Landslaget for offentlige pensjonister LOP

LOP’s kommentar til høringsutkastet som helhet, er at det er et flertall og et mindretall på de fleste områder. Rapporten gir ikke noe entydig svar på hva som er ønskelig. Den tar bare opp en del problemstillinger og alternativer til løsninger/endringer.

Slik mandatet er utformet, kan vi ikke se at endring/utvidelse av aldersgrensen for opphør av oppsigelsesvern får noen umiddelbar konsekvens for offentlig ansatte.

Vi vil herunder kommentere enkelte av punktene:

Her kan det over tid være aktuelt for myndighetene og arbeide for å oppheve særlovgivningen og endre tariffavtaler for offentlig ansatte. Dette må det etter vær mening forhandles om.

Det virker som om det er ønskelig å få samme regler for AFP både i privat og offentlig sektor. Den offentlige AFP, er slik vi ser det, en betraktelig bedre ordning enn den private AFP. Dette må det forhandles om.

Vi finner det ulogisk at en som velger å stå i arbeid etter 67 år, har begrenset sykepengerettighet. En kan jo opparbeide feriepengebeholdning fram til 75 år. Det er et ønske at en skal stå lengst mulig i arbeid. Dersom aldergrensen utvides eller opphører helt, må en ta konsekvensen av at den ansatte kan bli sykmeldt ut over arbeidsgiverperioden.

Pensjonsalderen er 67 år for de fleste. Aldersgrensen er 70 år for offentlig ansatte og 72 år iflg. AML for de private såfremt de ikke har bedriftsintern aldersgrense. Alle kan ta ut alderspensjon fra 62 år dersom vilkårene er oppfylt. Etter hvert som aldersgrensen økte først fra 70 til 72 år, og som det vurderes å øke til 75 år eller at aldersgrensen opphører helt, kan en ikke se bort ifra at alderspensjon først kan tas ut fra en senere alder enn 62 år og at pensjonsalderen øker ut over 67 år. En bør også være oppmerksom på at endring av aldersgrensen/pensjonsalder kan berøre andre lover som Ferielov og AML. Hvilken konsekvens får endringer for stillingsvernet grunnet alder?  LOP’s synspunkt om disse spørsmålene framkommer i vår sluttkommentar og anbefaling sist i uttalelsen.

Viser spesielt til der det står at det for Norges vedkommende handler om å fullføre pensjonsreformen for ansatte offentlig sektor. Offentlig ansattes pensjoner er hjemlet i lov og tariffavtale. En vil minne om at pensjonsreformen gjelder også i stor utstrekning for offentlig ansatte, det gjelder bruk at forholds- og delingstall og 0,75 prosent reduksjon i de årlige trygdeoppgjør. Dette gjelder både for den del av pensjonen som mottas fra Folketrygden, og den delen som mottas fra den offentlige pensjonsordningen, f.eks. STP og KLP.

Primært krever LOP at pensjonister skal ha samme prosentvise økning som lønnstakere.

Subsidiært mener LOP at trygdeoppgjørene blir beregnet med gjennomsnitt av lønns- og prisvekst, nå som det viser seg at fradragsfaktoren på 0,75 prosent ikke gir et slikt resultat som pensjonsreformen forutså.

Konsekvens av eventuelle endringer kan bl.a. medføre:                                                   Opphør av stillingsvern grunnet alder ved endring eller fjerning av aldersgrensen i AML. Endring av ferieloven når det det gjelder ekstra ferieuke for de over 62 år. Avgang med AFP når det gjelder alder, altså senere enn 62 år. Lik AFP for offentlig ansatte som i privat virksomhet. Sykepenger for seniorer over 67 år som fortsatt står i arbeid. Endring av pensjonsalder for offentlig ansatte og bedriftsinterne aldersgrenser. Alleårsopptjening for offentlig ansatte istedenfor 30 år og 66% av sluttlønn.

Livet kan deles inn i følgende grove faser: oppvekst, arbeidsdyktig fase, og en fase hvor aldring medfører at en ikke lenger kan anses arbeidsdyktig. Et viktig faglig spørsmål er den siste overgangen, fra arbeidsdyktig til ikke lenger arbeidsdyktig. Vil denne overgangen komme senere når levealderen øker? Sagt på en annen måte: er det de arbeidsdyktige leveårene som øker, eller er det årene etter at en ikke lenger er arbeidsfør som øker?

En har ikke sett noen entydig dokumentasjon om at det er de friske arbeidsdyktige årene som forlenges, det kan like gjerne være levetiden etter at en ikke lenger er arbeidsdyktig. LOP etterlyser dokumentasjon før en uten videre aksepterer tesen at en kan/bør jobbe lenger når samlet levealder øker.

Så er det slik at aldersgrensen ikke tvinger noen til å gå av dersom en selv og arbeidsgiver mener det er greit å fortsette. Det grensen fastsetter er laveste alder hvor arbeidsgiver kan bruke den ansattes alder som gyldig oppsigelsesgrunn. Under denne alderen må det begrunnes med faktisk manglende yteevne før oppsigelse er legal.

Mener en at økt levealder medfører at en er arbeidsfør fram til høyere alder enn tidligere, er derfor dette i seg selv intet argument for å øke aldersgrensen. Er forutsetningen om at en er arbeidsfør fram til høyere alder riktig (noe som ikke er selvsagt) er dagens aldersgrense ikke til hindring for at de som har helse til det kan fortsette å jobbe.

Uansett vil det være individuelt hvor lenge den enkelte makter å jobbe, det avhenger av arbeidstakers helse, arbeidets art og arbeidsgivers velvillighet. En generell økning av aldersgrensen vil gjøre det vanskeligere for de som faktisk ikke har mulighet til å jobbe lenger.

LOP vil anbefale å holde aldersgrensen i AML uendret på 72 år.

Vi mener at laveste alder for pensjonsuttak bør videreføres som i dag, dvs. 62 år.

Primært mener LOP at pensjonister skal ha samme prosentvise utvikling i sin pensjon som yrkesaktive i sin lønn.

Subsidiært mener LOP at pensjonsoppgjør skal gjennomføres med et gjennomsnitt av lønns- og prisvekst.

Landslaget for offentlige pensjonister, LOP