Fairtrade Norge

Når man er pliktig til å rapportere på noe, vil man naturlig få et økt fokus på det og ofte oppsøke kunnskap om det. Økt fokus og kunnskap kan føre til handling, og ergo kan krav til rapportering på samfunnsansvar føre til sterkere innsats på samfunnsansvar. Norske myndigheter ønsker at norske bedrifter skal øke sin innsats på samfunnsansvar. Det gjør også en stadig økende andel av kunder, leverandører, innkjøpere og investorer. Regnskapslovens krav til rapportering på samfunnsansvar bør derfor styrkes, ikke svekkes.

Det heter i utvalgets forslag at alle foretak av «allmenn interesse»  med mer enn 500 ansatte skal rapportere etter § 9-6. Vi foreslår å stryke ‘allmenn interesse’ og redusere antall ansatte til 300. Hvorvidt et selskap er definert å være av allmenn interesse etter regnskapsloven, er uavhengig av i hvilken grad et selskaps virksomhet har innvirkning på menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, miljø og korrupsjon bakover i verdikjeden. Og et selskap med 300 i ansatte, vil kunne ha betydelig påvirkning på de nevnte områdene.

Utvalget foreslår altså at færre bedrifter skal måtte rapportere på samfunnsansvar. Blir dette stående, vil det gi et signal om at dette temaet er mindre viktig enn før, og at det for store deler av norsk næringsliv ikke er av betydning i det hele tatt. Det vil være uheldig.

Utvalget foreslår også at kravet til årsberetning skal falle bort for små bedrifter. Det vil medføre at kravet til rapportering om arbeidsforhold, likestilling og ytre miljø også faller bort, noe som også er uheldig.

Den norske paragrafen heter i dag Redegjørelse om samfunnsansvar . Utvalget foreslår å endre dette til Annen forklarende og beskrivende informasjon . Det mener vi er uklart og forvirrende. Paragrafen inneholder rapportering på menneskerettigheter, miljø, og bekjempelse av korrupsjon. Dette må reflekteres tydeligere i overskriften. Enten ved at nåværende begrep fra 3-3 c, samfunnsansvar , beholdes. EU-direktivets overskrift Non-financial statement er utdatert. EU bruker begrepet «Corporate Social Responsibility – CSR», i sine strategier og dokumenter knyttet til direktivet. Det oversettes best med begrepet «samfunnsansvar». En annen og mer konkret mulighet er å kalle Rapportering på menneskerettigheter, miljø og korrupsjon .  Det er disse temaene paragrafen omhandler, og ved å navngi paragrafen deretter, blir det tydelig at bedrifter skal rapportere på dette fordi de forventes å respektere disse rettighetene, som uttalt av FN, OECD og den norske stat. 

EU-direktivets artikkel 19a om rapportering på samfunnsansvar reflekterer et økt fokus på teamet. EUs direktiv representerer et minimum når det gjelder hva som skal inn i norsk lov. Foreslåtte § 9-6 legger seg på nivå med EU direktivet, noen steder litt under, og derfor det laveste nivå Norge kan legge seg på. § 9-6 stiller noen steder lavere krav til rapportering enn nåværende § 3-3c i norsk regnskapslov. Internasjonalt blir krav til rapportering på samfunnsansvar sterkere og sterkere. Blir foreslåtte §9-6 stående, går Norge motsatt vei. Det er ikke i samsvar med de politiske ambisjonene Storting og regjering har fremmet i blant annet Eierskapsmeldingen, stortingsmeldingen «Sammen om jobben» og Nasjonal handlingsplan for næringsliv og menneskerettigheter.

Helt konkret representerer oversettelsen av Artikkel 19a til norsk en svekkelse av paragrafen: I første avsnitt lister 19a opp hvilke forhold det minimum skal rapporteres på. Ordet minimum er tatt ut av den norske oversettelsen, det bør inn. I tillegg er begrepet employee matters oversatt til arbeidsmiljø , som vi mener er en redusering av begrepet. Vi mener man bør ha med ordet arbeidstakerrettigheter , som bl.a. inkluderer retten til et godt arbeidsmiljø. I tillegg er bribery-matters tatt ut i den norske oversettelsen, ordet bestikkelser bør inn. 

I underpunkt b) er begrepet due diligence oversatt til kontroller , i stedet for aktsomhetsvurderinger , som er den mest brukte oversettelsen, inkludert i politiske dokumenter (f.eks. oversettelse av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter). I 3) henvises det til retningslinjene , mens det i 19a henvises til policies , som i punkt b) er sagt at inkluderer en due diligence process .

I første avsnitt etter punktlisten sier 19a at dersom selskapet ikke «pursue policies (…), shall provide a clear and reasoned explanation». Den foreslåtte §9-6 er mye svakere: «ikke har retningslinjer (…) skal dette begrunnes.» Vi mener at denne delen må styrkes betydelig, også utover det som står i EU-direktivet. Dersom virksomhetene ikke har noe å rapportere på samfunnsansvar, bør de gi en meget god begrunnelse, all den tid dette som nevnt er en uttalt forventning fra myndigheter og sivilsamfunn både nasjonalt og internasjonalt.

Alt i alt bør den norske bestemmelsen ta opp i seg mer fra første avsnitt i nåværende §3-3 c, og i tillegg ha en klar henvisning til forventningen om at selskaper gjør gode aktsomhetsvurderinger. Spesielt bør dette beholdes fra 3-3c: formuleringen om hva redegjørelsen minst skal inneholde, og spesielt hva foretaket gjør i forholdet til sine interessenter, vurderingen av hvilke resultater som er oppnådd, samt hvordan arbeidet er integrert i strategier og drift (alt fra første avsnitt).

Generelt bør paragrafen være så tydelig at det blir enkelt for foretakene å vite hva som skal rapporteres. Jo mer diffus paragrafen er, jo mer komplisert blir det å vite hva som skal inkluderes og utelates, og jo vanskeligere blir det for leseren å lese, tolke og vurdere informasjonen.