Antirasistisk Senter

Høringsuttalelse til forslag om endringer i trygderegelverket i lys av asylsøkersituasjonen Dato: 01.11.2016 Svartype: Med merknad Antirasistisk Senter er sterkt kritiske til regjeringens forslag om ulike innstramninger i trygderegelverket. Den forutsigbare konsekvensen vil være dårligere livskår for noen av samfunnets mest sårbare grupper, ikke minst funksjonshemmede flyktninger, barnefamilier med flyktningbakgrunn og nyankomne som sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Vi ønsker særlig å vise til høringsuttalelsen fra Norges Handikapforbund, samt advarslene fra flere kommuner om at forslagene vil motvirke arbeidet for å redusere fattigdommen blant mennesker med flyktningbakgrunn. Vi er i så måte kritiske både til det økte botidskravet, til å ta enkelte grupper ut av folketrygden, og til å kansellere flere særskilte, positive bestemmelser for flyktninger. Det samlede resultatet vil være økt fattigdom blant annet for barnefamilier og funksjonshemmede, større avhengighet av sosiale ytelser, forsterket marginalisering, mer byråkrati, mindre forutsigbarhet og større usikkerhet, dette for grupper som allerede må regnes som sårbare. Også for norske myndigheter må det forventes negative konsekvenser, gjennom økte ressurser til saksbehandling, økte utfordringer med bosetting og økt press på kommunenes sosialhjelpsbudsjett. Vi kan ikke se at det på noe vis er påtrengt å gjennomføre slike endringer på det nåværende tidspunkt. Antallet asylsøkere som kommer i inneværende år, er svært lavt. Hvis man skal gjennomføre tiltak som vil innvirke negativt på livskvaliteten til sårbare grupper, bør det som et minimum framstå som preget av nødvendighet. Det er disse tiltakene ikke. Vi kan i så måte heller ikke se at regjeringen på noe vis har dokumentert at endringene kan antas å ville påvirke antallet asylsøkere som kommer til Norge. Mens effekten på ankomsttallene er høyst usikker, er det derimot klart at innstramningene vil ha – tidvis alvorlige – konsekvenser for menneskene som rammes. Mens trygderettigheter primært handler om velferd og økonomisk trygghet, og ikke normalt er knyttet opp mot innvandringspolitikk, synes disse forslagene nesten utelukkende å være innvandringspolitisk begrunnet. Den primære hensikten er å begrense tilstrømningen. Forslagene synes ikke å stå i sammenheng med det som burde være andre viktige målsetninger, nemlig integrering og økt levestandard/redusert fattigdom. Departementet viser riktignok til at reduserte ytelser vil kunne være et incentiv for arbeid, men denne påstanden fremmes uten noe empirisk belegg og uten nærmere analyse. Det er åpenbart at det er en rekke årsaker til at en del flyktninger blir stående utenfor arbeidslivet, som mangelfull språkbeherskelse, manglende relevant arbeidskompetanse, reduserte arbeidsmuligheter grunnet fysiske eller psykiske skader og/eller diskriminering. At man reduserer ytelsene, bidrar ikke til å redusere disse problemene, kun til å gjøre tilværelse enda litt hardere i den tiden man allerede strever for å finne seg en plass i samfunnet. Vi viser videre til at UDI har advart mot at tiltakene vil kunne vanskeliggjøre bosetting, fordi kommunene risikerer økte utgifter. UDI trekker blant annet fram enslige kvinnelige forsørgere, som under den foreslåtte ordningen ikke vil ha tilgang på rett til stønad som enslig forsørger de fem første årene. UDI advarer ellers mot at kommunene vil kunne velge bort mer sårbare flyktninger, som heretter vil kunne utgjøre en større økonomisk belastning på kommunenes økonomi. Slik sett vil forslagene kunne gjøre direkte skade på integreringen. Vi ønsker videre å framheve at flyktninger, ikke minst funksjonshemmede flyktninger, er særlig sårbare av flere grunner, ikke minst fordi de ofte vil mangle et nettverk i Norge. De vil normalt også ha mistet det de eventuelt har ervervet av eiendom og kapital i hjemlandet grunnet flukt fra krig eller politisk undertrykkelse. Disse flyktningene henvises allerede til minimumsytelser. Det minimumet de henvises til, skal nå bli enda litt mindre. I praksis vil dette blant annet begrense muligheten til sosiale aktiviteter som koster penger. Den økte fattigdommen som det legges opp til her, vil dermed også kunne være sosialt marginaliserende for en gruppe som ofte allerede mangler kontakter i Norge. Funksjonshemmede flyktninger vil også være særlig utsatte på grunn av den spesielle sårbarheten de har med seg, da skadene ofte vil være et resultat av krig eller overgrep/tortur. Dette er kort sagt en gruppe hvor samfunnet bør prioritere at de grunnleggende økonomiske livsbetingelsene er preget av stabilitet, trygghet og forutsigbarhet, heller enn å legge opp til prosesser med gjentatte søknader, ofte unødvendig behovsprøving og usikkerhet. Dette legger også opp til mer saksbehandling og mer byråkrati, og mer psykisk stress for den enkelte. Departementet skriver om flere av innstramningsforslagene: ”Dette innebærer at flyktninger likebehandles med andre grupper, som for eksempel personer som får opphold på humanitært grunnlag og norske statsborgere som kommer tilbake til landet etter lange utenlandsopphold.” Å bruke begrepet ”likebehandling” for å begrunne reduserte rettigheter, framstår som manipulativt. Det er heller ikke snakk om grupper som det er naturlig å sammenligne. Eksempelvis funksjonshemmede som har flyktet fra krig, kan vanskelig sies å være en sammenlignbar grupe med norske statsborgere som har oppholdt seg i utlandet, være seg hva gjelder bakgrunn eller forutsetninger for å etablere en ny tilværelse i Norge. Reduserte ytelser kan generelt antas å ramme funksjonshemmede flyktninger langt hardere. Vi er også kritiske til forslaget om at det ved supplerende stønad kun skal tillates utenlandsperioder på 45 dager, mot 90 dager på det nåværende tidspunkt. Dette synes unødig inngripende, og begrensende, for menneskers livsførsel. Flyktninger vil ofte ha familie fordelt på flere land, og et sterkt ønske om å tilbringe en del tid – ikke minst i senere livsår – sammen med denne. I andre tilfeller vil eldre flyktninger oppleve at situasjonen i hjemlandet har bedret seg i løpet av årene siden flukten, slik at de nå kan tilbringe mer tid sammen med familie der, samtidig som de er for gamle til å utvandre permanent fra Norge og bygge opp livet sitt på nytt i landet de flyktet fra. Her foreslås med andre ord en begrensning som kan ramme en del menneskers kontakt med familie nokså hardt, uten at vi kan se at regjeringen forsøker å begrunne behovet for dette. Vi anser således at dagens ordninger generelt bør opprettholdes.   Med vennlig hilsen, for Antirasistisk Senter Rune Berglund Steen, leder Mari Linløkken, nestleder Arbeids- og inkluderingsdepartementet Til høringen Til toppen