Innspil til ny Straffeprosesslov fra Statens Barnehus i Norge Dato: 31.05.2017 Svartype: Med merknad Innspill til ny straffeprosesslov fra Statens Barnehus i Norge Barnehusenes oppgave er spesielt å ivareta barn og særlige sårbare voksnes rettsikkerhet i forbindelse med gjennomføring av tilrettelagte avhør, og å bidra til kartlegging og oppfølging av hjelpebehov etter avhør. Våre innspill er derfor i forhold til de foreslåtte endringene som direkte berører barn og særlige sårbare voksne. 1. Vitneplikt og forklaringsplikt når mistenkte er nærstående Mulighet for fritak fra forklaringsplikt kan sette barnet/den særlig sårbare i en svært vanskelig situasjon hvor det står mellom valget å beskytte seg selv eller muligheten for å påføre nærstående belastningene ved en straffeforfølgning. Dette fritaket kan i realiteten bli en stor ekstra belastning på barn i en allerede krevende situasjon. Barn/særlig sårbare voksne har dessuten ofte ikke modenhet eller livserfaring som kreves for å kunne overveie konsekvensene for dem selv ved ikke å fortelle om vold og overgrep. Barn er som oftest i et avhengighetsforhold/lojalitetsforhold til antatt gjerningsperson, noe som gjør det særlig vanskelig å fortelle om alvorlige krenkelser fra nærstående. Barnet/særlige sårbare voksne bør være fritatt fra selv å måtte ta ansvar for valget mellom å beskytte seg selv eller den nærstående som er mistenkt for vold eller overgrep. Barnehusene har over tid høstet mange erfaringer med barn som har trukket tilbake tidligere uttalelser, eller latt være å forklare seg for politiet, etter at de ble gjort kjent med sin rett etter Strpl. §122. Dersom en skal foreta en avveining mellom hensynet bak fritaket fra forklaringsplikten for nærstående og barn/særlige sårbare voksnes krav på beskyttelse fra vold og overgrep, bør retten til frihet fra vold og overgrep, og samfunnets behov for å avdekke slike forhold, veie tyngst. Barn/særlige sårbare må derfor ikke settes i den situasjon at de må ta stilling til om de skal vitne eller ikke. Oppsummert mener barnehusene at barns rettsikkerhet står i fare for å svekkes som følge av de foreslåtte endringer. Barnehusene vurderer ikke forslaget til å være til barnets beste. Forslaget, slik det nå foreligger, legger til rette for et skjønnsbasert system som barnehusene frykter vil føre til ulik rettsikkerhet for barn og sårbare voksne. Det må herunder anføres at det fra forskningshold ved Politihøgskolen er pekt på store mangler knyttet til fenomenforståelse om vold i nære relasjoner i politi og påtalemyndigheten. Det er derfor betimelig å stille spørsmål ved hvem det er som skal eventuelt skal gjøre denne meget viktige skjønnsmessige vurderingen. Avslutningsvis mener barnehusene at det har gått for kort tid fra innføringen av forskriften om tilrettelagte avhør til at det er riktig å endre på denne sentrale bestemmelsen nå. 2. Evaluering av frister Begrunnelsen for dagens frister er satt av hensyn til sikring av barn og særlige sårbare voksnes forklaring som bevis i straffesaken. Bevisverdien av forklaringer svekkes jo lengre tid som går før avhør blir gjennomført. Dessuten kan utsatte eksponeres for unødvendig risiko for mulige nye straffbare forhold. I tillegg er formålet med dagens frister å sørge for nødvendig kartlegging av hjelpebehov og oppfølgning av disse snarest mulig, samt bidra til at barneverntjenesten kan følge opp saken godt i samarbeid med politiet. Dette gjelder spesielt i saker med vold og overgrep i nære relasjoner, der barn og særlig sårbare kan ha stort behov for hjelp for å forebygge langsiktige og alvorlige konsekvenser. Det vises også til barnevernets korte frister i forhold til undersøkelsesfasen. Det må dessuten forventes at en forlengelse av dagens frister høyst trolig vil innebære en svekkelse av mulighetene til å kunne sikre medisinske spor som følge av vold eller seksuelle overgrep. Det vises herunder til at det fremdeles er slik at politiet ikke klarer å overholde dagens frister. Fra rettsmedisinsk hold blir det ofte fremhevet at politiet i praksis er en uke for sent ute til å finne blåmerker etc. Barnehusene har merket seg at det fra politifaglig hold tas til orde for å utvide dagens frister. Slik barnehusene ser det, har dette spørsmålet oppstått som følge av at politi og barnehus ikke er tilført nok ressurser til å kunne håndtere dagens antall saker innenfor frist. På den annen siden kan de korte fristene ha betydning for den etterforskningsmessige kvaliteten. Styrkning av politiets ressurser for håndtering av etterforskning av seksuelle overgrep og vold mot barn og særlig sårbare voksne må dimensjoneres slik at den korte tidsfristen ikke senker kvaliteten på etterforskningen. Forlengelse av frister med begrunnelse i politiets ressursmangler i forhold til etterforskning, kan være et feil utgangspunkt for en evaluering. Det må også bemerkes at det i noen alvorlige familievoldssaker kan være grunner til å utvide dagens frist med inntil en uke. Dette kan dreie seg om kompliserte og omfattende saker som krever grundig etterforskning og forberedelser og koordinering med barneverntjeneste i forkant av de tilrettelagte avhør. Det bør etter barnehusenes oppfatning derfor gjøres rom for unntak for disse sakene. Disse unntakene må kunne særskilt begrunnes i det enkelte tilfelle. 3.Mistenktes rett til forsvarer Kontradiksjonen ivaretas gjennom supplerende avhør. I dagens situasjon gjennomføres det et svært lavt antall supplerende avhør som initieres fra forsvarerhold. Dette peker ikke i retning av et behov for å gjøre endringer nå, og bør på et senere tidspunkt evalueres for se på om det er et reelt behov for lovendring. For barnehusene var de mange erfaringer med barn som var manipulert og truet i forkant av dommeravhør av mistenkte foreldre, sentrale i ønske om lovendring på dette punkt. Manipuleringen skjedde erfaringsvis i etterkant av at foreldrene hadde fått informasjon om det forestående avhøret gjennom den oppnevnte forsvareren. Når spørsmålet først tas opp mener barnehusene at påtalemyndighetenes praksis med selv å begjære supplerende avhør bør skjerpes. Det er påfallende i hvor liten grad denne muligheten benyttes for å få oppklart saken ytterligere og vi vurderer at dette kan være problematisk med hensyn til målgruppens rettsikkerhet. Oslo 31.05. 2017 For Statens Barnehus i Norge Anne Lise Farstad Statens Barnehus Kristiansand Ståle Luther Statens Barnehus Tromsø Astrid Johanne Pettersen Statens Barnehus Oslo Justis- og beredskapsdepartementet Til høringen Til toppen
