Høringssvar - Samvittighetsfrihet i arbeidslivet Dato: 01.03.2017 Svartype: Med merknad Etter å ha lest gjennom NOU 2016:13, vil jeg først poengtere at utvalget har belyst evnet «Samvittighetsfrihet i arbeidslivet» på en grundig måte. Mange relevante problemstillinger er diskutert, med ulike eksempler fra arbeidslivet og eksisterende praksis i ulike land. Utvalget står samlet i å mene at samvittighetsfriheten representerer en viktig menneskelig verdi, og at det bør legges til rette for at den kan ivaretas i arbeidslivet. De konkluderer derfor med at det i noen tilfeller bør legges til rette for reservasjon. Som personlig kristen vil jeg komme med noen innspill angående denne saken. For det første vil jeg understreke at Norge ifølge «Den europeiske menneskerettskonvensjonen» (artikkel 9) er forpliktet til å respektere samvittighetsfrihet. Det er også slik at det i mange tilfelle er en klar sammenheng mellom religionsfrihet og samvittighetsfrihet. Uten samvittighetsfrihet har man ikke reell religionsfrihet. Som en følge av dette, er det både naturlig og nødvendig at det legges til rette for reservasjon mot enkelte arbeidsoppgaver. Som utvalget poengterer, så må det dreie seg om en «dyp og viktig samvittighetsoverbevisning for arbeidstakeren». Utvalget har funnet tre spørsmål som de mener bør stå sentralt når man vurderer samvittighetsbasert reservasjon i arbeidslivet: Bygger arbeidstakers ønske om reservasjon mot å utføre bestemte arbeidsoppgaver på en dyp og viktig samvittighetsoverbevisning? Kan reservasjon finne sted uten at det er inngripende for tredjepart? Er reservasjon gjennomførbart i praksis uten for store ulemper for arbeidsgiver og kollegaer? Disse spørsmålene er absolutt relevante i en slik vurdering, men når det gjelder spørsmål 2 bør formuleringen endres. Under debatten om reservasjonsmulighet for fastleger som ikke kan/ønsker å henvise til abort, var dette en av problemstillingene. Dersom en fastlege hadde reservert seg, kunne en kvinne som ønsket abort oppleve at hun måtte få time hos en annen lege for å få henvisningen. Enkelte mente dette var en stor påkjenning for kvinnen. I forhold til spørsmålene ovenfor, vil noen dermed hevde at leger ikke kan få en slik reservasjonsrett på grunn av at svaret på spørsmål 2 blir nei. Siden samvittighetsfrihet er en viktig verdi i samfunnet og demokratiet, må man akseptere at vi som samfunnsborgere kan oppleve ulemper som følge av dette. Som i eksempelet ovenfor, så mener jeg at en kvinne som ønsker abort må godta at ikke alle leger kan bidra til det. Spørsmål 2 må dermed omformuleres, slik at det kommer tydelig frem hva som skal regnes som akseptabel «inngripen for tredjepart». Utvalget påpeker også muligheten for at tredjepart vil oppleve en reservasjon som en fordømmelse av deres «handling, levemåte eller identitet». Dette er etter mitt syn ikke god nok grunn til å begrense tilgangen til reservasjon. I de fleste tilfellene der reservasjon kan være aktuelt, har man hatt lange debatter før man åpnet opp for en slik praksis (for eksempel tilgangen til abort og åpning for likekjønnede ekteskap). Det har vært stor motstand mot dette, både i forkant og etterkant av lovendringene. Videre er det grunn til å tro at det alltid vil være en forholdvis stor gruppe som vil mene at den omstridte praksisen er moralsk feil. De som ønsker å gjennomføre disse omstridte handlingene må akseptere at ikke alle støtter en slik praksis. Reservasjonsrett for helsepersonell står etter mitt syn i en særstilling, siden samvittighetsoverbevisninger som omhandler liv og død ofte er de mest dyptgripende. Dette handler om den grunnleggende virkelighetsoppfatningen til enkeltmennesker, og forståelsen av rollen mennesket skal ha i skaperverket. Som en følge av dette, bør dagens reservasjonsordning i forbindelse med abortinngrep bli videreført. Videre bør fastlegers rett til å reservere seg mot henvisning til abort lovfestes. Praksisen som den sittende regjeringen innførte, der fastleger ikke lenger skriver under på henvisningen, er ikke tilstrekkelig for å ivareta alle fastlegers samvittighetsfrihet. Når det gjelder prevensjonsmiddel, bør det også lovfestes en rett til å reservere seg mot å sette inn spiral med abortiv virkning. Når en lege slipper å gjøre dette dersom han ikke kan prosedyren (og mange fastleger i Norge ikke kan denne), virker det meningsløst at en annen fastlege skal miste jobben fordi vedkommende har samvittighetskvaler med å utføre den samme prosedyren. Det er i alle tilfelle meget betenkelig dersom samfunnet skal være slik at en fastlege kan risikere å miste jobben etter å ha vært ærlig om grunnen til at vedkommende ikke vil sette inn slik spiral, mens man ved å påstå at man «ikke kan prosedyren» kan fortsette som fastlege. I motsetning til utvalget, mener jeg at retten til å reservere seg mot å delta i forskning på befruktede egg og fostervev bør videreføres. Det er fullt forståelig at en arbeidstaker som mener at provosert abort er moralsk galt ikke vil gjøre nytte av provosertaborterte fostre i sin forskning. Dersom man i sitt arbeid er avhengig av at andre utfører handlinger som man selv mener er moralsk forkastelige, oppstår det for mange en samvittighetskonflikt. I forhold til fremtidige lovendringer, så er det helt klart at ved en eventuell åpning for aktiv dødshjelp så bør reservasjonsrett for helsepersonell innføres. Videre bør helsepersonell kunne reservere seg mot å bistå i forbindelse med eggdonasjon og assistert befruktning. Alt dette er ting som rokker ved grunnleggende prinsipper om livets begynnelse og ende, og det er ikke vanskelig å forstå at enkeltpersoner kan ha samvittighetskvaler med å utføre bistå i slike inngrep. Samvittighetsfrihet i arbeidslivet er også relevant for andre yrkesgrupper enn ansatte i helsesektoren. Konkret vil jeg nevne personer med vigselsrett og arbeidstakere som behandler adopsjonssaker. Både en kirkelig og en borgerlig vigsler bør kunne reservere seg mot å vie likekjønnede. Som utvalget kommenterer, så er det flere grupper i samfunnet som av ulike grunner har samvittighetskvaler med slik praksis. Dette gjelder også de som arbeider med adopsjonssaker, siden retten likekjønnede har til å adoptere barn kanskje er den mest omstridte praksisen i forbindelse med samliv mellom likekjønnede. Her vil det også være i tredjeparts interesse at det innføres reservasjonsrett, siden de neppe ønsker at deres adopsjonssøknad skal behandles av en person som er grunnleggende uenig i at likekjønnede skal kunne adoptere barn. Basert på den store betydningen samvittighetsfrihet har for arbeidstakere og demokratiet som helhet, er konklusjonen min at retten til samvittighetsfrihet bør slås fast gjennom lov eller forskrift. Siden de som ønsker å reservere seg som oftest er i mindretall, er det god grunn til å tro at ikke alle arbeidsgivere vil ivareta interessene til sine arbeidstakere på «frivillig» basis. Det er også grunn til å frykte at muligheten til å få gjennomslag for lokale avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstaker vil være avhengig av «trynefaktor» og andre subjektive oppfatninger av arbeidstakeren som ønsker å reservere seg. Med vennlig hilsen: Jan Erik Sæther Arbeids- og inkluderingsdepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
Med vennlig hilsen
:
: