Kristiansand tingrett

Kristiansand tingrett mener at det er viktig at samfunnet og lovgivningen i størst mulig grad beskytter barn mot vold og overgrep. Og det er ingen tvil om at det er behov for ytterligere virkemidler for å bedre beskyttelse av denne gruppen.

Endringsforslaget legger opp til at dette skal skje bl.a. ved at tingrettene på eget initiativ skal reise sak når det foreligger dom i straffesak etter nærmere angitte bestemmelser, mot en forelder.

Utgangspunktet videre er at den domfelte forelderen som den klare hovedregelen skal fradømmes alle rettigheter til barnet, både hva gjelder foreldreansvar, bosted og samvær.

Dette reiser etter Kristiansand tingretts oppfatning to hovedspørsmål; for det første om domstolen er riktig instans til å reise slik sak, og for det andre om dette vil gi økt fare for avgjørelser som ikke er til barnets beste.

For så vidt gjelder det første hovedspørsmålet er det store prinsipielle betenkeligheter forbundet ved at tingretten av eget initiativ skal reise sak. Dette bryter med hele vår rettstradisjon, og vil medføre at domstolene både reiser sak, opplyser den, og dømmer i saken. Dette vil kunne medføre at domstolen for allmennheten fremstår som mindre upartisk og nøytral enn hva domstolene har gjort frem til nå. Dette vil være uheldig i forhold til samfunnets tillit til domstolene. Etter vår oppfatning er disse problemstillingene i endringsforslaget også kun i begrenset grad drøftet opp mot de menneskerettslige forpliktelsene vi har etter EMK art. 8 som verner borgerens rett til privatliv og familieliv. 

Det vil også være uheldig at domstolen på eget initiativ skal undersøke saken og fremskaffe relevante opplysninger, da domstolen ikke har den nødvendige bakgrunnsinformasjonen for å vite fra hvilke instanser, vitner etc. det vil være viktig å innhente opplysninger. Dette vil kunne medføre at viktig informasjon ikke fremkommer, noe som ikke vil være til barnets beste.

Det legges dessuten opp til en noe mer summarisk behandling av disse sakene enn når foreldrene reiser sak etter barneloven, bl.a. ved at dom kan avsies uten hovedforhandling, også uten at foreldrene samtykker til dette, og en mer begrenset bruk av sakkyndig. Å frata en forelder alle rettigheter til sitt barn, er kanskje noen av de mest inngripende avgjørelsene som domstolene tar, og dersom man i tillegg skal ha en mindre grundig domstolsbehandling, reiser det vesentlige rettssikkerhetsmessige spørsmål.

For så vidt gjelder det andre hovedspørsmålet er Kristiansand tingrett av den oppfatning at man ved en slik mer summarisk behandling, og med et klart utgangpunkt i at den straffedømte forelderen skal fradømmes alle rettigheter, står i fare for å få avgjørelser som ikke er til barnets beste. Endringsforslaget legger etter vår mening til grunn en "svart-hvitt"-tankegang når det gjelder hva barna er tjent med, og viser liten forståelse for disse sakenes kompleksitet. Det fremgår av barneloven, og er lagt til grunn ved domstolenes behandling av foreldretvistsaker, at det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak, knyttet opp til det aktuelle barnet. Vold- og overgrepssaker har mange lag og nyanser, og Kristiansand tingrett er av den mening at det ikke kan settes andre beviskrav knyttet til barnets beste i disse sakene enn i andre ordinære foreldretvistsaker. Mange ulike momenter kan gjøre seg gjeldende i vurderingen av om straffedømte foreldre bør ha kontakt med barna sine, som f.eks om den domfelte forelderen har erkjent forholdene, om det har vært eller pågår behandling av familien med tanke på reparasjon av den psykiske skade som er påført de fornærmede, hvor lang tid som er gått siden de straffbare forholdene fant sted, barnets robusthet / sårbarhet, o.l.

Endringsforslaget foreslår også at domstolene skal reise sak i forhold til alle de barn / stebarn / fosterbarn domfelte har, uavhengig av om alle har vært fornærmet i saken, og med et utgangspunkt om fradømmelse av alle rettigheter også når det gjelder barn som ikke har vært fornærmet i straffesaken. Søsken, og halvsøsken kan ha ulikt forhold og erfaring med sine foreldre, og det fremsatte forslaget øker faren for avgjørelser som ikke er til barnets beste. Det finnes også gode ordninger som samvær med beskyttet tilsyn, som kan benyttes.

Endringsforslaget innebærer at begge foreldrene, også den som ikke er straffedømt, blir tvunget til å være part i saken. Departementet vil ikke gi fri sakførsel utover de lovhjemlene som eksisterer pr i dag, og en ikke-straffedømt forelder vil kunne risikere å måtte pådra seg store advokatutgifter fordi vedkommende blir pålagt å være part i saken. Normalt sett vil antagelig den domfelte forelderen bli pålagt å dekke den andre forelderens sakskostnader dersom man følger tvistelovens alminnelige regler om sakskostnader, men det er ikke en upraktisk problemstilling at den domfelte ikke vil betale disse kravene, og heller ikke har betalingsevne. Den andre forelderen vil uansett ha betalingsansvar overfor sin advokat uavhengig av om den domfelte betaler eller ikke, og ordningen vil derfor kunne medføre en økonomisk tilleggsbelastning for den ikke- domfelte forelderen. Dette er åpenbart ikke til barnets beste.

Etter Kristiansand tingretts oppfatning vil en bedre måte å styrke beskyttelsen av volds- og overgrepsutsatte barn, kunne være å gi den ikke-domfelte forelderen fri sakførsel uten behovsprøving, slik at denne selv settes økonomisk i stand til å reise sak. Et annet alternativ vil være å gi barneverntjenesten søksmålskompetanse etter barneloven i de saker hvor det foreligger dom for alvorlig vold og overgrep, og den andre forelderen mangler evne eller vilje til å reise sak. Barneverntjenesten vil i de fleste tilfeller ha langt større forkunnskap om de aktuelle familiene enn det domstolene vil ha. Politiet har meldeplikt overfor barneverntjenesten, jf. politiregisterforskriften § 10-3, og vår erfaring er at dette følges opp rutinemessig.

Barneverntjenesten vil derfor allerede etter dagens regelverk, bli kjent med den type saker forslaget retter seg mot, og vil ha langt større kunnskap, kompetanse og ressurser til å innhente informasjon, for å vurdere om det er behov for å reise sak etter barneloven, enn det domstolene har.

Særdomstolsutvalget som skal avgi sin utredning 31.januar 2O17, har nettopp en slik modell til vurdering som del av sitt mandat.

Kristiansand tingrett finner det ikke betenkelig at domstolene skal ha plikt til å vurdere rettighetstap og kontaktforbud i forbindelse med straffesaken.

Kristiansand tingrett finner det svært uheldig dersom Stortinget skulle vedta de foreslåtte endringene om domstolenes plikt til å reise sak og som et klart utgangspunkt fradømme en forelder som er dømt for alvorlig vold og overgrep, alle rettigheter knyttet til sine barn, stebarn og fosterbarn. 

Forslaget bærer preg av å ikke være tilstrekkelig gjennomarbeidet, og å være fremsatt uten at behovet for regelendringene har vært tilstrekkelig undersøkt. Departementet legger uten nærmere dokumentasjon til grunn at de foreslåtte endringene vil gi volds- og overgrepsutsatte barn større beskyttelse. Barnevernet vil så og si alltid allerede i dag være kjent med / involvert i de alvorlige sakene, og vil ha den nødvendige kunnskapen og kompetansen for å reise sak. Barnevernet har også som oppgave å fremskaffe de opplysningene som er nødvendige for å kunne fatte avgjørelser som vil være til barnets beste ut fra en konkret vurdering i den enkelte sak.

Kristiansand tingrett er videre av den oppfatning at departementet burde ha ventet med å fremme endringsforslagene til Særdomstolsutvalget hadde fremlagt sin utredning idet deler av mandatet til dette utvalget nettopp berører problematikken i endringsforslaget.

Kristiansand, 3. januar 2017