Namsfogden i Oslo

Det vises til høring i forbindelse med utredning om ny domstollov. Som sekretariat for forliksrådet i Oslo og som hovedstevnevitne, blir Namsfogden i Oslo berørt av de foreslåtte endringene. Vi ønsker i den forbindelse å inngi våre kommentarer.

Det bemerkes innledningsvis at tilsynelatende ingen representanter for forliksrådene eller sekretariatene er trukket inn i arbeidet med utredningen til Tron Løkken Sundet, i motsetning til rekken av representanter for tingretter, lagmannsretter, domstolsadministrasjon, journalister, redaktører m.v. se utredningen s. 65-66. Det er uheldig, all den tid det store flertallet av sivile saker i Norge har sin førsteinstansbehandling i forliksrådene.

Vi vil i hovedsak kommentere kun de deler av forslaget som angår vår virksomhet og hvor vi mener at det er viktig at våre synspunkter nå får komme frem.

 I utredningen legges det opp til å fjerne reglene om forliksrådet i den foreslåtte nye domstolloven og i stedet ta disse inn i en ny lov om forliksrådet. Videre skal den nye domstollovens regler kun gjelde for forliksrådet når lov om forliksrådet uttrykkelig henviser til reglene i domstolloven.

Forliksrådet er i dagens domstollov betegnet som en meklingsinstitusjon med begrenset domsmyndighet. Det er imidlertid ikke tvilsomt at forliksrådet er en domstol. Dette fremgår blant annet av Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s 503, Ot.prp. nr. 22 (2006-2007) s. 88 og i Bøhn: Kommentar til domstolloven, 2. utg., s. 37.

Med det foreslåtte utkastet til domstollov og egen lov for forliksrådet vil forliksrådet miste denne statusen som en del av vårt domstolshierarki. En så vesentlig endring av statusen til førsteinstansen for det store flertallet av sivile saker i Norge må kunne forventes å være gjenstand for en langt grundigere prinsipiell drøftelse og utredning enn hva som er tilfellet i den utredningen som er presentert. Det må for øvrig kunne stilles spørsmål ved om en endring av forliksrådenes status som domstol ligger innenfor utredningsarbeidets faktiske mandat.

Vi mener det er uheldig å skille ut reglene om forliksrådet i en egen lov. For det første synes det hovedsakelig å være reglene for valg av rådsmedlemmer til forliksrådet, som er foreslått inntatt i den nye særloven. Alle andre bestemmelser i domstolloven som fortsatt skal gjelde for forliksrådet, skal fremdeles stå i domstolloven og gjelde gjennom henvisning til den enkelte bestemmelse. Noen egentlig opprydning oppnår man dermed ikke. Dagens plassering av valgregler for rådsmedlemmer i domstolloven skaper så vidt oss bekjent ikke utfordringer for brukerne av loven, og det er etter vår oppfatning derfor ikke noe spesielt påtrengende behov for å skille disse reglene ut i en egen lov.

Heller ikke fra et pedagogisk ståsted fremstår den foreslåtte løsningen med særlov for forliksrådet vellykket. Dagens løsning med reglene inntatt i domstolloven er godt innarbeidet av brukerne, som i stor utstrekning er lekmenn. En særlov hvoretter domstolslovens regler skal gjelde gjennom henvisning, innebærer ingen forenkling og bedrer ikke tilgjengeligheten til regelverket for verken forliksrådet eller publikum. I stedet fragmenteres regelbildet, og resultatet kan lett bli det stikk motsatte. I lovarbeidet vil det også gi betydelige utfordringer når det gjelder å sørge for at alle relevante henvisninger faktisk blir innarbeidet i den nye loven for forliksrådet. Dette gjelder både ved opprettelsen av slik lov, men også ved senere endringer i domstolloven der det må tas en vurdering av om ny eller endret bestemmelse også skal gjelde for forliksrådet slik også henvisningene i særloven også må revideres. Så vidt vi kan se, inneholder den foreslåtte loven for forliksrådet overhodet ingen henvisning til domstollovens generelle regler. Vedtatt i sin nåværende form blir resultatet at nesten ingen av domstollovens regler gjelder for forliksrådet.

Dette kan åpenbart ikke være en ønsket løsning. Det gir inntrykk av at utredningsarbeidet i begrenset utstrekning har hatt innsikt i forliksrådets virksomhet. Det taler etter vår oppfatning også for at dagens samlede løsning beholdes. I motsatt fall må det etter vår oppfatning gjennomføres en ny utredning slik at man får en gjennomarbeidet særlov for forliksrådene som er tilpasset forliksrådenes virksomhet.

 I utredningen er det foreslått å endre reglene for postforkynning, slik at forliksrådet ikke lenger kan foreta postforkynning uten mottakskvittering slik hovedregelen er i dag. Forslaget bygger på en antakelse om at dagens ordning innebærer for dårlig sikkerhet for at adressaten faktisk mottar dokumentene i posten og at det dermed avsies mange fraværsdommer uten at klagemotparten har hatt mulighet til å komme med tilsvar eller stille i rettsmøte.

Vi er ikke enige i at dette er hensiktsmessig å endre forkynnelsesreglene for å rette opp i eventuelle feilaktig avsagte fraværsdommer. Vi har ikke sett dokumentasjon som tilsier at antallet feilaktig avsagte fraværsdommer i forliksrådet er høyt. Landets forliksråd behandler ca 90-100 000 saker pr år. Det er uhensiktsmessig å velge en svært resurskrevende forkynnelsesmåte for et stort antall saker, for å forsøke å hindre at det blir avsagt noen få fraværsdommer med urrette. Det er adskillig bedre samfunnsøkonomi i å se på hvilke ordninger en bør/kan ha for å reparere de få feil som oppstår gjennom ny behandling for forliksrådet.

Forliksrådenes avtale med Posten om elektronisk adresse oppdatering mv. innebærer at sekretariatet mottar en elektronisk melding dersom adressen til mottaker av brevet er feil. Sekretariatet mottar da enten melding om at brevet ikke er kommet frem, samt informasjon om ny adresse, eller man mottar melding om at brevet ikke er kommet frem, samt at ny adresse er ukjent. I begge tilfeller vil forliksrådet anse pålegget om tilsvar som ikke mottatt av adressaten, og fraværsdom blir heller ikke avsagt.

Brevet anses i utgangspunkt som kommet frem, om det ikke er kommet fysisk i retur eller at det er mottatt slik elektronisk melding om at brevet ikke er mottatt, fra Posten.

Det fremstår etter vårt syn ikke sannsynlig eller troverdig at forliksrådets brev til parter blir borte under postgang i et slikt omfang som enkelte aktører synes å hevde. Med rundt 100 000 forliksklager er det åpenbart at det kan skje feil, og at fraværsdommer unntaksvis blir avsagt på feil grunnlag. Vi mener imidlertid at det ikke foreligger holdepunkter for å si at dette er et så omfattende problem at det er nødvendig å innføre postforkynning med mottakskvittering.

Av erfaring fra forkynning av dokumenter i utlandet, hvor mottakskvittering eller rekommandert post er påkrevd ved postforkynning også av forliksrådet, vet vi at mottakskvittering svært ofte ikke blir returnert. Vi vet også at ca 2/3 av klagemotpartene i forliksrådssakene ikke inngir pålegg om tilsvar. Vi mener det er god grunn til å anta at tilsvarende mange ikke vil returnere en mottakskvittering til forliksrådene. Det høye antallet med fraværsavgjørelser, skyldes at sakene dreier seg om misligholdte pengekrav hvor det ikke foreligger noen reell tvist om det juridiske eller faktiske grunnlag for kravet. En betydelig del av kravene burde kunne gått direkte for namsmannen etter reglene om direkte inndrivelse. Det kan imidlertid være at saksøker ikke ser noen mulighet for dekning nå, og derfor foretrekker å få en "billig" dom fra forliksrådet, fremfor en resultatløs utleggsforretning.

Det er meget stor sannsynlighet for at de som i dag unnlater å svare forliksrådet, heller ikke vil ta seg bryet med å returnere en mottakskvittering. Dersom forliksrådet ikke mottar mottakskvittering, vil det neste naturlig saksbehandlingsskritt være bruk av stevnevitne. Hver forliksrådssak vil minimum kreve flere forkynnelser (pålegg om tilsvar til klagemotpart, samt forkynning av avgjørelsen til hver av partene). Dersom det avholdes rettsmøte og/eller det er flere enn én part på hver side, vil antallet påkrevde forkynnelser øke.

Multipliseres disse tallene med landets ca. 100.000 årlige forliksrådssaker, ser man raskt at det potensielle antallet påkrevde stevnevitneforkynnelser er enormt stort. Hovedstevnevitnet i Oslo forkynner årlig ca 11.000 saker. Før 1985, altså før postforkynningsforskriften som unntar forliksrådet fra plikten til å benytte mottakskvittering ble innført, forkynte Hovedstevnevitnet i Oslo årlig over 40.000 saker. Vi frykter at antallet saker fra forliksrådene som må forkynnes av stevnevitne vil stige kraftig ved en slik endring, slik at totalt antall saker vi vil måtte forkynne ender opp på 25-30.000 saker årlig bare i Oslo. Dette vil altså innebære nær en tredobling fra nivået i dag. Det innebærer at bemanningen må tredobles, uten at en har noen som helst formening om det eksisterer noen uenighet om saken. En tredobling av bemanningen medfører også behov for å kjøpe tilsvarende mange nye biler og det må opparbeides kontorplasser.

Stevnevitneforkynnelser er en trygg form for forkynning, men de forventede kostnadene må holdes opp mot det man kan forvente å oppnå av gevinst med innføring av postforkynning med mottakskvittering. Når en bare for Oslos vedkommende må ansette 6-8 stevnevitner og drifte like mange ekstra biler, fremstår det som en betydelig underdrivelse når det kun helt kort i utredningens punkt 20 er nevnt at forslaget "vil kunne føre til noe merarbeid og utgifter".

Det må også påpekes at saksbehandlingstiden må påregnes å øke betydelig ved innføring av krav om mottakskvittering, blant annet som følge av det forventede antallet stevnevitneforkynnelser.

Namsfogden i Oslo foreslår at det i stede gjeninnføres en begrenset oppfriskningsadgang i forliksrådet. Da kan en gjøre noe med en eventuell feil i de få sakene hvor partene faktisk er uenig, se mer om dette i pkt. 2.3. rett nedenfor.

Etter tvistemålslovens regler var det anledning til å oppfriske uteblivelsesdommer i forliksrådet. Med innføringen av tvisteloven i 2008 forsvant denne muligheten. Dette innebærer at ingen fraværsdommer avsagt i medhold av tvisteloven i dag kan gis oppfriskning og behandles på nytt i forliksrådet. Dette gjelder også tilfeller hvor fraværsdommen er avsagt med urette som følge av at parten ikke er forkynt pålegg om tilsvar eller møteinnkalling. I et slikt tilfelle må den parten som på feilaktig grunnlag har fått en fraværsdom mot seg, selv ta ut stevning for tingretten for å få avgjørelsen overprøvd. Dette medfører ekstra kostnader både for parten selv og for domstolsystemet.

En løsning hvor en part påføres ekstraarbeid og -kostnader som følge av feil han ikke selv kan klandres for, er ikke heldig. Vi mener derfor at det bør åpnes for en begrenset adgang til oppfriskning i forliksrådet, nettopp i de tilfeller hvor det er åpenbart at parten ikke er blitt forkynt pålegg om tilsvar eller innkalling til rettsmøte. Det må kunne stilles krav om høy grad av sikkerhet for at parten faktisk ikke har mottatt dokumentene; en ren påstand om dette som ikke sannsynliggjøres i tilstrekkelig grad bør etter vårt syn ikke gi rett til oppfriskning. Det ville i realiteten åpne for en ubegrenset, generell oppfriskningsadgang.

Vi finner ikke grunn til å foreslå en gjeninnføring av en generell oppfriskningsadgang i forliksrådet. De argumenter som ble anført som grunnlag for å fjerne oppfriskningsadgangen i forbindelse med innføringen av tvisteloven, er nærmere redegjort for i Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) s. 108-109 og i NOU 2001:32 A side 314-315. Dårlige utsikter til å få løst saken i forliksrådet i en oppfriskningsrunde og oppfriskningsregler som er kompliserte for en lekmannsdomstol å skulle forholde seg til, står sentralt i begrunnelsen. Vi mener disse hensynene fortsatt veier så tungt at de må få avgjørende betydning bortsett fra i de tilfeller hvor en part beviselig ikke har fått forkynt de relevante dokumenter og fraværsdom således er avsagt på feilaktig grunnlag.

Vi foreslår at det ikke skal påløpe rettsgebyr ved oppfriskning for å gjøre terskelen for parten så lav som mulig.

Forslagsvis kan de relevante bestemmelser endres på følgende vis for å åpne for en begrenset oppfriskningsadgang:

Nytt fjerdeledd til tvisteloven § 6-14:

 Har forliksrådet avsagt fraværsdom og det er åpenbart at klagemotpart ikke er blitt forkynt pålegg om tilsvar eller innkalling, kan klagemotpart begjære oppfriskning i forliksrådet. Bestemmelsene i § 16-13 (2) og (4) første punktum og § 16-14 (1) gjelder tilsvarende. Det kan ikke begjæres oppfriskning mot andre forsømmelser i forliksrådet

  I stedet for oppfriskning, kan klagemotpart ta ut stevning til tingretten etter bestemmelsen i første ledd.

  Tillegg til rettsgebyrloven § 7, nytt siste ledd:

  Det påløper ikke nytt gebyr ved oppfriskning av fraværsdom etter tvisteloven § 6-14 (4).

 Utkastet til ny domstollov lykkes generelt i å klargjøre og forenkle regelverket for stevnevitneforkynnelser. Det er særlig bra at lovhjemler om personlig forkynnelse og forkynnelse for andre enn mottakeren personlig, samles i egne paragrafer. Nedenfor følger kommentarer til flere av enkeltbestemmelsene i kapittel 18. De bestemmelser som vi slutter oss til, er ikke kommentert særskilt.

I forslagets § 18-2 fremkommer det ikke like klart som i dag at postforkynning er den primære forkynningsmåten for offentlige myndigheter. Dersom det fortsatt skal være slik, noe vi mener er klart mest hensiktsmessig, forslår vi at dette skal komme klarere til uttrykk i loven.

I § 18-4 savner vi informasjon om hvem det skal forkynnes til dersom hele styret er fratrådt.

Vi anbefaler at det tas en grundig vurdering av hensiktsmessigheten med den regel som fremgår av § 18-10 (3). Vi anser at det ikke er nødvendig å videreføre en bestemmelse fra en tid før kopimaskiner, hvor man tok avskrifter av et dokument. Avvik som den gang kunne forekomme, vil i praksis ikke oppstå i dag, og regelen håndheves heller ikke lenger fullt ut, jf. Bøhn s. 698.

Hva gjelder melding til oppdragsgiver hvis mottaker har hentet dokumentet på et offentlig kontor, jf. § 18-10 (4), er det slik at forkynnelsestidspunktet er det tidspunkt stevnevitnet la igjen melding om saken/gjorde oppslag. Om vedkommende senere henter dokumentet på stevnevitnets kontor, er ikke avgjørende for lovligheten av forkynnelsen. Stevnevitnet gir alltid oppdragsgiver bevitnelse om forkynnelsen (tidspunktet for når melding ble etterlatt), jf. dl. §177. Det bør være unødvendig å belaste stevnevitnet med og i tillegg alltid gi oppdragsgiver tilbakemelding om når dokumentet er hentet ved stevnevitnets kontor. Dette fremstår som en ekstraservice som genererer utgifter til porto samt arbeid både hos stevnevitnet og i domstolen (hvor dokumentet må journalføres, håndteres og arkiveres). Det er formodentlig vis svært sjelden at det i en sak er nødvendig med opplysning om når dokumentet faktisk ble hentet. Det forekommer nesten aldri at en domstol etterspør om dokumentet faktisk er hentet. Utformingen av bestemmelsen påfører derfor det offentlige unødvendige utgifter. Inntil stevnevitnene og domstolenes saksbehandlingssystemer knyttes sammen, slik at tilbakemelding kan gis elektronisk, fremstår kravet i § 18-10, 4 ledd som unødvendig tungvint og resurssløsende. Det bør være tilstrekkelig at stevnevitnet, på forespørsel kan gi opplysninger om når dokumentet er hentet. En slik utforming av regelen sparer formodentlig vis både stevnevitnene og domstolen for arbeid i tusenvis av saker.

I § 18-13 mener vi det ville være naturlig å inkludere Husleietvistutvalget i oversikten, jf. Forskrift om Husleietvistutvalget § 5.

I § 18-14 støtter vi forslaget om at mottaker ved personlig forkynnelse ikke lenger kan kreve at stevnevitnet skal lese opp skriftet eller si hva det inneholder, og at det heller overlates til stevnevitnets skjønn å opplyse om saken.

Hva gjelder § 18-15 er vi positive til at "voksen person" erstattes med "myndig person". Dette gir mindre rom for tolkning av aldersgrensen for forkynnelse av dokumenter.

I sjette ledd siste punktum vedrørende melding i lukket omslag foreslår vi at det tilføyes hva meldingen skal inneholde, f.eks. det vesentligste for å identifisere skriftet, herunder parter, oppdragsgiver, type sak, møtedato, frister m.m.

Hvis mottakeren har merket postkasse mener vi det av diskresjonshensyn vil være naturlig å legge igjen melding i dennes postkasse, og det kan vurderes om dette bør fremkomme i 7. ledd. Det står ingenting om forkynnelse i postboks i bestemmelsen. Enkelte personer og firmaer opererer kun med en postboksadresse og stevnevitnet kjenner ikke til noen bopel, midlertidig bopel, arbeidsadresse eller forretningsadresse. Hovedstevnevitnet i Oslo forkynner i postboks som siste utvei der vi ikke kjenner til andre adresser, eller i de tilfeller der oppdragsgiver spesifikt ber oss om å forkynne i postboks. Vi sjekker alltid med postkontoret/post i butikk om postboksen er i aktiv bruk, men vi er fullt klar over at dette er en løsning med usikker rettslig forankring. Det vil være ønskelig med en avklaring om dette spørsmålet i ny domstolslov.

I § 18-16 støtter vi fjerningen av unntaksbestemmelsen i dagens § 173 annet punktum.

Vi mener bestemmelsen i § 18-17 (2) kan fjernes. Høyesterett har ikke og trenger ikke egne stevnevitner. De benytter seg av Hovedstevnevitnet i Oslo eller Oslo PD-Stevnekontoret ved forkynnelser i Oslo.

I § 18-20 vedrørende gjennomføring av underhåndforkynnelse innebærer kravet om bevitnelse av erklæring av dommer, notarius, advokat eller stevnevitne at bestemmelsen er lite praktisk ved forkynnelse for vanlige personer og firmaer. Med et slik krav er underhåndsforkynnelser i realiteten kun praktisk til forkynnelse overfor offentlige tjenestemenn og advokater, hvor skriftlig erkjennelse uten bevitnelse er bevis nok for forkynnelsen. Dersom lovgiver ønsker et videre praktisk anvendelsesområde for underhåndsforkynnelse, bør bestemmelsen derfor vurderes endret.

 I utredningen gjøres det rede for en rekke nye mulige måter å foreta forkynning på og det er blant annet sett hen til hvilke løsninger som er valgt i sammenlignbare land og hvilke løsninger den teknologiske utviklingen kan åpne for.

Vi er generelt svært positive til alle nye måter å forkynne på som kan gjennomføres på en måte som sikrer både effektivitet og rettssikkerhet. I lys av den teknologiske utviklingen etter at de gjeldende forkynnelsesreglene ble vedtatt, bør det på sikt være rom for å utvikle nye, gode løsninger på dette området.

Forkynning til digital postkasse fremstår som et godt alternativ til ordinær postforkynning, og antas å kunne effektivisere arbeidet med forkynnelser såfremt de som skal foreta forkynnelsene har adekvat arbeidsverktøy. Når stevnevitner først benyttes, bør de også kunne ferdigstille jobben på adr ved å sende elektronisk bekreftelse til oppdragsgiver om at dokumentet er forkynt. Det er i dag vanlig å sende et eksemplar av dokumentet i retur med påskrift om forkynningen. Det er en treg og lite hensiktsmessig arbeidsform. Det er viktig at ikke krav om underskrifter, påtegninger osv blir til hindre for elektronisk kommunikasjon.

Dersom telefonforkynnelse inntas som et alternativ, er det sentralt at man får regler som sikrer notoritet rundt forkynnelsen, både når det gjelder hva forkynnes og at det forkynnes for rett person, samt dokumenterbarhet for ettertiden.

Vi mener at et helt sentralt hensyn ved offentlig forkynnelse, må være at sannsynligheten for at mottaker faktisk ser meldingen, er høyest reell. Dersom lovgiver ønsker å erstatte forkynning ved oppslag etter domstolloven 181 med en eller annen form for internettforkynning, mener vi derfor det er viktig at en slik ny forkynningsmåte gir større sannsynlighet for at dokumentet faktisk blir lest av mottakeren. Vi er i tvil om forslaget om kunngjøring på tingrettens eller Domstolsadministrasjonens nettsider, bidrar til å øke sannsynligheten for at adressaten får meldingen. Publisering av "fulltekst" forkynninger på internett kan være betenkelig ut fra personvernhensyn. Bruk av digitale postkasser kan imidlertid redusere behovet for slik alternativ forkynning.

 Som det fremkommer av våre kommentarer ovenfor, mener vi reglene for forliksrådet bør forbli plassert i domstolloven. Vi finner ikke at det foreligger noen tungtveiende grunner som taler for den løsningen som er foreslått i utredningen og mener den tvert imot vil føre til en uheldig fragmentering av lovverket. Dersom man likevel konkluderer med at reglene skal inn i en egen lov for forliksrådet, er det svært viktig at det foretas en grundig gjennomgang av hvilke regler i domstolloven som skal gjelde for forliksrådet og inntar disse i særloven. Det er også viktig at henvisningene til disse reglene blir oversiktlige og lette å finne frem i både for lekmannsdomstolen og for publikum.

Vi mener videre at det ikke er hensiktsmessig å innføre postforkynning med mottakskvittering for forliksrådet og at eventuelle feil som måtte oppstå i forbindelse med de nåværende postforkynningsreglene langt bedre og mer kostnadseffektivt kan avhjelpes med å innføre en begrenset oppfriskningsadgang i forliksrådet.

Kommentarer er også blitt knyttet til de enkelte bestemmelsene i kapittel 18 vedrørende forkynnelse der vi støtter utformingen av enkelte bestemmelser og har forslag til endringer i andre.

Forslaget om en programerklæring om plikt til å vurdere meroffentlighet ved innsynsbegjæringer i saksdokumenter, mener vi bør suppleres med en presisering av hvilke dokumenter dette skal gjelde.

Forslaget om å fjerne bestemmelsen om muligheten for rettergangsstraff som sanksjon mot opptreden under tvangsfullbyrdelse mener vi ikke kan vedtas før en tilsvarende bestemmelse inntas i tvangsfullbyrdelsesloven.

Vi er for øvrig positive til at mulighetene for ulike former for elektronisk forkynning utredes ytterligere med sikte på å finne nye forkynningsmåter som ivaretar rettssikkerheten samtidig som de er mer kostnadseffektive enn enkelte av dagens ordninger. Videre slutter vi oss til forslaget om å gjøre opptak i sivile saker betinget av tillatelse.