Dato: 20.12.2024 Svartype: Med merknad Overordnet kommentar. Høringsukastet er uklart og upresist formulert. En del setninger er vanskelige å forstå og dermed også vanskelige å svare på, f.eks. innledningen i punkt. 3.2.3. Vi holder på at Klimautvalget 2050 har kommet med veldig mange gode innspill som regjeringen bør følge opp.Vår anbefaling er derfor: Følg rådene som er framsatt i Rapporten fra Klimautvalget 2050! Kvotekjøp som klimatiltak. I Hurdalserklæringen lovet regjeringen at Norge skal redusere utslippene hjemme og ikke kjøpe klimakvoter. Det var en god innstilling, som gir næring til det grønne skiftet. Likevel er Norge nå i ferd med å legge planer for kvotekjøp. Dette er del av virkemidlene regjeringen har til sin disposisjon. Men nå ser vi at del legges opp til kvoter vil kjøpes også hos autoritære, korrupte og udemokratiske regimer. Slike klimakvoter gir ikke en stabil og forutsigbar klimapolitikk og utslippsreduksjoner. Klimabistand Klimabistand, rimelige lån og lånegarantier til fornybar energi kan hjelpe fattige land til å utvikle en lavutslippsøkonomi. Norge kan være med på dette både gjennom egne midler og gjennom å få med andre land Å sette fattige land i stand til å velge utvikling mot et lavutslippssamfunn vil gi stor effekt, og mye mer enn kostbare tiltak i Norge som ikke bidrar til omstilling til et lavutslippssamfunn, som elektrifisering av utvinning av olje/gass. Å øke Norges ambisjonsnivå ved gavebistand, rimelige lån og garantier til klimatiltak i fattige land er et godt alternativ. Klimatilpasning, forebygging og beredskap. Regjeringen må forsterke alle tiltak for klimatilpassing for bygging og sikring mot skader fra global oppvarming og ekstremvær. Dette vil bygge og sikre landet og kreve store ressurser. Hva koster det for eksempel å forebygge mot havstigning langs kysten? Norge må ta mye større ansvar for utslipp som kommer fra import. ifølge Miljødirektoratet er utslipp fra import cirka 2/3 av samlede norske utslipp, og Norge importerer cirka 60 % av vårt kaloribehov. Norge må i større grad redusere utslipp som kommer fra produksjon og transport av varer og tjenester til Norge. For eksempel er ikke solceller og elbiler utslippsfrie i et livsløpsperspektiv. Norge må ta ansvar for utslippene og global oppvarming som kommer fra bruk av Norsk olje og gass. Vi mener det ikke er realistisk å tro at verden når en utslippstopp i 2025. Vi etterlyser en realistisk forståelse av utviklingen i globale utslipp når voksende økonomier skal bruke mye mer energi. Klima og naturkrisen er globale kriser, og innholdet i en Norsk klimalov må reflektere dette. Vi må med andre ord ta ansvar for virkningen av eksporterte norske utslipp fra vår olje-og gasseksport. Om karbonfangst og lagring. Omfattende global bruk av karbonfangst og lagring er urealistisk. Dette er dyre teknologier som tar lang tid å iverksette i praksis, og det foreligger ikke konkrete planer nok for omfattende bruk av forskjellige fangstmetoder for karbonutslipp. I arbeidet med endring av klimaloven og utforming av NDC for perioden 2025-2035 må det klargjøres med tall hvor mye CCS faktisk kan bidra med, både globalt, i Europa og i Norge. Karbonfangst og lagring (CCS) omtales ofte med ord som vesentlig, viktig og uunnværlig, med henvisning til blant annet IEA og IPCC, men uten å legge fram konkrete tall. Slik ordbruk kan skape inntrykk av at det må dreie seg om bidrag på kanskje en fjerdedel, eller til og med halvparten av de store utslippskutt som må til for å holde oppvarmingen innenfor 1,5 eller 2 grader. Et vanlig argument som brukes er at fornybar energi ikke vokser raskt nok til å dekke verdens økende energibehov, mens CCS skal gjøre det mulig å fortsette bruk av fossil energi i mange år framover og samtidig kutte utslippene. Men CCS er komplisert og som teknologi har den over tiår ikke fanget/lagret noe utover CO2 fra oppgradering av naturgass. De globale utslipp av CO2 fra fossil energi og industri er på rundt 37 milliarder tonn CO2 og må halveres innen 2030 og bli netto null innen 2050, etter Parisavtalens mål. I de mest CCS-optimistiske scenarier til IPCC og IEA fanges årlig rundt 1 milliard tonn CO2 i 2030 g 6 milliarder tonn i 2050. Det betyr bidrag på ca 5 prosent av de nødvendige utslippskutt innen 2030 og 16 prosent innen 2050. Resten må komme fra utfasing av fossil energi. Hvor sannsynlig er disse CCS-ekstreme scenarier? Etter 50 års utvikling fanges i dag årlig rundt 50 millioner tonn CO2. 1 milliard tonn i 2030 forutsetter da en oppskalering på 20 ganger på 6 år, og 6 milliarder tonn i 2050 120 ganger på 26 år. Dette er mange ganger raskere enn den rekordhurtige veksten i vind – 2 ganger, og sol – 8 ganger, de siste 8 år. Hverken IPCC eller IEA sier hvor mulig/sannsynlig slike scenarier er. Bare at de inngår i flere 1,5 eller 2 graders scenarier. I tiden som har gått siden disse scenarier ble utviklet har oppskaleringen av CCS imidlertid forblitt så lavt at nylige reviderte vurderinger fra IEA og flere rapporter antyder at CCS-fangsten i 2030 trolig vil være godt under halvparten av 1 milliard tonn i 2030. Dette vil dermed utgjøre maksimalt et par tre prosent av kuttbehovet fram til 2030 og trolig i mange år etter. Dermed må en enda større andel enn 95 prosent av utslippskutt i 2030 komme fra utfasing av fossil energi. Utsettelse vil spise opp det gjenværende karbonbudsjettet for 1,5 grader i løpet av få år og gjøre verden avhengig av omfattende fjerning av CO2 fra atmosfæren i tiår framover. Hvis og når dette skulle bli mulig. For å komme ned til netto-null utslipp i 2050 vil CCS trolig være nødvendig for å redusere «vanskelige utslipp» fra industriprosesser og avfallsforbrenning. Og antakelig også for å trekke CO2 ut av atmosfæren for å kompensere for de utslipp vi ikke har greid å eliminere. I EU er bildet det samme; Planlagte mål for CCS, 50 millioner tonn i 2030 og 240 millioner tonn i 2040, vil bidra med 6 prosent av planlagte utslippskutt i 2030 og 13 prosent i 2040. Industriprosesser og avfallsforbrenning pluss noe karbonfangst fra atmosfæren vil utgjøre mesteparten. Konklusjonen blir: Utfasing av fossil energi vil måtte levere resten av utslippskuttene. Naturbevaring og utslipp. Det er vesentlig og avgjørende at Norge bevarer natur som er vårt viktigste karbonlager. Behovene for naturbevaring og naturrestaurering er mye større enn det regjeringen er villig til å bevilge penger til. Forskere protesterer mot manglende bevilgninger, og dette må regjeringen ta hensyn til i sine planer og finansieringer. Utfasing av fossil energi. På klimatoppmøtet COP28 gikk Norge inn for utfasing av fossil energi. Dette må regjeringen følge opp i praksis og legge fram planer for hvordan Norge skal fase ut sin olje og gassproduksjon. Norge bør satse på fornybar energi som ikke ødelegger natur. Jordvarme og sjøvarme er allerede i bruk og kan oppskaleres vesentlig. Norge er en kystnasjon og vi har alle muligheter på dette feltet. Jordvarme er mye mer brukt i Sverige enn i Norge. Dette gir lokal energiforsyning og lokale arbeidsplasser og bedre beredskap og sikkerhet. Norge bør også satse på oppgradering av vannkraftverk, mye mer omfattende energisparing og ENØK-tiltak, kombinert med varmelagring i berggrunnen. For hver krone vi bruker i fornybar energi brukes 27 kr i oljen. Norge må bør derfor avvikle petroleumsskatteregimet og la fornybar energiutvikling få lignende gode vilkår som oljenæringen har hatt til nå. Staten må å ta mye mer av investeringsansvaret og risikoen innenfor fornybar energiutvikling. Norge har ikke en kraftkrise. Hvis vi satser på fornybar energi som ikke ødelegger natur vil vi kunne spare store mengder energi. Elektrifisering vil også kunne redusere energibehovet. Elmotorer bruker mye mindre energi enn for eksempel dieselmotorer. Regjeringen må legge fram en plan for energiprioriteringer fremover. Norge må prioritere energi til aktiviteter som skaper verdier og arbeidsplasser. Klima- og miljødepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
