Begrepet ”tvangsmessig tilbakehold”
Vi reagerer på forslaget om innføringen av en ny terminologi i disse sakene. Departementet skriver:
”I avsnitt 4.2 foreslår departementet å gå bort fra begrepet «fengsling» i utlendingsrettslig sammenheng, og i stedet innarbeide begrepet «tvangsmessig tilbakehold» i utlendingsloven. Dette innebærer ingen realitetsendring, men gjøres for tydeligere å skille mellom utlendingsrettslig og strafferettslig frihetsberøvelse.”
”Tvangsmessig tilbakehold” framstår som et kunstig begrep i denne sammenhengen. Dette er et begrep som eksempelvis benyttes om rusmisbrukere som nektes å forlate en behandlingsinstitusjon, det vil si når det antas å være til beste for den det gjelder. Hvis staten stenger et barn inne i et rom og låser en jerndør, er det snakk om fengsling, uansett hva man kaller det.
Forslaget om dette nye begrepet kan etter vårt syn lett framstå som et problematisk forsøk på å tilsløre realitetene. Det vil, som departementet påpeker, ikke være noen realitetsendring – barnet vil stadig være de facto fengslet – men heretter skal vi bruke et begrep som nærmest bringer tankene til et mindre, administrativt tiltak. Vi deler NOAS’ syn om at dette framstår som bagatelliserende om et alvorlig inngrep overfor svært sårbare individer.
Departementet viser til at de ønsker et begrep som skiller mellom fengsling under utlendingsloven og straffeloven. Det er et vel så viktig hensyn, hvis ikke viktigere, at begrepene som brukes er tydelige og umiddelbart forståelige, og at de ikke kan framstå som motivert av et ønske om å tone ned de faktiske konsekvensene av politikken man ønsker å føre. Vi støtter derfor NOAS’ forslag om bruk av begrepet ”internering”, alternativt ”frihetsberøvelse”, som begge er umiddelbart forståelige begrep som heller ikke tildekker arten av den statlige maktbruken det er snakk om.
”I avsnitt 4.2 foreslår departementet å gå bort fra begrepet «fengsling» i utlendingsrettslig sammenheng, og i stedet innarbeide begrepet «tvangsmessig tilbakehold» i utlendingsloven. Dette innebærer ingen realitetsendring, men gjøres for tydeligere å skille mellom utlendingsrettslig og strafferettslig frihetsberøvelse.”
”Tvangsmessig tilbakehold” framstår som et kunstig begrep i denne sammenhengen. Dette er et begrep som eksempelvis benyttes om rusmisbrukere som nektes å forlate en behandlingsinstitusjon, det vil si når det antas å være til beste for den det gjelder. Hvis staten stenger et barn inne i et rom og låser en jerndør, er det snakk om fengsling, uansett hva man kaller det.
Forslaget om dette nye begrepet kan etter vårt syn lett framstå som et problematisk forsøk på å tilsløre realitetene. Det vil, som departementet påpeker, ikke være noen realitetsendring – barnet vil stadig være de facto fengslet – men heretter skal vi bruke et begrep som nærmest bringer tankene til et mindre, administrativt tiltak. Vi deler NOAS’ syn om at dette framstår som bagatelliserende om et alvorlig inngrep overfor svært sårbare individer.
Departementet viser til at de ønsker et begrep som skiller mellom fengsling under utlendingsloven og straffeloven. Det er et vel så viktig hensyn, hvis ikke viktigere, at begrepene som brukes er tydelige og umiddelbart forståelige, og at de ikke kan framstå som motivert av et ønske om å tone ned de faktiske konsekvensene av politikken man ønsker å føre. Vi støtter derfor NOAS’ forslag om bruk av begrepet ”internering”, alternativt ”frihetsberøvelse”, som begge er umiddelbart forståelige begrep som heller ikke tildekker arten av den statlige maktbruken det er snakk om.
Fengsling av barn
Antirasistisk Senter er svært skuffet over at departementet legger opp til å opprettholde – og potensielt utvide – praksisen med fengsling av barn i utlendingssaker. Vårt klare syn er at dagens praksis med fengsling bør avvikles, alternativt begrenses sterkt, til fordel for alternativer til fengsling som ikke er skadelige for barnas velferd og psykiske helse.
Når departementet nå har nedlagt et større arbeid i utarbeidelsen av nye bestemmelser vedrørende fengsling av barn som åpenbart er tenkt å utgjøre grunnlag for praksis i mange år framover, mener vi det er svært beklagelig at dette har medført forslag til bestemmelser som risikerer å være i strid med våre internasjonale forpliktelser overfor barn som befinner seg på norsk jord. Det er snakk om barn som ikke har gjort noe annet enn eksempelvis å være sammen med foreldre som har søkt asyl, eller eventuelt som har kommet hit alene. At disse skal utsettes for konvensjonsstridig fengsling, er ikke den norske stat verdig.
Vi reagerer også på at departementet ikke i større grad hensyntar organet som nylig ble opprettet for å bidra til at norske myndigheter ivaretar noen av våre viktigste internasjonale forpliktelser, nemlig Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse, som i sin rapport fra 2016 anser Trandum som uegnet som barn. Vi hitsetter:
”Miljøet på utlendingsinternatet fremstår som preget av stress og uro. Internatet har i løpet av 2014 og 2015 hatt flere hendelser, inkludert større opptøyer. Hendelsene har omfattet knusing av inventar, selvskading, selvmordsforsøk og maktanvendelse. Dette fremstår ikke som et tilfredsstillende psykososialt miljø for barn. Ved to anledninger har barn også vært vitne til at deres foreldre har skadet seg selv.”
Vi ser at departementet tar sikte på å etablere en ny enhet for barnefamilier utenfor Trandum. Dette kan, isolert sett, utgjøre en forbedring. Det vil imidlertid være naivt ikke å legge til grunn at også denne enheten vil være preget av stress og uro, akkurat som Trandum, og at barn vil få mange av de samme negative opplevelsene der.
Vårt klare syn er at norske myndigheter bør utvise en absolutt, maksimal tilbakeholdenhet i fengslingen av barn, og fortrinnsvis forby praksisen. Høringsnotatet legger dessverre opp til en praksis som avviker sterkt fra dette synet, og hvor det overveiende hensynet er norske myndigheters ønske om en effektiv returpolitikk, snarere enn en tilnærming hvor hensynet til barnets beste står i sentrum.
Når departementet nå har nedlagt et større arbeid i utarbeidelsen av nye bestemmelser vedrørende fengsling av barn som åpenbart er tenkt å utgjøre grunnlag for praksis i mange år framover, mener vi det er svært beklagelig at dette har medført forslag til bestemmelser som risikerer å være i strid med våre internasjonale forpliktelser overfor barn som befinner seg på norsk jord. Det er snakk om barn som ikke har gjort noe annet enn eksempelvis å være sammen med foreldre som har søkt asyl, eller eventuelt som har kommet hit alene. At disse skal utsettes for konvensjonsstridig fengsling, er ikke den norske stat verdig.
Vi reagerer også på at departementet ikke i større grad hensyntar organet som nylig ble opprettet for å bidra til at norske myndigheter ivaretar noen av våre viktigste internasjonale forpliktelser, nemlig Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse, som i sin rapport fra 2016 anser Trandum som uegnet som barn. Vi hitsetter:
”Miljøet på utlendingsinternatet fremstår som preget av stress og uro. Internatet har i løpet av 2014 og 2015 hatt flere hendelser, inkludert større opptøyer. Hendelsene har omfattet knusing av inventar, selvskading, selvmordsforsøk og maktanvendelse. Dette fremstår ikke som et tilfredsstillende psykososialt miljø for barn. Ved to anledninger har barn også vært vitne til at deres foreldre har skadet seg selv.”
Vi ser at departementet tar sikte på å etablere en ny enhet for barnefamilier utenfor Trandum. Dette kan, isolert sett, utgjøre en forbedring. Det vil imidlertid være naivt ikke å legge til grunn at også denne enheten vil være preget av stress og uro, akkurat som Trandum, og at barn vil få mange av de samme negative opplevelsene der.
Vårt klare syn er at norske myndigheter bør utvise en absolutt, maksimal tilbakeholdenhet i fengslingen av barn, og fortrinnsvis forby praksisen. Høringsnotatet legger dessverre opp til en praksis som avviker sterkt fra dette synet, og hvor det overveiende hensynet er norske myndigheters ønske om en effektiv returpolitikk, snarere enn en tilnærming hvor hensynet til barnets beste står i sentrum.
Vurdering av forholdsmessighet
Det vises til at vurdering av nødvendighet og forholdsmessighet ved bruk av tvangsmidler, herunder frihetsberøvelse, er påkrevd etter Grunnloven § 94 og Utlendingsloven § 99. Nødvendighetsvurdering ved fengsling i forbindelse med fare for unndragelse er nærmere regulert i Utlendingsloven § 106 a. Denne bestemmelsen gir en rekke eksempler på momenter som kan indikere unndragelsesfare, og som dermed er relevante for vurderingen.
Tilsvarende eksempler på relevante momenter som kan indikere sårbarhet, og som kan ha betydning for forholdsmessighetsvurderingen, er ikke nærmere regulert. Det er svært uheldig, og vi etterlyser, i likhet med NOAS, retningslinjer eller praksisnotater som dekker opp for denne ubalansen, slik de blant annet har i Storbritannia (UK Home Office, Immigration Act 2016: Guidance on adults at risk in immigration detention , august 2016).
Vi takker igjen for anledningen til å gi våre synspunkter.
Tilsvarende eksempler på relevante momenter som kan indikere sårbarhet, og som kan ha betydning for forholdsmessighetsvurderingen, er ikke nærmere regulert. Det er svært uheldig, og vi etterlyser, i likhet med NOAS, retningslinjer eller praksisnotater som dekker opp for denne ubalansen, slik de blant annet har i Storbritannia (UK Home Office, Immigration Act 2016: Guidance on adults at risk in immigration detention , august 2016).
Vi takker igjen for anledningen til å gi våre synspunkter.
Med vennlig hilsen
for
Antirasistisk Senter
for
Antirasistisk Senter