Høringssvar om endringer i opplysningsplikten.... Dato: 29.11.2016 Svartype: Med merknad Høringssvar om endringer i opplysningsplikten til barnevernet og om ny opplysningsplikt til barnevernet ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige fra Universitetet i Stavanger, Institutt for sosialfag. Institutt for sosialfag ved Universitetet i Stavanger støtter de grunnleggende endringer som høringsnotatet redegjør for angående: En mer klargjørende og lettere tilgjengelig beskrivelse av de tilfeller som utløser meldeplikt/ opplysningsplikt ved pålegg i barnevernloven (bvl.) og særlovgivningen. Utvidelse av opplysningsplikten til å gjelde pålagte hjelpetiltak etter bvl. § 4-4, 3. ledd når dette er nødvendig for å forhindre en § 4-12 situasjon. Plikt for kommunen til å varsle barneverntjenesten ved vedtak om tilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhengig etter helse og omsorgstjenesteloven (hol.) § 10-3, 7.ledd. Vi har enkelte nærmere kommentarer til lovforslaget. A. Endringer i melde – og opplysningsplikten til barnevernet I tråd med ønsket fra departementet, jfr. høringsbrev 16/2961 om ny barnevernlov, vil tilbakemeldinger og synspunkter knyttet til opplysningsplikten til barnevernet sees i sammenheng og behandles i dette høringssvaret. Både bvl. § 6-4, forslag til endringer i § 6-4 og andre tilsvarende lovbestemmelser i særlovgivningen samt forslaget til ny barnevernlov § 7 vil således kommenteres. Først og fremst støtter vi forslaget om at opplysningsplikten til barneverntjenesten er foreslått å komme allerede i § 7 i den nye loven, slik at de reglene som er sentrale i melde- og undersøkelsesfasen er samlet på ett sted. At bestemmelsen nå skiller klarere mellom meldeplikten og opplysningsplikten ved pålegg er også en vesentlig forbedring. Videre støtter vi forslaget om å erstatte begrepet «offentlige myndigheter» med begreper som fastslår at meldeplikten er et individuelt ansvar for den enkelte. Det er bra at dette tilpasses i de enkelte særlover. Av de to forslagene støttes i all hovedsak innholdet i departementets forslag slik det er beskrevet i høringsnotatet her. Meldeplikt At «av eget tiltak» erstattes med «melde fra» tydeliggjør at det er meldeplikt det her dreier seg om. Videre er det er etter vår oppfatning viktig at punkt a også fanger opp en fremtidsvurdering – som i gjeldende lovs § 4-12 (bokstav d) som det vises til i gjeldende § 6-4, 2. og 3. ledd. I endringsforslaget punkt b er meldeplikten i forbindelse med medisinske forhold/nedsatt funksjonsevne/spesielt hjelpetrengende barn særskilt nevnt. Dette mener vi er fornuftig, selv om disse forholdene fanges opp av «annen alvorlig omsorgssvikt» i punkt a. Vi er enige med departementet i at disse sakene er vesentlig forskjellige fra det man vanligvis betegner som "alvorlig omsorgssvikt» i barnevernet. Når det gjelder punkt c (henholdsvis punkt b i lovforslaget til ny bvl)), er de to forslagene ulike. Vi vil ikke her gå inn i noen diskusjonen om begrepet «alvorlige atferdsvansker», som vi vet har vært grundig drøftet ved utarbeidelsen av forslag til ny barnevernlov. I endringsforslaget benyttes fremdeles begrepet, dog med noen vesentlige endringer. Vi er ikke uenige i at «vedvarende misbruk av rusmidler» erstattes med «misbruk av rusmidler». Alvorlighetsgraden stadfestes innledningsvis ved at det må dreie seg om «alvorlige atferdsvansker». Videre er vi enige i at «annen form for normløs atferd» erstatter «på annen måte» i dagens § 4-24. Om terskelen for å melde denne type saker bør senkes er vi noe usikker på. Vi vil kommer tilbake til dette i høringen i forbindelse med ny barnevernlov. I begge de to forslagene er henvisningene til konkrete lovbestemmelser fjernet fra reglene om meldeplikt både i barnevernloven og særlovene. Det synes klart at henvisning til tvangshjemlene er det lovteknisk beste, men vi mener likevel at hensynet til pedagogisk utforming og tilgjengelighet for personell som arbeider under særlovene må veie tyngst. Forslaget med konkrete og faglige begreper istedenfor juridiske henvisninger, slik forslaget er utformet i bvl. § 6-4, 1.ledd og særlovenes 2. ledd a, b og c støttes. Det er bra at atferdsvanskene er fjernet fra barnehageloven(bhl.). Opplysningsplikt ved pålegg Når det gjelder «opplysningsplikt ved pålegg» ber departementet spesielt om høringsinstansenes mening om hvorvidt henvisningene til aktuelle lovbestemmelser i barnevernloven er hensiktsmessig å ta inn i særlovene. Vi anbefaler ikke dette. Det bør være tilstrekkelig at særloven fastslår en opplysningsplikt på oppfordring fra barneverntjenesten og viser til barnevernloven når det gjelder i hvilke konkrete situasjoner dette gjelder. Når et pålegg kommer vil det være gjenkjennbart. Hvis den ansatte skulle ha behov for ytterligere informasjon, følger dette av barnevernloven. Dette mener vi bør være tilstrekkelig både pedagogisk og praktisk. Bestemmelsene blir kortere og mer oversiktlig uten denne oppramsingen som etter vår vurdering vil kunne motvirke hele hensikten med forenklingen. Oppmerksomhetsplikt Det er vår oppfatning at oppmerksomhetsplikten bør videreføres i særlovene. Selv om plikten i seg selv ikke gir rett eller plikt til å formidle opplysninger til barneverntjenesten, har pålegget en klar pedagogisk effekt både i opplæring av studenter samt i arbeidet med oppfrisking og oppdatering av nye og gamle ansatte. Den uttalte oppmerksomhetsplikten kan gi legitimitet til faginterne drøftinger om fokus på barns situasjon. Dette gjelder særlig der barnas foresatte er primærbrukere av tjenesten og barna mindre synlige. Ved å pålegge et barnefokus i tjenesten mener vi det øker muligheten for å kunne oppfylle meldeplikt der vilkårene for den er tilstede. Det er et myndighetsansvar at de ansatte har tilstrekkelig kunnskap om meIdeplikten. I lys av dette ser vi at bestemmelsene om oppmerksomhetsplikt er et nyttig redskap som tydeliggjør og delvis ivaretar dette ansvaret. Hva med Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV-loven)? Departementet har foreslått endring i flere lover, herunder Lov om sosiale tjenester i NAV (stnavl.) § 45 knyttet til opplysningsplikten (samt oppmerksomhetsplikten). Vi stiller oss spørrende til hvorfor det ikke foreligger forslag om å legge en tilsvarende bestemmelse i NAV-loven. Det er et langt større antall ansatte knyttet til Nav`s statlige tjenester som arbeider under NAV-loven § 7 om taushetsplikt enn under tilsvarende bestemmelse i stnavl. § 44. Terskelen for hva som er taushetsbelagte opplysninger er i begge lover hevet jfr. forvaltningslovens generelle bestemmelser. Taushetspliktsbestemmelsene i de to lovene fremstår harmoniserte og tilrettelagt for samarbeid og arbeidsdeling internt i NAV-kontoret. Taushetsplikten er det klare utgangspunkt for samarbeid med brukere av velferdsstaten, men står tilbake for opplysningsplikten når vilkårene for denne er oppfylt. Det er i mange kontorer vilkårlig om det er personer knyttet til statlige eller kommunale tjenester som til enhver tid treffer den enkelte bruker i en gitt situasjon og som dermed får opplysninger om barns situasjon. Begge ansattkategorier vil etter dagens bvl. § 6-4, 2. ledd ha både melde- og opplysningsplikt til barnevernet. Det fremstår ulogisk at en ansatt i et kontor har en annen oppfordring og plikt til oppmerksomhet enn kollega med tilsvarende oppgaver. Tilsvarende ulogisk fremstår det når melde- og opplysningsplikten er tydeliggjort i særlov for noen ansatte, men ikke andre, med samme oppgaver. Dette blir ytterligere usammenhengende når det nå foreslås, som vi støtter, å tydeliggjøre at meldeplikten er et selvstendig og personlig ansvar ved formuleringen «enhver» i bvl. § 6-4, 1. ledd. Forslag til bvl. § 6-4, 5 ledd. I forslaget er bestemmelsen om at « opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder, eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen» satt noe «bortgjemt» i 5. ledd i en omfattende bestemmelse. Det klare utgangspunktet « opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med den saken gjelder» mener vi gjelder for alt arbeid i barneverntjenesten og all informasjonsinnhenting. Vi vurderer at den beste løsningen er at dette kommer helt innledningsvis i bestemmelsen, fortrinnsvis som et eget ledd, eller eksempelvis som en egen bestemmelse § 6-4 A. I hvert fall bør den komme før regelen om opplysningsplikt ved pålegg. Dette vil understreke frivillighet og autonomi som utgangspunkt for det faglige arbeidet. Vi kan ikke se at denne bestemmelsen er gjentatt i forslag til ny lov § 7. Departementet viser til at det ikke er hensiktsmessig å gjenta i særlovene at sakens parter som hovedregel skal informeres om at pålegg gis og hva det omfatter jfr. forslag til ny § 6-4, 5. ledd. Selv om departementet ikke anser det hensiktsmessig å innta dette i særlovene, mener vi det vil være i tråd med god forvaltningsskikk og krav til forsvarlig relasjonsarbeid, at den part som skal utlevere informasjon blir gjort kjent med om den opplysningene omhandler vil bli informert/ er informert (eller ikke). Vi anbefaler derfor at forslag til ny lov § 6-4, 5. ledd 2. setning får en utdypning i forskrift om at det organ som pålegges å gi opplysninger blir informert om hvorvidt partene er orientert. Videre kan det gjerne presiseres i hvilke situasjoner det kan være aktuelt å ikke informere parten. B. Opplysningsplikt for kommunen til barneverntjenesten ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige. Vi bifaller forslaget om regulering av opplysningsplikt til barneverntjenesten når fylkesnemnda har truffet vedtak om tvangsplassering av gravid rusmiddelmisbruker. Barneverntjenesten vil med en slik ordning kunne være bedre forberedt på hva som skal skje når barnet blir født og blir barnevernets ansvar. For mor vil det være viktig å kunne forholde seg til den samme instansen både før og etter fødselen. Vi stiller oss kritiske, og støtter ikke, forslaget til lovendringen i hol. § 10-3, 7. ledd siste setning «kommunen skal om mulig også gi barneverntjenesten melding når fødsel skjer». Departementets forslag fremstår upraktisk. Slik vi ser det er dette en bestemmelse som i liten eller ingen grad vil ha praktisk eller faktisk innhold. Etter at melding er sendt til barneverntjenesten, og etter at de har opprettet kontakt med den gravide og institusjonen vil det være naturlig at barneverntjenesten er den som har den løpende dialogen vedrørende barnet, også når det gjelder fødselstidspunktet. Ansvarlige instans i kommunen ventes ikke å ha daglig kontakt med institusjonen. Med tanke på det lave antallet aktuelle saker/ tilfeller bestemmelsen vil omfatte, synes det uhensiktsmessig å etablere rutiner for slik varsling. Høringen er utarbeidet av: Liv Jorunn Skippervik, universitetslektor, sosionom og jurist Turid Bie, universitetslektor, jurist Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
