Konklusjon:
Kirkens Bymisjon mener generelt at rusavhengighet først og fremst må møtes med helse- og sosialfaglige virkemidler fremfor straff og fengsel.
Kirkens Bymisjon er positiv til forslaget om at ordningen med narkotikaprogram med domstolskontroll utvides og gjøres permanent, men vi vil påpeke at programmet må videreutvikles slik at det også kan nå rusavhengige med større og mer sammensatte utfordringer enn dagens ordning har vist seg å romme.
Kirkens Bymisjon advarer mot å videreføre et smalt tilbud, og understreker at rehabilitering fremfor fengsel vil være et gode for langt flere enn de som har sluppet gjennom nåløyet i ordningen slik den har vært praktisert i prøveperioden.
Det er etisk problematisk å velge ut de som er minst belastet og tilgodese dem med ekstra tiltak, mens de med store og sammensatte utfordringer må i fengsel for den samme handlingen.
Kirkens Bymisjon er positiv til forslaget om at ordningen med narkotikaprogram med domstolskontroll utvides og gjøres permanent, men vi vil påpeke at programmet må videreutvikles slik at det også kan nå rusavhengige med større og mer sammensatte utfordringer enn dagens ordning har vist seg å romme.
Kirkens Bymisjon advarer mot å videreføre et smalt tilbud, og understreker at rehabilitering fremfor fengsel vil være et gode for langt flere enn de som har sluppet gjennom nåløyet i ordningen slik den har vært praktisert i prøveperioden.
Det er etisk problematisk å velge ut de som er minst belastet og tilgodese dem med ekstra tiltak, mens de med store og sammensatte utfordringer må i fengsel for den samme handlingen.
Kommentarer til ordningen og resultatene så langt:
Ifølge SIRUS` evaluering av prøveordningen med ND rapporterer alle som fullførte narkotikaprogram med domstolskontroll om positiv utvikling på alle målte områder; livskvalitet, rusmiddelbruk og kriminalitet. Vi ønsker derfor at ordningen utvides slik at den kan omfatte flere.
SIRUS avdekker at de som falt ut av programmet, og dermed måtte i fengsel, oftest var de med vanskeligst utgangspunkt. Det var de med de tyngste og mest sammensatte utfordringene. Dette er ikke overraskende, all den tid vi vet at hjelpeapparatet generelt strever med å nå denne gruppa med tilstrekkelige og tilpassede tiltak. Dette er etter vår mening ikke et argument for at dette er personer som vil profitere mer på fengselsstraff enn tilpasset rehabilitering, men snarere et argument for å se på ordningens krav til den domfelte, reaksjoner på brudd og tiltaksapparatets evne til å møte målgruppen med tilpassede tiltak.
Kirkens Bymisjon mener at rusavhengige som viser seg å ikke mestre strenge krav knyttet til eksempelvis rusfrihet eller å holde avtaler, trenger mer og tettere oppfølging og behandling, ikke straff og sanksjoner.
Kirkens Bymisjon mener derfor man må omformulere §10 og kravene som stilles til den domfelte. Det må åpnes for individuelle og realistiske målsettinger i tråd med eksisterende fagkunnskap om rehabiliteringsprosesser /habiliteringsprosesser . Et krav om rusfrihet kan for mange være en for streng forventning. Vi mener derfor at arbeid for økt rusmestring må være en anerkjent målsetting, i det minste i de første fasene – for noen kanskje gjennom hele forløpet. Urealistiske målsettinger kan være demotiverende, og man bør ikke skrives ut av behandling fordi man viser symptomer på lidelsen man behandles for.
Kirkens Bymisjon vil advare mot å bidra til en forenklet forståelse av rusavhengighet og hva som skal til for å bli rusfri. Det er ikke slik at det for alle bare er snakk om å «vise evne og vilje til å forandre rusadferd og gjøre en innsats for å endre livsførsel» Vi mener derfor at §10 e bør omformuleres.
Kirkens Bymisjon mener videre at kriminalomsorgen må betale reiseutgiftene knyttet til gjennomføringen av programmet. Dårlig økonomi er, ikke overraskende, en stor utfordring for deltagerne i prøveordningen med ND, og kan virke demotiverende og hemme livsutfoldelse og rehabilitering. Det bør derfor etter vår mening ikke være knyttet økonomiske belastninger til oppfølgingen av programmet.
Kirkens Bymisjon støtter bestemmelsen i § 14 om at reaksjonen på brudd så langt som mulig skal støtte hensynet til domfeltes rehabilitering. Det er avgjørende at fagkunnskap om rehabiliteringsprosesser blir styrende også her. Det er for uklart hvilke retningslinjer som gjelder ved brudd.
SIRUS avdekker at de som falt ut av programmet, og dermed måtte i fengsel, oftest var de med vanskeligst utgangspunkt. Det var de med de tyngste og mest sammensatte utfordringene. Dette er ikke overraskende, all den tid vi vet at hjelpeapparatet generelt strever med å nå denne gruppa med tilstrekkelige og tilpassede tiltak. Dette er etter vår mening ikke et argument for at dette er personer som vil profitere mer på fengselsstraff enn tilpasset rehabilitering, men snarere et argument for å se på ordningens krav til den domfelte, reaksjoner på brudd og tiltaksapparatets evne til å møte målgruppen med tilpassede tiltak.
Kirkens Bymisjon mener at rusavhengige som viser seg å ikke mestre strenge krav knyttet til eksempelvis rusfrihet eller å holde avtaler, trenger mer og tettere oppfølging og behandling, ikke straff og sanksjoner.
Kirkens Bymisjon mener derfor man må omformulere §10 og kravene som stilles til den domfelte. Det må åpnes for individuelle og realistiske målsettinger i tråd med eksisterende fagkunnskap om rehabiliteringsprosesser /habiliteringsprosesser . Et krav om rusfrihet kan for mange være en for streng forventning. Vi mener derfor at arbeid for økt rusmestring må være en anerkjent målsetting, i det minste i de første fasene – for noen kanskje gjennom hele forløpet. Urealistiske målsettinger kan være demotiverende, og man bør ikke skrives ut av behandling fordi man viser symptomer på lidelsen man behandles for.
Kirkens Bymisjon vil advare mot å bidra til en forenklet forståelse av rusavhengighet og hva som skal til for å bli rusfri. Det er ikke slik at det for alle bare er snakk om å «vise evne og vilje til å forandre rusadferd og gjøre en innsats for å endre livsførsel» Vi mener derfor at §10 e bør omformuleres.
Kirkens Bymisjon mener videre at kriminalomsorgen må betale reiseutgiftene knyttet til gjennomføringen av programmet. Dårlig økonomi er, ikke overraskende, en stor utfordring for deltagerne i prøveordningen med ND, og kan virke demotiverende og hemme livsutfoldelse og rehabilitering. Det bør derfor etter vår mening ikke være knyttet økonomiske belastninger til oppfølgingen av programmet.
Kirkens Bymisjon støtter bestemmelsen i § 14 om at reaksjonen på brudd så langt som mulig skal støtte hensynet til domfeltes rehabilitering. Det er avgjørende at fagkunnskap om rehabiliteringsprosesser blir styrende også her. Det er for uklart hvilke retningslinjer som gjelder ved brudd.