Høring - endring i abortforskriften mv.
Abortnemnda ved KK NLSH Bodø ønsker å komme med følgende innspill på ovennevnte høring.
Ut fra forslag til høring, og ikke minst rapporten fra ekspertgruppen, synes hovedutgangspunktet for denne prosessen problematiske, svært seine svangerskapavbrudd ved OUS rundt 2011. Mandatet til ekspertgruppen var hovedsakelig aborter etter 18.sv.skapsuke. Det ble vektlagt representasjon fra helsetjenesten i ulike deler av landet. Det er oppnevnt én representant fra Helse Nord. Denne har ikke klinisk erfaring på området.
De aller fleste nemndbehandlete aborter er fra uke 13-15 og fosterets rettsvern er, og skal, etter loven være svært lite opp mot den gravides rettigheter. Gravide som søker om svangerskapsavbrudd på dette tidspunkt vil nærmest alltid få medhold, uavhengig av begrunnelse.
Vi er usikre på om det kun bør være en abortnemd i Nordland. De store reiseavstandene kan vanskeliggjøre behandlingen for dissen kvinnene og kan føre til at de ikke får en likeverdig helsetjeneste som kvinner som bor nærmere et større sykehus. Man kan på den annen side tenke seg at nemndbehandlingen kan være en psykisk belastning både for pasient og behandler i svært små miljøer, men pasienten kan også være tjent med tilhørighet til behandler og behandlingssted. Den abortsøkende skal få et tilbud i henhold til gjeldene lovverk, uavhengig av antall saker vurdert i aktuelle nemnd, geografiske forhold, språk eller andre utfordringer. Man bør absolutt tilstrebe at begge nemndmedlemmer er tilstede under samtalen, slik regelverket tilsier. Det fremkommer imidlertid ikke klart fram i høringsnotatet hvorvidt antallet saker per nemnd er av betydning for nemndas avgjørelse og konsistens med nasjonale vurderinger. Et større antall saker per nemnd er derfor ikke nødvendigvis forenlig med konsistent vurdering. Det fremgår heller ikke klart at nemnder med stort antall behandlede saker i større grad oppfyller regelverket.
En viktig del av nemndbehandlingen er samtalen mellom erfarent helsepersonell og pasient. Den gode samtalen vil absolutt være vanskeligere å få til ved videooverføring, og vi frykter at pasienten vil bli skadelidende. Forslaget om at videokonferanse skulle «bøte» på personlig oppmøte er vanskelig å støtte. Dersom man velger å gå for ett nemdbehandlingssted i Nordland, bør imidlertid videokonferanse være et alternativ til dem som måtte ønske det. Dette for å unngå unødvendig transport. Lokalkunnskapen til gynekologer ved lokalsykehus i Nordland vil ha stor verdi i rådgivingen av disse kvinnene og LEON prinsippet tror vi er høyst aktuelt for denne problemstillingen.
Fokuset på dette feltet har vært stort de senere år med de årlige seminarene for medlemmene i primærnemdene arrangert av Helsedirektoratet og utarbeidelsen av «Håndbok for abortarbeid». Dette har utvilsomt bedret kvaliteten på nemndsarbeidet og vi frykter ikke at få saker utgjør en kvalitetsrisiko. De aktuelle legene i primærnemnd har oftest lang og stor erfaring med behandling av kvinner med selvbestemt abort og andre kriser og problemer i forbindelse med svangerskap og fødsler.
Det aller viktigste er å gi alle pasienter et fullgodt tilbud etter gjeldene lovverk. Dette gjelder uavhengig av antall saker som vurderes av den enkelte nemnd. Man er ut fra vedlagt dokumentasjon usikker på om færre antall nemnder nødvendigvis vil utjevne nasjonale forskjeller, da dette vel så gjerne kan skyldes personlige, kulturelle eller geografiske forhold.
Ut fra forslag til høring, og ikke minst rapporten fra ekspertgruppen, synes hovedutgangspunktet for denne prosessen problematiske, svært seine svangerskapavbrudd ved OUS rundt 2011. Mandatet til ekspertgruppen var hovedsakelig aborter etter 18.sv.skapsuke. Det ble vektlagt representasjon fra helsetjenesten i ulike deler av landet. Det er oppnevnt én representant fra Helse Nord. Denne har ikke klinisk erfaring på området.
De aller fleste nemndbehandlete aborter er fra uke 13-15 og fosterets rettsvern er, og skal, etter loven være svært lite opp mot den gravides rettigheter. Gravide som søker om svangerskapsavbrudd på dette tidspunkt vil nærmest alltid få medhold, uavhengig av begrunnelse.
Vi er usikre på om det kun bør være en abortnemd i Nordland. De store reiseavstandene kan vanskeliggjøre behandlingen for dissen kvinnene og kan føre til at de ikke får en likeverdig helsetjeneste som kvinner som bor nærmere et større sykehus. Man kan på den annen side tenke seg at nemndbehandlingen kan være en psykisk belastning både for pasient og behandler i svært små miljøer, men pasienten kan også være tjent med tilhørighet til behandler og behandlingssted. Den abortsøkende skal få et tilbud i henhold til gjeldene lovverk, uavhengig av antall saker vurdert i aktuelle nemnd, geografiske forhold, språk eller andre utfordringer. Man bør absolutt tilstrebe at begge nemndmedlemmer er tilstede under samtalen, slik regelverket tilsier. Det fremkommer imidlertid ikke klart fram i høringsnotatet hvorvidt antallet saker per nemnd er av betydning for nemndas avgjørelse og konsistens med nasjonale vurderinger. Et større antall saker per nemnd er derfor ikke nødvendigvis forenlig med konsistent vurdering. Det fremgår heller ikke klart at nemnder med stort antall behandlede saker i større grad oppfyller regelverket.
En viktig del av nemndbehandlingen er samtalen mellom erfarent helsepersonell og pasient. Den gode samtalen vil absolutt være vanskeligere å få til ved videooverføring, og vi frykter at pasienten vil bli skadelidende. Forslaget om at videokonferanse skulle «bøte» på personlig oppmøte er vanskelig å støtte. Dersom man velger å gå for ett nemdbehandlingssted i Nordland, bør imidlertid videokonferanse være et alternativ til dem som måtte ønske det. Dette for å unngå unødvendig transport. Lokalkunnskapen til gynekologer ved lokalsykehus i Nordland vil ha stor verdi i rådgivingen av disse kvinnene og LEON prinsippet tror vi er høyst aktuelt for denne problemstillingen.
Fokuset på dette feltet har vært stort de senere år med de årlige seminarene for medlemmene i primærnemdene arrangert av Helsedirektoratet og utarbeidelsen av «Håndbok for abortarbeid». Dette har utvilsomt bedret kvaliteten på nemndsarbeidet og vi frykter ikke at få saker utgjør en kvalitetsrisiko. De aktuelle legene i primærnemnd har oftest lang og stor erfaring med behandling av kvinner med selvbestemt abort og andre kriser og problemer i forbindelse med svangerskap og fødsler.
Det aller viktigste er å gi alle pasienter et fullgodt tilbud etter gjeldene lovverk. Dette gjelder uavhengig av antall saker som vurderes av den enkelte nemnd. Man er ut fra vedlagt dokumentasjon usikker på om færre antall nemnder nødvendigvis vil utjevne nasjonale forskjeller, da dette vel så gjerne kan skyldes personlige, kulturelle eller geografiske forhold.
Med vennlig hilsen
Abortnemda ved NLSH Bodø
Abortnemda ved NLSH Bodø