Mearra sámi árbediehtu-sjøsamisk tradisjonskunnskap

Vi ønsker å henlede oppmerksomheten på behovet for å styrke og utvikle samisk språk i områder som ligger utenfor de områdene hvor de fleste innbyggerne behersker samisk. Det betyr de områdene som ligger utenfor de etablerte samiske kjerneområdene og utenfor samiske språkområder, der den samiske befolkning først og fremst består av sjø samer. Vi vil derfor i større grad uttale oss i fht denne gruppen, barnehage, skole og henholdsvis samisk 2-3 samt voksen og eldregenerasjon. Etter vår mening er dette en forsømt oppgave, både i utredninger, forslag og i øvrige høringsuttalelser. Dertil en viktig oppgave å ha slik fokus fordi det dreier seg om områder hvor mange har eller står i alvorlig fare for å miste sitt språk og sin kultur. I mange årtier har det vært satset på samiske institusjoner på indre strøk av Finnmark, samisk i grunnskolen, samisk videregående, samisk Høyskole, samt etablert viktige samiske institusjoner som har gitt sterke signaleffekter om hva man regner som samiske områder. Det er der man har regne behovene er, men samtidig har man ikke gjort tilsvarende i samiske områder på kysten, der det også bor flest samer. Dette har gitt sjøsamiske områder svært vanskelige forutsetninger for å utvikle både sjøsamisk språk og kultur, samt for revitaliseringsarbeid, da det har manglet disse viktige utdanningsinstitusjonene og arenaene som denne befolkningen kan slutte seg til og få støtte fra. Det har vært fra indre strøk man skulle styre og administrere utvikling på kysten, noe som ikke har vært vellykket. For å utvikle det samiske språket utenfor samiske kjerneområder kreves det et langsiktig og systematisk arbeid. I utarbeidelsen av NOU og i beskrivelsen av forslag til tiltak er det et manglende fokus på de samene som ikke er samisktalende. Det er lite diskutert direkte i forhold til det å være samer uten det samiske språket, og hva som faktisk må til av ressurser for å kunne løfte det samiske språket.

Utvikling av mange arenaer er viktig for samisk språk. Samtidig er det uklart i hvordan slike arenaer skal bygges opp. Tilrettelegging for utvikling av samisk språk og språklig likeverdighet vil gi mulighet til realisering av Samelovens språkbestemmelser og barnekonvensjonen. Samisk språkutvalgs krav om økt satsing på samisk språkopplæring i barnehage og skole er etter vår mening i tråd med de prinsippene som er vektlagt i barnekonvensjonen, men det må til en grundig utredning av hvordan barnehagetilbud for sjøsamiske barn har vært til nå, hvordan opplæringen for samisk 2-3 elever fungere til i dag dag og også hvilke behov dagens foreldre og andre voksne har.

 Det er et mål at samisk språk skal ivaretas og utvikles og samelovens §1-5 slår fast at samisk og norsk er likeverdige språk Barnekonvensjonens artikkel 30 sier at et barn som tilhører en språklig minoritet eller urbefolkning ikke skal nektes retten til sammen med andre medlemmer å leve i pakt med sin kultur eller bruke sitt eget språk og i den forbindelse blir det ofte kun fokusert på barn som lever i de samiske kjerneområdene og de som har et etablert samisk første språk. Det er like viktig å rette barnekonvensjonen inn på de gruppene som har et sterkt behov for å lære sin kultur å kjenne og hvor språket kan være i en begynnende fase i livet i ulike barnealdre. I disse systemene, fra helsestasjon til eldrehjem, blir ofte denne gruppen utelatt fra planer og utviklingsarbeid, høringer og lover. Barn har også behovet for dette nettverket rundt seg som skal støtte barnet, og dersom barnet skal ha en god utvikling i forhold til samisk identitet, kultur og språk, må man tenke i videre rammer enn for eksempel barnehageplass.

I vårt høringssvar vil vi som nevnt ta for oss det som berører for seg samiske barns, unges og unge voksnes oppvekst-, opplærings- og utdanningsforhold, i områder som er utenfor de samiske kjerneområdene og utenfor samiske språkforvaltningsområder. Disse mener vi står i en særstilling og bør ha utvalget helt spesiell oppmerksomhet.

Svært mange samer i disse områdene er uten det samiske språket. I disse områdene kan vi også se en differensiering mellom de som kan samisk og de som ikke kan samisk, og at det kan dannes uheldige sosiale forskjeller som har en rekke negative effekter. Det er vanlig å sette fokus på samer som kan samisk og behovet for å sikre disse kan få muligheten til å bruke samisk i ulike sammenhenger. Dette er i seg selv positivt, men hva som er uheldig er at det lenge har vært en sterk tendens til å glemme den faktisk betydelig større gruppen samer som kan være helt uten samisk språk, eller som behersker språket bare delvis og altså ikke flytende hverken muntlig eller skriftlig. Denne gruppen består av et stort antall mennesker av samisk opphav som befinner seg på ulike nivåer i samisk. For disse gjelder at de har et sterkt behov for å utvikle sitt språk. Hvis man betrakter likeverd som en viktig verdi i samfunnet, må man også ivareta hele gruppen av samer med ulike behov. For mange samer som har tapt det samiske språket, er det viktig å bli anerkjent som same og gjennomføre de viktige skrittene til å erobre en samisk identitet. Å sikre samers mulighet til å lære sitt språk handler dermed ikke bare om språk, men å erkjenne at det finnes et stort antall samer uten språk som har behov for å knytte seg til den språklige og kulturelle arven. Ønsket om å gjøre dette er ofte starten på interessen for å lære samisk. Derfor er det viktig at man også ivaretar alle gruppene og deres barn helt fra helsestasjonen, barnehage, skole og andre institusjoner.

Mennesker med ulike forutsetninger skal ha like muligheter til deltakelse i det samfunnet de bosetter seg i, og i samme grad som alle andre som bor der. Det må sikres at samiske barn, unge og voksne får bistand og hjelp til å lære sitt språk slik dette kommer fram av diskriminerings- og tilgjengelighetsloven av 2009, som har som formål å fremme likestilling, likeverd og å sikre like muligheter for samfunnsdeltakelse uavhengig av funksjonsevne også på det språklige området. Loven skal også bidra til nedbygging av hemmende barrierer som kan skapes i fravær av muligheten ved språklig kommunikasjon og loven skal også hindre at nye barrierer skapes. Kommunal forvaltning og tjenesteyting der det legges opp til at det er to likestilte nasjonale språk, samisk og norsk, vil være en strategi for å nærme seg et samfunn der alle kan delta på en likeverdig måte.

En av de grunnleggende og viktigste rettighetene som er etablert for å sikre samisk- og norsktalende samfunnsborgere en likeverdig tjenesteyting i sam­funnet, og for å bevare og utvikle samisk språk, er retten til å bruke og til å få opplæring i eget språk. Likevel vil igjen bemerke at den enkeltes samiske kulturelle tilknytning ikke må glemmes der det samiske språket ikke er fullstendig. Dette gjelder på alle alderstrinn og må ivaretas der den enkelte har behov og ønsker om det. Derfor må tjenesteytere i kommunene ha rutine for å sikre at dette blir ivaretatt enten det er på helsestasjon, psykiatri, eldreomsorg osv.

Samisk språk og kultur har vært og må fortsatt være i en revitaliseringsfase etter lang tid med undertrykkelse og fornorskning. Revitalisering og videreutvikling gjennom aktiv bruk av samisk språk i de ulike samfunn der det bor samer og på ulike samfunnsområder, er derfor et svært viktig element i det videre arbeidet med å bevare samisk språk og tilrettelegging for gode tilbud der man ivaretar enkeltmenneskets kulturelle bakgrunn..

Kommunenes generelle økonomiske situasjon påvirker i sterk grad hvilke prioriteringer som gjøres i forhold til samisk språk. Dersom kommunene mister inntekter, vil dette få konsekvenser også for kommunenes evne til å arbeide for samisk språkutvikling. Samtidig som de økonomiske rammene for kommunene strammes inn, er det i NOU-en lagt opp til at arbeidet med samiske språk styrkes og intensiveres. Kommunene og regionale nivå må gjennom ulike tiltak sikres ressurser til å utføre arbeidet med språk selv om økonomiske forhold er trange.

Kommunene vil også i fremtiden ha merutgifter forbundet med tospråkligheten. Dette er en realitet som alle må forholde seg til. Det er ikke en varig løsning å finansiere utgifter knyttet til tospråklighet via ulike midlertidige, søkerbaserte eller prosjektbaserte statlige tilskudd. Dette gir ingen forutsigbarhet eller sikkerhet for at tilbudet kan opprettholdes. Hva som er den eneste riktige tilnærmingen her, er et kontinuerlig arbeid med å ivareta likeverdighet mellom to nasjonale språk. I dette tilfelle vil ulik behandling, gjennom differensierte språklige styrkingstiltak i form av øremerkede rammetilskudd, kunne være nødvendige for å skape likeverdighet.

En viktig del av språkutviklingen må være å ivareta samiske barn og elever med særskilte behov og/eller funksjonshemninger. Spesielt er det vanskelig for barn med samisk 2 og 3. Tiltak og lovendringer må også ta for seg alle gruppene som ønsker tilbud i samisk språk opplæring. Ofte fokuseres det på de som har samisk som morsmål, men man utelater å nevne de gruppene som ligger et sted i språk utviklingen på samisk 2 eller 3. Altfor ofte blir foreldre anbefalt å velge bort samisk for disse elevene, eller at det ikke opprettes emneplaner i samisk for elever med IOP. Når kompetansemålene ikke nås på samisk 2 som følge av manglende tilrettelegging i faget, blir eleven gjerne flyttet ned på samisk 3 fremfor å se hva tilretteleggingen må være. Vi mener at barn, elever og voksne med særskilte behov og/eller funksjonshemninger må få et tilbud som er tilpasset sitt språknivå og sin kultur. Informasjonen til skolene om Samisk spesialpedagogisk støtte (SEAD) –  må bli bedre slik at man kan benytte de ressursene som er der.

Utvikling og bruk av digitale læremidler. samt læremiddelpedagogikk må i framtida etableres som et eget fag i førskole/lærerutdanningene. Det samme gjelder fjernundervisningspedagogikk. Større deler av samfunnet vil etter hvert bli digitalisert, og oppvoksende generasjoner vil i større grad få en digital hverdag. Fjernundervisning kan derfor forventes å bli benyttet mere i framtida. Det er viktig at slik undervisning har god kvalitet og det er ønskelig med et større fokus på læremidler for samisk 2-3 elever, samt elever med spesielle behov. Dette samtidig med at man utarbeider hjelpemidler og læremateriell på ulike nivåer. En erfaring er at spill på nett og nettbaserte læremidler ikke er godt nok tilpasset. Dette gjelder også annet materiell som bordspill og andre som også bør få oppmerksomhet da de i stor grad er tilpasset barn med samisk som første språk.  

På kysten av Finnmark står befolkningen overfor store utfordringer i forhold til lærermangel. Dette innebærer at det gjennom årene har vært ansatt en rekke lærere uten lærerutdanning. Disse har ofte ikke en så sterk kompetanse som ønskelig. Konsekvensen er at elevene ikke får god undervisning og at de ofte bare har lærer i perioder. Dette er en svært alvorlig situasjon, som både svekker muligheten for og motivasjonen til å lære. På noen trinn kan det være tre ulike lærere i løpet av en høst, samtidig som flere mangler fagutdanning. Inntrykket er at noen søker disse jobbene fordi det er lett å få dem og man er ikke nødt å ha lærerutdanning. Kommunene har heller ikke noe valg fordi det ikke er andre å få tak i.

Selv om det finnes lærerutdanning i samiske områder, er det ikke nok søkere til å dekke behovet. Samisk lærerutdanning slik den er lagt opp i skrivende stund forutsetter samisk som første språk. Dette medfører at det er vanskelig for andre å få slik utdanning. Dette er helt åpenbart uhensiktsmessig. På grunn av dette er det også vanskelig å få utdanning i duodji, noe som er svært viktig og få dersom man skal styrke den sjøsamiske kulturen. Det er viktig at også skolen på kysten får lærere i kunst og håndverk som også kan noe om duodji.

Vi syns det er viktig at man legger til rette for at de som allerede har pedagogisk utdanning eller som er underveis i slik utdanning får mulighet til å ta samisk språk som en del av dette. Dette vil rekruttere langt flere samisklærere enn ved kun å satse på lærere fra indre strøk i Finnmark. Mange ønsker samisk utdanning som fag, men har ikke mulighet å pendle til høyskolen i Kautokeino i tillegg til arbeid og familie på hjemplassen. I tillegg trengs det flere års studier på grunn nivå, for å kunne studere samisk videre på et høyere nivå enten i Tromsø eller Kautokeino, disse studiene er da med samisk som undervisningsspråk, noe som er vanskelig fordi ikke alle kommer opp på et akademisk språklig nivå i grunnkursene. Studiene på Høyskolen i Kautokeino er satt opp for de som har samisk som første språk, det vil si at for å studere der, må man beherskes samisk på dette nivået. Det er det meget få på kysten som gjør, og på grunn av manglende samisktilbud gjennom mange år. Derfor må det etableres samisk studietilbud på høyere nivå som har et Norsk undervisningsspråk og som er mere tilgjengelig for folk på kysten av Finnmark.

Pr i dag gis stipend til utdanning via Sametinget. Disse stipendene er imidlertid små med tanke på at man pr i dag må pendle og til dels pendle langt for å ta samisk på Høyskolen i Kautokeino. Slik utdanning er heller ikke sikret finansiering via arbeidsgiver med tanke på lønn. Derfor er det viktig at stipend økes og at man via staten gir flere virkemidler, tilskudd og/eller stipend fra barnehage til voksenopplæring. Dermed vil flere personer ha mulighet til å tilegne seg språket og benytte det i det daglige arbeidet med barn, ungdom og voksne og på mange arenaer på kysten.

Lønn er også en del av dette bildet. Dersom det skal være attraktivt å jobbe i barnehage-, skole- og opplæringssystemet, er lønn og arbeidsvilkår viktige virkemidler. Ett virkemiddel kan være at fagkunnskaper i samisk skal kunne gi høyere lønn. Samtidig må det være viktig å rekruttere personale fra sjøsamiske områder, med slik kulturell bakgrunn, da de er viktig både å fremme denne kulturen og samtidig kunne gi reell støtte til barn, unge og voksne i denne gruppen.

Dette er også viktig for foreldregenerasjonen at man har tilbud som kan dekke mere enn kurs. Mange av barna som har samisk 2-3 har foreldre som ikke snakker samisk. Barna blir i slike tilfeller dermed de eneste i familien som skal bære det samiske språket videre. Det betyr at de ikke har andre arenaer for samisk språk enn de tre timene i uken på skolen. Derfor er det svært viktig at man nå utvikler større ambisjoner for det samiske språket utenfor de samiske kjerneområdene, og at dette skjer også i områder som er utenfor språk revitaliserings områder slik at disse områdene også får et fullverdig og likeverdig samisktilbud. På grunn av at så mange har mistet sitt samiske språk i disse områdene, er det nettopp her man har det største behovet for støtte og tilbud. Man må se familiene som har valgt samisk for barnet som ressurser for det samiske samfunnet, på lik linje med de som har vært samiskspråklige hele tiden. Derfor er det viktig å inkludere på en slik måte at de som ikke behersker samisk ikke føler seg fremmedgjort og samtidig tilby både barn og foreldre arenaer utenfor skolen. Noen barnehager har gitt foreldre tilbud om samiskkurs. Dette bør tilbys alle foreldre som har barn med samisk i skolen, og det er ønskelig at man involverer foreldre i større grad enn i dag for eksempel via felles foreldremøter for samiske barn. Slik det er i dag involveres ikke samisk lærere i foreldre samarbeid, deltar ikke på samarbeidsmøter, informasjonsmøter rundt barn med spesielle behov, eller kontaktmøter med mindre foreldre spesielt ber om det og selv da kan det være vanskelig. Dette samarbeidet bør også være lovpålagt av skolene.

Det er viktig med samiskspråklige ansatte på mange områder, barnehager, skoler men også i barnevernet, helsestasjoner, sosialsektoren mm. Samtidig må man se på de ressursene samer generelt kan være med sin kulturelle forståelse, særlig samer fra kysten. I alle kulturelle miljøer i barnehage, skole og andre sammenhenger vil det alltid være behov for mangfold. Derfor er det viktig å ansette med tanke på mangfold samtidig som man har tilbud om samisk utdanning for disse. Det er helt sentralt å gi de som har behov og interesse for å lære samisk et godt nok tilbud og at det kan tilbys utover daglig tale, grunnkurs slik at det er mulig å komme på et høyere nivå språklig som kan fungere i andre settinger et det rent daglig dagse . Nettbaserte tilbud er ikke tilstrekkelig, fordi det er svært krevende å studere alene uten et samisk språklig miljø rundt som støtte. Derfor må det etableres samiskspråklige plattformer med samarbeid med ulike aktører. Det er viktig å få samisk språk inn i høyskolesystemet på kysten, slik at man kan sikre varig og stabilt tilbud.

Forslaget om å innføre et eget fag i samisk kultur og historie  for elever som ikke velger opplæring i samisk som første- eller andrespråk, slik at alle elevene på samme skole får samme totaltimetall støttes. Vi er enig i at dette vil gi økt kjennskap til og kunnskap om samisk kultur. Det vil også føre til at alle elevene får samme timetall og en unngår at de som får samisk språkopplæring enten får færre timer i andre fag eller må ha timer ut over ordinær skoledag.

Fjernundervisning for samer utenfor samiske kjerneområder kan utvikles til et godt tilbud. Blant annet med nettbasert undervisning på høyere nivå for voksne. Mange samer i dag erfarer først i voksne alder og mange etter endt utdanning at de er samer. Det kan være et naturlig å ha et ønske om å lære samisk. Flere steder tilbys det kurs i samisk på grunn nivå, dvs kurs i dagligtale. Imidlertid er det mange steder svake språkmiljøer hvis det i det hele tatt er noen og ingen tilbud om samisk på utover kurs. Ønsker om å studere samisk videre må tas på alvor, men mange har ikke anledning å pendle eller flytte pga arbeid og familie. Derfor vil nettbaserte samiskstudier kunne bidra til at flere utdanner seg innen samisk språk. I dag finnes mange muligheter for diskusjoner, løse oppgaver i samisk, muntlige øvinger via grupperom på nett. Skriftlige oppgaver og gruppeoppgaver kan også løses i felleskap, samt at veiledning enkelt kan gjøres via forelesningsrom på nett.

Vi støtter utvalgets forslag om at tospråklighetsmidlene i større grad bør benyttes til utviklingsarbeid i barnehage- og skolesektorene, og anbefaler samarbeidet med kommunene om dette. Videre at tospråklighetsmidler til barn også øremerkes språkutvikling utover barnehage og skole og kanaliseres inn i fritidstilbud som samisk kultur arbeid i kulturskolen. I dag bruker lag og foreninger mye ressurser på å søke midler via Sametinget. I mange tilfeller bruker Sametinget flere måneder på behandling av søknad. På den annen side kan midler som er tildelt aktivitet for barn på eksempelvis språksentre forbli urørt, slik at barn dermed står uten tilbud. Samtidig mangler det også her pedagogiske løsninger for barn med norsk som førstespråk og for de ulike språk nivåene hos barn. De pedagogiske løsningene blir å snakke bare samisk til barn som ikke er på et slik høyt språk nivå, noe som kan gjøre barn som befinner seg i begynnelsen av en innlæringsprosess usikre og utrygge. Her må man sikre at tilførte midler gir barn best mulig utbytte også i fritidstilbud.

Vi støtter utvalget i at elevene skal ha rett til samiskopplæring etter sterke tospråklige opplæringsmodeller. Dette skal særlig gjelde elever med samisk som andrespråk og både samisk 2 og 3. Det er vanskelig for elever med samisk som andrespråk å få opplæring som sikrer at de blir funksjonelt tospråklige. Særlig skyldes dette mangel av samisk lærere men også timetall, organisering og manglende rutiner i skolene som allerede er nevnt. Som nevnt gjør mangel av lærere at man ansetter ufaglærte eller at den tilsatte tar PPU mens man samtidig underviser. Vi er av den mening at PPU ikke er tilfredsstillende i en språkopplæring og at man i mye sterkere grad må gå inn for krav om pedagogisk grunnutdanning. Videre mener vi at man samtidig bør satse på å gi utdannede pedagoger utenfor de samiske forvaltningsområdene mulighet til å studere samisk språk, slik at de i tillegg til å undervise i andre fag også kan undervise i samisk. De vil også lettere kunne dekke opp med vikartimer i samisk. Det er en stor svakhet i systemet at samisklærere mangler utdanning slik at de ikke kan tilknyttes en skole i flere fag. Dette går sterkt utover elevenes læring og lærerstabilitet  

I forhold til videregående skole ser vi det samme som på de lavere nivåene, at elevene med samisk 2-3 ofte får ufaglærte lærere. Manglende pedagogiske metoder og dårlig tilrettelegging gir elevene dårlig motivasjon og ineffektiv læring. Videre er stipendordningen for elever på videregående delt inn i forskjellige nivåer etter om eleven tar samisk 1-2-3, der samisk 2 og 3 får de laveste stipendene. Disse forskjellene må oppheves, samtidig som de med samisk 2-3 får mulighet til like mange timer i samisk som på samisk 1.

Mange elever har ikke fått det tilbudet gjennom barne- og ungdomsskolen de skulle hatt, de burde derfor få mulighet til tilsvarende timer på videregående. Videre får de enda færre samisktimer på yrkesfag, og det siste året får de ingen timer. Dette må endres slik at timene blir likt fordelt både på studiespesialisering og yrkesfagene, og at stipendordningene blir likt fordelt for elevene uavhengig av hvilket nivå du er på i samisk.

Det viser seg også at elever på samisk 1 velger å ta samisk som 2. språk på videregående fordi det er lettere å få gode karakterer. Dette går utover de elevene som har hatt samisk 2 fordi lærer mangler gode pedagogiske modeller for å ha grupper på ulike nivåer.  Det bør gjøres grep slik at ikke skal være så attraktivt å bytte til et lavere nivå samisk.

Språkressurssentrene som er omtalt får en utydelig rolle der de skal være underlagt Sametinget, men også ha oppgaver som i dag er lagt til fylkesmennene. Det er viktig at man flytter tilsyns rolle fra Fylkesmannen eller endrer klageadgang der Fylkesmannen må gå inn i enkeltsaker som er påklaget, selv om det ikke omhandler spesialpedagogiske tiltak. Derfor er det viktig og nødvendig med en nærmere utredning før man oppretter slike sentre for å se om slike sentre kan fylle rollen som Fylkesmennene har i dag.  

Slik det er i dag finnes det klageadgang i forhold til den enkelte skole, kommunen og Fylkesmannen. Imidlertid kan det være vanskelig å benytte seg av dette, både fordi det er krevende og fordi det samtidig kan skape mistillitsforhold mellom partene. Det burde vært et veilednings senter på linje med SAED men som ikke bare er knyttet opp mot spesialpedagogikk og som kan gå inn i det enkelte barns situasjon både når det gjelder å se lærere, ressurs tilgang, pedagogiske arbeidsmåter og læremidler. Videre bør det sørges for at klageadgangen blir enklere ved å ha veiledningssenter som på fritt grunnlag kan sette seg inn i sakene. Slik det er i dag er det vanskelig å dokumentere mangelfull undervisning i forhold til samisk 2-3. Ofte utarbeides det ikke planer for undervisningen med målplan, dermed blir det ikke direkte målbart hva som er lært. Videre er overgangene mellom skolene vanskelig slik at elevens ståsted ikke følges videre i systemet. Elever som strever i faget eller har mistet deler av undervisningen følges ikke opp videre i systemet. Det må bli en «spesialpedagogisk« sak før Fylkesmannen går inn i den enkelte sak. Foruten dette kan det bli tilsynssak, men da er det mer uvisst for klageren hvorvidt og når behandlingen skjer og man får ingen tilbakemelding på et eventuelt resultat.