Universitetssykehuset Nord-Norge HF

Vi viser til forslagene om endringer i helsepersonelloven, pasientjournalloven mv. og takker for muligheten til å gi innspill til høringen.

På generelt grunnlag støtter vi alt målrettet arbeid for å styrke pasientrettigheter, forbedre helsetjenester og sikre kvaliteten på helsepersonells arbeid. Samtidig er vi opptatt av at endringene balanserer hensynet til pasientsikkerhet, pasientens medbestemmelse og personvern.

Vi er enige i at regelverket bør oppdateres for bedre å ivareta pasientenes rettigheter, særlig når det gjelder tilgang til og deling av helsedata. Den økte bruken av elektroniske pasientjournaler åpner for en mer helhetlig og effektiv helsehjelp, men det stiller også større krav til både sikkerhet og personvern. Punktene om at pasientene skal ha bedre muligheter til å kontrollere egne journaler er positive, men vi mener at det må være klare retningslinjer for hvordan denne tilgangen skal administreres og hvilke rettigheter helsepersonell har til å dele informasjon.

Forslagene om forbedret informasjon til pasientene er positive, men vi mener at dette bør utvides til å inkludere informasjon om hvordan pasientens data behandles i systemene, hvem som har tilgang til dem, og hvordan disse dataene benyttes til å forbedre helsetjenestene. Vi mener det må vurderes nærmere om det skal gis så vid adgang til å dele journalopplysninger i undervisningsøyemed og til intern opplæring som forslaget åpner for. Det må etter vårt syn vurderes om det er nødvendig å dele all journalinformasjon i undervisning eller internopplæring, eller om det vil være tilstrekkelig å gi et resyme av journalnotater og anamnese, der blant annet personopplysninger eller andre identifiserende opplysninger ikke er medtatt.

Vi er spesielt opptatt av at pasientens samtykke til deling av helseopplysninger skal være et informert og frivillig valg. Det bør være et særlig fokus på de tilfellene der mennesker ikke er i stand til å gi et kvalifisert samtykke, eksempelvis ved alvorlig psykisk sykdom.

Vi støtter at lovgivningen tilpasses for å møte moderne krav til kompetanse og samarbeid på tvers av sektorer. Dette er en nødvendig følge av at det i fremtiden legges opp til et tettere samspill mellom eksempelvis spesialisthelsetjenesten og kommunene.

Spesielt er det viktig å sikre at helsepersonell har tilstrekkelig kompetanse til å håndtere digitale helsetjenester og elektroniske pasientjournaler på en trygg og korrekt måte. I den forbindelse vil vi vektlegge viktigheten av å sørge for opplæring og støtte til helsepersonell for å sikre at de kan navigere i et system som i økende grad baseres på digitalisering. Dette kan for eksempel omfatte kompetanseheving i informasjonsbehandling, personvern og sikker lagring av sensitive data.

Det må etableres gode rutiner for å sikre at helsepersonell kun får tilgang til de pasientdataene som er nødvendige for behandling, og at alle pasientens data håndteres i samsvar med personvernregelverket, inkludert GDPR. Videre må det innføres et system for oppfølging av brudd på rutinene, mottak av klager fra pasienter ved snoking i journaler eller annet unødig journalinnsyn mv.

I den tiden vi er i nå, opplever både helseforetak og kommuner stramme budsjetter samtidig som oppgaver og ansvar øker. Vi ber om at det i det videre arbeidet med regelverket tas hensyn til helseinstitusjoner som kan ha begrensede ressurser til å implementere nye teknologiske løsninger og følge opp de foreslåtte lovendringene. Dette kan enten gjøres ved økte bevillinger eller ved at det gis bistand og veiledning ved innføring av nye rutiner.

Foretaksadvokaten (FADV) er anmodet om å gjennomgå høringsnotat i ovenstående høring, og inngi høringsinnspill. FADV har på grunn av stor arbeidsmengde svært begrenset med tid til å gjennomgå høringsnotatet, og vil derfor inngi begrensede merknader til forslaget.

2.1 Terskelen/ inngangsvilkåret for å benytte seg av tilgang er uklar

FADV mener forslaget i ny § 23 om informasjonsdeling ikke er tilstrekkelig tydelig, og det er spesielt uklart hva som er terskelen for informasjonsdeling.

Departementet benytter gjennomgående begrepene «relevante og nødvendige» opplysninger i forslag til ny § 23. En opplysning kan vanskelig tenkes å være nødvendig, men ikke relevant. Det motsatte er derimot mulig, dvs. at en opplysning er relevant uten å være nødvendig. FADV leser dermed bestemmelsen slik at vilkåret «nødvendig» er ment å være et kvalifiserende vilkår, som angir terskelen for informasjonsdeling.

Spørsmålet er dermed hva vilkåret «nødvendig» skal vurderes mot, m.a.o. hva opplysningen må være nødvendig for å oppnå. Det følger av forslag til ny § 23 at opplysningene må være nødvendig for å gi/yte helsehjelp. Det er ikke oppstilt noen kvalifiserende vilkår i ordlyden for helsehjelpen, f.eks. om det må være tale om forsvarlig helsehjelp eller om det er tilstrekkelig at opplysningen bidrar positivt i behandlingsforløpet uten å være avgjørende for om helsehjelpen som ytes er forsvarlig.

FADV mener ordlyden ikke angir noen klar terskel for hva som skal til for at vilkåret er oppfylt. Det vil aldri være nødvendig med informasjonsdeling «for å yte helsehjelp». En pasient vil uansett få helsehjelp. Det må dermed innfortolkes noe i ordlyden, uten at det er klart hva som skal innfortolkes. Er det krav om at opplysningen er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp (se høringsnotatet på s. 27)? Eller er det tilstrekkelig at pasienten er tjent med informasjonsdelingen? (se høringsnotatet s. 29)? Er det tilstrekkelig at det er behov for eller ønske om opplysningene som ledd i pasientbehandlingen (se høringsnotatet s. 30)? Er det tilstrekkelig at helsehjelpen vil bli bedre eller mer målrettet med opplysningene?

Er det relevant å vektlegge bredere samfunnshensyn i vurderingen, f.eks. at opplysninger vil kunne avdekke om pasienten kan få en billigere medisin ev. kan klare seg uten et medikament som det er mangel på, men hvor pasienten for så vidt kan få forsvarlig helsehjelp uten opplysningene med et dyrere medikament/ mangelvare?

2.2 «Er» relevant og nødvendig

FADV bemerker at ordlyden «er relevant og nødvendig» bør vurderes erstattet med «antas å være» eller lignende. Det kan f.eks. vise seg at en opplysning (f.eks. prøvesvar) likevel ikke var nødvendig, fordi det viste seg at pasienten hadde en annen tilstand enn først antatt.

FADV er usikker på hvor dekkende bruken av orden «opplysning» er, dvs. i hvilken grad det er teknisk mulig å avgrense informasjonsdeling til opplysninger. FADV antar at det ved informasjonsdeling er uunngåelig at det også blir delt overskuddsinformasjon. FADV kjenner imidlertid ikke til de teknologiske mulighetene til å avgrense/søke på helt spesifikke opplysninger.

2.4 Gjennomføring av etterfølgende kontroll

I høringsnotatet er det mange steder understreket behov for etterfølgende kontroll ved informasjonsdeling, blant annet for å avdekke «journalsnoking». Det flere steder omtalt at det helsepersonellet som benytter seg av opplysninger som er gjort tilgjengelig må «godtgjøre» at vilkårene var til stede i den konkrete saken.

FADV finner det uklart hvordan den etterfølgende kontrollen skal foregå, herunder hvem som har ansvaret overfor pasienten ved mistanke om journalsnoking. Kan pasienten, ved mistanke om journalsnoking, velge å rette forespørsel/klage til avgivende eller mottakende virksomhet? Dersom avgivende virksomhet mottar klage fra pasient med påstand om pasientsnoking, har da avgivende virksomhet krav på å få «godtgjort» innsynet direkte fra helsepersonellet som står loggført med oppslaget?

I høringsnotatet er det flere steder omtalt at helsepersonell som benytter seg av opplysninger som er tilgjengeliggjort av en annen virksomhet ved en etterfølgende kontroll må «godtgjøre» sine vurderinger. FADV kan ikke se at denne plikten er regulert i lovforslaget, men er kun omtalt i høringsnotatet. Det fremstår noe uklart hva som ligger i plikten til å «godtgjøre» innsynet, herunder om det er plikt til å godtgjøre vurderingene utover det som vil følge som begrunnelse i logg. Det fremstår også uklart hvilken mulighet avgivende virksomhet har til å kontrollere at oppgitt begrunnelse er riktig. I forlengelsen av dette, kan det også bli spørsmål om hvilken informasjon helsepersonellet kan gi til avgivende virksomhet om behovet/ begrunnelse, uten å komme i konflikt med egen taushetsplikt, f.eks. kan vedkommende opplyse om at pasienten var innlagt ved egen virksomhet med akutt nyresvikt etc., og at det derfor var behov å gjøre oppslag? Kan avgivende virksomhet sende henvendelsen til mottakende virksomhet, og be den om å svare ut spørsmål om journalsnoking?

FADV forstår lovforslaget slik at innhentingen av opplysninger fra annen virksomhet ikke lenger skal noteres i pasientens journal, men derimot følge av logg. Skal den virksomheten som innhenter opplysningene likevel journalføre relevante opplysninger (som er innhentet fra annen virksomhet) i eget pasientjournalsystem, slik at opplysningen i fremtiden kan hentes direkte fra pasientens journal på aktuelt behandlingssted?

Departementet foreslår ny § 21 tredje ledd om at taushetsplikt etter bestemmelsens første og annet ledd også skal gjelde personopplysninger om personen som tar kontakt med medisinsk nødmeldetjeneste.

FADV støtter forslaget om å regulere taushetsplikt overfor innringer til medisinsk nødmeldetjeneste, da gjeldende rett er uklar og vanskelig å praktisere.

FADV stiller spørsmål ved valg av ordlyden «personopplysninger» i tredje ledd, herunder om det er ment å favne snevrere eller videre enn ordlyden «legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold» i første ledd. FADV antar at tredje ledd uansett kommer i tillegg til det vernet innringer eventuelt måtte ha etter direkte anvendelse av første og annet ledd.

FADV bemerker videre at ordlyden «kontakt» favner videre enn «innringer», og antar at dette er et bevisst valg (teknologinøytral). FADV oppfatter at bestemmelsen også omfatter flere innringere i samme samtale, herunder den situasjonen at ulike personer bytter på å snakke med AMK. AMK vil f.eks. kunne be innringer om å få snakke direkte med skadevolder/gjerningsperson dersom vedkommende er på stedet, for å få best mulig opplysninger om hvordan skaden inntraff mv., i saker det er aktuelt.

Formålet med reglene om taushetsplikt er å bidra til at personer får (riktig) helsehjelp (i tide). Det er viktig at personer kan kontakte helsevesenet uten frykt for at slik kontakt blir videreformidler til politiet, enten kontakten gjelder egen eller andres helse. Dette gjelder også i situasjoner hvor den som tar kontakt er den som har forårsaket at pasienten har behov for helsehjelp, f.eks. voldshendelser eller påkjørsler. For at pasienten skal få riktig hjelp i tide er det for det første viktig at gjerningspersonen tar kontakt med medisinsk nødmeldetjeneste/ helse, for det annet at gjerningspersonen gir et korrekt beslutningsgrunnlag til helsevesenet (f.eks. at han har slått pasienten i hodet med stor kraft, istedenfor en løgn som vedkommende vil være tjent med i en senere straffesak), og for det tredje at gjerningspersonen blir på hendelsesstedet inntil ambulansen ankommer f.eks. for å yte nødhjelp. Det er uklart om forslaget ivaretar alle tre behov, herunder om det er en «personopplysning» at innringer redegjør for hendelsesforløpet.

FADV mener innringer allerede er omfattet av personkretsen som er beskyttet etter ordlyden i gjeldende § 21, idet innringer til medisinsk nødmeldetjeneste er «folk[]». FADV er kjent med at ordlyden er tolket innskrenkende i rettspraksis, sett opp mot de øvrige vilkårene i bestemmelsen, og at det har utløst behov for særskilt regulering på dette punkt. Forslaget medfører imidlertid noe uklarhet om hva som gjelder for tilgrensede situasjoner, og særlig for de situasjoner departementet selv trekker frem om andre folk som befinner seg på hendelsesstedet (notatet s. 25). FADV mener på denne bakgrunn at det bør fremgå av lovforarbeidene til ny § 21 tredje ledd at bestemmelsen kun er ment å utvide/presisere innholdet i hovedregelen, og ikke skal tolkes antitetisk. Hovedregelen gjelder fremdeles «folk» og er ikke avgrenset til pasienter, hvilket også rettspraksis legger til grunn (LB-2016- 200272 s. 5).

FADV har erfaring med at politiet ofte ønsker å avhøre ambulansepersonell på hendelsesstedet ved unaturlige eller mistenkelige dødsfall, f.eks. overdosedødsfall. Det oppstår da spørsmål om ambulansepersonell uten hinder av taushetsplikt kan angi personer som befant seg på hendelsesstedet til politiet, f.eks. folk som var på hendelsesstedet for å gi ambulansepersonell riktig beslutningsgrunnlag (f.eks. stoff/mengde ved overdose) eller som ble værende på hendelsesstedet for å gi nødhjelp i påvente av ambulanse. På mindre steder vil ambulansepersonellet gjenkjenne mange av de som er til stede. Det oppstår da spørsmål om hvilke opplysninger som faller innenfor/utenfor taushetsplikt overfor andre personer på hendelsesstedet enn pasienten. FADV mener ambulansepersonell ofte har taushetsplikt om andre på hendelsesstedet («folk») om at de var til stede på hendelsessted hvor det ble inntatt f.eks. ulovlige rusmidler («personlige forhold»).

FADV legger som nevnt til grunn at forslaget om å verne innringer, ikke er ment å begrense personkretsen som er vernet etter hovedregelen, og at det fremdeles vil kunne omfatte tredjeperson-helsepersonell- relasjon, og ikke kun pasient-helsepersonell-relasjon. For øvrige personer enn innringer vil det med det nye forslaget dermed fremdeles måtte gjøres en konkret vurdering, jf. LB-2016-200272.

3.2 Lagring av lydlogg

Departementet omtaler i høringsnotatet punkt 4.2.1 lagring av lydlogg, og taushetsplikt/ bevisforbud om innringer.

FADV viser til høringsnotatet s. 26 hvor departementet skriver at «… pasienten selv har rett på innsyn i egen journal, og vil dermed også ha rett til innsyn i opplysningene som ble nedtegnet i pasientjournalen ved kontakt med medisinsk nødmeldetjeneste …» (kursivert her).

FADV bemerker at det følger av LB-2016-200272 med videre henvisning til pasient- og brukerrettighetsloven at pasienten også har rett til avspilling av lydloggen (forutsatt at det ikke er hjemmel for å nekte innsyn i pasientjournal av hensyn til pasienten selv). FADV bemerker at pasienten/ politiet ved en utlevering av pasientjournalen med lydlogg kan identifisere innringer ved stemmegjenkjenning/ dialekt/ stemmegjenkjenningsprogram uten av innringer har identifisert seg selv i samtalen med AMK (dette har også politiet oppgitt som begrunnelse for begjæring om innsyn i lydlogg i konkret sak). FADV er ikke kjent med om retten til innsyn i egen journal, herunder lydlogg, også gir rett til å kreve kopi av lydlogg/ lydfil eller kun avspilling ved fysisk oppmøte på sykehuset.

Det følger av LB-2016-200272 at de alminnelige reglene om pasientjournal gjelder for lydlogg, idet denne er en del av pasientjournalen. FADV bemerker at de alminnelige reglene om journalføring ikke nødvendigvis passer like godt i en nødsituasjon.

FADV er usikker på hvordan reglene om lagring av lydlogg praktiseres/ skal forstås dersom det er mer enn én pasient som omtales i samtalen med AMK. Lagres da hele lydloggen på alle pasientenes journal, og vil i så fall alle pasientene få tilgang til helseopplysninger om de andre som omtales? Dette vil i så fall være i strid med helsepersonelloven § 39 om at det skal føres én journal per pasient. Eller vil det i et slikt tilfelle være grunnlag for å nekte avspilling av hele lydloggen, og kun gi innsyn i de deler som gjelder aktuell pasient? FADV viser videre til at reglene om lagring av lydlogg, og dermed også opplysninger om tredjeperson, står i noe konflikt med uttalelser i lovforarbeidene til pasient- og brukerrettighetsloven om at tredjepersoner har rett til å motsette seg at informasjon om seg selv tas inn i pasientens journal (Ot.prp. nr. 12 (1998-1999) pkt. 7.6.1). Det vil også kunne være hensyn til andre pasienter eller innringer i en sårbar situasjon (f.eks. som gråter eller har emosjonelle utbrudd som vedkommende ikke ønsker at pasienten skal ha tilgang til), som gjør seg gjeldende for lydopptak i en nødssituasjon. FADV mener reglene bør endres slik at pasienten ikke har rett til å høre avspilling av lydlogg uten samtykke fra innringer, og at relevante opplysninger nedtegnes i aktuelle pasienters journal.

FADV bemerker videre at pasienter ikke har taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21. Pasient som får tilgang til egen journal har dermed ikke taushetsplikt om opplysninger om innringer som måtte fremgå av journalen. FADV kan ikke se at ny § 21 tredje ledd medfører noen endring i så måte, og følger ikke departementets resonnement om at endringen vil medføre bevisforbud for opplysninger om innringer dersom pasienten ønsker å legge frem slike bevis.

FADV bemerker at forslaget til ny § 21 viderefører gjeldende hovedregel om taushetsplikt og forbud mot «journalsnoking», hvor det er forbud mot å « lese, søke etter eller på annen måte tilegne seg , bruke eller besitte taushetsbelagte opplysninger …» (understreket her)

Det finnes samtidig flere forslag til bestemmelser i helsepersonellloven som gir unntak fra taushetsplikt mm., herunder om « tilgjengeliggjøring » av opplysninger (ny §§ 23, 24 og 26). Begrepet «tilgjengeliggjøring» er ikke definert i forslaget. FADV finner det noe uklart om bestemmelsene om «tilgjengeliggjøring» omfatter både å lese/tilegne seg og å dele opplysninger, eller om bestemmelsene (eller noen av bestemmelsen) kun gjelder å dele opplysninger som vedkommende allerede besitter (dvs. ikke hjemler oppslag/lese i pasientjournal). Kan pasienter som motsetter seg tilgjengeliggjøring, også motsette seg at det gjøres oppslag i pasientjournalen med det formål å vurdere tilgjengeliggjøring? Hvorfor har man valg tå benytte et annet ord i §§ 23, 24 og 26 enn ordene i § 21 om journalsnoking?

Det kan i høringsnotatet fremstå som om bruken av begrepet «tilgjengeliggjøring» skal forstås ulikt på ulike steder i bestemmelsen, f.eks. at det i ny § 26 bokstav b) kun betyr å gjøre oppslag og ikke gir unntak fra taushetsplikten (mens samme begrep i forslag til ny § 23 også omfatter unntak fra taushetsplikten). FADV synes det er uklart hva som er tillatt etter de ulike bestemmelsene, dvs. er det tillatt å lese/ gjøre oppslag, ev. også å bruke, ev. å bruke kun anonymisert osv.

FADV bemerker i denne sammenheng at det samme fremstår noe uklart etter § 25 nr. 3 om at opplysninger kan gis anonymisert, dvs. om bestemmelser både gir hjemmel til å gjøre oppslag/ lese pasientjournal for deretter å utgi opplysninger anonymisert ev. kun gjelder opplysninger som vedkommende allerede er kjent med.

FADV viser til forslag til ny § 16 bokstav e), hvor det er tatt inn «utarbeidelse av statistikk». FADV savner en nærmere redegjørelse av endringsforslaget, og om det er avgrenset til tematikken i bokstav e for øvrig eller gir hjemmel for å gjøre oppslag i pasientjournaler for å utarbeide statistikk generelt.

FADV mener at forholdet mellom helsepersonelloven mv. og offentleglova om innsyn i pasientjournal, innsyn i opplysninger i pasientjournal eller henvendelser som forutsetter oppslag i pasientjournal bør reguleres særskilt. Gjeldende rett fremstår i dag uoversiktlig og uhensiktsmessig.

FADV foreslår at det lovreguleres at innsyn i pasientjournal reguleres av helselovgivningen, og ikke er omfattet av offentleglova. Det bør alternativt gis en særskilt og klar hjemmel for å gjøre oppslag i pasientjournal for å kunne besvare innsynsbegjæringer etter offentleglova. Det er i mange tilfeller nødvendig å gjøre oppslag i pasientjournal, for deretter å kunne vurdere/avslå begjæringen.

FADV kan ikke se at offentleglova gir særskilt hjemmel til å gjøre oppslag i pasientjournal. FADV mener hjemmelen i beste fall er uklar og utydelig. Det er også uklart hvilken personkrets i helseforetaket som kan/ skal gjøre slikt oppslag; lege eller administrativt personell? Det er normalt administrativ personale som behandler innsynsforespørsler etter offentleglova. Hvem skal vurdere om det gjelder unntak fra taushetsplikt ved innsynsforespørsler etter offentleglova? Kan pasient, herunder avdøde pasienter, motsette seg at helsepersonell eller administrativt personale i helseforetaket gjør oppslag i pasientjournal for å svare på henvendelser fra media/ offentligheten, og hvordan dette i så fall skal gjennomføres.

Det gir liten harmoni i regelverket med strenge vilkår for oppslag og tilgjengeliggjøring av opplysninger i pasientjournal ellers, dersom det samme oppslaget kan gjøres av de samme personer dersom det kommer en innsynsforespørsel. Det er noe underlig at helseforetaket i en rekke situasjoner, hvor det ikke foreligger hjemmel til oppslag, eventuelt må avvente en innsynsforespørsel fra media eller andre for å kunne gjøre det samme oppslaget. Dette ville tidligere f.eks. gjelde utarbeidelse av statistikk, men hvor det nå er inntatt forslag til ny § 26 bokstav e som også omfatter utarbeidelse av statistikk (dog med en noe uklar rekkevidde, se forrige punkt).

Hvordan skal oppslag i pasientjournal, for å besvare henvendelser etter offentleglova, loggføres i pasientjournal?

Vennlig hilsen Foretaksadvokaten, UNN HF

UNN støtter forslagets overordnede mål om å rydde opp i bestemmelser, og målet om å gjøre regelverket lettere å forstå og bruke. Departementet begrunner forslagene til endringer både i mulighetene digitalisering gir og behovet for at helseopplysninger om en pasient er tilgjengelige i behandlingsforløpet. Etter vår oppfatning, innebærer endringene en utvidelse av unntakene fra hovedregelen om at helseopplysninger er taushetsbelagte. Høringsnotatet problematiserer i for liten grad utfordringene ved en slik utvidelse. Taushetsplikten er et helt sentral for å bygge nødvendig tillit både i forholdet mellom pasient og behandler, og for helsevesenet som helhet. Digitalisering og flere muligheter til enklere deling av/tilgang til helseopplysninger, er ikke i seg selv gode nok begrunnelser til å gjøre flere unntak fra taushetsplikten. Dagens regelverk gir godt grunnlag for deling av informasjon når dette er nødvendig for å gi helsehjelp til en pasient. Det bør vurderes nøye om det er reelle behov for å gi flere og utvide unntak fra hovedregelen om taushetsplikt.

Vi oppfordrer departementet til å gjøre ytterligere vurderinger av risiko for at de foreslåtte endringene kan undergrave eller svekke helt nødvendig tillit til helsetjenestene og til forholdet mellom pasient og helsepersonell.

Forslaget viser flere steder til logg og loggkontroll som verktøy som skal gi bidra til informasjonssikkerhet og personvern. Som vi ser det er det minst to forhold som gjør dette problematisk:

For det første er vårt inntrykk at det er store mangler ved den rutinemessige loggkontrollen ved flere sykehus. Vi kjenner ikke til noen virksomheter som har omfattende og jevnlig kontroll av egne logger på en måte som gjør det mulig å avdekke sikkerhetsbrudd og urettmessig tilgang til helseopplysninger. Dersom loggkontroll skal bli et effektivt redskap, må det tas i bruk nye løsninger som kontinuerlig sjekker loggene. Ved UNN foregår den mest omfattende loggkontrollen ved at pasientene selv sjekker tilgangslogg via www.helsenorge.no og kontakter sykehuset dersom de har spørsmål til journaloppslag som er gjort. Disse utgjør en liten del av alle journaloppslag som gjøres ved sykehuset. I tillegg gjennomføres tilfeldige loggkontroller som del av vårt arbeid med informasjonssikkerhet, men dette gjøres i et meget lite omfang og avdekker svært sjelden uregelmessigheter.

For det andre mener vi at det er viktig å huske på at loggkontroll alltid er etterfølgende kontroll. Gjennom kontroll av logg kan man avdekke urettmessigheter som allerede er begått. Bortsett fra å ha en «avskrekkende» funksjon, er ikke loggkontroll et verktøy for å forhindre at personell urettmessig tar seg tilgang til helseopplysninger.

UNN støtter forslaget om å samle gjeldende §§ 25 og 45 i ny § 23.

Ny § 23 plasserer ansvaret for å vurdere om opplysninger er relevante og nødvendige, hos helsepersonell som gis tilgang til disse. Dette kan føre til situasjoner der helsepersonell som har journalført opplysningene og den/de som ønsker tilgang til disse, er uenige om relevans og nødvendighet knytte til helsehjelpen. Det er ikke klart ut fra høringsnotatet om hvilket helsepersonell som i så fall avgjør om opplysninger skal gis eller ikke skal gis. Departementet bes vurdere om det bør tas inn en formulering som klargjør dette.

I ny § 23, fjerde ledd, inntas en formulering som legger til grunn tilgang til opplysninger basert på presumert samtykke. Dette er i tråd med dagens §§ 25 og 45. Ny § 23 inneholder i tillegg en formulering om at opplysninger kan gis uavhengig av pasientens samtykke dersom tungtveiende grunner taler for dette. Vi håper det blir klargjort i forskrift (jf. ny § 23, femte ledd) hva som skal/kan regnes som tungtveiende grunner i dette henseende.

I høringsnotatet (side 33) understrekes at dataansvarlige bestemmer på hvilken måte opplysninger skal gjøres tilgjengelige. Her står det også: «Direkte tilgang til journalsystemer i en annen virksomhet vil gjerne forutsette en avtale om dette mellom virksomhetene.» Vi håper departementet i forskrift eller rundskriv gjør nærmere rede for hvilke krav som skal stilles til en slik avtale.

I høringen foreslås gjeldende hpl § 23, nr 4 videreført i ny § 25, bokstav d.

Bestemmelsen er praktisk viktig. Den påberopes relativt ofte, for eksempel av politi som ønsker helseopplysninger i forbindelse med etterforskning, og arvinger (som ikke er nærmeste pårørende) i forbindelse med tvist om arveoppgjør.

Vi kunne ønske oss at denne viktige bestemmelsen blir løftet frem, kanskje i egen paragraf, og at det sies noe mer om hva som kan omfattes av «private eller offentlige interesser». Dette kan gjøres i bestemmelsen selv, eller i forskrift.