer av retten der siktede ikke har valgt forsvarer selv.
Kap. 10.3.7 – Pålegg om felles bistandsadvokat
Kristiansand tingrett støtter forslaget om adgang til å oppnevne felles bistandsadvokat for flere fornærmede. Dette vil kunne ha en klar økonomisk og tidsmessig effekt. I stedet for at retten "kan" beslutte at det skal oppnevnes felles bistandsadvokat, jf. utkastet § 4-11 annet ledd, bør lovens utgangspunkt være at det "skal" oppnevnes felles bistandsadvokat dersom det ikke foreligger interessemotsetninger.
Kap. 11.4 – Rettens sammensetning
Utvalget foreslår en videreføring av adgangen til å sette rett uten meddommere i saker med ikke vedtatt forelegg, jf. utkastet § 5-5. Det foreslås en innsnevring sammenlignet med dagens vilkår, ved at det kun må være tale om å idømme en bot. Som nevnt ovenfor under retten til forsvarer, innebærer formuleringen at det oppstår uklarhet ved om andre reaksjoner enn straff, som tap av førerett og inndragning, vil gi plikt til å oppnevne meddommere. Formuleringen bør derfor endres slik at de straffereaksjoner som vil hindre adgang til å sette rett uten meddommere nevnes positivt. Vi vil også peke på at formuleringen ikke lenger fastsetter noen grense når det gjelder strafferamme, slik som i dagens straffeprosesslov § 276, der det er satt en grense på ett års strafferamme, uten at vi kan se at dette er omtalt i motivene. Dette vil være en endring av praktisk betydning, i motsetning til endringen utvalget omtaler. Slik vi ser det, er det positivt om begrensningen i strafferamme fjernes, da det avgjørende bør være alvorligheten av det konkrete tilfellet. Slik det er nå vil f.eks. mindre narkotikaovertredelser som behandles med forelegg måtte behandles med meddommere, da strafferammen er to år, jf. straffeloven § 231, mens forelegg for overtredelser av vegtrafikkloven som også omfatter inndragning av førerkort for lengre tid kan behandles av enedommer, jf. vegtrafikkloven § 31 første ledd.
Det pekes også på at innsnevring i adgangen til å sette rett uten meddommere vil medføre økt bruk av meddommere i saker av bagatellmessig karakter. Tingretten oppfatter at en rekke meddommerne allerede i dag synes at de i stor utstrekning involveres i saker av bagatellmessig karakter.
Utvalget foreslår å oppheve begrensningen i adgangen til å sette rett i hovedforhandling med dommerfullmektig. Det er i dag ikke adgang til dette i såkalte seksårssaker, jf. straffeprosessloven § 276 fjerde ledd. Kristiansand tingrett går imot dette forslaget. Det antas å være viktig for tilliten til domstolene og den allmenne rettsfølelse at den som er dommer i alvorlige straffesaker har en viss alder og erfaring. Det kan i denne sammenheng vises til den vekt som Innstillingsrådet for dommere legger på at man har nådd en viss alder og erfaring. Det antas at en lovbestemt grense kan være viktig også ut fra hensynet til å oppnå riktige materielle og prosessuelle avgjørelser, hensynet til autoriteten til rettens administrator, og også ut fra den personlige belastningen ved enkelte saker, f.eks. saker med stort medietrykk. Utvalget viser til domstollederens ansvar ved tildeling av saker. Ved mindre domstoler vil man imidlertid ikke nødvendigvis ha noe valg, og terskelen vil kunne være høy for å belaste nabodomstolen. Det kan også av effektivitetsgrunner bli et press for å bruke dommerfullmektigene i større utstrekning enn ideelt ønskelig, dersom det ikke er en klar grense i loven. Samtidig kan det spørres om dagens grense ligger noe lavt. F.eks. er det slik at denne også rammer grove narkotikaovertredelser, jf. straffeloven § 232 første ledd, som er en praktisk gruppe overtredelser, og der det faktiske straffenivået ofte vil ligge på samme nivå som mange andre saker som dommerfullmektigene kan dømme i. En mellomløsning kan derfor være å heve grensen til saker med strafferamme på mer enn 10 år. Etter vår oppfatning har dagens grense liten praktisk betydning, bortsett fra saker i dette mellomsjiktet.
Kristiansand tingrett støtter utvalget i at det ikke skal være lekdommere i tilståelsessaker. Det foreslås imidlertid at lekdommere skal delta i lagmannsretten også i rene straffutmålingsanker. Som begrunnelse vises det til juryutvalgets begrunnelse for lekdommerdeltakelse i straffutmålingsanker, jf. NOU 2011:13 s. 124 hvor det fremgår at:
Kort oppsummert er begrunnelsen at lekdommerinnslaget skal sikre at rettshåndhevelsen ikke fjerner seg for langt fra den alminnelige rettsbevissthet. Dette styrker tilliten til domstolenes behandling av straffesaker
På bakgrunn av at Høyesterett i praksis er den normgivende faktor for utmåling av straff, er Kristiansand tingrett av den oppfatning at det ikke er hensiktsmessig, nødvendig eller at det vil tilføre retten økt kompetanse ved at lekdommere skal delta i behandling av rene straffutmålingsanker i lagmannsretten. I domskonferanser i tingretten er det vanlig at lekdommerne gir klart uttrykk for at de har begrensede oppfatning om hva som er et korrekt straffenivå og riktig straff i den konkrete saken selv om advokatene umiddelbart forut for domskonferansen har drøftet dette inngående. Dersom lovgiver er av den oppfatning at demokratiske hensyn tilsier lekdommere skal delta i rene straffutmålingsanker, bør konsekvensen av dette være at lekdommere også skal delta i Høyesterett og være i flertall også der. Dette fremstår imidlertid som en fremmed tanke for Kristiansand tingrett.
Kap. 13.2.5 – Rettens ansvar for sakens opplysning
Kristiansand tingrett er ut fra sine erfaringer ikke enig i utvalgets forutsetninger om at domstolene er tilbakeholdne med å håndheve relevanskravet ved bevisføring, og at dette fører til at forhandlingene trekker ut og at vitner innkalles unødig og bruker mer tid enn nødvendig. Relevanskravet håndheves i liten grad i form av uttrykkelige avgjørelser om avskjæring, men i stor grad ut fra drøftelser med og henstillinger til aktørene underveis i hovedforhandlingen. Hovedforhandlingene gjennomføres derfor allerede på en i all hovedsak effektiv måte. Det kan spørres hvor mye det kan oppnås i effektiviserende retning ved å gjøre mer uttrykkelig bruk av relevanskravet, herunder ut fra de prosessuelle tvister som dette kan generere. Når det gjelder dette siste er det grunn til å peke på at tendensen i Høyesteretts avgjørelser i de senere år har gått i retning av å kreve større grundighet i saksbehandling og begrunnelse. Tvister om bevisavskjæring som oppstår fordi retten på en streng måte håndhever at heller ikke bevis som ligger i randsonen av hva som er relevant tillates ført, vil fort innebære at "vinningen går opp i spinningen". Det er etter Kristiansand tingretts oppfatning ikke slik at "det er et betydelig potensial for tidsbesparelser", eller at det "må et kulturskifte til", slik utvalget skriver på s. 259. Det kan naturlig nok fortsatt være tilfeller der forhandlingene kan strammes inn, men det er ikke erfaringen at dette er et gjennomgående problem.
Kap. 13.2.7 – Beviskrav
Utvalget foreslår å lovfeste beviskravet i straffesaker. En lovfesting kan ha gode grunner for seg. Utvalget er av den oppfatning at beviskravet bør være like strengt for alle straffbarhetsvilkår, herunder for spørsmålet om tilregnelighet, til forskjell fra hva som er lagt til grunn i rettspraksis. Det samme ble foreslått av tilregnelighetsutvalget, jf. NOU 2014: 10. Kristiansand tingrett viser i denne forbindelse til høringsuttalelsen som ble avgitt til tilregnelighetsutvalgets forslag på dette punktet:
Etter å ha gjennomgått ulike momenter, konkluderer utvalget med at ingen argumenter med tyngde taler for at beviskravet bør være annerledes ved spørsmålet om tilregnelighet enn ved de øvrige straffbarhetsvilkår. Etter Kristiansand tingretts oppfatning innebærer dette en mindre vektlegging av de momenter som taler for et lavere beviskrav enn det disse momentene fortjener. Etter Kristiansand tingretts oppfatning er det flere momenter som med tyngde taler for et noe lavere beviskrav. Det er disse momentene som er bakgrunnen for at det gjennom rettspraksis har utviklet seg et noe lavere beviskrav, og som det i dag er dekning for å hevde at er gjeldende rett. Det er i denne forbindelse tilstrekkelig å vise til Oslo tingretts grundige drøftelse av beviskravet i 22. juli-saken. De momenter som med tyngde taler for et noe lavere beviskrav, illustreres i særlig grad i saker der tiltalte selv ønsker å bli behandlet som tilregnelig og alternativet er dom på overføring til tvungent psykisk helsevern.
Utvalget foretar en omfattende drøftelse av hvilket prinsipp som skal legges til grunn for straffrihet. Valg av prinsipp – fullt ut medisinsk prinsipp, moderat medisinsk prinsipp eller et blandet prinsipp, vil åpenbart ha betydning for hvem som blir funnet skyldig der man befinner seg i grenseområdet for hvem som bør rammes av straff eller ikke. Utvalgets omfattende drøftelse viser at det ikke er naturgitt hvor man velger å trekke den nærmere grensen for straffrihet. Dette vises også av den store variasjonen mellom ulike land som ellers kan sammenlignes når det gjelder grad av rettssikkerhet. Et noe lavere beviskrav må antas å først og fremst få betydning for tilfeller som befinner seg i dette grenselandet, og ikke for de klare tilfellene av utilregnelighet. Selv om det, som utvalget understreker, er et viktig prinsipielt skille mellom faktisk tvil og juridisk tvil, vil dette i grensetilfellene kunne være et utfordrende skille rent praktisk, særlig ved et skjønnsbasert modifisert medisinsk prinsipp slik utvalget foreslår. Det vil ved et strengt beviskrav kunne bli en problemstilling om den juridiske grensen skal strekkes i saker der man mener at det riktige vil være å domfelle. Det er en forholdsvis ofte forekommende problemstilling at tiltalte, særlig dersom tiltalte har rusproblemer, sliter med psykiske problemer, har vært innlagt på psykiatrisk avdeling, og har ulike symptomer som kan forstås som symptomer på psykose. Det kan også ha vært psykoseutbrudd, men som etter stor grad av sannsynlighet har vært rusutløst. Det vil også være forholdsvis enkelt å skape en viss tvil om tilregnelighet ved å påstå psykotiske symptomer som ikke er observerbare for andre. Spørsmålet om beviskravets styrke er derfor et ytterst praktisk spørsmål, der man bør være åpen om at det også foreligger praktiske hensyn knyttet til bevisvurderingen i disse sakene, og som bør tas med i den totale vurderingen. En rent prinsipiell tilnærming til spørsmålet om beviskravets styrke ut fra begrepet "skyld", er egnet til å tilsløre at det ved spørsmål om tilregnelighet er en glidende overgang mellom de ulike medisinske diagnoser, mellom hva som utgjør symptomer på psykose, mellom hva som rettslig og medisinsk benevnes psykose, og hvilke tilfeller som bør underlegges straff og ikke. Ulike land har da også løst spørsmålet om beviskrav ulikt – i angloamerikansk rett er spørsmålet om tilregnelighet i stor grad overlatt til hva forsvarer anfører. Sverige er i en særstilling, da tilregnelighet ikke utgjør en del av skyldspørsmålet men kun straffespørsmålet. Selv om svensk rettstilstand ikke er ønskelig, er det egnet til å vise at spørsmålet om "skyld" befinner seg på et noe annet plan når det gjelder spørsmålet om tilregnelighet, sammenlignet med om en straffbar handling er begått eller ikke.
Kap. 13.4.2 – Barns forklaringsplikt
Fritaket for vitneplikt i dagens straffeprosesslov § 122 – fritaket for å vitne mot nærstående, har en aldersgrense på 12 år. Utvalget foreslår i stedet i praksis å innføre en relativ grense, ved at det ikke skal være krav om å informere om fritaket fra vitneplikten overfor vitner "som på grunn av alder eller psykisk avvikstilstand ikke har forutsetninger for å ta stilling til om vedkommende bør forklare seg", jf. utkastet § 10-4 annet ledd. Kristiansand tingrett vil i denne forbindelse peke på fordelen med en klar grense for vitnefritak og plikten til å informere om dette, framfor en skjønnsmessig regel. Spørsmålet har først og fremst betydning i forbindelse med tilrettelagte avhør. Disse foretas forut for hovedforhandling, og i dag uten domstolens medvirkning. Det nye forslaget vil åpne opp for en diskusjon under hovedforhandlingen knyttet til om avspilling av avhøret kan skje, ut fra om den skjønnsmessige regelen er oppfylt eller ikke. Man risikerer at avhør må tas på nytt, eller at hovedforhandlingen blir opphevet. Dette er svært lite hensiktsmessig, i saker som ofte er av alvorlig karakter, og har stor betydning både for barnet og for tiltalte. Grensen på 12 år kan sikkert diskuteres, ikke minst med grunnlag i barnets rettigheter, men det bør da i tilfelle vurderes en ny klar grense. Det er også grunn til å peke på at utvalgets drøftelse på s. 278 i liten grad er gjenspeilet i forslaget til lovtekst, da lovteksten ikke inneholder noe unntak knyttet til om barnet har begynt å forklare seg eller ikke. Det er også slik at det materielle forklaringsfritaket bør tilsvare informasjonsplikten om forklaringsfritaket. Videre er det slik at forklaringsplikten fra barn som er under 15 år uansett kommer i en annen stilling grunnet manglende straffansvar. Det bør derfor vurderes om forklaringer fra barn under 15 år bør reguleres helt for seg selv, i stedet for ved presiseringer av den generelle forklaringsplikten.
Kap. 13.5 – Opplesning av politiforklaringer
Etter en inngående drøftelse foreslår utvalget å utvide begrensningene knyttet til opplesning av politiforklaringer, ut fra hensynet til kontradiksjon, jf. s. 288 og s. 569. En kan imidlertid ikke se at den nærmere grensen for opplesning som utvalget foreslår – "viktig bevis", framgår av utkastet til lovtekst, jf. utkastet § 7-1 og § 10-9. Kristiansand tingrett er av den oppfatning at det er grunn til å være tilbakeholdende med å innføre strengere grenser enn hva som følger av EMDs praksis etter EMK art. 6, på områder der EMDs praksis er viktig for rettsutviklingen. Det er ikke slik at en utvidelse av begrensningene skjer i et "tomt rom", uten at dette får følger for muligheten til å straffeforfølge saker man i utgangspunktet kan ha plikt etter EMK til å straffeforfølge. En avvikende grense vil også gjøre det vanskelig å ha dialog og gjensidig påvirkning mellom Høyesterett og EMD slik senere Høyesterettspraksis bygger på. En avvikende grense vil videre inneholde risiko for å virke begrensende dersom det skulle skje en rettsutvikling i EMD i tiltaltes favør som ikke kan fanges opp av den internrettslige grensen.
Kap. 14.4.5 – Varetektsfengsling
Kristiansand tingrett ser positivt på at det foreslås endringer i vilkårene for varetektsfengsling. Flere av de presiseringer av lovens vilkår som er innarbeidet i rettspraksis går ikke fram av loven. Vilkårene kan med fordel omstruktureres av pedagogiske grunner, herunder med hensyn til generelle vilkår for tvangstiltak og spesielle fengslingsvilkår. Det kan også være behov for en viss innstramming av vilkårene for å justere antall varetektsfengslinger. Ved enkelte av de innstrammingene som foreslås kunne imidlertid drøftelsen med fordel vært bredere, med tanke på hvilke praktiske konsekvenser innstrammingene vil få.
Når det gjelder fengsling begrunnet i unndragelsesfare foreslår utvalget å heve innslagspunktet til overtredelser med strafferamme på minst to år. Dette vil hindre varetektsfengsling på enkelte praktiske områder, slik som fengsling etter vegtrafikkloven. Det benyttes i dag iblant fengsling i saker med utenlandske sjåfører, kombinert med rask pådømmelse. Ved en økning i strafferammen vil denne typen overtredelser i praksis kunne bli straffrie. Virkningen som en innstramming av vilkårene vil kunne få for den allmenne rettsfølelsen på slike områder bør tas med i vurderingen av hvor terskelen bør ligge.
Når det derimot gjelder fengsling begrunnet i bevisforspillelsesfare, vil det kunne være hensiktsmessig å øke innslagspunktet til overtredelser med strafferamme på minst to år slik utvalget foreslår. Det er imidlertid grunn til å vurdere nøye om utvalgets forslag om å innføre en maksimal grense på fengsling i tre måneder på dette grunnlaget, bør tas til følge. Dersom faren for bevisforspillelse knytter seg til den innledende etterforskningen – sikring av avhør og tekniske spor, vil tre måneder ofte være tilstrekkelig, og en tidsgrense vil kunne gi et press på at etterforskningen skjer med tilstrekkelig hurtighet. Dersom bevisforspillelsesfaren knytter seg til andre forhold, slik som påvirkning av vitner, herunder fornærmede, som allerede har avgitt forklaring, vil imidlertid tre måneder ikke nødvendigvis være tilstrekkelig, f.eks. i saker om familievold eller seksuelle overgrep.
Når det gjelder fengsling begrunnet i gjentakelsesfare foreslås også enkelte innstramminger, knyttet til hvilke typer lovbrudd gjentakelsesfaren knytter seg til. Også dette forslaget kan ha gode grunner for seg. Kristiansand tingrett vil i denne forbindelse peke på en problemstilling som ikke er tatt opp av utvalget. Det er slik at det i rettspraksis er stilt like strenge krav til gjentakelsesfaren – "sterk grad av sannsynlighetsovervekt", uavhengig av alvorligheten av lovbruddet som gjentakelsesfaren knytter seg til, jf. Bjerke m.fl., Straffeprosessloven, s. 627. Gode grunner taler imidlertid for at kravet til gjentakelsesfare i en viss utstrekning graderes etter hvor alvorlige handlinger det er fare for, slik det gjøres ved kravet til gjentakelsesfare når det gjelder spørsmålet om forvaring, jf. Matningsdal, Straffeloven Alminnelige bestemmelser, s. 365. Varetekt begrunnet med gjentakelsesfare er som forvaring begrunnet i samfunnsvernet, og det bør da være relevant hvor alvorlige handlinger det er tale om å beskytte samfunnet mot.
Kristiansand tingrett støtter videre forslaget om strengere vilkår for å ilegge isolasjon.
Når det gjelder fremstillingsfrist, foreslår utvalget "senest den andre dagen etter pågripelsen", jf. utkastet § 15-15, blant annet ut fra General Comment fra FNs menneskerettighetskomité (GC-2014-35-CCPR). Utvalget har imidlertid ikke kommentert betydningen av unntaksmuligheten som der nevnes, og da særlig for fremstilling der pågripelse skjer fredag og fremstilling praktisk sett ikke kan finne sted før utløpet av kontortid fredag. Slik utvalgets forslag er formulert vil dette innebære at domstolene må ha fengslingsvakt i alle helger, men uten at de åpenbare økonomiske/administrative følgene av dette er kommentert. Det synes som at uttalelsen i nevnte General Comment er avgjørende for utvalgets forslag til ny fremstillingsfrist, men formuleringen i lovutkastet går dels lenger ved at unntaket ikke er tatt inn i formuleringen, og dels kortere ved at det ordinært kan gå mer enn 48 timer, der pågripelsen skjer på et tidligere tidspunkt på døgnet enn tidspunktet for fremstillingen dag to etter pågripelsen.
Kap. 14.7 – Ransaking
Det bør vurderes om det bør tas inn et krav i loven om at en beslutning om ransaking også skal inneholde en nærmere beskrivelse av hva som tillates ransaket og at tillatelsen ikke skal rekke videre enn det er grunn til ut fra grunnlaget for begjæringen. Det synes å ha utviklet seg en praksis der det gis generell tillatelse til ransaking av rom mv, og også datautstyr, mens det kan spørres om det etter EMK art. 8 kreves at tillatelsen er konkret begrenset i omfang, knyttet til grunnlaget for ransakingen.
Kap. 16.2 – Frist for påtalevedtak
Kristiansand tingrett støtter forslaget om at det innføres en frist for påtalevedtak, der domstolen gis en rolle knyttet til muligheten for fristforlengelse. En kan ikke se at domstolens rolle kommer i strid med anklageprinsippet på en slik måte at dette er til hinder for å innføre en slik ordning. Erfaringen tilsier at det kan være gode grunner til å ha en slik ordning, som særlig vil ha en funksjon som "ris bak speilet", og da særlig i økonomiske straffesaker.
Kap. 16.8 – Straffetilsagn
Utvalget foreslår at det skal kunne gis bindende forhåndstilsagn om straffepåstand, som domstolene bare kan fravike dersom det er klart at reaksjonsfastsettelsen ellers blir feil. Forslaget innebærer et visst inngrep i rollefordelingen mellom påtalemyndigheten og domstolene, der det er domstolene som fastsetter straffen. Anklageprinsippet har etter norsk tradisjon ikke gått lenger enn at domstolene har stått fritt også til å gi strengere straff enn hva påtalemyndigheten har påstått. Denne adgangen utgjør en viktig del av grunnlaget for å foreta løpende tilpasninger av straffenivået, både nivået i enkeltsaker i de lavere domstolene, og muligheten for å følge opp generelle føringer for straffenivået fra Høyesterett. Høyesteretts rolle har vært særlig viktig de senere årene, ved utvikling av normalstraffenivå for ulike kategorier lovbrudd. Domstolenes frihet ved fastsettelsen av straff er også viktig av likebehandlingshensyn. Det er grunn til å frykte for at forslaget om bindende straffetilsagn vil gi mindre frihet for domstolene i deres konkrete og generelle fastsettelse av straffenivå. Dette gjelder særlig dersom instituttet blir brukt i stor utstrekning. Dersom instituttet benyttes i samme grad som det i dag gis strafferabatt for ulike grader av erkjennelse, vil instituttet bli brukt i stor utstrekning.
Samtidig er det grunn til skepsis til hvor stor betydning et slikt institutt vil få. Det er allerede i dag mulig med strafferabatt på opp til ca. 30 %, unntaksvis også mer enn dette, for bidrag til oppklaring av saken. Utvalget skriver selv at et straffetilsagn "i liten grad vil medføre fare for ytterligere press", jf. s. 380. Påtalemyndigheten vil også i dag kunne gi uttrykk for hvilken påstand som vil bli nedlagt. Dersom det gis forhåndstilsagn vil dette ikke være fullt ut bindende for domstolene, og mistenkte kan derfor uansett ikke legge til grunn at straffen vil bli slik som forespeilet. Det er også ønskelig å unngå nye problemstillinger som grunnlag for anke, i dette tilfellet om tingretten har gått utenfor sine rammer, dvs. om det er "klart" at straffen ellers blir "feil".
Kap. 17.4 – Rettens tilgang til og bruk av sakens dokumenter
Det er også i dag adgang for retten til å be om sakens dokumenter i forbindelse med forberedelsen av og gjennomføringen av hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 262. Selv om utvalget ikke foreslår en helt annen rettslig regulering, må utvalgets flertall forstås slik at det er meningen at adgangen til å få dokumentene utlevert skal benyttes i en helt annen utstrekning enn i dag. Kristiansand tingrett støtter på dette punktet mindretallets syn, som går inn for å videreføre dagens ordning. Det er flere vektige argumenter som taler for dette. Det viktigste er at dagens ordning sikrer at rettens medlemmer møter saken med et åpent sinn, og også gir grunn til tillit til at dette faktisk skjer. Dommerrollen innebærer ofte gjennomgang av saksdokumenter, der gjennomgangen ofte skjer med det for øye at man skal ta en avgjørelse i saken, og det vil derfor kunne være krevende å lese dokumenter uten at man i det minste ubevisst danner seg oppfatninger, eller mistenkes for dette. Dette knytter seg ikke bare til å ha et åpent sinn om skyldspørsmålet – tiltaltes og vitners troverdighet mv., men også om hva som er relevant i saken. Etterforskningen vil kunne ha skjedd i en bestemt retning, og aktor vil under utspørring av tiltalte og vitner normalt forholde seg til avhørene og stille spørsmål ut fra disse. Det er ikke sjelden at spørsmål fra dommerbordet åpner opp en sak, sammenlignet med hva som har vært tema under etterforskningen. Straffesaker kan ikke sammenlignes med sivile saker, da straffesaksdokumentene er et produkt av den ene parts undersøkelser i saken, og tilsvarer derfor ikke stevning og tilsvar i en sivil sak. Det foreligger videre ikke utskrift av parts- og vitneforklaringer i sivile saker. De rettssikkerhetsmessige hensynene kommer også i en annen stilling. Dagens ordning innebærer videre at rettens leder ikke sitter med andre opplysninger enn meddommerne. Det vil kunne virke reduserende på meddommernes rolle om fagdommeren sitter med fulle opplysninger om vitneforklaringer mv., uten at meddommerne har tilsvarende opplysninger.
Det vil også medføre ekstra arbeid for domstolene og kreve ekstra ressurser dersom dommeren i utgangspunktet skal gå gjennom sakens dokumenter på forhånd. En slik gjennomgang vil både gi adgang og plikt å handle. Ut fra rettens ansvar for å sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst, og hensynet til å unngå anke, vil en slik gjennomgang like lett kunne lede til at det innkalles unødvendig mange vitner, som at sakene tilskjæres.
Kap. 17.6 – Anklageprinsippet
Kristiansand tingrett er ikke enig i at rettens adgang til å foreta omsubsumering av det straffbare forholdet i tiltalen bør innskrenkes, på den måten at dette er avhengig av samtykke fra påtalemyndigheten. Retten har et ansvar for rettsanvendelsen, og det kan ikke ses som noe vesentlig inngrep i anklageprinsippet om domstolene har adgang til omsubsumering. Kristiansand tingrett støtter derfor på dette punktet mindretallet i utvalget, og viser til mindretallets begrunnelse. I denne forbindelse er det grunn til å framheve mindretallets påpekning av at en innskrenkning i hva som kan anses for å utgjøre samme forhold, vil kunne hindre urimelige utslag av prinsippet om rettens adgang til omsubsumering.
I kap. 17.6.6.2 uttaler utvalget at retten "bør utvise tilbakeholdenhet med å idømme strengere straffer enn påtalemyndigheten ber om", uten at dette framgår av forslaget til lovtekst. Det kan diskuteres om dette er en gjeldende retningslinje, selv om det i praksis skal noe til før man går over påstanden. Forarbeidene til ny straffeprosesslov bør ikke skape tvil ved prinsippet om at dersom retten mener at påtalemyndighetens påstand ikke vil gi en passende straff, står retten fritt til å ilegge den straff man finner passende.
Kap. 17.7 – Rettens begrunnelser
Utvalget har enkelte kommentarer om domspremisser fra tingrettene i kap. 17.7.3. Det er riktig at referater av forklaringer fra tiltalte og vitner med fordel i stor grad kan unnlates. Når det gjelder begrunnelse for lovtolkning, ved henvisning til rettskilder, kan det imidlertid være nyttig både for partene og lagmannsretten at resultatet av lovtolkningen er begrunnet, men selvfølgelig innenfor rammer som gjør at det ikke får preg av en rettslig utredning. Dette gjelder ikke minst i saker der lagmannsretten har en silingsadgang. Som et nylig eksempel på at tingrettens nærmere begrunnelse for lovforståelsen sto sentralt ved den videre prøvingen, kan det vises til HR-2017-894. Saken er ikke fra straffeprosessens område, men er sammenlignbar da den gjaldt spørsmål om inngrepshjemmel for tvangstiltak.
Kap. 18.1 – Forberedelse til hovedforhandling
Utvalget foreslår å lovfeste en rekke ulike tiltak fra domstolens side under saksforberedelsen – pålegg om tilsvar, plan for behandlingen, saksforberedende rettsmøte, skriftlig redegjørelse, felles saksframstilling og sluttinnlegg. Slik Kristiansand tingrett ser det, har utvalget her foreslått en rekke tiltak som er egnet for store kompliserte straffesaker, men som kun er egnet til å gi større ressursbruk i mindre saker. Det store flertallet av straffesaker er mindre saker som lar seg avvikle i løpet av en, evt. to, dager. Det er vanskelig å se at disse sakene kan avvikles på en vesentlig mer effektiv måte, slik disse behandles ved Kristiansand tingrett i dag, uten at dette vil gå ut over rettssikkerheten. Det er ikke noe gjennomgående inntrykk at disse sakene kan tilskjæres mer enn hva som allerede er tilfelle. Forsvarer vil sjelden kunne bidra konstruktivt under forberedelsen, da forsvarer ofte vil ha hatt liten eller ingen kontakt med tiltalte på dette stadiet, og ofte vil ønske å ikke binde seg opp til hva som vil utgjøre sakens springende punkt. Dersom det i dag oppstår spørsmål om saksbehandlingen, f.eks. knyttet til fjernavhør av et vitne, lar dette seg raskt løse gjennom mail eller telefon, og det er vanskelig å se et behov for å formalisere dette inn i tilsvar og planmøte mv. De tiltak som foreslås på forberedelsesstadiet vil derfor som den store hovedregel føre til mer og ikke mindre ressursbruk, og forsinkelse av saksbehandlingen i stedet for effektivisering.
Forslagene er inspirert av tvisteloven, men tar ikke høyde for at de aller fleste straffesakene er av mindre karakter, og at de fleste straffesakene åpner for problemstillinger som er velkjente for aktørene og som ikke trenger forberedelse på samme måte som en sivil sak. Sagt på en annen måte er de fleste straffesaker "småkravssaker", sett ut fra behovet for forberedelse fra domstolens side. I større saker, og da særlig større saker knyttet til økonomisk kriminalitet, kan det være hensiktsmessig å ha en "verktøykasse" i loven knyttet til forberedelse av saken, gjerne inspirert av tvisteloven, men dette utgjør et lite mindretall.
Kristiansand tingrett ser det derfor slik at ingen av de foreslåtte verktøyene for saksforberedelse bør ha et utgangspunkt om at de skal benyttes, slik at det i praksis må gjøres unntak i det store flertallet av saker, noe som i seg selv vil kreve ressurser. Dette gjelder også for tilsvar fra forsvarer, som utvalget foreslår i utgangspunktet skal være obligatorisk, jf. utkastet § 34-4. Det bør også vurderes om utkastet § 34-7 om plan for behandlingen av saken bør omformuleres slik at denne i større grad gir uttrykk for de praktiske realiteter.
Når det gjelder påtalemyndighetens oversendelsesbrev til retten, er det et stadig tilbakevendende problem at påtalemyndigheten ikke gir opplysning om behovet for tolk. Når det først foreslås en forholdsvis detaljert lovregulering av oversendelsen av saken, jf. utkastet § 34-1 første ledd, bør det framgå uttrykkelig av bestemmelsen at oversendelsen også skal inneholde påtalemyndighetens vurdering av behovet for tolk.
Når det gjelder forslaget i samme bestemmelse om å legge ved utdrag av sakens opplysninger, jf. utkastet § 34-1 c), vises til omtalen ovenfor av forslaget om å gi tilgang til sakens dokumenter.
Kap. 18.2.3 – Skriftlig bevisføring
Forslaget til formulering av utkastet § 35-2 gir et utgangspunkt om at skriftlige bevis skal leses opp, med regulering av adgangen til unntak. Mange skriftlige bevis leses i dag ikke opp, men det påpekes i stedet på en enkel måte hva disse skal bevise, slik som utskrift av straffe- og bøteregisteret, beslagsrapporter mv. Det vil derfor gi en bedre regulering av føringen av skriftlige bevis å benytte tvistelovens formulering, jf. tvisteloven § 26-2, om at skriftlige bevis føres ved at beviset gjennomgås, og at det som er viktig påpekes. Det er vanskelig å se noen grunn til å ha en hovedregel om opplesning framfor påpekning av hva som er viktig.
Kap. 20.4.4 – Ankesiling
Kristiansand tingrett støtter forslaget om at også anker i såkalte 6-årssaker skal kunne siles og støtter den begrunnelse som flertallet har gitt. Mange av disse sakene vil ha et bevisbilde som ikke er spesielt komplisert, og straffen som er utmålt vil ofte ligge på nivå med saker som i dag er undergitt siling. Kristiansand tingrett ønsker at de "riktige" sakene skal overprøves av lagmannsretten i sin fulle bredde. Samlet sett antas det at man da vil få en strafferettspleie med best kvalitet og rettsikkerhet. Ressursene i lagmannsretten er begrenset, og en ordning hvor "seksårssaker" gis automatisk adgang til å få saken prøvd i sin fulle bredde, medfører sannsynligvis i praksis at terskelen for å prøve de andre saker fra tingrettene da vil bli høyere.
Subsidiært bør det eventuelt vurderes om silingskriteriene i 6-årssaker bør være strengere enn ellers. Et alternativ er den løsning som utvalgets mindretall omtaler, at også straffepåstand/idømt straff tas i betraktning. Dette kan da utformes slik at den automatiske ankeadgangen i 6-årssaker videreføres, men med unntak for de sakene der både påtalemyndighetens påstand og rettens utmåling av straff ligger under f.eks. tre års fengsel. Det er særlig i 6-årssaker med straffutmåling i nedre sjikt av strafferammen, der sakens alvor kan sammenlignes med saker der det skjer en ankesiling, at det i dag framstår som en unødvendig ressursbruk med automatisk ankeadgang – praktiske eksempler er det store flertall av grove narkotikaforbrytelser samt sedelighetsforbrytelser med særlig formildende omstendigheter. Innvendingen mot dette vil være dersom slike kriterier påvirker, eller mistenkes å påvirke, aktor/retten i forbindelse med vurderingen av påstand/straff. Et annet og bedre alternativ er å heve grensen for automatisk ankeadgang til forhold med strafferamme på mer enn fengsel i 10 år. Også i de alvorligste straffesakene vil skyldspørsmålet kunne være enkelt, men det er her lettere å se argumenter for en automatisk ankeadgang, og en grense basert på strafferamme vil gi en enkel og innarbeidet grense.
Kap. 24 – Private straffesaker
Kristiansand tingrett er enig i at adgangen til å anlegge privat straffesak bør utgå. Straffeforfølgning bør være en ren offentlig oppgave. Det faktiske antallet private straffesaker har vært svært lite, hvilket viser at behovet har vært forsvinnende lite. De få sakene som har vært har i det vesentlige knyttet seg til ærekrenkelser, der straffansvaret nå er bortfalt.
Kap. 25.2 – Ensrettingsprinsippet
Kristiansand tingrett støtter i utgangspunktet forslaget om å følge ensrettingsprinsippet for straff og erstatning, på den måten at det ved frifinnende straffedom ikke kan avsies dom på erstatning. Forslaget bør ses i sammenheng med utvalgets forslag om en statlig erstatningsordning i slike tilfeller. Det må antas at ensrettingsprinsippet i større grad samsvarer med den allmenne rettsfølelse, og at det i praksis er vanskelig å formidle forskjellen i beviskrav. Det kan heller ikke ses bort i fra at dagens ordning kan føre til at det iblant ikke tilkjennes erstatning selv om vilkårene er til stede, for å unngå utfordringen ved å formulere en legitim begrunnelse for de to ulike resultatene, eller motsatt veg, at erstatning gis med et svakt grunnlag, ut fra et ønske om støtte til fornærmedes situasjon – og i det minste at dagens system kan gi grobunn for mistanke om slike utslag. Samtidig er det av stor betydning at dagens ordning ivaretar hensynet til fornærmede, og da særlig ved at et utfall der det tilkjennes erstatning selv om tiltalte frifinnes gir fornærmede en opplevelse av å bli trodd. Betydningen på denne måten kan neppe overdrives. Vi vil derfor understreke at spørsmålet ikke er enkelt. Det kan spørres om spørsmålet er av en slik karakter at det fortjener en egen utredning, sammenlignet med de mange spørsmål av mer teknisk karakter som står sentralt ved ny straffeprosesslov.
Kap. 26 – Sakskostnader
Kristiansand tingrett støtter forslaget om at domfelte som hovedregel ikke skal idømmes sakskostnader. Dette har en prinsipiell side, knyttet til at det er det offentlige som bør bære kostnadene ved straffeforfølgning. Dagens ordning er dessuten lite prinsippfast, siden to vesentlige kostnader – domstolens kostnader og kostnadene ved selve straffegjennomføringen, er unntatt. Videre er de domfelte gjennomgående i en så svak økonomisk situasjon at saksomkostningene normalt settes så lavt at de i liten grad tilsvarer de faktiske kostnader – beløpet blir av mer symbolsk karakter, eller retten lar være å idømme kostnadsansvar. I denne sammenheng savnes opplysninger i utredningen om hvilke beløp som samlet kreves inn gjennom dagens ordning, hvilket naturlig ville hørt hjemme i kap. 28 om økonomiske og administrative konsekvenser. Det er videre slik at dagens skjønnsmessige regler gir utfordringer knyttet til likebehandling. Dersom man velger å beholde et system med saksomkostninger, bør det derfor vurderes et stykkprissystem knyttet til grove kategorier for lengden på sakene, der beregningen automatiseres i etterkant av dommen og uten rettens medvirkning. Dersom man velger å fjerne utgangspunktet om at domfelte skal ilegges ansvar for sakens kostnader, er det viktig å beholde en hjemmel for at dette unntaksvis kan ilegges dersom domfelte ved sin opptreden har påført saken ekstra omkostninger, f.eks. ved å ikke vedta forelegg eller møte i tilståelsessak, slik utvalget foreslår.
Flere av forslagene fra utvalget tar sikte på å effektivisere behandlingen av straffesakene. Det er imidlertid et inntrykk at utvalget i dette arbeidet i all hovedsak har hatt fokus på de store og kompliserte straffesakene, og ikke det som utgjør "hverdagssakene" i norske tingretter, typisk saker som går over én, i høyden to, dager. De effektiviseringstiltakene som foreslås vil i stor grad bare føre til økt ressursbruk i "hverdagssakene". Disse sakene avvikles allerede i dag med høy grad av effektivitet. Kristiansand tingrett vil komme tilbake til dette under flere av punktene nedenfor. Det er imidlertid grunn til å peke på innledningsvis at utvalget ikke har gått nærmere inn i det som oppleves som det største problemet for en effektiv avvikling av "hverdagssakene", nemlig at hovedforhandlinger må avlyses fordi tiltalte ikke har fått forkynt innkalling og tiltale. Dette fører til at meddommere, forsvarer og vitner som har satt av dagen får beskjed typisk dagen før at hovedforhandlingen er avlyst, og tilsvarende for domstolen knyttet til at dommeren har satt av tid til hovedforhandling og domskriving og det er reservert rettssal. Forkynnelsesreglene er gjennomgått i enmannsutredningen om ny domstollov, men det er der ikke foretatt noen grunnleggende gjennomgang sett opp mot bruk av ny teknologi. Det er innført nye regler i Danmark om forkynnelse ved bruk av ny teknologi, og erfaringer derfra vil kunne være av verdi. Spørsmålet om effektiv avvikling av straffesaker kan ikke ses løsrevet fra spørsmålet om revisjon av forkynnelsesreglene, særlig sett opp mot bruk av ny teknologi, og vi vil oppfordre departementet til å se nærmere på dette.
Kap. 9.2 – Begrepet siktede
Utvalget foreslår å fjerne begrepet siktede som koblingsord. Det savnes en bredere drøftelse av dette spørsmålet.
Et sentralt mothensyn er at rettigheter etter det internasjonale menneskerettsvernet er bygget opp rundt et lignende begrep. Rettighetene i EMK art. 6 utløses dersom man står overfor en "criminal charge". Slik begrepet siktede benyttes i dagens straffeprosesslov er det langt på veg men ikke fullt ut samsvar med begrepet "criminal charge". Det er derfor et nærliggende alternativ å bygge opp en definisjon av "siktede" som tilsvarer begrepet etter EMK, og der det ut over de klare tilfellene benyttes samme skjønnsmessige avveining som følger av rettspraksis etter EMK ("substantially affected"). Dette vil kunne sikre at utviklingen i rettigheter etter EMK gjenspeiles i intern lovgivning.
Det er i tillegg slik at begrepet siktede er innarbeidet, og at det også internrettslig kan være hensiktsmessig – lovteknisk, begrepsmessig og på andre måter, med et koblingsord for rettigheter som utløses på stadiet mellom statusen som mistenkt og statusen som tiltalt.
Kap. 9.4 – Retten til forsvarer
Utvalget foreslår å utvide retten til forsvarer i politiavhør. Etter avgjørelsene i Rt-2015-844 og Rt-2015-860 er retten til forsvarer i politiavhør allerede i sterk grad utvidet. Avgjørelsene har medført en noe uklar rettstilstand, og at det medgår store ressurser både i domstolene og hos forsvarerne knyttet til spørsmålet om oppnevnelse etter straffeprosessloven § 100 annet ledd. Det er derfor gode grunner for å lovfeste en klar grense. Kristiansand tingrett har ikke sterke synspunkter på hvor den nærmere grensen bør gå. På den ene siden vil oppnevnelse av forsvarer på et tidlig stadium kunne virke effektiviserende på den senere behandlingen, på den andre siden har dette en kostnadsside, særlig i saker som gjelder såkalte masseovertredelser. Ut fra dette siste vil en hensiktsmessig løsning kunne være at enkelte sakstyper i utgangspunktet holdes utenfor en slik utvidet rett, der det er tale om masseovertredelser med normalt klare bevis og klar utmålingspraksis, slik som fartssaker, promillesaker og enkelte narkotikasaker.
Utvalget foreslår samme utvidelse for retten til forsvarer i rettsmøte for forenklet pådømmelse – de såkalte tilståelsessakene. Kristiansand tingrett vil påpeke at en slik utvidelse vil få store konsekvenser for avviklingen av disse sakene. Saksbehandlingstiden for disse sakene ligger i dag rundt 14 dager (?), og den enkelte dommer kan avvikle disse på en effektiv og smidig måte mellom de større sakene. Dersom siktede gis rett til forsvarer slik som foreslått, vil en stor andel av disse sakene ikke kunne avvikles på denne måten, men først etter avklaring av tidspunktet for rettsmøte med forsvareren. Dette vil virke forsinkende, og det vil medgå langt mer ressurser til berammingen. Det vil også oppstå mange spørsmål knyttet til prioriteringen av disse sakene, dersom den ønskede forsvareren ikke har anledning før det er gått lang tid. Etter vår oppfatning savner dette forslaget også en tilstrekkelig begrunnelse i hva man oppnår i økt rettssikkerhet. Det er i disse sakene kun tale om utmålingen av straffen, der forslag til straff med begrunnelse framgår av påtegningen fra politiet. Ut fra utvalgets øvrige forslag vil siktede normalt allerede ha hatt forsvarer i avhør, og han vil da ha hatt forsvarer til stede både i forbindelse med avgivelse av uforbeholden erkjennelse og når han blir spurt om han samtykker til forenklet pådømmelse av saken. En mellomløsning kan være rett til en times rettsråd etter at påtegningen med straffeforslag er mottatt. Forsvarer kan deretter begjære seg oppnevnt dersom det gjøres gjeldende at det foreligger særlige omstendigheter, jf. dagens § 100 annet ledd. Et annet alternativ er å senke terskelen noe, fra dagens terskel på fengsel i 6 måneder til f.eks. fengsel i 120 dager – uten at vi har gjort undersøkelser rundt dette, antas det at det store flertallet av disse sakene ligger i området fengsel i 15-90 dager.
Når det gjelder adgangen til å gjennomføre hovedforhandling uten forsvarer i saker med ikke vedtatt forelegg, foreslår utvalget å utvide retten til forsvarer dersom utfallet kan være en ubetinget straffereaksjon. Dette vil svært sjelden være situasjonen, og i tilfelle kan retten etter dagens ordning selv ta initiativ til oppnevnelse. Slik forslaget er formulert, jf. utkastet § 3-16 bokstav b, er det dessuten uklart om også andre reaksjoner enn straff, slik som tap av førerett og inndragning, innebærer rett til forsvarer. Det er vanskelig å se tilstrekkelige grunner til en så sterk utvidelse av retten til forsvarer.
Utvalget foreslår samme grense i adgangen til å pådømme promillesaker og saker med kjøring uten gyldig førerkort uten oppnevnelse av forsvarer. Særlig i promillesaker innebærer dette en vesentlig endring, uten at det er enkelt å se de store rettssikkerhetsmessige gevinster. Ut fra formuleringen i utkastet oppstår det også et særlig spørsmål ved om det skal oppnevnes forsvarer i høypromillesaker der det foreslås promilleprogram, jf. utkastet § 3-16 bokstav a.
Kristiansand tingrett ser ikke grunn til å endre ordningen med faste forsvarere. Dette sikrer at det er en viss kvalitet/kompetanse hos den som oppnevnes som forsvarer av retten der siktede ikke har valgt forsvarer selv.
Kap. 10.3.7 – Pålegg om felles bistandsadvokat
Kristiansand tingrett støtter forslaget om adgang til å oppnevne felles bistandsadvokat for flere fornærmede. Dette vil kunne ha en klar økonomisk og tidsmessig effekt. I stedet for at retten "kan" beslutte at det skal oppnevnes felles bistandsadvokat, jf. utkastet § 4-11 annet ledd, bør lovens utgangspunkt være at det "skal" oppnevnes felles bistandsadvokat dersom det ikke foreligger interessemotsetninger.
Kap. 11.4 – Rettens sammensetning
Utvalget foreslår en videreføring av adgangen til å sette rett uten meddommere i saker med ikke vedtatt forelegg, jf. utkastet § 5-5. Det foreslås en innsnevring sammenlignet med dagens vilkår, ved at det kun må være tale om å idømme en bot. Som nevnt ovenfor under retten til forsvarer, innebærer formuleringen at det oppstår uklarhet ved om andre reaksjoner enn straff, som tap av førerett og inndragning, vil gi plikt til å oppnevne meddommere. Formuleringen bør derfor endres slik at de straffereaksjoner som vil hindre adgang til å sette rett uten meddommere nevnes positivt. Vi vil også peke på at formuleringen ikke lenger fastsetter noen grense når det gjelder strafferamme, slik som i dagens straffeprosesslov § 276, der det er satt en grense på ett års strafferamme, uten at vi kan se at dette er omtalt i motivene. Dette vil være en endring av praktisk betydning, i motsetning til endringen utvalget omtaler. Slik vi ser det, er det positivt om begrensningen i strafferamme fjernes, da det avgjørende bør være alvorligheten av det konkrete tilfellet. Slik det er nå vil f.eks. mindre narkotikaovertredelser som behandles med forelegg måtte behandles med meddommere, da strafferammen er to år, jf. straffeloven § 231, mens forelegg for overtredelser av vegtrafikkloven som også omfatter inndragning av førerkort for lengre tid kan behandles av enedommer, jf. vegtrafikkloven § 31 første ledd.
Det pekes også på at innsnevring i adgangen til å sette rett uten meddommere vil medføre økt bruk av meddommere i saker av bagatellmessig karakter. Tingretten oppfatter at en rekke meddommerne allerede i dag synes at de i stor utstrekning involveres i saker av bagatellmessig karakter.
Utvalget foreslår å oppheve begrensningen i adgangen til å sette rett i hovedforhandling med dommerfullmektig. Det er i dag ikke adgang til dette i såkalte seksårssaker, jf. straffeprosessloven § 276 fjerde ledd. Kristiansand tingrett går imot dette forslaget. Det antas å være viktig for tilliten til domstolene og den allmenne rettsfølelse at den som er dommer i alvorlige straffesaker har en viss alder og erfaring. Det kan i denne sammenheng vises til den vekt som Innstillingsrådet for dommere legger på at man har nådd en viss alder og erfaring. Det antas at en lovbestemt grense kan være viktig også ut fra hensynet til å oppnå riktige materielle og prosessuelle avgjørelser, hensynet til autoriteten til rettens administrator, og også ut fra den personlige belastningen ved enkelte saker, f.eks. saker med stort medietrykk. Utvalget viser til domstollederens ansvar ved tildeling av saker. Ved mindre domstoler vil man imidlertid ikke nødvendigvis ha noe valg, og terskelen vil kunne være høy for å belaste nabodomstolen. Det kan også av effektivitetsgrunner bli et press for å bruke dommerfullmektigene i større utstrekning enn ideelt ønskelig, dersom det ikke er en klar grense i loven. Samtidig kan det spørres om dagens grense ligger noe lavt. F.eks. er det slik at denne også rammer grove narkotikaovertredelser, jf. straffeloven § 232 første ledd, som er en praktisk gruppe overtredelser, og der det faktiske straffenivået ofte vil ligge på samme nivå som mange andre saker som dommerfullmektigene kan dømme i. En mellomløsning kan derfor være å heve grensen til saker med strafferamme på mer enn 10 år. Etter vår oppfatning har dagens grense liten praktisk betydning, bortsett fra saker i dette mellomsjiktet.
Kristiansand tingrett støtter utvalget i at det ikke skal være lekdommere i tilståelsessaker. Det foreslås imidlertid at lekdommere skal delta i lagmannsretten også i rene straffutmålingsanker. Som begrunnelse vises det til juryutvalgets begrunnelse for lekdommerdeltakelse i straffutmålingsanker, jf. NOU 2011:13 s. 124 hvor det fremgår at:
Kort oppsummert er begrunnelsen at lekdommerinnslaget skal sikre at rettshåndhevelsen ikke fjerner seg for langt fra den alminnelige rettsbevissthet. Dette styrker tilliten til domstolenes behandling av straffesaker
På bakgrunn av at Høyesterett i praksis er den normgivende faktor for utmåling av straff, er Kristiansand tingrett av den oppfatning at det ikke er hensiktsmessig, nødvendig eller at det vil tilføre retten økt kompetanse ved at lekdommere skal delta i behandling av rene straffutmålingsanker i lagmannsretten. I domskonferanser i tingretten er det vanlig at lekdommerne gir klart uttrykk for at de har begrensede oppfatning om hva som er et korrekt straffenivå og riktig straff i den konkrete saken selv om advokatene umiddelbart forut for domskonferansen har drøftet dette inngående. Dersom lovgiver er av den oppfatning at demokratiske hensyn tilsier lekdommere skal delta i rene straffutmålingsanker, bør konsekvensen av dette være at lekdommere også skal delta i Høyesterett og være i flertall også der. Dette fremstår imidlertid som en fremmed tanke for Kristiansand tingrett.
Kap. 13.2.5 – Rettens ansvar for sakens opplysning
Kristiansand tingrett er ut fra sine erfaringer ikke enig i utvalgets forutsetninger om at domstolene er tilbakeholdne med å håndheve relevanskravet ved bevisføring, og at dette fører til at forhandlingene trekker ut og at vitner innkalles unødig og bruker mer tid enn nødvendig. Relevanskravet håndheves i liten grad i form av uttrykkelige avgjørelser om avskjæring, men i stor grad ut fra drøftelser med og henstillinger til aktørene underveis i hovedforhandlingen. Hovedforhandlingene gjennomføres derfor allerede på en i all hovedsak effektiv måte. Det kan spørres hvor mye det kan oppnås i effektiviserende retning ved å gjøre mer uttrykkelig bruk av relevanskravet, herunder ut fra de prosessuelle tvister som dette kan generere. Når det gjelder dette siste er det grunn til å peke på at tendensen i Høyesteretts avgjørelser i de senere år har gått i retning av å kreve større grundighet i saksbehandling og begrunnelse. Tvister om bevisavskjæring som oppstår fordi retten på en streng måte håndhever at heller ikke bevis som ligger i randsonen av hva som er relevant tillates ført, vil fort innebære at "vinningen går opp i spinningen". Det er etter Kristiansand tingretts oppfatning ikke slik at "det er et betydelig potensial for tidsbesparelser", eller at det "må et kulturskifte til", slik utvalget skriver på s. 259. Det kan naturlig nok fortsatt være tilfeller der forhandlingene kan strammes inn, men det er ikke erfaringen at dette er et gjennomgående problem.
Kap. 13.2.7 – Beviskrav
Utvalget foreslår å lovfeste beviskravet i straffesaker. En lovfesting kan ha gode grunner for seg. Utvalget er av den oppfatning at beviskravet bør være like strengt for alle straffbarhetsvilkår, herunder for spørsmålet om tilregnelighet, til forskjell fra hva som er lagt til grunn i rettspraksis. Det samme ble foreslått av tilregnelighetsutvalget, jf. NOU 2014: 10. Kristiansand tingrett viser i denne forbindelse til høringsuttalelsen som ble avgitt til tilregnelighetsutvalgets forslag på dette punktet:
Etter å ha gjennomgått ulike momenter, konkluderer utvalget med at ingen argumenter med tyngde taler for at beviskravet bør være annerledes ved spørsmålet om tilregnelighet enn ved de øvrige straffbarhetsvilkår. Etter Kristiansand tingretts oppfatning innebærer dette en mindre vektlegging av de momenter som taler for et lavere beviskrav enn det disse momentene fortjener. Etter Kristiansand tingretts oppfatning er det flere momenter som med tyngde taler for et noe lavere beviskrav. Det er disse momentene som er bakgrunnen for at det gjennom rettspraksis har utviklet seg et noe lavere beviskrav, og som det i dag er dekning for å hevde at er gjeldende rett. Det er i denne forbindelse tilstrekkelig å vise til Oslo tingretts grundige drøftelse av beviskravet i 22. juli-saken. De momenter som med tyngde taler for et noe lavere beviskrav, illustreres i særlig grad i saker der tiltalte selv ønsker å bli behandlet som tilregnelig og alternativet er dom på overføring til tvungent psykisk helsevern.
Utvalget foretar en omfattende drøftelse av hvilket prinsipp som skal legges til grunn for straffrihet. Valg av prinsipp – fullt ut medisinsk prinsipp, moderat medisinsk prinsipp eller et blandet prinsipp, vil åpenbart ha betydning for hvem som blir funnet skyldig der man befinner seg i grenseområdet for hvem som bør rammes av straff eller ikke. Utvalgets omfattende drøftelse viser at det ikke er naturgitt hvor man velger å trekke den nærmere grensen for straffrihet. Dette vises også av den store variasjonen mellom ulike land som ellers kan sammenlignes når det gjelder grad av rettssikkerhet. Et noe lavere beviskrav må antas å først og fremst få betydning for tilfeller som befinner seg i dette grenselandet, og ikke for de klare tilfellene av utilregnelighet. Selv om det, som utvalget understreker, er et viktig prinsipielt skille mellom faktisk tvil og juridisk tvil, vil dette i grensetilfellene kunne være et utfordrende skille rent praktisk, særlig ved et skjønnsbasert modifisert medisinsk prinsipp slik utvalget foreslår. Det vil ved et strengt beviskrav kunne bli en problemstilling om den juridiske grensen skal strekkes i saker der man mener at det riktige vil være å domfelle. Det er en forholdsvis ofte forekommende problemstilling at tiltalte, særlig dersom tiltalte har rusproblemer, sliter med psykiske problemer, har vært innlagt på psykiatrisk avdeling, og har ulike symptomer som kan forstås som symptomer på psykose. Det kan også ha vært psykoseutbrudd, men som etter stor grad av sannsynlighet har vært rusutløst. Det vil også være forholdsvis enkelt å skape en viss tvil om tilregnelighet ved å påstå psykotiske symptomer som ikke er observerbare for andre. Spørsmålet om beviskravets styrke er derfor et ytterst praktisk spørsmål, der man bør være åpen om at det også foreligger praktiske hensyn knyttet til bevisvurderingen i disse sakene, og som bør tas med i den totale vurderingen. En rent prinsipiell tilnærming til spørsmålet om beviskravets styrke ut fra begrepet "skyld", er egnet til å tilsløre at det ved spørsmål om tilregnelighet er en glidende overgang mellom de ulike medisinske diagnoser, mellom hva som utgjør symptomer på psykose, mellom hva som rettslig og medisinsk benevnes psykose, og hvilke tilfeller som bør underlegges straff og ikke. Ulike land har da også løst spørsmålet om beviskrav ulikt – i angloamerikansk rett er spørsmålet om tilregnelighet i stor grad overlatt til hva forsvarer anfører. Sverige er i en særstilling, da tilregnelighet ikke utgjør en del av skyldspørsmålet men kun straffespørsmålet. Selv om svensk rettstilstand ikke er ønskelig, er det egnet til å vise at spørsmålet om "skyld" befinner seg på et noe annet plan når det gjelder spørsmålet om tilregnelighet, sammenlignet med om en straffbar handling er begått eller ikke.
Kap. 13.4.2 – Barns forklaringsplikt
Fritaket for vitneplikt i dagens straffeprosesslov § 122 – fritaket for å vitne mot nærstående, har en aldersgrense på 12 år. Utvalget foreslår i stedet i praksis å innføre en relativ grense, ved at det ikke skal være krav om å informere om fritaket fra vitneplikten overfor vitner "som på grunn av alder eller psykisk avvikstilstand ikke har forutsetninger for å ta stilling til om vedkommende bør forklare seg", jf. utkastet § 10-4 annet ledd. Kristiansand tingrett vil i denne forbindelse peke på fordelen med en klar grense for vitnefritak og plikten til å informere om dette, framfor en skjønnsmessig regel. Spørsmålet har først og fremst betydning i forbindelse med tilrettelagte avhør. Disse foretas forut for hovedforhandling, og i dag uten domstolens medvirkning. Det nye forslaget vil åpne opp for en diskusjon under hovedforhandlingen knyttet til om avspilling av avhøret kan skje, ut fra om den skjønnsmessige regelen er oppfylt eller ikke. Man risikerer at avhør må tas på nytt, eller at hovedforhandlingen blir opphevet. Dette er svært lite hensiktsmessig, i saker som ofte er av alvorlig karakter, og har stor betydning både for barnet og for tiltalte. Grensen på 12 år kan sikkert diskuteres, ikke minst med grunnlag i barnets rettigheter, men det bør da i tilfelle vurderes en ny klar grense. Det er også grunn til å peke på at utvalgets drøftelse på s. 278 i liten grad er gjenspeilet i forslaget til lovtekst, da lovteksten ikke inneholder noe unntak knyttet til om barnet har begynt å forklare seg eller ikke. Det er også slik at det materielle forklaringsfritaket bør tilsvare informasjonsplikten om forklaringsfritaket. Videre er det slik at forklaringsplikten fra barn som er under 15 år uansett kommer i en annen stilling grunnet manglende straffansvar. Det bør derfor vurderes om forklaringer fra barn under 15 år bør reguleres helt for seg selv, i stedet for ved presiseringer av den generelle forklaringsplikten.
Kap. 13.5 – Opplesning av politiforklaringer
Etter en inngående drøftelse foreslår utvalget å utvide begrensningene knyttet til opplesning av politiforklaringer, ut fra hensynet til kontradiksjon, jf. s. 288 og s. 569. En kan imidlertid ikke se at den nærmere grensen for opplesning som utvalget foreslår – "viktig bevis", framgår av utkastet til lovtekst, jf. utkastet § 7-1 og § 10-9. Kristiansand tingrett er av den oppfatning at det er grunn til å være tilbakeholdende med å innføre strengere grenser enn hva som følger av EMDs praksis etter EMK art. 6, på områder der EMDs praksis er viktig for rettsutviklingen. Det er ikke slik at en utvidelse av begrensningene skjer i et "tomt rom", uten at dette får følger for muligheten til å straffeforfølge saker man i utgangspunktet kan ha plikt etter EMK til å straffeforfølge. En avvikende grense vil også gjøre det vanskelig å ha dialog og gjensidig påvirkning mellom Høyesterett og EMD slik senere Høyesterettspraksis bygger på. En avvikende grense vil videre inneholde risiko for å virke begrensende dersom det skulle skje en rettsutvikling i EMD i tiltaltes favør som ikke kan fanges opp av den internrettslige grensen.
Kap. 14.4.5 – Varetektsfengsling
Kristiansand tingrett ser positivt på at det foreslås endringer i vilkårene for varetektsfengsling. Flere av de presiseringer av lovens vilkår som er innarbeidet i rettspraksis går ikke fram av loven. Vilkårene kan med fordel omstruktureres av pedagogiske grunner, herunder med hensyn til generelle vilkår for tvangstiltak og spesielle fengslingsvilkår. Det kan også være behov for en viss innstramming av vilkårene for å justere antall varetektsfengslinger. Ved enkelte av de innstrammingene som foreslås kunne imidlertid drøftelsen med fordel vært bredere, med tanke på hvilke praktiske konsekvenser innstrammingene vil få.
Når det gjelder fengsling begrunnet i unndragelsesfare foreslår utvalget å heve innslagspunktet til overtredelser med strafferamme på minst to år. Dette vil hindre varetektsfengsling på enkelte praktiske områder, slik som fengsling etter vegtrafikkloven. Det benyttes i dag iblant fengsling i saker med utenlandske sjåfører, kombinert med rask pådømmelse. Ved en økning i strafferammen vil denne typen overtredelser i praksis kunne bli straffrie. Virkningen som en innstramming av vilkårene vil kunne få for den allmenne rettsfølelsen på slike områder bør tas med i vurderingen av hvor terskelen bør ligge.
Når det derimot gjelder fengsling begrunnet i bevisforspillelsesfare, vil det kunne være hensiktsmessig å øke innslagspunktet til overtredelser med strafferamme på minst to år slik utvalget foreslår. Det er imidlertid grunn til å vurdere nøye om utvalgets forslag om å innføre en maksimal grense på fengsling i tre måneder på dette grunnlaget, bør tas til følge. Dersom faren for bevisforspillelse knytter seg til den innledende etterforskningen – sikring av avhør og tekniske spor, vil tre måneder ofte være tilstrekkelig, og en tidsgrense vil kunne gi et press på at etterforskningen skjer med tilstrekkelig hurtighet. Dersom bevisforspillelsesfaren knytter seg til andre forhold, slik som påvirkning av vitner, herunder fornærmede, som allerede har avgitt forklaring, vil imidlertid tre måneder ikke nødvendigvis være tilstrekkelig, f.eks. i saker om familievold eller seksuelle overgrep.
Når det gjelder fengsling begrunnet i gjentakelsesfare foreslås også enkelte innstramminger, knyttet til hvilke typer lovbrudd gjentakelsesfaren knytter seg til. Også dette forslaget kan ha gode grunner for seg. Kristiansand tingrett vil i denne forbindelse peke på en problemstilling som ikke er tatt opp av utvalget. Det er slik at det i rettspraksis er stilt like strenge krav til gjentakelsesfaren – "sterk grad av sannsynlighetsovervekt", uavhengig av alvorligheten av lovbruddet som gjentakelsesfaren knytter seg til, jf. Bjerke m.fl., Straffeprosessloven, s. 627. Gode grunner taler imidlertid for at kravet til gjentakelsesfare i en viss utstrekning graderes etter hvor alvorlige handlinger det er fare for, slik det gjøres ved kravet til gjentakelsesfare når det gjelder spørsmålet om forvaring, jf. Matningsdal, Straffeloven Alminnelige bestemmelser, s. 365. Varetekt begrunnet med gjentakelsesfare er som forvaring begrunnet i samfunnsvernet, og det bør da være relevant hvor alvorlige handlinger det er tale om å beskytte samfunnet mot.
Kristiansand tingrett støtter videre forslaget om strengere vilkår for å ilegge isolasjon.
Når det gjelder fremstillingsfrist, foreslår utvalget "senest den andre dagen etter pågripelsen", jf. utkastet § 15-15, blant annet ut fra General Comment fra FNs menneskerettighetskomité (GC-2014-35-CCPR). Utvalget har imidlertid ikke kommentert betydningen av unntaksmuligheten som der nevnes, og da særlig for fremstilling der pågripelse skjer fredag og fremstilling praktisk sett ikke kan finne sted før utløpet av kontortid fredag. Slik utvalgets forslag er formulert vil dette innebære at domstolene må ha fengslingsvakt i alle helger, men uten at de åpenbare økonomiske/administrative følgene av dette er kommentert. Det synes som at uttalelsen i nevnte General Comment er avgjørende for utvalgets forslag til ny fremstillingsfrist, men formuleringen i lovutkastet går dels lenger ved at unntaket ikke er tatt inn i formuleringen, og dels kortere ved at det ordinært kan gå mer enn 48 timer, der pågripelsen skjer på et tidligere tidspunkt på døgnet enn tidspunktet for fremstillingen dag to etter pågripelsen.
Kap. 14.7 – Ransaking
Det bør vurderes om det bør tas inn et krav i loven om at en beslutning om ransaking også skal inneholde en nærmere beskrivelse av hva som tillates ransaket og at tillatelsen ikke skal rekke videre enn det er grunn til ut fra grunnlaget for begjæringen. Det synes å ha utviklet seg en praksis der det gis generell tillatelse til ransaking av rom mv, og også datautstyr, mens det kan spørres om det etter EMK art. 8 kreves at tillatelsen er konkret begrenset i omfang, knyttet til grunnlaget for ransakingen.
Kap. 16.2 – Frist for påtalevedtak
Kristiansand tingrett støtter forslaget om at det innføres en frist for påtalevedtak, der domstolen gis en rolle knyttet til muligheten for fristforlengelse. En kan ikke se at domstolens rolle kommer i strid med anklageprinsippet på en slik måte at dette er til hinder for å innføre en slik ordning. Erfaringen tilsier at det kan være gode grunner til å ha en slik ordning, som særlig vil ha en funksjon som "ris bak speilet", og da særlig i økonomiske straffesaker.
Kap. 16.8 – Straffetilsagn
Utvalget foreslår at det skal kunne gis bindende forhåndstilsagn om straffepåstand, som domstolene bare kan fravike dersom det er klart at reaksjonsfastsettelsen ellers blir feil. Forslaget innebærer et visst inngrep i rollefordelingen mellom påtalemyndigheten og domstolene, der det er domstolene som fastsetter straffen. Anklageprinsippet har etter norsk tradisjon ikke gått lenger enn at domstolene har stått fritt også til å gi strengere straff enn hva påtalemyndigheten har påstått. Denne adgangen utgjør en viktig del av grunnlaget for å foreta løpende tilpasninger av straffenivået, både nivået i enkeltsaker i de lavere domstolene, og muligheten for å følge opp generelle føringer for straffenivået fra Høyesterett. Høyesteretts rolle har vært særlig viktig de senere årene, ved utvikling av normalstraffenivå for ulike kategorier lovbrudd. Domstolenes frihet ved fastsettelsen av straff er også viktig av likebehandlingshensyn. Det er grunn til å frykte for at forslaget om bindende straffetilsagn vil gi mindre frihet for domstolene i deres konkrete og generelle fastsettelse av straffenivå. Dette gjelder særlig dersom instituttet blir brukt i stor utstrekning. Dersom instituttet benyttes i samme grad som det i dag gis strafferabatt for ulike grader av erkjennelse, vil instituttet bli brukt i stor utstrekning.
Samtidig er det grunn til skepsis til hvor stor betydning et slikt institutt vil få. Det er allerede i dag mulig med strafferabatt på opp til ca. 30 %, unntaksvis også mer enn dette, for bidrag til oppklaring av saken. Utvalget skriver selv at et straffetilsagn "i liten grad vil medføre fare for ytterligere press", jf. s. 380. Påtalemyndigheten vil også i dag kunne gi uttrykk for hvilken påstand som vil bli nedlagt. Dersom det gis forhåndstilsagn vil dette ikke være fullt ut bindende for domstolene, og mistenkte kan derfor uansett ikke legge til grunn at straffen vil bli slik som forespeilet. Det er også ønskelig å unngå nye problemstillinger som grunnlag for anke, i dette tilfellet om tingretten har gått utenfor sine rammer, dvs. om det er "klart" at straffen ellers blir "feil".
Kap. 17.4 – Rettens tilgang til og bruk av sakens dokumenter
Det er også i dag adgang for retten til å be om sakens dokumenter i forbindelse med forberedelsen av og gjennomføringen av hovedforhandlingen, jf. straffeprosessloven § 262. Selv om utvalget ikke foreslår en helt annen rettslig regulering, må utvalgets flertall forstås slik at det er meningen at adgangen til å få dokumentene utlevert skal benyttes i en helt annen utstrekning enn i dag. Kristiansand tingrett støtter på dette punktet mindretallets syn, som går inn for å videreføre dagens ordning. Det er flere vektige argumenter som taler for dette. Det viktigste er at dagens ordning sikrer at rettens medlemmer møter saken med et åpent sinn, og også gir grunn til tillit til at dette faktisk skjer. Dommerrollen innebærer ofte gjennomgang av saksdokumenter, der gjennomgangen ofte skjer med det for øye at man skal ta en avgjørelse i saken, og det vil derfor kunne være krevende å lese dokumenter uten at man i det minste ubevisst danner seg oppfatninger, eller mistenkes for dette. Dette knytter seg ikke bare til å ha et åpent sinn om skyldspørsmålet – tiltaltes og vitners troverdighet mv., men også om hva som er relevant i saken. Etterforskningen vil kunne ha skjedd i en bestemt retning, og aktor vil under utspørring av tiltalte og vitner normalt forholde seg til avhørene og stille spørsmål ut fra disse. Det er ikke sjelden at spørsmål fra dommerbordet åpner opp en sak, sammenlignet med hva som har vært tema under etterforskningen. Straffesaker kan ikke sammenlignes med sivile saker, da straffesaksdokumentene er et produkt av den ene parts undersøkelser i saken, og tilsvarer derfor ikke stevning og tilsvar i en sivil sak. Det foreligger videre ikke utskrift av parts- og vitneforklaringer i sivile saker. De rettssikkerhetsmessige hensynene kommer også i en annen stilling. Dagens ordning innebærer videre at rettens leder ikke sitter med andre opplysninger enn meddommerne. Det vil kunne virke reduserende på meddommernes rolle om fagdommeren sitter med fulle opplysninger om vitneforklaringer mv., uten at meddommerne har tilsvarende opplysninger.
Det vil også medføre ekstra arbeid for domstolene og kreve ekstra ressurser dersom dommeren i utgangspunktet skal gå gjennom sakens dokumenter på forhånd. En slik gjennomgang vil både gi adgang og plikt å handle. Ut fra rettens ansvar for å sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst, og hensynet til å unngå anke, vil en slik gjennomgang like lett kunne lede til at det innkalles unødvendig mange vitner, som at sakene tilskjæres.
Kap. 17.6 – Anklageprinsippet
Kristiansand tingrett er ikke enig i at rettens adgang til å foreta omsubsumering av det straffbare forholdet i tiltalen bør innskrenkes, på den måten at dette er avhengig av samtykke fra påtalemyndigheten. Retten har et ansvar for rettsanvendelsen, og det kan ikke ses som noe vesentlig inngrep i anklageprinsippet om domstolene har adgang til omsubsumering. Kristiansand tingrett støtter derfor på dette punktet mindretallet i utvalget, og viser til mindretallets begrunnelse. I denne forbindelse er det grunn til å framheve mindretallets påpekning av at en innskrenkning i hva som kan anses for å utgjøre samme forhold, vil kunne hindre urimelige utslag av prinsippet om rettens adgang til omsubsumering.
I kap. 17.6.6.2 uttaler utvalget at retten "bør utvise tilbakeholdenhet med å idømme strengere straffer enn påtalemyndigheten ber om", uten at dette framgår av forslaget til lovtekst. Det kan diskuteres om dette er en gjeldende retningslinje, selv om det i praksis skal noe til før man går over påstanden. Forarbeidene til ny straffeprosesslov bør ikke skape tvil ved prinsippet om at dersom retten mener at påtalemyndighetens påstand ikke vil gi en passende straff, står retten fritt til å ilegge den straff man finner passende.
Kap. 17.7 – Rettens begrunnelser
Utvalget har enkelte kommentarer om domspremisser fra tingrettene i kap. 17.7.3. Det er riktig at referater av forklaringer fra tiltalte og vitner med fordel i stor grad kan unnlates. Når det gjelder begrunnelse for lovtolkning, ved henvisning til rettskilder, kan det imidlertid være nyttig både for partene og lagmannsretten at resultatet av lovtolkningen er begrunnet, men selvfølgelig innenfor rammer som gjør at det ikke får preg av en rettslig utredning. Dette gjelder ikke minst i saker der lagmannsretten har en silingsadgang. Som et nylig eksempel på at tingrettens nærmere begrunnelse for lovforståelsen sto sentralt ved den videre prøvingen, kan det vises til HR-2017-894. Saken er ikke fra straffeprosessens område, men er sammenlignbar da den gjaldt spørsmål om inngrepshjemmel for tvangstiltak.
Kap. 18.1 – Forberedelse til hovedforhandling
Utvalget foreslår å lovfeste en rekke ulike tiltak fra domstolens side under saksforberedelsen – pålegg om tilsvar, plan for behandlingen, saksforberedende rettsmøte, skriftlig redegjørelse, felles saksframstilling og sluttinnlegg. Slik Kristiansand tingrett ser det, har utvalget her foreslått en rekke tiltak som er egnet for store kompliserte straffesaker, men som kun er egnet til å gi større ressursbruk i mindre saker. Det store flertallet av straffesaker er mindre saker som lar seg avvikle i løpet av en, evt. to, dager. Det er vanskelig å se at disse sakene kan avvikles på en vesentlig mer effektiv måte, slik disse behandles ved Kristiansand tingrett i dag, uten at dette vil gå ut over rettssikkerheten. Det er ikke noe gjennomgående inntrykk at disse sakene kan tilskjæres mer enn hva som allerede er tilfelle. Forsvarer vil sjelden kunne bidra konstruktivt under forberedelsen, da forsvarer ofte vil ha hatt liten eller ingen kontakt med tiltalte på dette stadiet, og ofte vil ønske å ikke binde seg opp til hva som vil utgjøre sakens springende punkt. Dersom det i dag oppstår spørsmål om saksbehandlingen, f.eks. knyttet til fjernavhør av et vitne, lar dette seg raskt løse gjennom mail eller telefon, og det er vanskelig å se et behov for å formalisere dette inn i tilsvar og planmøte mv. De tiltak som foreslås på forberedelsesstadiet vil derfor som den store hovedregel føre til mer og ikke mindre ressursbruk, og forsinkelse av saksbehandlingen i stedet for effektivisering.
Forslagene er inspirert av tvisteloven, men tar ikke høyde for at de aller fleste straffesakene er av mindre karakter, og at de fleste straffesakene åpner for problemstillinger som er velkjente for aktørene og som ikke trenger forberedelse på samme måte som en sivil sak. Sagt på en annen måte er de fleste straffesaker "småkravssaker", sett ut fra behovet for forberedelse fra domstolens side. I større saker, og da særlig større saker knyttet til økonomisk kriminalitet, kan det være hensiktsmessig å ha en "verktøykasse" i loven knyttet til forberedelse av saken, gjerne inspirert av tvisteloven, men dette utgjør et lite mindretall.
Kristiansand tingrett ser det derfor slik at ingen av de foreslåtte verktøyene for saksforberedelse bør ha et utgangspunkt om at de skal benyttes, slik at det i praksis må gjøres unntak i det store flertallet av saker, noe som i seg selv vil kreve ressurser. Dette gjelder også for tilsvar fra forsvarer, som utvalget foreslår i utgangspunktet skal være obligatorisk, jf. utkastet § 34-4. Det bør også vurderes om utkastet § 34-7 om plan for behandlingen av saken bør omformuleres slik at denne i større grad gir uttrykk for de praktiske realiteter.
Når det gjelder påtalemyndighetens oversendelsesbrev til retten, er det et stadig tilbakevendende problem at påtalemyndigheten ikke gir opplysning om behovet for tolk. Når det først foreslås en forholdsvis detaljert lovregulering av oversendelsen av saken, jf. utkastet § 34-1 første ledd, bør det framgå uttrykkelig av bestemmelsen at oversendelsen også skal inneholde påtalemyndighetens vurdering av behovet for tolk.
Når det gjelder forslaget i samme bestemmelse om å legge ved utdrag av sakens opplysninger, jf. utkastet § 34-1 c), vises til omtalen ovenfor av forslaget om å gi tilgang til sakens dokumenter.
Kap. 18.2.3 – Skriftlig bevisføring
Forslaget til formulering av utkastet § 35-2 gir et utgangspunkt om at skriftlige bevis skal leses opp, med regulering av adgangen til unntak. Mange skriftlige bevis leses i dag ikke opp, men det påpekes i stedet på en enkel måte hva disse skal bevise, slik som utskrift av straffe- og bøteregisteret, beslagsrapporter mv. Det vil derfor gi en bedre regulering av føringen av skriftlige bevis å benytte tvistelovens formulering, jf. tvisteloven § 26-2, om at skriftlige bevis føres ved at beviset gjennomgås, og at det som er viktig påpekes. Det er vanskelig å se noen grunn til å ha en hovedregel om opplesning framfor påpekning av hva som er viktig.
Kap. 20.4.4 – Ankesiling
Kristiansand tingrett støtter forslaget om at også anker i såkalte 6-årssaker skal kunne siles og støtter den begrunnelse som flertallet har gitt. Mange av disse sakene vil ha et bevisbilde som ikke er spesielt komplisert, og straffen som er utmålt vil ofte ligge på nivå med saker som i dag er undergitt siling. Kristiansand tingrett ønsker at de "riktige" sakene skal overprøves av lagmannsretten i sin fulle bredde. Samlet sett antas det at man da vil få en strafferettspleie med best kvalitet og rettsikkerhet. Ressursene i lagmannsretten er begrenset, og en ordning hvor "seksårssaker" gis automatisk adgang til å få saken prøvd i sin fulle bredde, medfører sannsynligvis i praksis at terskelen for å prøve de andre saker fra tingrettene da vil bli høyere.
Subsidiært bør det eventuelt vurderes om silingskriteriene i 6-årssaker bør være strengere enn ellers. Et alternativ er den løsning som utvalgets mindretall omtaler, at også straffepåstand/idømt straff tas i betraktning. Dette kan da utformes slik at den automatiske ankeadgangen i 6-årssaker videreføres, men med unntak for de sakene der både påtalemyndighetens påstand og rettens utmåling av straff ligger under f.eks. tre års fengsel. Det er særlig i 6-årssaker med straffutmåling i nedre sjikt av strafferammen, der sakens alvor kan sammenlignes med saker der det skjer en ankesiling, at det i dag framstår som en unødvendig ressursbruk med automatisk ankeadgang – praktiske eksempler er det store flertall av grove narkotikaforbrytelser samt sedelighetsforbrytelser med særlig formildende omstendigheter. Innvendingen mot dette vil være dersom slike kriterier påvirker, eller mistenkes å påvirke, aktor/retten i forbindelse med vurderingen av påstand/straff. Et annet og bedre alternativ er å heve grensen for automatisk ankeadgang til forhold med strafferamme på mer enn fengsel i 10 år. Også i de alvorligste straffesakene vil skyldspørsmålet kunne være enkelt, men det er her lettere å se argumenter for en automatisk ankeadgang, og en grense basert på strafferamme vil gi en enkel og innarbeidet grense.
Kap. 24 – Private straffesaker
Kristiansand tingrett er enig i at adgangen til å anlegge privat straffesak bør utgå. Straffeforfølgning bør være en ren offentlig oppgave. Det faktiske antallet private straffesaker har vært svært lite, hvilket viser at behovet har vært forsvinnende lite. De få sakene som har vært har i det vesentlige knyttet seg til ærekrenkelser, der straffansvaret nå er bortfalt.
Kap. 25.2 – Ensrettingsprinsippet
Kristiansand tingrett støtter i utgangspunktet forslaget om å følge ensrettingsprinsippet for straff og erstatning, på den måten at det ved frifinnende straffedom ikke kan avsies dom på erstatning. Forslaget bør ses i sammenheng med utvalgets forslag om en statlig erstatningsordning i slike tilfeller. Det må antas at ensrettingsprinsippet i større grad samsvarer med den allmenne rettsfølelse, og at det i praksis er vanskelig å formidle forskjellen i beviskrav. Det kan heller ikke ses bort i fra at dagens ordning kan føre til at det iblant ikke tilkjennes erstatning selv om vilkårene er til stede, for å unngå utfordringen ved å formulere en legitim begrunnelse for de to ulike resultatene, eller motsatt veg, at erstatning gis med et svakt grunnlag, ut fra et ønske om støtte til fornærmedes situasjon – og i det minste at dagens system kan gi grobunn for mistanke om slike utslag. Samtidig er det av stor betydning at dagens ordning ivaretar hensynet til fornærmede, og da særlig ved at et utfall der det tilkjennes erstatning selv om tiltalte frifinnes gir fornærmede en opplevelse av å bli trodd. Betydningen på denne måten kan neppe overdrives. Vi vil derfor understreke at spørsmålet ikke er enkelt. Det kan spørres om spørsmålet er av en slik karakter at det fortjener en egen utredning, sammenlignet med de mange spørsmål av mer teknisk karakter som står sentralt ved ny straffeprosesslov.
Kap. 26 – Sakskostnader
Kristiansand tingrett støtter forslaget om at domfelte som hovedregel ikke skal idømmes sakskostnader. Dette har en prinsipiell side, knyttet til at det er det offentlige som bør bære kostnadene ved straffeforfølgning. Dagens ordning er dessuten lite prinsippfast, siden to vesentlige kostnader – domstolens kostnader og kostnadene ved selve straffegjennomføringen, er unntatt. Videre er de domfelte gjennomgående i en så svak økonomisk situasjon at saksomkostningene normalt settes så lavt at de i liten grad tilsvarer de faktiske kostnader – beløpet blir av mer symbolsk karakter, eller retten lar være å idømme kostnadsansvar. I denne sammenheng savnes opplysninger i utredningen om hvilke beløp som samlet kreves inn gjennom dagens ordning, hvilket naturlig ville hørt hjemme i kap. 28 om økonomiske og administrative konsekvenser. Det er videre slik at dagens skjønnsmessige regler gir utfordringer knyttet til likebehandling. Dersom man velger å beholde et system med saksomkostninger, bør det derfor vurderes et stykkprissystem knyttet til grove kategorier for lengden på sakene, der beregningen automatiseres i etterkant av dommen og uten rettens medvirkning. Dersom man velger å fjerne utgangspunktet om at domfelte skal ilegges ansvar for sakens kostnader, er det viktig å beholde en hjemmel for at dette unntaksvis kan ilegges dersom domfelte ved sin opptreden har påført saken ekstra omkostninger, f.eks. ved å ikke vedta forelegg eller møte i tilståelsessak, slik utvalget foreslår.