Birkenes og Lillesand kommuner- fellestekniske tjenester

Ut fra et faglig ståsted mener vi forslaget om å flytte oppgaven med å føre eiendomsdelen av matrikkelen til kartverket, mens oppgaven med føring av bygg og adresse blir igjen i kommunene, vil bli en dårlig og lite effektiv løsning. Vi oppfatter at departementet mener det er en bedre løsning fordi man oppnår synergieffekter av å være nær tinglysingen i vanskelige saker, som f.eks. sammenslåing av to eierseksjonssameier. Vi mener slike saker er heller sjeldne, og at få kommuner har disse utfordringene.

Det finnes mange andre matrikkelførings-saker, hvor det er en vesentlig fordel at det er nærhet/samkjøring med føring i eiendoms-, bygnings- og adressedelen av matrikkelen. Eksempelvis innen seksjonering, og registrering av bygg i forhold til «sirkeleiendommer» (se nedenfor).

Vi vil også poengtere viktigheten av et samlet fagmiljø innen matrikkelføring innen alle delene av matrikkelen.

Et eksempel på ovennevnte er registrering av seksjonering/reseksjonering. Det hender man må rydde i bygningsopplysningene (bruksenheter) og adresser før man registrerer seksjoneringen. I slike tilfeller forlenges saksbehandlingen vesentlig om kartverket må be kommunene endre registreringer på bygg og adresser, for deretter å kunne registrere seksjoneringen. Saken må innom flere instanser for å komme i mål, og følgelig vil saksbehandlingen ta lengre tid.

Vi oppfatter at forslaget går ut på at kommunene fremdeles skal behandle seksjoneringsbegjæringen, mens matrikkelføringen skal foregå hos kartverket. Det er viktig at behandling av begjæring gjøres i kommunen, da saksbehandler bl.a. skal vurdere om begjæringen er ihht. eierseksjonslovens § 6. Den må vurderes ihht. vedtak/tillatelser som er gjort etter plan- og bygningsloven (planer, reguleringsbestemmelser, byggetillatelser m/plantegninger o.l.), og slike opplysninger har kommunen lettere tilgang til enn kartverket. Vi ser det som en klar fordel og mer effektivt at den kommunale saksbehandleren selv har mulighet til å registrere seksjoneringen i matrikkelen. Det blir like fullt en uavhengig kontroll, da tinglysingen også kontrollerer begjæringen. Skal kartverket matrikkelføre, blir begjæringen først behandlet i kommunen, deretter av kartverket som matrikkelmyndighet, og så igjen av kartverket som tinglysingsmyndighet. Alle saksbehandlerne må sette seg inn i saken, og den totale saksbehandlingstiden blir lengre. Vi kan ikke se at dette skal være noen bedre løsning, hverken for publikum eller forvaltningen.

Lignende problem oppstår også når kommunen etter at det er gitt ramme- eller igangsettingstillatelse for et bygg, og bygget skal registreres i matrikkelen knyttet til «sirkeleiendom». Hvis byggets plassering er utenfor den registrerte sirkelmarkeringen i matrikkelen, må det gjøres rettinger i matrikkelens eiendomsdel før bygget kan registreres på riktig eiendom. Dette gjøres i dag av samme matrikkelfører og løses på en effektiv måte. Vi vil understreke av det ikke er et enkeltstående tilfelle , men en problemstilling man ofte kommer ut for. Fristen for å registrere bygg i matrikkelen er 5 dager, og dette blir i praksis umulig å overholde hvis kommunen må be kartverket rette eiendomsdelen først.

Vi mener at for å føre eiendomsdelen i matrikkelen er det ikke tilstrekkelig å «være matrikkelfører» (gjennomgått kartverkets kurs). Dette har kartverket også uttalt, bl.a. i forbindelse med etablering av samarbeidet mellom Lillesand og Birkenes kommune, som vi nå jobber i. Vår oppfatning er at det kreves eiendomskompetanse, og vi vil påstå også erfaring innen eiendomsmåling. Vi kan ikke se at en matrikkelfører som utelukkende skal «kontrollere avkryssinger» i et skjema eller lignende, uten egen erfaring med oppmålingsforretninger, kan gi en bedre matrikkel. Vi mener det i likhet med landmåleren også bør stilles konkrete krav til matrikkelføreren som fører eiendomsdelen. Bl.a. mener vi erfaring med eiendomsmåling bør være et av kriteriene, samt juridisk kompetanse og eiendomskompetanse.

Vi stiller også spørsmål ved om en så massiv sentralisering av arbeidsplasser innen et relativt smalt fagområde er lurt. Vil kartverket klare å knytte til seg nok personer med riktig kompetanse?

Det kan virke som om departementet tenker at matrikkelfører for eiendom utelukkende skal forholde seg til protokollen som landmåler sender inn. Er det ikke meningen at matrikkelfører også skal se deletillatelsen? Departementet gjør et poeng av at matrikkelfører skal kontrollere landmåler, altså det skal være en uavhengig kontroll. Vi mener at hvis denne kontrollen skal være reell, må matrikkelfører ha nødvendig kompetanse til på eget grunnlag å vurdere kravet fra landmåler. Herunder bl.a. vurdere om avviket fra deletillatelsen er for stor, om vilkårene i deletillatelsen er oppfylt osv. Hvis ikke dette er et krav kan vi ikke se at matrikkelføringen blir av bedre kvalitet, heller det motsatte.

Vi vil også bemerke at kommunene vil bli «tappet» for kompetansen til landmålerne og matrikkelførerne innen eiendom. Når disse forsvinner ut av kommuneadministrasjonen vil personer med denne kompetansen mangle i kommunene. Dette oppfatter vi vil være et tap for kommunene som sådan. Bl.a. byggesaksavdelingen, landbruksavdelingen, planavdelingen og eiendomsavdelingen støtter seg i dag til denne kompetansen i kommunen.

Det skal også bemerkes at publikum gjerne forventer å få slik veiledning i kommunen. Departementet kan gjerne si at de i fremtiden heller må kontakte et landmålerforetak. Vi antar at noen vil vegre seg for det hvis dette medfører en kostnad.

Vi ser også for oss at kompetanse innen eiendomsmåling/eiendomsregistrering i matrikkelen er viktig for å finne frem i kommunens oppmålingsarkiv. Når landmålerforetak i fremtiden vil henvender seg til kommunen for å få tilgang til arkivet, kan det være vanskelig å finne frem for bla. arkivpersonale. En fradelingsak er som oftest arkivert på nytt gnr/bnr, men i noen tilfeller kanskje på avgivereiendommen. Det kan ha blitt foretatt sammenslåinger som gjør at oppmålingssaken for et bnr. noen eier ikke er arkivert på dett bnr., men på et utgått bnr. Enkelte saker kan også være arkivert i samlemapper for de ulike boligfeltene i kommunen. Forhold som nevnt her (oppmålingshistorikk o.l.) har ikke arkivpersonalet kompetanse på, og saksmappene vil da ikke bli funnet. Dette blir frustrerende for både kommunen og publikum, som kanskje vet at det har vært en oppmålingssak, men mappen oppleves som «borte vekk».

Vi vet av erfaring at en del mennesker i dag ikke ønsker å benytte seg av profesjonell hjelp i forbindelse med søknad om deling eller arealoverføring. En del ønsker å begrense kostander der de kan. Så lenge det er mulig for grunneier selv å søke om deling/arealoverføring, ønsker noen å stå for dette selv. Av erfaring vet vi også at slike søknader kan ha vesentlig avvik mellom omsøkt parsell og planlagt parsell i marka (det de har sett for seg). Departementets forslag vil gi et mindre smidig system der landmåler ikke har mulighet til å avvike noe fra en tillatelse, og det må sendes ny søknad. Prosessen tar dermed lengre tid for søker, og hver gang dette skjer belaster det byggesaksavdelingen en ekstra runde.

Det kan også påpekes at det er en fordel med matrikkelførers nærhet til geodata- og planavdelingen, som forvalter andre viktige kartbaser i kommunen. Nærhet til byggesaksavdelingen i forbindelse med matrikkelføringen opplever vi også er nyttig i enkelte saker.

Kommunene har en god del henvendelser med krav om retting av eiendomsgrenser. Det kan bl.a. være i forhold til «sirkeleiendommer» eller andre grenser som er registrert med fiktive linjer, men også faktiske grenselinjer som av en eller annen grunn er registrert veldig feil. Noen tegner på kart det de mener er riktig grense, ordner samtykke fra naboen, og legger ved skylddelingsforretningen for at kommunen kan ha en liten kontroll på at dette ikke er «skjult salg». Vi mener kontroll mot skylddeling forretning (der det eksisterer) er noe som bør forventes av matrikkelfører.

Andre grunneiere mener at kommunen/matrikkelfører bør ha plikt til å rette kartet uten at grunneier skal være nødt til å innhente samtykke fra naboen, og dokumentene de legger frem kan tyde på at de har rett i sitt krav. Dette er ikke en ukjent problemstilling. I flere tilfeller har naboen heller ikke noe imot rettingen.

Vi mener matrikkelfører trenger erfaring innen eiendomsmåling for å kunne gjøre en god vurdering i alle slike saker. Matrikkelfører bør gjøre en selvstendig vurdering av om dette kan stemme med virkeligheten. Det kan virke urettferdig og frustrerende for en grunneier at han må rekvirere oppmålingsforretning for å klarlegge eiendommen sin som kanskje bare har en sirkelmarkering. Det er en betydelig kostnad, og vi mener matrikkelfører bør kunne gjennomføre en saksbehandling for å avklare om kravet kan stemme med virkeligheten, og i så fall forelegge naboen en planlagt retting. Hvis det ikke kommer merknader innen er satt frist, kan matrikkelfører gjennomføre rettingen.

Vi oppfatter at kartverket ikke har eller skal ha arkiv i forbindelse med matrikkelføringssakene, men at protokollen skal kunne kobles til matrikkelen. Vi stiller spørsmål ved om dette er en god nok løsning. Det kommunale oppmålingsarkivet er svært viktig som dokumentasjon og forståelse av hva som har skjedd i saken, hva som ble søkt om, hva det ble gitt tillatelse til, hvilke målebrev/ skylddeling forretninger som ble lagt til grunn, varsel, landmåling dokumentasjon osv., samt sakens gang for øvrig. Når det legges opp til privat landmålerbransje vil slik informasjon ikke lenger arkiveres i kommunen. Når det heller ikke skal foretas noen arkivering i kartverket, opplever vi at viktigheten og betydningen av arkiv er oversett av departementet.

Departementet legger opp til at kartverket skal føre eiendomsdelen av matrikkelen. I tillegg skal kartverket være tilsynsmyndighet for matrikkelen. Det kan stilles spørsmål ved om det er en god løsning at kartverket skal holde tilsyn med seg selv.

Vi mener, ut fra et faglig og praktisk ståsted, at hovedregelen må være at kommunene selv fører alle deler av matrikkelen, også eiendomsdelen. Det er mange kommuner som har godt kvalifiserte matrikkelførere. Vi skjønner at matrikkelføring i en del kommuner kanskje er en liten oppgave, og at det er vanskelig å bygge opp kompetanse på dette. Vi har ingen motforestillinger mot at de kommunene som ønsker det kan søke kartverket om å føre matrikkelen for deres kommune.

Dersom hovedregelen blir at kommunene fører matrikkelen selv, vil denne løsningen bli resultatet for mange kommuner. Disse kommunene har nødvendig kompetanse, ofte flere års erfaring innen landmåling/matrikkelføring, kartverket trenger ikke rekruttere og lære opp fullt så mange personer, publikum unngår en ganske lang opplæringsperiode hos kartverket, og man oppnår en bedre samkjøring når det kreves føring i flere deler av matrikkelen samtidig. Kompetansen forsvinner heller ikke fra de kommunene som beholder matrikkelføringen selv.

Dersom kartverket mener det er et problem at kommunene fører matrikkelen ulikt, eller håndterer krav på ulike måter, kan det gis nærmere føringer fra sentralt hold. Vi er åpne for at krav om matrikkelføring fra jordskifteretten og vegvesenet kan overføres til kartverket, men ser også at dette kan gjøres av kommunen hvis de har kapasitet til det.

Slik vi ser det vil en sentralisering av matrikkelførerrollen innebære et lavere faglig nivå på matrikkelføringen. Vi ser ikke for oss at det ved en massiv sentral føring vil bli opprettholdt et like godt faglig nivå på denne oppgaven. Vi er heller ikke overbevist om at kartverket klarer å knytte til seg tilstrekkelig personale med riktig kompetanse for å ha den kapasiteten som trengs.

Departementet legger opp til at det skal stilles krav til utdannelse og faglig kompetanse for ansvarlig landmåler på hvert kontorsted. Dette synes vi er et bra tiltak. Vi mener det er behov for å stille krav til landmålingsteknisk, juridisk og matrikuler kompetanse, både gjennom utdanning og praksis. Departementet foreslår videre at landmålere må ta et visst antall timer etterutdanning per år for å opprettholde autorisasjonen, samt at alle som søker om autorisasjon må gjennom en særskilt prøve for å dokumentere at søkeren har nødvendig kunnskap for autorisasjon. Disse tiltakene støtter vi også opp om.