Høringsuttalelse vedrørende NOU 2016:17 «På lik linje».
I NOU 2016:17 «På lik linje» har rettighetsutvalget under ledelse av Osmund Kaldheim valgt å konkludere sitt arbeide i 8 såkalte Løft.
Gjøvik kommune vil i det følgende kommentere utvalgets forslag.
Overordnet vil Gjøvik kommune rose utvalget for en grundig gjennomgang av levekårene til mennesker med utviklingshemning. Kommunen vil spesielt fremheve det positive i at utvalget for sitt arbeid valgte å kartlegge i hvilken grad utviklingshemmedes situasjon i dag er i tråd men menneskerettighets forpliktelser og grunnleggende rettigheter, og at utvalget i denne sammenheng forankrer kartleggingen i FN-konvensjonen om rettigheten til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Gjennomgangen utvalget har gjort viser at dagens situasjon for utviklingshemmede opp mot aktuelle bestemmelser i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne har betydelige avvik.
Det blir avgjørende at kommunene tilføres faglige og økonomiske ressurser, slik at tiltak som blir foreslått også blir godt gjennomført, slik at det blir varige bedringer.
Gjøvik kommune vil i det følgende kommentere utvalgets forslag.
Overordnet vil Gjøvik kommune rose utvalget for en grundig gjennomgang av levekårene til mennesker med utviklingshemning. Kommunen vil spesielt fremheve det positive i at utvalget for sitt arbeid valgte å kartlegge i hvilken grad utviklingshemmedes situasjon i dag er i tråd men menneskerettighets forpliktelser og grunnleggende rettigheter, og at utvalget i denne sammenheng forankrer kartleggingen i FN-konvensjonen om rettigheten til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Gjennomgangen utvalget har gjort viser at dagens situasjon for utviklingshemmede opp mot aktuelle bestemmelser i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne har betydelige avvik.
Det blir avgjørende at kommunene tilføres faglige og økonomiske ressurser, slik at tiltak som blir foreslått også blir godt gjennomført, slik at det blir varige bedringer.
Løft 1 Selvbestemmelse og rettssikkerhet
Gjøvik kommune støtter utvalget i beskrivelsen av at norsk lovverk ikke i tilstrekkelig grad sikrer utviklingshemmedes rett til frihet og selvbestemmelse. Gjøvik kommune er enig med Kaldheimutvalget i at vergemålsloven må erstattes med lov om beslutningsstøtte. Vergemålslovens § 20 sier at «Den som har fylt 18 år, og som på grunn av sinnslidelse, herunder …, psykisk utviklingshemning, …, ikke er i stand til å ivareta sine interesser, kan settes under vergemål hvis det er behov for det». Vilkåret er klart i strid med CRPD, bl.a. artikkel 12. Når utvalgsflertallet foreslår at vilkåret flyttes fra diagnose til en funksjonstest, så er det problematisk på flere områder.
Utvalgets vurderinger hviler på begrepet beslutningskompetanse. En eventuell funksjonstest vil i prinsippet ikke være noe annet enn synonym for eller spesifikasjon av eksisterende diagnoser. En bør stille spørsmål med om slike funksjonstester finnes og kvaliteten med dem.
Kaldheimutvalgets vurderinger hviler på begrepet beslutningskompetanse. Et begrep som i seg selv er diskriminerende. Den praktiske bruken enda verre. Mennesker blir inndelt i to grupper, hvor den ene gruppen har beslutningskompetanse med hensyn til en sak, mens den andre gruppen ikke har beslutningskompetanse med hensyn til saken. I praktisk bruk forsvinner ofte saksaspektet og spørsmålet reduseres til et spørsmål om vedkommende kan få handle som vedkommende vil eller om andre skal bestemme over vedkommende.
Det trengs en ny lov om beslutningsstøtte. I påvente av en slik lov må det gjøres endringer i Vergemålslovens § 33, 2. ledd, hvor det bl.a. heter at « Er den som er satt under vergemål ikke fratatt den rettslige handleevnen, kan vergen ikke foreta disposisjonen hvis den som er satt under vergemål motsetter seg det. Dette gjelder likevel ikke hvis han eller hun ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer. Fylkesmannen, eller vergen med fylkesmannens samtykke, kan innhente legeerklæring for å få klargjort om vedkommende er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer». 2. og 3. setning åpner for at personer under vergemål, med full rettslig handleevne, umyndiggjøres ved en legeerklæring. Rettssikkerheten er fraværende og setningene må derfor slettes.
Verger bør gis en opplæring i samsvar med CRPDen. Videre må det være en forutsetning at vergen kjenner personen den skal bistå. Det forutsetter at antallet personer et verge kan være verge for må reduseres dramatisk i forhold til dagens praksis.
Endring av regler om bruk av tvang. Støttes. Det bør være mere generelle bestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven, og knyttes til prinsippet om ivaretakelse og skjerming av den enkelte og ikke knyttes til diagnose.
Utvalgets vurderinger hviler på begrepet beslutningskompetanse. En eventuell funksjonstest vil i prinsippet ikke være noe annet enn synonym for eller spesifikasjon av eksisterende diagnoser. En bør stille spørsmål med om slike funksjonstester finnes og kvaliteten med dem.
Kaldheimutvalgets vurderinger hviler på begrepet beslutningskompetanse. Et begrep som i seg selv er diskriminerende. Den praktiske bruken enda verre. Mennesker blir inndelt i to grupper, hvor den ene gruppen har beslutningskompetanse med hensyn til en sak, mens den andre gruppen ikke har beslutningskompetanse med hensyn til saken. I praktisk bruk forsvinner ofte saksaspektet og spørsmålet reduseres til et spørsmål om vedkommende kan få handle som vedkommende vil eller om andre skal bestemme over vedkommende.
Det trengs en ny lov om beslutningsstøtte. I påvente av en slik lov må det gjøres endringer i Vergemålslovens § 33, 2. ledd, hvor det bl.a. heter at « Er den som er satt under vergemål ikke fratatt den rettslige handleevnen, kan vergen ikke foreta disposisjonen hvis den som er satt under vergemål motsetter seg det. Dette gjelder likevel ikke hvis han eller hun ikke er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer. Fylkesmannen, eller vergen med fylkesmannens samtykke, kan innhente legeerklæring for å få klargjort om vedkommende er i stand til å forstå hva disposisjonen innebærer». 2. og 3. setning åpner for at personer under vergemål, med full rettslig handleevne, umyndiggjøres ved en legeerklæring. Rettssikkerheten er fraværende og setningene må derfor slettes.
Verger bør gis en opplæring i samsvar med CRPDen. Videre må det være en forutsetning at vergen kjenner personen den skal bistå. Det forutsetter at antallet personer et verge kan være verge for må reduseres dramatisk i forhold til dagens praksis.
Endring av regler om bruk av tvang. Støttes. Det bør være mere generelle bestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven, og knyttes til prinsippet om ivaretakelse og skjerming av den enkelte og ikke knyttes til diagnose.
Løft 2 Inkluderende og likeverdig utdanning
Det er bra at utvalget legger artikkel 24 i CRPDen om mennesker med nedsatt funksjonsevnes rett til å bli inkludert i skolen. Men utvalget synes å overse historien på feltet. Den inkluderende skolen kan tidfestes til 1975 og innføringen av «integreringsloven», hvor spesialskolenes aktivitet – på papiret – ble en integrert del av grunnskolen. Imidlertid fortsatte de statlige spesialskolene. Få sentrale tiltak ble iverksatt for å sikre elever med utviklingshemning et godt opplæringstilbud. Resultatet av over 40 år i «skyggenes dal», er en gjennomgripende mangel på systemer og kompetanse.
Et grunnleggende problem er at elever med utviklingshemning knapt inngår i skolens kvalitetsvurderingssystemer. Elever med utviklingshemning har i all hovedsak fritak fra fagplanene, noe som medfører at de verken deltar i nasjonale prøver, kartleggingsprøver eller internasjonale undersøkelser. Fritak fra fagplanen medfører at en heller ikke får karakterer eller eksamensresultater. Når elever med utviklingshemning er utelatt fra de premissgivende systemene for skoleutviklingen, så blir det vanskelig å sikre en skoleutvikling som ivaretar elevgruppen.
For å oppnå økt inkludering er det nødvendig med styrket innsats i PPT for tilpasset opplæring og inkluderende undervisning. Likeledes er universell utforming av skolebygg.
Et grunnleggende problem er at elever med utviklingshemning knapt inngår i skolens kvalitetsvurderingssystemer. Elever med utviklingshemning har i all hovedsak fritak fra fagplanene, noe som medfører at de verken deltar i nasjonale prøver, kartleggingsprøver eller internasjonale undersøkelser. Fritak fra fagplanen medfører at en heller ikke får karakterer eller eksamensresultater. Når elever med utviklingshemning er utelatt fra de premissgivende systemene for skoleutviklingen, så blir det vanskelig å sikre en skoleutvikling som ivaretar elevgruppen.
For å oppnå økt inkludering er det nødvendig med styrket innsats i PPT for tilpasset opplæring og inkluderende undervisning. Likeledes er universell utforming av skolebygg.
Løft 3 Arbeid for alle
Situasjonen for mennesker med utviklingshemning i forhold til arbeid blir rimelig godt redegjort for i innstillingen. Arbeidsmarkedstiltakene som nevnes, utover Varig tilrettelagt arbeid (VTA), er tiltak som omfatter svært få personer med utviklingshemning. Utredningen trekker imidlertid ikke linjene tilbake til Ansvarsreformen. Andelen personer med utviklingshemning som har arbeid, er i dag lavere enn andelen mot slutten av HVPU-perioden. I st.meld. 47 (1989-90) står det at «Regjeringen tar sikte på en gradvis styrking av arbeidstilbudet til denne gruppen».
I all hovedsak er mennesker med utviklingshemning henvist til tiltaket VTA, hvis en har arbeid i det heletatt. VTA er i stor grad videreføringen av de produksjonsrettede HVPU-verkstedene. I st.meld. 47 (1989-90), ble behovet for tiltaksplasser stipulert til 7000. Anslaget ble gjort av en tverrdepartemental gruppe. I NOU 2016: 17, vises det til en rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet som hevder at det er behov for ca. 1500 tiltaksplasser. I dette tilfellet ble behovet definert av NAV. Behovsbegrepet som inngår i utredninger på feltet kan synes noe merkelig.
Grundig arbeidsevnevurdering. Støttes. Henger sammen med opplæring generelt, og spesielt i et samarbeid med den videregående opplæringen. En diagnose kan ikke legges til grunn for mulighet for arbeidsevnevurdering.
Varig oppfølgingstiltak med individuell støtte. Støttes. Differensiering og økt antall arbeidsplasser, både i tilrettelagte tiltak og i ordinære bedrifter.
Gjøvik kommune mener det er sterke argumenter for at arbeidsmarkedstiltakene overfor mennesker med utviklingshemning skal forbli et statlig ansvar:
· Arbeidsmarkedstiltakene skal fortsatt være statlige for andre grupper, da vil det være diskriminerende å overlate ansvaret til kommunene når det gjelder tiltak overfor mennesker med utviklingshemning.
· Finansieringen av tiltaket vil ved en kommunalisering bli en del av rammeoverføringen til kommunene. I dag finansieres VTA via en egen post på statsbudsjettet. Det er en overhengende fare for at arbeidstiltakene vil tape overfor andre lovpålagte oppgaver og partipolitiske markeringssaker i den kommunale budsjettbehandlingen.
· Et enstemmig Storting nedla institusjonsomsorgen i 1991. Omsorgstjenestene skulle knyttes til personen og ikke til boligene. Bofellesskapene er i økende grad bemannet med eget personell. Når beboerne er på jobb eller på dagsenter, er det ledige personellressurser i bofellesskapene. Stadig flere kommuner forsøker å samorganisere tjenester og dagaktiviteter for å utnytte personellet. Resultatet av denne prosessen er at en gjeninnfører institusjonsomsorgen. Skal en unngå å styrke tendensene til institusjonsomsorg, må ansvaret for omsorgstjenestene og arbeid/dagtilbud ligge på ulike forvaltningsnivå.
I all hovedsak er mennesker med utviklingshemning henvist til tiltaket VTA, hvis en har arbeid i det heletatt. VTA er i stor grad videreføringen av de produksjonsrettede HVPU-verkstedene. I st.meld. 47 (1989-90), ble behovet for tiltaksplasser stipulert til 7000. Anslaget ble gjort av en tverrdepartemental gruppe. I NOU 2016: 17, vises det til en rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet som hevder at det er behov for ca. 1500 tiltaksplasser. I dette tilfellet ble behovet definert av NAV. Behovsbegrepet som inngår i utredninger på feltet kan synes noe merkelig.
Grundig arbeidsevnevurdering. Støttes. Henger sammen med opplæring generelt, og spesielt i et samarbeid med den videregående opplæringen. En diagnose kan ikke legges til grunn for mulighet for arbeidsevnevurdering.
Varig oppfølgingstiltak med individuell støtte. Støttes. Differensiering og økt antall arbeidsplasser, både i tilrettelagte tiltak og i ordinære bedrifter.
Gjøvik kommune mener det er sterke argumenter for at arbeidsmarkedstiltakene overfor mennesker med utviklingshemning skal forbli et statlig ansvar:
· Arbeidsmarkedstiltakene skal fortsatt være statlige for andre grupper, da vil det være diskriminerende å overlate ansvaret til kommunene når det gjelder tiltak overfor mennesker med utviklingshemning.
· Finansieringen av tiltaket vil ved en kommunalisering bli en del av rammeoverføringen til kommunene. I dag finansieres VTA via en egen post på statsbudsjettet. Det er en overhengende fare for at arbeidstiltakene vil tape overfor andre lovpålagte oppgaver og partipolitiske markeringssaker i den kommunale budsjettbehandlingen.
· Et enstemmig Storting nedla institusjonsomsorgen i 1991. Omsorgstjenestene skulle knyttes til personen og ikke til boligene. Bofellesskapene er i økende grad bemannet med eget personell. Når beboerne er på jobb eller på dagsenter, er det ledige personellressurser i bofellesskapene. Stadig flere kommuner forsøker å samorganisere tjenester og dagaktiviteter for å utnytte personellet. Resultatet av denne prosessen er at en gjeninnfører institusjonsomsorgen. Skal en unngå å styrke tendensene til institusjonsomsorg, må ansvaret for omsorgstjenestene og arbeid/dagtilbud ligge på ulike forvaltningsnivå.
Løft 4. God helse og omsorg
For å sikre god helse og omsorg:
• Krav til individuelt tilrettelagte tjenester, nedfelles i loven under kravet om forsvarlighet. Støttes, og praktiseres i stor grad allerede med enkeltvedtak.
• Styrke habiliteringstilbudet og samarbeidsavtaler om habilitering. Dette er ivaretatt med tjenesteavtaler, men det er stor variasjon i helseforetak og i kommune på kapasitet og prioritering av habiliteringsarbeid. Spesialisthelsetjenestenes satsing på «tidlig intervensjon» er uttalt og markant i endring. Kommunene har ikke klart å legge til rette for en kommunal habiliteringstjeneste som må ivareta kompetansen og kapasiteten som omhandler veiledning til unge voksne og voksne med særskilte utfordringer. Denne brukergruppen vies liten eller ingen oppmerksomhet i forbindelse med Samhandlingsreformens konsekvenser (og intensjoner). Mulig pga at «døgnplasser» ble bygd ned i forbindelse med Ansvarsreformen. Det er i dag vesensforskjell på PP-tjenester og habiliteringsarbeid. Veiledningen av foreldre med særlig tyngende omsorgsoppgaver vil enklere la seg koordinere og forpliktes med helhetlige tjenester, dersom slik kompetanse og kapasitet utløses fra opplæringsloven eller fra barnevernsloven. Alternative metoder enn de tradisjonelle spesialpedagogiske tilnærminger må få annerkjennelse i tidlige opplæringsår.
• Regelmessig og planlagt helseoppfølging. Støttes. En større involvering fra fastleger er viktig. Habiliteringstjenesten må få et tydeligere ansvar for medisinsk- eller helsefaglige anbefalinger, i et samarbeid med fastlegene.
• Synliggjøre plikt til å ta hensyn til barns beste. Støttes. En tydeligere avklaring på hvem som har ansvaret i en kommune, etter at/dersom ulike hjelpetiltak i hjemmet ikke har ført frem og omsorgen må plasseres til kommunen. Barnevernet må gjøre sin plikt ift å ivareta barnets beste ved å faktisk vurdere omsorgsevnen til pårørende også der barnet har en diagnose. Hjelpetiltakene må da være tilpasset barnas spesielle behov. Unnlatelse av å bistå foreldre tidlig og unngå å gjøre en vurdering av foreldrenes omsorgsevne, pga barns diagnose/funksjonsnedsettelse vil ofte gi store konsekvenser.
• Kvalitetssikring av barneboliger og avlastningsboliger. Hvordan ivareta kravet om å ivareta barnets beste mtp fritid og aktivisering, når avlastningsopphold er knyttet til foreldrenes behov for avlastning og ikke er rettighetsfestet på innhold og krav om individuelle tilpasninger for barnet? En rettighetsfesting av barnets trygghet og trivsel vil utløse mer individuelle tilbud, og avlastningsinstitusjonene må fasiliteres på en annen måte både bygningsmessig og personellmessig. Pr i dag er avlastningsboliger bygd opp etter «institusjonstenkningen» med vekt på omsorg, tilsyn og felles aktiviteter/måltider.
• Krav til individuelt tilrettelagte tjenester, nedfelles i loven under kravet om forsvarlighet. Støttes, og praktiseres i stor grad allerede med enkeltvedtak.
• Styrke habiliteringstilbudet og samarbeidsavtaler om habilitering. Dette er ivaretatt med tjenesteavtaler, men det er stor variasjon i helseforetak og i kommune på kapasitet og prioritering av habiliteringsarbeid. Spesialisthelsetjenestenes satsing på «tidlig intervensjon» er uttalt og markant i endring. Kommunene har ikke klart å legge til rette for en kommunal habiliteringstjeneste som må ivareta kompetansen og kapasiteten som omhandler veiledning til unge voksne og voksne med særskilte utfordringer. Denne brukergruppen vies liten eller ingen oppmerksomhet i forbindelse med Samhandlingsreformens konsekvenser (og intensjoner). Mulig pga at «døgnplasser» ble bygd ned i forbindelse med Ansvarsreformen. Det er i dag vesensforskjell på PP-tjenester og habiliteringsarbeid. Veiledningen av foreldre med særlig tyngende omsorgsoppgaver vil enklere la seg koordinere og forpliktes med helhetlige tjenester, dersom slik kompetanse og kapasitet utløses fra opplæringsloven eller fra barnevernsloven. Alternative metoder enn de tradisjonelle spesialpedagogiske tilnærminger må få annerkjennelse i tidlige opplæringsår.
• Regelmessig og planlagt helseoppfølging. Støttes. En større involvering fra fastleger er viktig. Habiliteringstjenesten må få et tydeligere ansvar for medisinsk- eller helsefaglige anbefalinger, i et samarbeid med fastlegene.
• Synliggjøre plikt til å ta hensyn til barns beste. Støttes. En tydeligere avklaring på hvem som har ansvaret i en kommune, etter at/dersom ulike hjelpetiltak i hjemmet ikke har ført frem og omsorgen må plasseres til kommunen. Barnevernet må gjøre sin plikt ift å ivareta barnets beste ved å faktisk vurdere omsorgsevnen til pårørende også der barnet har en diagnose. Hjelpetiltakene må da være tilpasset barnas spesielle behov. Unnlatelse av å bistå foreldre tidlig og unngå å gjøre en vurdering av foreldrenes omsorgsevne, pga barns diagnose/funksjonsnedsettelse vil ofte gi store konsekvenser.
• Kvalitetssikring av barneboliger og avlastningsboliger. Hvordan ivareta kravet om å ivareta barnets beste mtp fritid og aktivisering, når avlastningsopphold er knyttet til foreldrenes behov for avlastning og ikke er rettighetsfestet på innhold og krav om individuelle tilpasninger for barnet? En rettighetsfesting av barnets trygghet og trivsel vil utløse mer individuelle tilbud, og avlastningsinstitusjonene må fasiliteres på en annen måte både bygningsmessig og personellmessig. Pr i dag er avlastningsboliger bygd opp etter «institusjonstenkningen» med vekt på omsorg, tilsyn og felles aktiviteter/måltider.
Løft 5 Eget hjem
Gjøvik kommune støtter forslaget om at kommunene får plikt til å skaffe boliger til vanskeligstilte. Gjøvik kommune ser at det er en konflikt mellom finansierings-ordningene når mennesker med utvikling skal bosette seg utenfor foreldrehjemmet. Velger de å bygge eller kjøpe leilighet innrømmes det ikke momskompensasjon. Hvis de derimot flytter inn i bofellesskap/tilrettelagte boliger bygget av kommune, så innrømmes prosjektet momskompensasjon. Dette er på en uheldig måte vridende i forhold til hvilke valg en person med utviklingshemning kan gjøre.
Utvalget forslår at det ikke gis lån eller tilskudd for bygging av mer enn seks samlokaliserte enheter i kommunal regi for personer med utviklingshemming. Dette er i tråd med gjeldende maksimumsvedtaket i Gjøvik.
Utvalget forslår at det ikke gis lån eller tilskudd for bygging av mer enn seks samlokaliserte enheter i kommunal regi for personer med utviklingshemming. Dette er i tråd med gjeldende maksimumsvedtaket i Gjøvik.
Løft 6 Kompetanse og kunnskap
Obligatoriske grunnkurs for alle ansatte som skal arbeide med utviklingshemmede er et tveegget tiltak. På den ene siden er det positivt å høyne kompetansen til tjenesteyterne. På den annen side, vil innføringen av minimumsnormer ofte medføre at minimumsnormen blir normen. I dag er det ingen klare normer for kompetanse blant ansatte i tjenestene. Før en innfører minstenormer, bør en sikre at det finnes normer eller føringer for omfanget av fagarbeidere og høgskoleutdannede tjenesteytere.
Etter – og videreutdanningstilbud til ansatte. Støttes. Tettere samarbeid mellom kommunene og utdanningsinstitusjonene bør tilstrebes for å kvalitetssikre kompetanseutviklingen i en felles retning.
Økt forskningsinnsats. Støttes. Nyere forskning bør baseres i større grad på kvalitative studier med bakgrunn i reelle brukerundersøkelser og deltakende observasjon. Kan synes som forskning på området preges av et kritisk blikk på ansvarsreformens intensjoner og manglende etterlevelse av en ideologi som da var basert på nedbygging av institusjonene og særomsorgen. Nyere tid og endringer i samfunnet generelt må tillegges betydning når områder skal utvelges for forskning.
Etter – og videreutdanningstilbud til ansatte. Støttes. Tettere samarbeid mellom kommunene og utdanningsinstitusjonene bør tilstrebes for å kvalitetssikre kompetanseutviklingen i en felles retning.
Økt forskningsinnsats. Støttes. Nyere forskning bør baseres i større grad på kvalitative studier med bakgrunn i reelle brukerundersøkelser og deltakende observasjon. Kan synes som forskning på området preges av et kritisk blikk på ansvarsreformens intensjoner og manglende etterlevelse av en ideologi som da var basert på nedbygging av institusjonene og særomsorgen. Nyere tid og endringer i samfunnet generelt må tillegges betydning når områder skal utvelges for forskning.
For å sikre koordinerte tjenester:
• Plikt for kommunene å sikre koordinerte velferdstjenester. Støttes. Herunder også opplæringstilbud og arbeidsevnevurdering. (dvs skole og NAV, ikke bare helse og omsorg). Plikten til IOP bør inkludere IP, der kriteriet for IP er oppfylt i tidlige barne- og ungdomsår, og fritar ikke skoler i koordinator-oppgaver. Man unngår ansvarsfraskrivelser og forplikter tiltak og tverrfaglig samarbeid tidligere. Utvalgets forventning om at økt koordinering ikke krever økt innsats og økte rammer, kan synes å virke svært ubegrunnet. Erfaringer tilsier at tid til koordinering utgjør en betydelig andel av kommunens samlede aktivitet, og lar seg ikke lett effektivisere. Tid til veiledning av foreldre, skole og helse og omsorgspersonell må fortsatt foregå møtebasert, hjembasert og sammen med den det gjelder. Tidfesting av denne aktiviteten bør kartlegges og utmåles i hver enkelt sak, slik at ressursbruk blir synliggjort.
• Plikt for kommunene å sikre koordinerte velferdstjenester. Støttes. Herunder også opplæringstilbud og arbeidsevnevurdering. (dvs skole og NAV, ikke bare helse og omsorg). Plikten til IOP bør inkludere IP, der kriteriet for IP er oppfylt i tidlige barne- og ungdomsår, og fritar ikke skoler i koordinator-oppgaver. Man unngår ansvarsfraskrivelser og forplikter tiltak og tverrfaglig samarbeid tidligere. Utvalgets forventning om at økt koordinering ikke krever økt innsats og økte rammer, kan synes å virke svært ubegrunnet. Erfaringer tilsier at tid til koordinering utgjør en betydelig andel av kommunens samlede aktivitet, og lar seg ikke lett effektivisere. Tid til veiledning av foreldre, skole og helse og omsorgspersonell må fortsatt foregå møtebasert, hjembasert og sammen med den det gjelder. Tidfesting av denne aktiviteten bør kartlegges og utmåles i hver enkelt sak, slik at ressursbruk blir synliggjort.
Løft 8 Målrettet styring
At utvalget foreslår at det rapporteres regelmessig til Stortinget om situasjonen for mennesker med utviklingshemning og iverksatte tiltak er kanskje det aller viktigste i denne NOUen. Dette må gjenspeiles også på kommunalt nivå. Det er lite samordning og evaluering av tiltak og situasjoner for personer med utviklingshemming på tvers av sektorer, noe som svekker fokus på tidlig intervensjon i 1.-linjetjenestene. Nasjonal plan for oppfølging av forpliktelsene i FN-konvensjonen støttes. Kommunale planer for utviklingshemmede oppdateres for å oppfylle menneskerettighetene støttes.
Planarbeidet må være tverrsektorielle, uten at tjenestene skal oppfattes som særtiltak eller særomsorg. Få politikere og forvaltere har spesiell innsikt i og oppmerksomhet knyttet til levekårene til mennesker med utviklingshemning. Antallet personer med utviklingshemning er få og det er ikke den gruppen som har lettest for å komme til i samfunnsdebatten. Personer med utviklingshemning er i stor grad avhengig av velferdsstaten på alle livsområder hele livet. En periodemessig rapportering til Stortinget vil være en god måte å sikre at politikkområdet får nødvendig politisk oppmerksomhet. Den store svakheten med Ansvarsreformen i tillegg til at den bare ble ren boligreform, er nettopp mangelen på statlige styringssystemer. Noe som igjen har gjort det nødvendig med den gjennomgangen Kaldheimutvalget har gjort.
Planarbeidet må være tverrsektorielle, uten at tjenestene skal oppfattes som særtiltak eller særomsorg. Få politikere og forvaltere har spesiell innsikt i og oppmerksomhet knyttet til levekårene til mennesker med utviklingshemning. Antallet personer med utviklingshemning er få og det er ikke den gruppen som har lettest for å komme til i samfunnsdebatten. Personer med utviklingshemning er i stor grad avhengig av velferdsstaten på alle livsområder hele livet. En periodemessig rapportering til Stortinget vil være en god måte å sikre at politikkområdet får nødvendig politisk oppmerksomhet. Den store svakheten med Ansvarsreformen i tillegg til at den bare ble ren boligreform, er nettopp mangelen på statlige styringssystemer. Noe som igjen har gjort det nødvendig med den gjennomgangen Kaldheimutvalget har gjort.