Ledernettverk for barn- ungdom- og voksenhabilitering i Helse Midt-Norge

Det regionale ledernettverket for HABU og HAVO, i Helse Midt-Norge har, med stor interesse, gått igjennom NOU 2016: 17 På lik linje. Det er bred enighet om at utvalget har gjort et svært grundig og viktig arbeid med tanke på å ivareta og forbedre rettigheter for barn, unge og voksne med utviklingshemming. Faktagrunnlaget og vurderingene som ligger i dokumentet gir et godt bilde både av dagens situasjon og nødvendige tiltak for å bedre rettsikkerhet, livskvalitet og tjenestekvalitet for målgruppen.

Fra habiliteringstjenestens ståsted ser vi at balansegangen mellom retten til selvbestemmelse og retten til beskyttelse er en utfordring som må løftes frem kontinuerlig. At personer får innskrenket sine rettigheter uten faglige begrunnelser og nødvendig hjemmelsgrunnlag eller at noen ikke får nødvendig bistand/ beskyttelse med begrunnelse i retten til selvbestemmelser er dilemmaer vi står overfor hver dag gjennom vår tjenesteutøvelse. Temaet selvbestemmelse og rettssikkerhet vil være nært knyttet til temaet kompetanse og kunnskap. Å gi den enkelte tilstrekkelig støtte til å ta egne beslutninger og å vite når dette ikke er forsvarlig, krever kompetanse hos den som skal bistå.

Ledermøtet støtter utvalgets forslag om å erstatte særlovgivningen knyttet til tvang overfor personer med utviklingshemming, med generelle/diagnoseuavhengige bestemmelser. Vi anbefaler at de kriteriene som ligger i Helse- og omsorgstjenestelovens kap. 9 er malen for et nytt lovverk. Det stiller tydelige krav til hvilke vilkår som må være tilstede for å kunne fatte et tvangsvedtak og hvem som skal medvirke. Særlig sikres et samarbeid mellom bruker/pårørende/verge, kommunale tjenesteytere og spesialisthelsetjenesten, noe som bidrar til å øke rettsikkerheten for den det gjelder.

Som i utvalget, er det også i habiliteringstjenestene ulike synspunkt når det gjelder spesialskoler/spesialklasser. Det er imidlertid ikke uenighet når det gjelder hovedprinsippet; barn og ungdom med utviklingshemming skal ha et tilbud om barnehage og skole i sitt nærmiljø på linje med alle andre. Kvaliteten på det pedagogiske innholdet og tilretteleggingen for å fungere optimalt sammen med sine medelever, må være sikret uavhengig av hvilken barnehage/skole man sogner til.

Det er også viktig å ha fokus på pedagogiske tilbud til voksne med utviklingshemming. Etter hvert har mange gått igjennom grunnskole- og videregående skole og slik sett fått lovfestet opplæring, men innholdet i opplæringa varierer. Det bør gis mulighet for videre opplæring i voksen alder.

Det er bra at utvalget foreslår å gjøre PPT sin rolle tydeligere, med hensyn til veiledning og sakkyndighetsarbeid. Vi ser også at grensene mellom habilitering, PPT og Statped kan bli noe utydelig og at det fortsatt er behov for å tydeliggjøre noen grenseoppganger her når det gjelder ansvar og oppgaver.

Ledernettverket har de samme erfaringene som beskrives av utvalget, arbeidsmarkedet har blitt mer spesialisert og stiller stadig større krav til kunnskap og fleksibilitet, noe som særskilt rammer personer med funksjonsvansker. Når det gjelder personer med lett grad av utviklingshemming, som er den største andelen av denne gruppa, ligger det helt klart uutnyttede ressurser her. Veien inn i arbeidslivet henger både sammen med type vurdering/opplæring som blir gjort i videregående skole, samt tilstrekkelig og kompetent oppfølging fra NAV i jobbsøkerprosessen og på arbeidsplassen. VTA-plasser og oppfølgingsteam som for eksempel arbeid med bistand vil være viktige tiltak her.

I tillegg til forslagene som ligger i løft 3 savnes et forslag om lovfestet rett til dagaktivitet eller dagsenter som geografisk ligger et annet sted enn hjemmet. Når det gjelder dagtilbud må det også bli et tydeligere krav til innhold/kvalitet, det må være noe mer enn et oppholdssted på dagtid.

God livskvalitet henger tett sammen med god helse og omsorg. Både nasjonale og internasjonale studier viser at mange personer med utviklingshemning opplever helsesvikt oftere enn befolkningen generelt og samtidig opplever mangel på gode helsetjenester oftere enn befolkningen generelt. Kunnskap om utviklingshemming og hvilke konsekvenser dette gir for kommunikasjon, samhandling, tilrettelegging samt ulike helseutfordringer er sentralt for hele kommune- og spesialisthelsetjenesten, ikke bare innenfor de tjenesteområdene som har et særskilt ansvar for målgruppen.

Det er bra at utredningen trekker fram standardisering og manglende individuell tilrettelegging, noe som etter vår erfaring ofte er en konsekvens av manglende ressurser. Forslaget om kvalitetssikring av avlastning- og barneboliger er positivt og vi anbefaler at det også utarbeides et system for kvalitetssikring av tjenestetilbudet til voksne.

Den lave kapasiteten i habiliteringstjenestene, og da særlig mangelen på spesialister, har vært påpekt i en årrekke. Nasjonale og regionale planer, utredninger og oppdragsdokument for HFene har sagt noe om behovet for opptrapping og i noen tilfeller lagt ganske tydelige føringer for at så må skje, uten at dette har ført til reell satsning. For å sikre en opptrapping av habiliteringstilbudet anbefaler vi at dette må styres nasjonalt.

Vi ser det som viktig at det kommunale ansvaret for koordinering presiseres. Kommunale koordinatorskoler kan bidra til å styrke koordinatorrollen og gi en bedre samordning av tjenester. Det er i flere helseforetak og kommuner utarbeidet en felles plan for habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator, hvor koordinering av tjenester er et sentralt tema.

Tiltakene som foreslås av utvalget er gode innspill som støttes.

Mange av tiltakene som foreslås vil medføre en økning i kostnader. Ledernettverket anser at en økning av ressurser til habilitering i spesialisthelsetjenesten ikke vil være mulig med en forventning om omfordeling av midler internt i foretakene. For å sikre en opptrapping anbefales et nasjonalt løft på linje med det som er gjennomført i psykisk helsevern.