Bærum kommune

Vi er to sosionomer og en sosionomstudent som jobber i et botiltak for enslige mindreårige flyktninger i Bærum kommune. Arbeidet vårt består i å være ungdommenes nærmeste omsorgspersoner, følge dem opp i det daglige og å jobbe miljøterapeutisk med traumesensitiv omsorg. Vi bistår også ungdommene i deres kontakt med ulike offentlige instanser og hjelpeapparatet forøvrig, blant annet med UDI i familiegjenforeningssaker. Dette skjer i samråd med ungdommenes verger. I arbeidet vårt får vi førstehånds erfaring med hvor krevende slike familiegjenforeningssaker er for ungdommene, både fordi det er tidkrevende og fordi det er vanskelig for dem å spare opp pengene til søknadsgebyret. Ikke minst er det en belastning for dem å leve med uvissheten om hvorvidt familiegjenforeningen vil bli innvilget. Vi mener at de foreslåtte endringene i utlendingforskriften som gjelder fristen for å søke familiegjenforening, vil medføre ytterligere belastninger for en allerede sårbar gruppe, og på sikt føre til samfunnsøkonomiske utfordringer. I det følgende vil vi redegjøre for hva vi bygger dette på, og skissere noen alternativer som vi mener er bedre. 

I det følgende vil vi skissere hvorfor vi vurderer det som viktig at enslige mindreårige flyktninger får innvilget familiegjenforening når det finnes rettslig grunnlag for det. Vi bygger argumentene våre på rapporten «Avhengig og selvstendig – enslige mindreårige flyktningers stemmer i tall og tale» (2009).

I denne rapporten fant Berit Oppedal, Karoline B. Seglem og Laila Jensen at unge flyktninger hadde færre symptomer på psykiske plager dersom de bodde sammen med nær familie. Blant flyktningeungdommene som manglet nære voksenpersoner hadde hele 75 % en depresjonsskåre over den kliniske grenseverdien. De som hadde familiemedlemmer som nære voksenpersoner, hadde også betraktelig bedre psykisk helse enn de som hadde personer i hjelpeapparatet som sine fortrolige. De fant også at det ikke var kontakt med familien, men fysisk nærhet, som var utslagsgivende for å motvirke depressive plager hos ungdommene. 65 % av de spurte ungdommene oppga at de ofte har vært urolige for familiemedlemmer i hjemlandet sitt det siste året. Jo flere bekymringer de enslige mindreårige hadde for hjemlandet og familien, jo mer symptomer på depresjon hadde de.

Dette kan ha betydelige konsekvenser for ungdommenes avhengighet av det offentlige hjelpeapparatet, også i et livsløpsperspektiv. Ifølge den samme studien hadde 52 % av enslige mindreårige gutter og 60 % av jentene så mye symptomer på depresjon de sannsynligvis trengte hjelpe- og støttetiltak. Forskerne påpekte at «psykiske lidelser som forblir ubehandlet kan vare i lang tid, og etter hvert bli kroniske», og at «psykiske plager og lidelser er blant de viktigste årsakene til arbeidsuførhet og uførhetstrygd i Norge i dag» (ibid. 18). De fant videre at mange av ungdommene valgte å avbryte skolegangen for å tjene penger til å forsørge familiemedlemmer i hjemlandet. De påpekte at «For ungdommer som både sliter med psykiske plager, har økonomiske problemer og føler seg forpliktet til å bidra økonomisk til familien i hjemlandet, kan sikkert veien ut av skolen føles veldig fristende». (ibid. 40) Dette kan hindre integrering og bygging av sosialt nettverk. Lite eller ingen utdanning utgjør dessuten en risikofaktor for arbeidsledighet og dermed avhengighet av offentlige stønader.

I høringsbrevet legges det til grunn at det vil være praktisk mulig å få betalt gebyret i tide. Vi frykter imidlertid at med en søknadsfrist på tre måneder vil det bli tilnærmet umulig for ungdommene å spare opp penger til søknadsgebyret på lovlig vis, spesielt med tanke på at søknadsgebyret er økt fra 5900 til 8000 pr. voksen. Familien befinner seg gjerne på flukt i hjemmeregionen og lever på et økonomisk minimum, slik at det blir opp til ungdommen i Norge å skaffe penger til gebyret. Enslige mindreårige flyktninger i vår kommune får 2450,-/mnd i livsopphold, i tillegg til 970,-/mnd. i barnetrygd dersom de er bosatt i en kommune. På tre måneder er det altså mulig å spare opp 10 260,-, dersom ungdommer ikke bruker noen av livsoppholdet på nødvendigheter til seg selv. Det sier seg selv at under disse vilkårene vil det være umulig å skaffe 16 000,- til søknadsgebyret for to voksne foreldre, i løpet av tre måneder. Dette kan føre til at ungdommene vil søke andre måter å tilegne seg disse pengene på, for eksempel ved prostitusjon, vinningskriminalitet eller salg av illegale rusmidler. I tillegg kan man forestille seg at det kan oppstå en uformell, organisert utlånsvirksomhet som ønsker å profittere på flyktningenes sårbare situasjon. Kontakt med denne typen aktører kan sette ungdommene i stor gjeld, og ikke minst introdusere dem for kriminelle eller ytterliggående miljøer. Enslige mindreårige flyktninger er ekstra sårbare for å bli rekruttert til denne typen miljøer, da de står uten familiens rettledning og beskyttelse, og er på søken etter en eller annen form for tilhørighet.

Helsedirektoratet bekrefter at enslige mindreårige flyktninger kan være spesielt utsatt for å utvikle risikofylt eller skadelig rusmiddelbruk eller bli rekruttert til kriminalitet. De understreker viktigheten av å arbeide forebyggende med denne gruppen. Dette er vanskelig å gjennomføre i praksis dersom regelverket for familiegjenforening blir så restriktivt at det kan synes som den eneste muligheten ungdommene har til å skaffe til veie pengene til gebyret og bli gjenforent med sin familie, er å ty til kriminalitet eller risikoatferd.

Med utgangspunkt i det vi har redegjort for over, mener vi at Justis- og beredskapsdepartementet må redegjøre for hvordan de mener at enslige mindreårige skal kunne skaffe til veie penger til søknadsgebyret, før endringen i forskriften eventuelt gjennomføres. Dersom departementet ikke har noen konkrete løsninger på dette dilemmaet, mener vi at det er nødvendig å beholde den nåværende fristen på ett år. Eventuelt kan man vurdere en lignende løsning som i Sverige, og sette en frist på tre måneder men fjerne søknadsgebyret. Dette er nødvendig for å unngå en situasjon hvor unge flyktninger ender opp som langtidsmottakere av sosialhjelp eller sosialiseres inn i kriminelle eller ytterliggående miljøer.