Kristiansand tingrett

Kristiansand tingrett deler utvalgets oppfatning om at det er behov for klargjøring av lovgivningens regler om opplysningsplikt i forhold til barneverntjenesten. Det fremgår ofte under den rettslige behandlingen av omsorgsovertakelsessaker, at ulike instanser er redd for å bryte sin taushetsplikt hvis de gir opplysninger til barneverntjenesten. Dette kan føre til at barneverntjenesten ikke får viktige opplysninger om barns omsorgssituasjon, eller det kan påføre barneverntjenesten mye merarbeid for å få "frigitt" disse opplysningene. Å samle reglene om taushetsplikt og opplysningsplikt i én bestemmelse i barnevernloven, vil etter Kristiansand tingretts syn gjøre regelverket mer forståelig og bedre tilgjengelig.

lmidlertid mener Kristiansand tingrett at det vil være ønskelig av hensyn til barna, at bestemmelsen i nye § 7 (tidligere § 6-4 andre ledd), klargjør at også domstolene har opplysningsplikt overfor barneverntjenesten under gitte forutsetninger. Dette er en praktisk viktig problemstilling fordi domstolene under behandlingen av foreldretvistsaker, i en del tilfeller får innsyn i bekymringsfulle omsorgssituasjoner for barna. Det har vært usikkert om domstolene har anledning til å melde disse forholdene til barneverntjenesten i medhold av barnevernloven § 6-4 andre ledd, og det har også tidligere vært foreslått lovendringer for å avklare dette. Kristiansand tingrett kan ikke se at det er legitime hensyn som taler imot at domstolene skal kunne melde til barnevernet når dommeren er alvorlig bekymret for barnas omsorgssituasjon. Pr. i dag omgås nok tidvis problemstillingen ved å la de sakkyndige kontakte barnevernet, men ikke alle foreldretvistsaker har oppnevnt sakkyndig.

Ved endring av lovteksten fra "offentlige myndigheter" til "enhver som utfører oppgaver og arbeid for et forvaltningsorgan", fremgår det nå klart at domstolene faller utenfor bestemmelsen i § 7, tidligere § 6-4 andre ledd. Kristiansand tingrett foreslår at det eksplisitt tas med i bestemmelsen at denne også gjelder for domstolene.

I kjølevannet av den økte likestillingen som har skjedd mellom mor og far i forhold til barna de siste ti-årene, tilbringer barna ofte mye av sin tid hos samværsforelderen. Med utgangspunkt i hva som er best for barna, er det derfor naturlig at også samværsforelderen kan bli pålagt hjelpetiltak. Dette vil kunne skape et sikkerhetsnett rundt barna også under samvær, f.eks. ved tilsyn og urinprøver, eller at samværsforeldrene settes i stand til å ha samvær ved veiledning o.l. I motsatt fall kan disse barna risikere å ikke få kontakt med den av foreldrene de ikke bor fast sammen med, eller å bli utsatt for omsorgssvikt under samværene.

Utvalgets foreslår at også fylkesnemnda skal kunne settes med fagkyndige medlemmer og alminnelige medlemmer i klagesaker over hastevedtak. Dette vil medføre et mer helhetlig regelverk ettersom tingretten pr. i dag alltid settes med fagkyndig meddommer og alminnelig meddommer under sin behandling av tilsvarende saker. Det er, etter Kristiansand tingretts oppfatning, ønskelig å styrke behandlingen i fylkesnemnda, slik at faren for unødvendig mange overprøvinger reduseres. 

Samme type argumentasjon gjelder i forhold til reguleringen av lengden på rettsmøtene ved klagebehandlingen. Pr. i dag har fylkesnemnda hjemmel for å behandle klagesakene i et "kort" rettsmøte (normalt ikke over 3 timer), jf.§ I7-23 andre ledd. Retten har ikke tilsvarende hjemmel, og opplever jevnlig at overprøvingen av klagesakene "eser ut", og minner mer og mer om behandling av hovedsaken. Utvalget har nå foreslått at ordet "kort" fjernes, og det kan etter vår oppfatning medføre at saksbehandlingen normalt sett blir mer grundig for fylkesnemnda, og at motivasjonen for å bringe sakene inn for tingretten dermed reduseres.

Det er positivt, og en viktig nyvinning, å lovfeste barnas rett til kontakt med søsken og annen nærstående familie. I overprøvingssakene foreligger det ofte lite konkrete planer for denne kontakten, og selve omsorgsovertakelsen og samværet med foreldrene, synes å ta det meste av barnevernets fokus.

lmidlertid finner Kristiansand tingrett at det nye lovutkastet er noe uklart vedrørende foreldrenes samvær / kontakt med barna. Slik § 38 er utformet, kan det synes som om utgangspunktet er at det ikke fastsettes samvær, og at samværet i prinsippet er ubegrenset så fremt ikke fylkesnemnda / retten finner at en begrensning er nødvendig og til barnets beste. Etter Kristiansand tingretts oppfatning vil denne bestemmelsen kunne skape urealistiske forventninger hos foreldre som mister omsorgen. Normalt vil det være behov for å regulere samværet for i størst mulig grad å gjøre forholdet mellom foreldrene og barnevernet / fosterhjemmet så avklart og friksjonsfritt som mulig, og på den måten skape en best mulig omsorgssituasjon for barna.

Kristiansand tingrett synes dessuten at utvalget i for liten grad gir signaler om sitt ståsted i forhold til omfanget på samværene / kontakten ved omsorgsovertakelse. Det skal selvfølgelig gjøres en konkret vurdering i den enkelte sak, men slik rettstilstanden er nå, så vil det ved langtidsplassering være fylkesnemndas og rettens klare utgangspunkt at samvær normalt skal fastsettes til mellom 3 – 6 ganger i året uten overnatting, jf. Rt- 2012-1832. Etter vår oppfatning kunne utvalget med fordel ha gitt uttrykk for en vurdering av denne praksisen. I stedet vises blant annet til dansk rett, hvor det er lagt til grunn at samvær og kontakt sjeldnere enn en gang i måneden likestilles med "afbrydelse af forbindelsen".

Kristiansand tingrett er enig i den foreslåtte lovfestingen av barnevernets plikt til å vurdere familieplassering. Dette vil kunne sikre en mer reell vurdering av slik plassering enn det som nok gjøres i en del tilfeller i dag. Det synes også som at disse plasseringene sjeldnere mislykkes enn andre plasseringer.

Utkastet legger til grunn at barna i størst mulig grad skal høres, tas med på råd, og være med i prosesser og avgjørelser som påvirker deres liv og tilværelse. Dette har fått stor gjennomslagskraft både i nasjonal og internasjonal rett de siste årene, og er positivt også slik Kristiansand tingrett ser det. lmidlertid medfører det også at barna trekkes inn i voksen-verdenen, noe som kan oppleves som svært belastende for barna.

Forslaget om oppnevnelse av en trygghetsperson som skal dekke oppgavene som tidligere var lagt til verge, tillitsperson og barnets talsperson, vil etter vår mening medføre en reduksjon av belastningen på barna i disse sakene. Barna vil slippe å forholde seg til en rekke ulike personer, men kan ha en trygg voksen som følger dem igjennom hele prosessen.

For at en slik ordning skal fungere på en god måte, forutsetter det imidlertid visse kvalifikasjoner hos trygghetspersonen. Utvalget har foreslått at det skal stilles krav om at disse personene skal ha erfaring fra å jobbe med barn. Kristiansand tingrett foreslår at trygghetspersonen i tillegg skal kvalifisere seg gjennom et spesialtilpasset kurs hvor temaer kan være hvordan snakke med barn, jussen på det aktuelle feltet, prosessen, o.l. Kurset kan bygges på samme lest som Pride-kursene som fosterforeldre må ha før de kan godkjennes som fosterforeldre. Trygghetspersonene vil få en viktig rolle, og det er av avgjørende betydning at de er kvalitetssikret. 

Det bør dessuten lovfestes at det er trygghetspersonen som skal forklare seg om hva barnet mener også for retten, ikke bare for fylkesnemnda, dersom barnet ikke selv ønsker å uttale seg direkte. Det vil da være unødvendig å oppnevne sakkyndig for å snakke med barnet.

Utvalget foreslår at aldersgrensen for når barn skal høres, fjernes, og at det skal gjøres en konkret vurdering for alle barn om de er i stand til å danne seg egne synspunkter om det saken gjelder. For at retten skal kunne ta stilling til dette, er man avhengig av en redegjørelse fra kommunen i begjæringen, som foreslått av utvalget, samt supplerende opplysninger fra foreldrene. Barn har svært ulik utvikling, og 5-6 åringer kan åpenbart ha en oppfatning om hvor de ønsker å bo, men på dette alderstrinnet vet vi også at barn har et begrenset tidsbegrep, og i liten grad kan se konsekvenser av sine valg. De kan selvfølgelig si noe om hvordan de har det, og opplever sin situasjon her og nå, men hvor stor vekt som kan legges på små barns synspunkter, blir etter vår oppfatning ofte begrenset. Og da må man veie verdien av at de høres opp imot belastningen det er for dem å bli spurt om - og fortelle fremmede mennesker om - forhold som de kanskje synes er vonde og vanskelige.

Slik Kristiansand tingrett ser det, vil det ikke være til barnets beste å gi barn fra de er 12 år, fulle partsrettigheter i saker om omsorgsovertakelse. Kommunen er avhengig av å redegjøre for og føre bevis for forhold som ofte setter foreldrene i et svært uheldig lys. Dette er opplysninger som barna bør skånes for, i hvert fall i den formen de vil bli presentert i nemnda /retten, som ofte ikke i tilstrekkelig grad vil kunne ivareta barnas behov. Dessuten vil ofte foreldrene reagere følelsesmessig under behandlingen av spørsmålet om omsorgsovertakelse, enten i form av sinne eller ved å gråte. Heller ikke dette vil det være til det beste for barna å være vitne til.

12-åringer kan ha veldig ulik modenhetsgrad, men det som kjennetegner barn som har vært utsatt for omsorgssvikt over tid, er at de er sårbare, og følgelig ofte tåler mindre enn andre barn. Det vil derfor være ekstra betenkelig at nettopp denne gruppen 12-åringer skal ha fulle partsrettigheter med de klare merbelastningene dette vil gi.

De hensynene som taler for å la barna få partsrettigheter, ivaretas etter vår oppfatning tilstrekkelig ved at barna gis rett til å uttale seg direkte til fylkesnemnda som foreslått av utvalget. Da får barna muligheten til å snakke direkte med de som skal avgjøre saken, samt at disse får treffe det barnet saken gjelder. Å få treffe barnet direkte vil ofte kunne gi mye verdifull informasjon av atskillig betydning for det vedtaket som skal treffes. Det fremgår ikke klart av forslaget om det bare er nemndsleder som skal snakke med barna, eller om det også er nemndsmedlemmene. Det reiser for øvrig noen prinsipielle og viktige spørsmål dersom kun nemndleder skal snakker med barnet. 

Det er heller ikke avklart om barna skal gis rett til å uttale seg også direkte til retten. Vi kan ikke se at det her er andre hensyn som gjør seg gjeldene enn ved behandlingen i fylkesnemnda, og barnet bør derfor etter vår oppfatning også gis rett til å uttale seg direkte til retten. Også her må det avklares om det er tilstrekkelig at barnet kun snakker med rettens leder, eller om også meddommerne må være med. Av hensyn til barna vil det antagelig være en fordel å ha færrest mulig personer å forholde seg til, men på den andre siden får da rettens leder en informasjon som de andre medlemmene ikke har. 

Også de foreslåtte reglene om hvordan barnets mening og nemndas vurderinger av denne (ny lovs § 104), bør gjelde tilsvarende for retten som for fylkesnemnda av hensyn til en helhetlig behandling av sakene. Kristiansand tingrett mener at det er viktig at nemnda og retten synliggjør at barnets mening er tatt med i vurderingen, og på hvilken måte dette er gjort / ikke gjort.

Muligheten for anonym vitneførsel når barna bor på sperret adresse, er av avgjørende betydning for barnas sikkerhet, for å få sakene tilstrekkelig opplyst, og for å hindre at barna igjen må skifte fosterhjem etter behandlingen i nemnda / retten.

Kristiansand tingrett kan ikke se at det vil være rettssikkerhetshensyn av tilstrekkelig tung vekt som står i veien for å tillate anonym vitneførsel. Barnas sikkerhet og behov for beskyttelse, har i disse sakene som regel dannet en viktig del av selve grunnlaget for omsorgsovertakelsen, og må være de styrende hensynene for også den rettslige behandlingen, jf. prinsippet om at barnets beste også skal være avgjørende ved saksbehandlingen. 

Utvalgets forslag omhandler imidlertid bare anonym vitneførsel i fylkesnemnda. Det er viktig at også domstolene gis anledning til å tillate anonym vitneførsel i disse sakene. Behovet for slik vitneførsel er like tungtveiende for domstolene som for nemnda.

Kristiansand tingrett ser behovet for å avklare hva foreldreansvaret og omsorgsansvaret innebærer etter at det offentlige har overtatt omsorgen for et barn, og stiller seg derfor positiv til forslagets § 24.

Vi er noe mer skeptiske til at barneverntjenesten gis kompetanse til å oppheve vedtak om omsorgsovertakelse når partene er enige, jf. § 26. Selv om dette i de aller fleste sakene vil medføre en hensiktsmessig ordning, gir man samtidig slipp på det sikkerhetsnettet som en prøving i fylkesnemnda gir. Av hensyn til barnas rettssikkerhet, bør opphevelsen prøves av fylkesnemnda.

Oppsummeringsvis fremstår utkastet til ny barnevernlov som et godt gjennomarbeidet forslag. Vi er opptatt av, som det fremkommer over, at reglene blir mest mulig like for behandlingen av sakene i fylkesnemnda og retten. Videre er vi negative til å gi barn fra 12-års alder fulle partsrettigheter.