Høringsuttalelse om endring i opplysningsplikten til barnevernet og om ny opplysningsplikt til barnevernet ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige Dato: 21.11.2016 Svartype: Med merknad Vi viser til høringsbrev og høringsnotat 6. oktober 2016. UNE har kommentarer til forslaget om endring av barneverntjenesteloven (bvl) § 6-4, som gjelder opplysningsplikt på eget initiativ og opplysningsplikt ved pålegg. Det vil være positivt at reglene om opplysningsplikt til barnevernstjenesten blir tydeliggjort. Imidlertid tilsier endringsforslaget at regelverket fortsatt i stor grad vil basere seg på skjønnsmessige vurderingstema. Dette vanskeliggjør arbeidet med å sikre tilstrekkelig bevissthet om når plikten inntrer. I høringsnotatet under punkt 6.1 annet avsnitt flg. står det at opplysningsplikten favner vidt, og at det er en rekke tjenester og yrkesgrupper med svært ulike utgangspunkter som omfattes av opplysningsplikten. Departementet skriver også at de ulike tjenestene og yrkesgruppene har ulike behov for kontakt, gjensidig tillit og et godt samarbeid med foreldre. I nest øverste avsnitt på side 33 fremgår det også at departementet ønsker at meldeplikten fortsatt forbeholdes de mer alvorlige tilfellene, og viser til at en lavere terskel for å melde kan ha utilsiktede virkninger. Som utilsiktet virkning er det vist til at foreldre i mindre grad vil søke hjelp og bistand hos andre deler av hjelpeapparatet enn barnevernet fordi de ikke ønsker at barnevernet skal bli involvert. Det fremgår ikke hvilke instanser som utgjør hjelpeapparatet, men i høringsnotatet nevnes blant annet helse- og omsorgstjenester, krisesentre og familievernkontor. Etter vår vurdering vil utlendingsmyndighetene ikke nødvendigvis være i samme posisjon ovenfor foreldre som det hjelpeapparat vi antar det siktes til i høringsnotatet. Slik vi ser det vil et sentralt hensyn for hvor høyt terskelen for meldeplikt til barneverntjenesten skal være, ikke gjøre seg like sterkt gjeldende i tilfeller hvor det er utlendingsmyndighetene som melder bekymring. I lys av at vilkårene for meldeplikten er preget av skjønn, er det et spørsmål om hvilken betydning det kan ha at et sentralt hensyn ikke nødvendigvis gjør seg gjeldende i våre saker. Vi viser også til at barnevernet og utlendingsmyndighetene har ansvarsområder som er nært knyttet til hverandre. Etter bvl § 1-2 har barnevernet et ansvar for barn som oppholder seg i Norge, uavhengig av statsborgerskap og oppholdsstatus. Varigheten av barnets opphold i Norge, og barnets tilknytning til landet for øvrig, har betydning for hvilke tiltak barneverntjenesten kan sette inn. Imidlertid vil det være utlendingsmyndighetene som avgjør hvorvidt en utlending (barn og foreldre) skal få lovlig opphold i landet. Både barneverntjenesten og utlendingsmyndighetene må se hen til barnets situasjon når enkeltsaker skal behandles og avgjøres. Det forekommer at barn og foreldre har saker både hos barnevernet og utlendingsmyndighetene. Men det foreligger ikke en mer generell gjensidig plikt eller adgang etter regelverket til å innhente eller utveksle informasjon mellom instansene. En mulig konsekvens er at barnevernet kan foreta vurderinger uten at de er kjent med opplysninger som utlendingsmyndighetene besitter. I ytterste konsekvens kan barneverntjenesten mangle kunnskap om at det eksisterer en utlendingssak. Foreldrene vil ikke nødvendigvis ha interesse av å opplyse om en eventuell sak om oppholdstillatelse eller om utvisning, eller å opplyse om andre omsorgspersoner i hjemlandet eller gi andre opplysninger til barnevernet som kan ha betydning for barnevernssaken. Slike opplysninger kan imidlertid ligge i utlendingssaken. Fra utlendingsmyndighetenes side kan det fattes vedtak om både barnet og foreldrenes oppholdsgrunnlag uten at man er kjent med at det verserer en barnevernssak, og hva denne eventuelt går ut på. Viktig informasjon om barnets situasjon kan med andre ord glippe slik reglene er utformet. Etter barnekonvensjonen artikkel 3 skal hensynet til barnets beste være et grunnleggende hensyn i alle saker som berører barn. Selv om hensynet til barnets beste ikke er det eneste og avgjørende hensynet, vil manglende informasjon om barnets situasjon kunne medføre at hensynet til barnet ikke blir tillagt den vekt det skal. Vi mener derfor at det er grunn til å vurdere nærmere hvilken adgang og plikt det skal være etter regelverket for å utveksle informasjon mellom barnevernet og utlendingsmyndighetene. Vi har merket oss punkt 3 i høringsnotatet hvor forholdet til menneskerettighetene er vurdert. Opplysningsplikten, og en tydeliggjøring av den, vil styrke barns menneskerettigheter. Imidlertid er ikke forholdet mellom barnevernet og utlendingsmyndighetene nærmere vurdert. Departementet gjør nærmere rede for terskelen for meldeplikten i punkt 6.2.1.3 og 6.2.1.4. Slik førstnevnte punkt forstås angir formuleringen «grunn til å tro», i forslaget til ny lovbestemmelse, kravet til sannsynlighet for at barnet er i en så alvorlig situasjon som utløser meldeplikten. I siste avsnitt under punkt 6.2.1.3 (midt på side 33) er det presisert at det ikke kreves sikker viten, men at melder må ha noe mer enn en vag mistanke. Formuleringen kan skape usikkerhet, da det er et stort sprik mellom sikker viten og mer enn en vag mistanke. Spørsmålet er hvor mye mer enn en vag mistanke som skal til. I første avsnitt under punkt 6.1 har departementet brukt formuleringen «alvorlig bekymring». Vi antar at sistnevnte formulering egentlig sikter til bekymring om en alvorlig situasjon, men formuleringen kan være egnet til å skape tvil om forståelsen. Videre er det etter vår vurdering grunn til å være tydeligere på hvilken vekt hensynet til å avdekke forhold skal ha, i vurderingen av om det skal sendes bekymringsmelding på grunn av meldeplikten. Vi kan komme i situasjoner hvor et barn gir noen opplysninger om vold i hjemmet. Opplysningene kan imidlertid være vage, og ved forsøk på å få mer informasjon kan barnet være unnvikende og uvillig til å fortelle mer. At barnet ikke gir mer informasjon er ikke ensbetydende med at barnet utsettes for mishandling eller alvorlige fysiske eller psykiske krenkelser, men det kan være tilfellet. På den andre siden kan mildere former for makt- eller voldsbruk ikke nødvendigvis bli sett på som holdepunkter for mishandling eller alvorlige fysiske eller psykiske krenkelser. En bekymringsmelding til barneverntjenesten vil gi barnevernet anledning til å åpne undersøkelsessak og avdekke mer alvorlige forhold, selv om det ikke forelå informasjon i utlendingssaken som tilsa at situasjonen var så alvorlig. En tydeligere adgang til å legge vekt på muligheten for at enda mer alvorlige forhold avdekkes, vil være egnet til at flere melder bekymring. I forlengelsen av problemstillingen viser vi til at barnevernet har egne hjemler i bvl § 4-3 til å gjennomføre bestemte former for undersøkelser. Dette er hjemler utlendingsmyndighetene ikke har. Barneverntjenesten er da i en posisjon til å avdekke mer enn utlendingsmyndighetene. Dette underbygger behovet for informasjonsutveksling mellom barnevernet og utlendingsmyndighetene, i og med at et barns omsorgssituasjon vil være relevant også i en utlendingssak. I tilknytning til spørsmålet om hvilken vekt det kan legges på hensynet til å avdekke alvorligere forhold, kan vi også vise til siste avsnitt på side 36. Departementet omtaler her hva som menes med alvorlige atferdsvansker, og skriver at formuleringen «vedvarende» fra gjeldende bestemmelse ikke videreføres i forslaget til ny bestemmelse. Begrunnelsen ligger i at de som observerer barnet eller ungdommen ofte ikke vil ha mulighet til eller forutsetninger for å observere atferden over tid. Formuleringen kan forstås som at terskelen for meldeplikten senkes noe på dette området, og at det legges vekt på at melder ikke kan avdekke omfanget av situasjonen. Spørsmålet er i hvilken grad tilsvarende hensyn gjør seg gjeldende for de andre grunnene enn atferdsvansker for at meldeplikten inntrer. Når det gjelder utformingen av vilkårene for hvor alvorlig barnets situasjon må kunne antas å være for at meldeplikten skal inntre, er henvisningen til ulike bestemmelser i barneverntjenesteloven foreslått tatt ut. Departementet uttaler at endringen i ordlyden ikke er ment å skulle ha betydning for meningsinnholdet. Etter vårt syn er det grunn til å legge vekt på den pedagogiske betydningen ordlyden kan ha. At personer uten juridisk kompetanse skal forholde seg til bestemmelsen, øker betydningen av dette hensynet. Vi har her merket oss at alle delene av grunnvilkårene for omsorgsovertakelse i bvl § 4-12 første ledd ikke er synliggjort i forslaget til ny § 6-4 første ledd. I forslaget nevnes «mishandlet», «alvorlige mangler ved den daglige omsorgen» og «annen alvorlig omsorgssvikt». Oppramsingen omfatter ikke alvorlige mangler i den personlige kontakten og tryggheten som barnet trenger etter sin alder og utvikling – altså den emosjonelle omsorgen. Dette er et selvstendig grunnlag for omsorgsovertakelse etter bvl § 4-12 første ledd bokstav a, og vil altså ikke være synlig som grunnlag for meldeplikt slik forslaget til ny § 6-4 første ledd er formulert. Departementet uttaler i høringsnotatet at det ikke lar seg gjøre å gi en uttømmende beskrivelse av hva som menes med alvorlig omsorgssvikt. Vi kan ikke se grunnen til at den emosjonelle omsorgen er utelatt, mens den daglige omsorgen, som normalt anses å dekke den praktiske og fysiske ivaretakelsen av barnet, er tatt med. Det kan være vanskeligere å gi en kortfattet, god og presis beskrivelse av hva som menes med alvorlige mangler i den emosjonelle omsorgen. Men etter vår vurdering gjør dette problemet det desto viktigere å fremheve at temaet må vurderes, og at emosjonell omsorgssvikt også kan gi grunnlag for meldeplikt. Å utelate den emosjonelle omsorgssvikten fra bestemmelsen kan medføre mindre bevissthet rundt problemstillingen og at det i mindre grad faktisk blir vurdert. For UNEs vedkommende kan vi vise til at det kan forekomme tilfeller hvor vi mottar informasjon som tilsier at foreldrene kan ha reduserte foreldreferdigheter, uten at informasjonen gjøre det mulig å trekke sikrere slutninger om barnets omsorgssituasjon. UNE kan for eksempel motta informasjon om at foreldre har ulike former for psykiske lidelser som kan gå ut over evnen foreldrene har til å ivareta barna emosjonelt sett. Det kan være tale om alvorlig depresjon, angstlidelser, bipolar lidelse eller tilstander av psykose. I utlendingssaker kan situasjonen være at foreldre oppholder seg i Norge uten et nettverk å støtte seg på, og at UNE sitte på informasjon som helsepersonell ikke nødvendigvis er kjent med. UNE kan også oppleve at foreldre ikke skjermer barna fra de voksnes problemer, og kanskje heller bevisst eksponerer barna for forhold de ikke har forutsetninger for å håndtere. For eksempel gjelder barns rett til å bli hørt gjelder i alle saker, også utlendingssaker, og dette kan motivere foreldre til å påvirke barnet. I ytterste konsekvens kan påvirkningen ha en form som er belastende for barnet. Slik forslaget til ny § 6-4 er formulert ser vi det som mulig at denne type tilfeller i liten grad vil være i bevisstheten til de som skal vurdere om det skal gis bekymringsmelding til barnevernet. Vi ønsker en tydeliggjøring av hva som omfattes av meldeplikten på dette punkt. Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at utlendingsforskriften § 17-6 inneholder en bestemmelsen som gjelder varslingsplikt til barneverntjenesten. Bestemmelsen har en svært lik utforming som dagens bvl § 6-4 annet ledd. Forskriftsbestemmelsen må endres, idet den viser til dagens bvl § 6-4 annet ledd. Med hilsen Øyvind Havnevik seksjonssjef Øystein Sehl seniorådgiver Vedlegg Black_Hawk_Down_Super64_over_Mogadishu_coast.jpg Barne- og familiedepartementet Til høringen Til toppen <div class="page-survey" data-page-survey="133" data-page-survey-api="/api/survey/SubmitPageSurveyAnswer" data-text-hidden-title="Tilbakemeldingsskjema" data-text-question="Fant du det du lette etter?"
